Søk i denne bloggen

mandag, april 16, 2018

En liten seier for det politiske debattklimaet, men kampen må vi alle ta


Bildet fra Dreamstime

Da Sylvi Listhaug til slutt trakk seg som justisminister, sa Erna Solberg fra Stortingets talerstol at hun nå med dette ønsker «et annet og konstruktivt debattklima» og Høyres parlamentariske leder Trond Helleland sa han håper på et ordskifte framover som viser «tillit til hverandre og gjensidig respekt».

Parallelt kommuniserte Listhaug med sine kjernevelgere på sin FB-vegg ved å skrive at hun har blitt utsatt for «en ren heksejakt» og at Arbeiderpartiet (Ap) knebler ytringsfriheten ved å – sammen med stortingsflertallet og Venstre – angripe FB-kommentaren hun la ut om at Ap setter terroristers rettigheter foran nasjonens sikkerhet.

Det verken Listhaug eller andre som bruker ytringsfrihet-kortet har skjønt, er at ytringer har konsekvenser. Hun har vært i sin fulle rett til å uttrykke seg splittende og demagogisk, men at det får konsekvenser for henne betyr ikke at hennes ytringsfrihet er trua. Tvert imot, saken har vist at folk flest og stortingsflertallet setter et anstendig debattklima foran et polariserende og destruktivt debattklima.

Buskeruds Frp-representant Jon Helgheim, som har informert oss om at det var han som var kilden til FB-kommentaren som til slutt felte Listhaug, fortsetter også sin bøllete oppførsel på sosiale medier. Verken han eller Listhaug har tenkt å følge statsministerens og Stortingets tilrådinger om et konstruktivt debattklima hvor man viser hverandre respekt og tillit.

Det vi har vært vitne til de siste par ukene er en liten men viktig seier for det politiske debattklimaet. Ytringsfriheten står høyt, men som ansvarlig statsråd har ytringer konsekvenser. Det burde alle forstå, kanskje først og fremst de folkevalgte. Som folkevalgt er du en rollemodell og har et særskilt ansvar for et anstendig debattklima. Intense politiske debatter er bare et gode, men det må skje med anstendighet, tillit og respekt. Ingen av oss er tjent med enda mer amerikanske tilstander, hvor bøllete oppførsel fra høyeste hold er blitt stuerent på sosiale medier, og løgn, sverting av politiske motstandere og konspirasjonsteorier er blitt dagligdags.

I skoleverket jobber lærere med å (ut)danne morgendagens borgere gjennom undervisning i retorikk, kildekritikk og demokrati. Lærere bekjemper mobbing og bøllete oppførsel fra elever. På lærerutdanningene (ut)danner vi morgendagens lærere gjennom å vise respekt for ulike meninger, legge til rette for diskusjoner, oppmuntre til deltakelse og drive med demokratiopplæring. Det framstår derfor som en farse når politiske ledere bøller.

Jeg mener journalistene i de ulike mediehus også spiller en viktig rolle. Noen ganger framstår de som rene mikrofonstativ for bøllete atferd fra politikere, ved å f.eks. kun gjengi hva de skriver på sosiale medier. Andre ganger stiller de kritiske spørsmål. Det mener jeg må skje oftere. For eksempel: «Hva tenker du, Jon Helgheim, om at sjefen din etterspør et konstruktivt debattklima, men du velger å poste en kommentar om at Støre er en liten mann?».

Disse usannhetene om at denne saken har handla om ytringsfrihet burde imøtegås. Som sagt var Listhaug i sin fulle rett til å ytre seg slik hun gjorde, men det fikk også konsekvenser. Standarden for debattklimaet ble dermed satt av stortingsflertallet. Den standarden har vi alle et ansvar for å kjempe for å beholde.

Publisert i Drammens Tidende

Karakterer i ungdomsskolen


Bildet fra VG

Flere ungdomsskoler dropper karakterer. Tormod Korpås (Utdanningsforbundet) og Rita Helgesen (Norsk Lektorlag) debatterte dette på dax18 14. februar. Uten skoleforskere til stede, slo de hverandre i hodet med forskning de mener støtter opp under eget syn. Korpås støtter demping av karakterer i ungdomsskolen, mens Helgesen gjør ikke det.

Dersom fjerning av karakterer gjør at læreren fokuserer mer på nyttige tilbakemeldinger, vil det ha en positiv effekt, slik rektor og elever på Nordberg ungdomsskole opplever det.

Norsk Lektorlag argumenterer svakt i denne debatten. Helgesen drar fram forskning fra Sverige, uten å nevne hvilken. Jeg tipper hun sikter til Vitenskapsrådets karakterprosjekt. Her gikk forskerne gjennom 6000 vitenskapelige artikler, og konkluderer med at karakterer kan virke i liten grad oppmuntrende på høytpresterende elever og virke i større grad negativ på lavtpresterende elever. Butlers klassiske studier viser at karakterer kommer i veien for tilbakemeldinger, og oppmuntrer til en mer instrumentell motivasjon for læring istedenfor en indredrevet motivasjon.

Helgesen forsvarer bruk av karakterer i ungdomsskolen med at «Elevene får et tydelig signal om hvilket nivå de ligger på». Hvis elevene er vant til at karakteren gir det signalet, har Helgesen rett. Men om tilbakemeldinga er selektiv, presis, ser tilbake på hvordan eleven har prestert og framover på hva som må gjøres for å forbedre prestasjonen, er karakteren overflødig. Den vil sågar kunne være i veien for den nyttige tilbakemeldinga.

Helgesen sier «Det er ganske utrolig at eleven ikke skal få en tallkarakter før etter et halvt år. Da får man rett og slett sjokk». Er elevene vant til dagens system med karakterer fra 8. trinn, vil forventninga være deretter. Dersom karakterbruken dempes, vil de ikke ha samme forventninger og et «sjokk» uteblir.

På 10. trinn kan man argumentere for karakterens seleksjonsfunksjon som opptak til VG skole. Derfor kan det være lurt å endre vurderingsforskriften til at elever har krav på karakterer først fra 10. trinn.

Publisert i Aftenpoten og Utdanning

Byrådet avbyråkratiserer lærernes hverdag


Bildet fra Utdanningsetaten

Høyres Sadia Begum sparer ikke på grunnløse beskyldninger når hun svartmaler vurderingssituasjonen i skolen. Hun går så langt som å si at byrådet «demonterer» Osloskolen. Bakgrunnen er byrådets avbyråkratisering av arven fra Høyre, hvor det ble innført krav til lærere om skriftlige halvårsvurderinger i Osloskolen. Vi mener kravet er en unødvendig detaljstyring av lærerens hverdag, og at Begum feilaktig skyver forskninga foran seg.

Det Begum har rett i, er at OECD i 2011 pekte på svakheter i norsk skoles vurderingskultur. Men Begum tar feil når hun mener et krav om skriftliggjøring av elevvurderinger vil forbedre vurderingskulturen.

For det første har det skjedd en del når det gjelder vurderingskultur de siste sju årene, slik at OECDs kritikk den gangen må nok nyanseres med dagens vurderingspraksiser. Mange lærere og skoleledere har deltatt på vurderingskurs, vært med på forsknings- og utviklingsarbeid for å forbedre vurderingskulturen, og tatt videreutdanning i fag og emner som har fokusert sterkere på vurdering i skolen.

For det andre er det kvaliteten på tilbakemeldingene som gis til elevene og oppfølgingen av dem som er avgjørende (Hattie & Timperley, 2007), ikke om tilbakemeldingene gis skriftlig eller muntlig. Faktisk viser nyere forskning fra Norge at muntlig tilbakemelding på skriftlig tekst foretrekkes av en del elever (bl.a. Burner, 2015; Rønsen & Smith, 2013). Videre at lærere foretrekker en blanding av skriftlige og muntlig tilbakemeldinger, men opplever at dokumentasjonskravene som kommer ovenfra gjør at tida ikke strekker til (Saliu-Abdulahi, Hellekjær & Hertzberg, 2017).

Derfor mener byrådet at læreren i samarbeid med eleven vet best når det gjelder formen på tilbakemeldingen, ikke politikere.

Publisert i Dagsavisen. Skrevet sammen med utdanningspolitisk talsmann for Oslo Ap, Abdullah Alsabeegh.

Bekymringsfull utvikling av innvandringspolitikken i Arbeiderpartiet


Bildet fra Frifagbevegelse

Arbeiderpartiet hevder at «vi ikke var til å kjenne igjen» på innvandringsfeltet, og har tydeligvis skapt seg en forståelse av at vi mista mange velgere fordi vi ikke var «strenge nok». Nyvalgt innvandringspolitisk talsmann, Masud Gharahkhani, sier «la meg være tydleig på at vi ikke ønsker en liberalisering» og «Ap skal tørre å ta innvandringsdebatten».

Er det noe vi har turt, samtlige partier og ellers i samfunnsdebatten, så er det klisjeen «ta innvandringsdebatten». Ap var, skuffende nok, med på det såkalte asylforliket. Konsekvensene fikk vi se etter hvert, og det ble et asylopprør i grasrota før forrige stortingsvalg. Da ble Aps ledelse nødt til å lytte.

Nå etter valget virker det som om ingenting er lært. Istedenfor å tale for en human og solidarisk innvandringspolitikk, er plutselig «streng» blitt et varemerke. Istedenfor å lytte til det grasrotopprøret vi hadde, Amnesty International, Antirasistisk Senter, UDI, fagfolk, mennesker på flukt, FN eller noen andre som mener Norge er altfor strenge og balanserer så vidt innenfor det som er lovlig, så skal visst oppskriften være «streng», hvis eneste fanebærer er partiet ytterst til Høyre i Norge, altså Frp?

Det vi trenger nå er en tydelig opposisjonspolitikk på dette feltet, ledet av Ap som det største opposisjonspartiet. Kjernevelgerne i Ap ønsker ikke en Ap i Frp-klær, men en skikkelig solidarisk innvandringspolitikk. Ingen er for åpne grenser, men i en verden med 65 millioner mennesker på flukt, er det ikke vår trygghet vi først og fremst skal snakke om, men hva vi kan gjøre for andre. Det er solidaritet i et nøtteskall. De som først og fremst ønsker «streng» som varemerke, er folk som allerede stemmer Frp.

Finanskrisen rammet flere europeiske land hardt. Det førte til økt rasisme og fremmedfiendtlighet, og en framgang for høyrepopulistiske partier, noe også historien har vist skjer ved hver økonomisk nedgangstid. Dette har vi klart å unngå i Norge, siden finanskrisen ikke rammet oss i like stor grad som mange andre. Fremskrittspartiet kom riktignok i regjering, og hovedårsaken var «det anstendige Høyres» velsignelse (eller hvitvasking) av Frp. Ved forrige valg gikk Frp litt tilbake, ikke fram.

Nå er tiden inne for en god opposisjonspolitikk på dette feltet. Med humanitet og solidaritet som grunnpilarer. Bare slik vil Ap kunne kjennes igjen!

Publisert i Dagsavisen

onsdag, januar 24, 2018

Ingen gapestokk i #metoo


Bildet henta fra publicseminar.org

Med tittelen «den offentlige gapestokken», kritiserer Høyres Adnan Afzal mediene for et kjør mot enkeltpersoner som har misbrukt makten sin og advarer mot at mediene opptrer som domstoler. Uten å nevne #metoo eller andre eksempler, er det nærliggende å tolke innlegget i sammenheng med de siste månedenes utvikling i den kampanjen. Det hadde vært interessant å få noen konkrete eksempler på hvilke saker han mener egentlig har hørt rettssystemet til, men som har blitt kjørt i form av gapestokk i mediene.

Men Afzal er ikke den eneste. Det florerer av kommentarer på sosiale medier hvor folk sympatiserer med Giske, Leirstein og Tonning Riise, og mener mediene driver en «heksejakt» på dem. Det er sterk kost, synes jeg, fordi de som har misbrukt sin makt og posisjon blir gjort til ofrer. Vi må aldri glemme at de eneste ofrene i alle disse sakene er varslerne. Hvis mediekjøret og opprulling av sakene gjør at det er ubehagelig for dem og deres nærmeste, så er det jo de selv som er årsaken til kjøret, ikke mediene. Mediene gjør jobben sin. Det er helt naturlig av dem å stille spørsmålene, informere og dekke sakene ettersom det kommer flere opplysninger.

Giske nevner på FB-veggen sin to årsaker til at han trakk seg: familien og Arbeiderpartiet. Altså var ikke hensynet til varslerne en av dem. Leirstein sier han tar en pause og begrunner det som har skjedd med at han var inne i en tøff periode. Som kjent sender man gjerne hardporno til 14-åringer fra Stortinget når man har det tøft.

Tonning Riise løy om de faktiske forhold da han hevdet at det ikke forelå noen varsler på ham. Han skrev på FB-veggen sin at han har gått over grensen i ungdomstida og refererte til #metoo, og at han har blitt gjort oppmerksom på atferden av andre. Bare et par dager etterpå ble det klart at det forelå flere varsler på ham. Hele Norges statsminister, Erna Solberg, mente at saken «er lei for Tonning Riise og for Høyre». Ikke varslerne altså.

Det alle de tre nevnte mennene har til felles er at de kommer til å sitte på Stortinget i 3,5 år til. De kommer altså til å motta millionlønn og ha betydelig med makt fortsatt.

Mens kvinner har måttet slutte i politikken på grunn av deres atferd, har måttet stå fram med historiene og tåle den påkjenningen det er, kanskje til og med sliter både fysisk og psykisk med sin seksualitet eller forhold til maktpersoner og ledere. Ord som gapestokk og heksejakt burde spares til situasjoner hvor mediene og andre opptrer som dommere i saker som hører rettssystemet til. Det #metoo-sakene i politikken har til felles, er at de handler om tillit, ikke om straffesaker hvor mediene opptrer som domstoler.

Spørsmålene er rett og slett om man kan være nestleder i Ap med seks varsler om seksuell trakassering på seg og en delvis erkjennelse av forholdene? Eller om man kan være juridisk talsperson i Frp og ha sendt hardporno til mindreårige fra Stortinget? Eller om man kan være leder av Unge Høyre og hatt sex med en berusa 16-åring som han som voksenperson skulle passe på? Svarene burde være like enkle som spørsmålene.

Publisert i Drammens Tidende 17. januar 2018

lørdag, januar 06, 2018

Nyttårskronikk: Falske nyheter i 2017 - hva kan vi lære av det?


Bildet er fra NTB Scanpix

Året 2017 ble utvilsomt prega av Trumps første år som president i verdens mektigste land. Det er et politisk virke som ingen kunne forutsi i sine villeste fantasier: avvisning av fakta, angrep på etablerte og renommerte medier og en generelt bøllete oppførsel som ikke er hans posisjon verdig.

Her hjemme har stortingsvalgkampen satt sitt preg på den politiske diskursen, med nyord som «svenske tilstander» og «imamsleiking». Språkrådet har kåra «falske nyheter» til årets ord. Året 2017 var også året da Faktisk.no ble etablert for å nettopp motvirke falske nyheter.

Hva kan du og jeg, journalister, ledere og politikere lære av dette når vi nå går inn i et nytt år?

For det første må vi skille mellom fakta og andre påstander som kan diskuteres. Det er for eksempel et faktum at klimaendringene som fører til global oppvarming er menneskeskapte. Det å benekte det, er et falsum. Faktumet kan enkelt belegges med å henvise til at minst 97% av klimaforskere er enige.

For det andre må vi anvende kildekritikk oftere enn før. Spør deg selv hvem som er avsender og om vedkommende er en troverdig kilde. Hvis noen fysikere og et knippe «miljøtalspersoner» fra Frp bestrider at klimaendringene er menneskeskapte, all den tid verdens klimaforskere sier de er menneskeskapte, blir spørsmålet naturligvis hvem som er mest troverdige. Det hjelper heller ikke hva verdens mektigste person sier gjennom sine utallige tvitringer. Vi må lytte til de som faktisk har peiling på det området de uttaler seg om.

For det tredje må vi skille mellom ulike typer skriftlige kilder. I nettversjonen av dette innlegget lenker jeg til én kilde når jeg konstaterer at minst 97% av klimaforskere er enige om at klimaendringene er menneskeskapte. Denne kilden er en fagfellevurdert oversiktsartikkel i fagtidsskriftet Environmental Research Letters. Det er altså ikke et debattinnlegg, eller en debattbok slik professor Terje Tvedts bok om bistand, innvandring og islam i 2017 var.

Tekster som har til hensikt å bidra til debatt er ikke nødvendigvis forskningsbasert, og etter all sannsynlighet ikke blitt fagfellevurdert av andre. Det betyr ikke at de ikke er viktige, men det er altså andre typer tekster som bør leses med et ekstra kritisk blikk, og gjerne inngå i samfunnsdebatten, men uten å bli fremsatt som noe som er sant eller faktum.

Fagfellevurdert betyr at andre forskere anonymt har vurdert kvaliteten på forskninga som er publisert. Oversiktsartikkel betyr at forskere har sett på hva forskning viser om et angitt tema. I tilfellet om klima har forskerne gått gjennom 11944 oppsummeringer av fagfellevurderte artikler i perioden 1991-2011 om hvorvidt klimaendringene er menneskeskapte eller ikke.

Husk at fagfellevurdering er den eneste og viktigste kvalitetssikringa vi har av forskning. Da blir forskningsteksten anonymisert og sendt til kvalitetssikring hos andre forskere med ekspertise innenfor det feltet som er forska på. Teorien, dataene, metodene, funnene og påstandene fra forskninga blir kvalitetssikra anonymt av flere forskere. Om dette er gjort i et renommert og anerkjent internasjonalt tidsskrift, betyr det at noen av de fremste ekspertene internasjonalt har vurdert forskninga. Prosedyren innebærer vanligvis at forskningsteksten går en eller flere runder fram og tilbake mellom de som har gjort forskninga og de som vurderer forskninga, hele tida anonymt, og må forbedres ytterligere, dersom den skal bli publisert.

Innvandringsregnskapet som har blitt brukt av mange i innvandringsdebatter og utforming av innvandringspolitikk i Norge, har for eksempel aldri blitt fagfellevurdert. Det har i 2017, i kjølvannet av SSB-bråket, kommet betydelig med faglig kritikk mot forskerhåndverket. Med all sannsynlighet, hadde regnskapet og modellene som er brukt, aldri blitt publisert etter internasjonal fagfellevurdering.

Det er slik kildekritikk, uavhengig av ståsted, som er viktig for å komme oss i riktig bane igjen etter et år hvor falske nyheter har blitt årets ord. Jeg tror det er håp for framtida, tatt i betraktning at kildekritikk kom for alvor inn i skolen med reformen Kunnskapsløftet (2006/2013). Først i 2019 vil elever som har gjennomført hele sin skolegang etter denne reformen avlegge siste eksamener på videregående skole.

Med dette ønsker jeg alle et riktig godt og mindre falske-nyheter-prega nytt år!

Publisert i Drammens Tidende

Mange klasser har minst én fargesvak elev - det kan skape utfordringer for undervisningen


Nesten alle skoleklasser har minst én elev som sliter med å oppfatte farger. Manglende kunnskap om problemet kan føre til negativ oppmerksomhet og latterliggjøring fra medelever og lærere. Bare at ordet «fargeblind» er så til de grader vanlig når vi egentlig mener «fargesvak», sier noe om hvor lite lekfolk kan om temaet. Førsteforfatter av denne artikkelen er professor i synsvitenskap, med fargesyn som spesialitet. Andreforfatter er lærer og skoleforsker, og har kjent på kroppen hvordan det er å være en av de 8 prosent guttene i klasserommet som ikke alltid skjelner mellom ulike farger.

Vi opplever alle fargenyanser noe forskjellig. De som ikke er fargesvake, vil likevel aldri oppleve samme fargenyanse helt likt, men er som regel enige om overordna fargekategorier som fiolett, blå, grønn, gul, oransje og rød; samt brun, grå, svart og hvit. Det kan imidlertid oppleves problematisk om en ikke klarer å skjelne mellom enkelte farger i ulike kontekster. Spesielt problematisk blir det når det i undervisning og oppgaver benyttes fargekoding på en slik måte at du som elev blir forventet å skjelne mellom farger som du ikke ser forskjell på.

Fargesynssvakheter er som oftest medfødt (Neitz & Neitz, 2011). En fargesynssvakhet medfører at man forveksler farger som andre med normalt fargesyn greier å se forskjell på. De fleste forveksler lilla og rosa farger med grått; og gult med grønnlige farger. Kanskje de ikke ser forskjell på lilla og blått. Noen kan også forveksle rødt og rosa med gråbrune farger, og gult med oransje. Dette kalles rødgrønn fargesvakhet, og er den vanligste formen for fargesynssvakhet. En rødgrønn fargesvakhet er nedarvet via X-kromosomet. Derfor er det vanligere at gutter har det. Cirka 8 prosent av gutter og cirka én prosent av jenter har en rødgrønn fargesynssvakhet (Baraas, 2008). Det er sjeldnere å ha en blågrønn fargesvakhet. Dette er arvet via kromosom 7 og er like vanlig hos jenter som hos gutter. De med blågrønne fargesynssvakheter vil ofte forveksle blåfarger med grønne, og gult med fiolett/rosa og grå.

Graden av fargesynssvakheten vil variere. Det er derfor vanskelig å si noe sikkert om hvilke farger en person med en fargesynssvakhet forveksler. De aller fleste vil kun ha problemer med noen av pastellfargene versus grått/hvitt. Men de som har en sterk grad av rødgrønn fargesvakhet, vil for eksempel se rød, oransje, gul og grønn som en og samme farge. Dessuten er det er en utfordring at mange fargesvake ikke nødvendigvis er klar over at de har en fargesynssvakhet.

Noen eksempler fra klasserommet

Tenk deg at læreren underviser med en PowerPoint-presentasjon i samfunnsfag. Hun bruker et kart henta fra SSB for å snakke om ulik fordeling av BNP i ulike land. Det er brukt ulike farger for å skille mellom landenes BNP (se figur 1). De fargesvake elevene vil titte på diagrammet, prøve å forstå det, men ikke klare å se alle fargenes referanser. De vil sannsynligvis føle seg dumme og ikke tørre å spørre hvilken farge som representerer hva. Når andre elever ler og har det gøy på deres bekostning, så vil de kunne oppleve det som mobbing.

Figur 1 (kilde: SSB). Kartutsnittetene til venstre er originalbildet, dvs. slik det kan se ut for en med normalt fargesyn. Bildene til høyre er manipulert for å se ut slik det kan se ut for en med rødgrønn fargesvakhet av protan type (øverst til høyre) og deutan type (midten til høyre), og en med blågrønn fargesvakhet (også kalt tritan, nederst til høyre). Manipuleringen her er gjort med gratis software fra Vischeck (http://www.vischeck.com/vischeck/vischeckImage.php). Det finnes også en gratis app, Chromatic Vision Simulator, som gjør det samme og en kan med mobilen se hvordan verden ser ut for de med fargesvakhet.

En med normalt fargesyn vil se fargeforskjellene når det gjelder BNP på alle kartene. En som har en sterk rødgrønn fargesynssvakhet vil ikke nødvendigvis se at det er en fargeforskjell for ulike BNP, litt avhengig av type og grad av fargesvakhet.

Eller tenk deg at læreren deler klassen i grupper i fransktimen. Hver gruppe får lapper med ulike farger: oransje, gul, blå, lilla. Hver farge skal representere et visst tema som de får spørsmål om å finne ut av. Han på gruppa som ikke helt klarer å se forskjell på blå og lilla, peker på den lilla lappen og deretter den blå lappen og spør gruppa: «Er ikke de begge blå da?». Silje svarer kjapt, «Ser du ikke at den er lilla? Ha, ha, ha!». De to andre ler også. Så går de bare videre i gruppearbeidet. Hvordan ville du følt deg dersom du var den fargesvake gutten?

Tenk deg at du går i 5. klasse og har en prøve i engelsk. En av oppgavene går ut på å benevne de ulike fargene på engelsk. Du kan fint se og skrive «black, yellow, red, blue», men så kommer du til en farge som du jo kan se, men ikke klarer å benevne. Er det «brown» eller «green»? Du ser fargen, men vet ikke hvilken av de to. Er det ordforråd og skriving som testes her, eller også fargesyn (som selvsagt ikke er en del av kompetansemålene i læreplanen)?

Tenk deg at du har skrevet en tresiders stil i norsk på Vg1 og får den tilbake fra læreren. Hun har markert teksten din med ulike farger i Word. Du føler du drukner i alle fargene. Du ser dem, men du klarer ikke å se forskjell på alle. Det er noen blåfarger, men det verste er at læreren snakker om at hun har brukt rødt til å markere grammatikkfeil og grønn til å markere stilistiske feil. Det er lyst ute og sola skinner inn på klasserommet. Du tenker lyset som kastes på dataskjermen gjør at du ikke helt klarer å se forskjellen på rød og grønn, så du tar opp pc-en og dreier den rundt for å kunne se om det i det hele tatt er noe rødt i teksten, eller om det bare er grønt. De andre ser rart på deg og ler. Hvordan ville du følt deg dersom du var han som slet med å skjelne fargene på skjerm?

Alle de ovenstående eksemplene er tilfeller som elever til daglig opplever. I hver eneste klasse finnes det gutter som ikke klarer å skjelne mellom alle farger. De ser verden i farger. De er absolutt ikke «fargeblinde». De er fargesvake. Det er ingenting de kan noe for. De er født med fargesvakhet og dør med fargesvakhet. Det finnes ingen kur. Det kan ikke opereres bort.

Det er viktig at barn og unge får vite om de har en fargesvakhet så tidlig som mulig. Dette for selv å kunne forstå hvorfor det er noen farger de ikke kan se forskjell på; at det ikke er noe de kan noe for, men at de må være bevisste på det. Det er også viktig at skolen og lærerne er klar over det. Om du som lærer har en elev som du mistenker at har problem med synet eller fargesynet, så vil det være klokt å ta opp dette med eleven og foreldrene. Det er ikke noe som skal diskuteres med eleven foran andre elever, uten at eleven har gitt samtykke til det. Om det ikke allerede er kjent om eleven har en fargesynssvakhet, så vil lokal optiker kunne bidra med å undersøke synet og gjennomføre en eller to fargesynstester for å avgjøre om det er sannsynlig at eleven er fargesvak eller ikke.

På generelt grunnlag anbefaler vi alle lærere å tenke godt gjennom bruk av farger i klasserommet. Spør deg selv om det er nødvendig, eller om du kan bruke koder eller mønstre for å vise forskjeller dersom det er det som skal gjøres. God kommunikasjon mellom elev og lærer er viktig. Da kan unødvendige misforståelser unngås, og en kan bidra til at eleven føler mestring istedenfor å føle seg latterliggjort eller ikke tatt på alvor. Om du absolutt må bruke farger, vurder om du kan bruke fargene blå og gul istedenfor rød og grønn.

Referanser

Baraas, R.C. (2008). Poorer color discrimination by females when tested with pseudoisochromatic plates containing vanishing designs on neutral backgrounds. Visual Neuroscencei, 25(3), 501-505. doi:S0952523808080632 [pii] 10.1017/S0952523808080632 Neitz, J., & Neitz, M. (2011). The genetics of normal and defective color vision. Vision Research, 51(7), 633-651. doi:S0042-6989(10)00569-9 [pii]10.1016/j.visres.2010.12.002 SSB. "BNP per innbygger, prisnivåjustert, 2015, foreløpige tall". Hentet fra



Rigmor C. Baraas er professor i optometri og synsvitenskap ved Høgskolen i Sørøst-Norge, fakultet for helse og sosialvitenskap, Nasjonalt senter for optikk, syn og øyehelse. Hennes forskningsinteresser er syn og øye, spesielt variasjoner i synet og øyet hos friske personer og personer med sjeldne øyetilstander, hva som skiller normal aldring av øyet fra tidlige tegn på vanlige øyesykdommer, hvordan vi ser farger og detaljer, samt syn og dets betydning for læring.

Tony Burner er professor i engelsk fagdidaktikk ved Høgskolen i Sørøst-Norge, fakultet for humaniora, idretts- og utdanningsvitenskap. Han har bred undervisningserfaring fra skolen, og har også undervist i norsk og samfunnsfag i tillegg til engelsk. Hans forskningsinteresser er vurdering, elevsentrert læring, skoleutvikling, veiledning og språklig/kulturell diversitet, og han er medforfatter av læreboka Global Visions for internasjonal engelsk (Aschehoug, 2017).

Publisert i Bedre Skole 4/2017

Alt teller innen forskning, men på ulike måter


Bildet er fra Aftenposten-tilsvaret

Prof. Svein Sjøberg skal ha honnør for å ha fronta forskningsformidling i mange år. Det er sjeldent jeg er uenig i hans betraktninger, men innlegget om formidling som «ikke teller», blir for unyansert.

Jeg er en av disse «unge forskerne» Sjøberg skriver om. Aldri har jeg opplevd at jeg eller kollegene mine «kjemper om» publiseringspoeng. Vi velger relevante tidsskrift å publisere i, og internasjonale fagfellevurderte tidsskrifter når man ønsker å bidra internasjonalt. Formidling hører til forskerrollen, på linje med veiledning og undervisning.

«Forskning vs. formidling» er en kunstig motsetning. Vi kan ikke kreve at hver millimeter av det vi gjør skal telle i form av poeng. Er man genuint interessert i forskning, vil man også være opptatt av formidling. Du vil nå ut til praksisfeltet og folk flest. Å skrive et innlegg for et praksistidsskrift basert på en vitenskapelig artikkel tar kort tid. Alt man gjør vil telle både i stillings- og lønnsopprykk, men følgelig er det enklere å telle kvaliteten på fagfellevurderte arbeider.

I Norge har vi et tonivå-system for tidsskrifter. Internasjonalt er «Impact Factor» den mest brukte måten å måle publikasjonskvalitet på. Jo flere siteringer fra artikler i et tidsskrift, jo høyere IF vil tidsskriftet ha. Det er rimelig fordi forskere siterer artikler de mener har god kvalitet og belyser viktige problemstillinger innenfor et gitt forskningsfelt.

Norge har også en særegen erfaringsbasert karrierestige som åpner opp for en enda bredere vei til lønns- og stillingsopprykk, nemlig lektor-førstelektor-dosent. I dette løpet teller formidling i større grad enn det tradisjonelle lektor-førsteamanuensis (ph.d.)-professor. Det er også tatt initiativ til at en merittordning for gode undervisere skal på plass.

At alle vet hvem Frank Aarebrot var, de offentlige attestene og alle hans registreringer av formidlingsresultater som Sjøberg viser til, bekrefter at det han gjorde teller som kvalitativt godt. Det er mange måter å måle kvalitet på, men vi kommer ikke utenom det faktum at ikke alt kan måles likt.

På Twitter: @Tony_Burner

Publisert i Aftenposten

søndag, oktober 22, 2017

Ikke bare kvinnekamp


Bildet er fra VG-kronikken

Diskusjonen om negativ sosial kontroll går igjen i alle kanaler. ”Vi menn har en vei å gå,” skrev Tony på Facebook. ”Ikke bare er vi gjennom passivitet delaktige i å opprettholde patriarkalske strukturer, men vi opplever også negativ sosial kontroll. Jeg hadde ikke kontakt med mine foreldre på ti år. Jeg vet hva jeg snakker om.”

Boka Skamløs og filmen Hva vil folk si er nettopp lansert. Begge setter negativ sosial kontroll på agendaen og høster strålende kritikker. Både Hadia Tajik og Marte Gerhardsen skriver at dette handler om kvinnekamp. Vi applauderer kvinnekamp, og vi applauderer kampen mot negativ sosial kontroll, for det er viktig å sette fokus på strukturer som hindrer mennesker i bestemme over egne liv. Men det vi nå må passe oss for, er å basere debatten på ensidige stereotyper og fordommer om innvandrerkvinner som ofre, og muslimske mørkemenn som overgripere. I denne kronikken vil ha et fokus på kontrollen gutter med migrasjonsbakgrunn kan leve under.

Tvangsekteskap, kjønnslemlestelse av kvinner og æresdrap er ekstremvarianter av sosial kontroll. Det starter med mer subtile varianter; sosialt press på riktig type klær eller oppførsel, sladder og ryktespredning, negativ omtale av spesifikke partner- og utdanningsvalg og overvåkning av hverdagslige aktiviteter.

Gutter må ofte forholde seg til andre normer enn jenter. De kan oppleve at det er greit å få velge kjæreste i ungdomsårene, for så å bli tvunget inn i et ekteskap som foreldrene ønsker senere. De kan også oppleve mer fysisk vold fra foreldre i hverdagen, enn jenter. I tillegg er mange gutter under sterkt press for å oppfylle trange forventninger for maskulinitet, noe som f.eks. gjør det praktisk talt umulig å komme ut av skapet i enkelte miljøer.

Ekstrem indre justis blant jevnaldrende ungdommer er heller ikke uvanlig. De må i enkelte miljøer forholde seg til forventninger om å være tøff og macho, og at man som gutt bare «må tåle» tanker og følelser som jenter lettere får hjelp til å håndtere. På den måten blir deres mannlighet noe som stadig må kjempes for og presteres, en situasjon som kan fylle enhver med avmakt. Gutter og menn er med andre ord, akkurat som kvinner, både utsatte for, og utøvere av, negativ sosial kontroll. Mange ganger inntar de begge posisjonene på en gang.

Disse strukturene må endres med en bred innsats. Ungdomsklubber og ulike organisasjoner kan, som Fryshuset i Malmø, forsøke å fylle normer om maskulinitet og ære med positivt innhold. Helst med konkrete innspill på atferd og tydelige rollemodeller. Vi kan samarbeide med religiøse ledere og være tydelige på hvem som eier definisjonsmakten: DU har definisjonsmakten, og bare du. Og vi kan lese bøker som Kjære bror, en bok om mennenes rolle i den skamløse bølgen.

Lærere, skoleledere, helsesøstre, minoritetsrådgivere, barnevern og politi spiller en kjempeviktig rolle. De må styrkes i dette arbeidet og ha gode kunnskapsbaserte strategier for å håndtere negativ sosial kontroll. Det må hele tiden løftes frem at vi har et helt klart lovverk som gjør det ulovlig å bruke tvang og vold i barneoppdragelse. Videre kan vi alle snakke og skrive enda mer om temaet. Vi kan rett og slett forsøke å snakke det i hjel.

Publisert i VG, 18. oktober 2017 [skrevet sammen med Ellen Reiss]

H selger seg billig til Frp gjennom å si ja til HRS' statsstøtte


Regjeringa har lagt fram forslag til statsbudsjett, hvor Islamsk Råd Norge (IRN) mister sin statsstøtte, mens Human Rights Service (HRS) beholder sin statsstøtte. Argumentasjonen som har vært brukt for å kutte ut statsstøtten til IRN har vært at de har arbeida mot det mandatet de har fått statsstøtte for. Det er ikke vanskelig å være enig i det.

Imidlertid mener opposisjonen, sammen med Venstre og Krf – altså flertallet på Stortinget, at HRS burde miste sin statsstøtte av samme grunner som IRN. HRS har, på lik linje med IRN, motarbeida mandatet sitt om integreringsstøtte i årevis. Bloggeren Doremus har laga en kort HRS-kavalkade for de som måtte ha glemt historien. HRS har stått for regelrett stigmatisering og hets av muslimer over en lav sko, og spredning av konspirasjonsteorier om muslimsk overtakelse og en majoritet som ønsker sharia-lover i Norge.

Når de største avisene har ment det samme som opposisjonen på lederplass, sammen med så å si alle samfunnsdebattanter og andre som før forsvarte HRS’ prosjekt, bør det være en tankevekker for Høyre i regjering. Dette skjedde for noen uker sida etter HRS’ famøse «bildeprosjekt», hvor de ber folk ta bilde av tilfeldige muslimer på gata for å dokumentere «den kulturelle revolusjonen». Dette er å spasere i Fjordmans Eurabia-gater. På Dagsnytt 18 den 11. oktober presterte Frp Buskeruds stortingsrepresentant, Jon Helgheim, å forsvare dette bildeprosjektet gjennom å si at ingen vet ennå hva prosjektet vil munne ut i. Han er nesten alene om det synet, heldigvis.

Høyre selger seg billig til Frp gjennom å si ja til HRS’ statsstøtte. Vi i opposisjonen vil gjøre det vi kan for å forhindre at det skjer. Det handler ikke om å kutte statsstøtte på grunn av meninger man ikke liker, slik Helgheim argumenterer, men å kutte statsstøtte til organisasjoner som motarbeider mandatet de har fått. De kan selvsagt fortsette sine aktiviteter, men uten statlig finansiering.

Publisert i Drammens Tidende, 17. oktober 2017 [skrevet sammen med Dag Ebbestad og Bendik Thun]

Alt teller innen forskning, men på ulike måter [svar til Svein Sjøberg]


Prof. Svein Sjøberg skal ha honnør for å ha fronta forskningsformidling i mange år. Det er sjeldent jeg er uenig i hans betraktninger, men innlegget om formidling som «ikke teller», blir for unyansert.

Jeg er en av disse «unge forskerne» Sjøberg skriver om. Aldri har jeg opplevd at jeg eller kollegene mine «kjemper om» publiseringspoeng. Vi velger relevante tidsskrift å publisere i, og internasjonale fagfellevurderte tidsskrifter når man ønsker å bidra internasjonalt. Formidling hører til forskerrollen, på linje med veiledning og undervisning.

«Forskning vs. formidling» er en kunstig motsetning. Vi kan ikke kreve at hver millimeter av det vi gjør skal telle i form av poeng. Er man genuint interessert i forskning, vil man også være opptatt av formidling. Du vil nå ut til praksisfeltet og folk flest. Å skrive et innlegg for et praksistidsskrift basert på en vitenskapelig artikkel tar kort tid. Alt man gjør vil telle både i stillings- og lønnsopprykk, men følgelig er det enklere å telle kvaliteten på fagfellevurderte arbeider.

I Norge har vi et tonivå-system for tidsskrifter. Internasjonalt er «Impact Factor» den mest brukte måten å måle publikasjonskvalitet på. Jo flere siteringer fra artikler i et tidsskrift, jo høyere IF vil tidsskriftet ha. Det er rimelig fordi forskere siterer artikler de mener har god kvalitet og belyser viktige problemstillinger innenfor et gitt forskningsfelt.

Norge har også en særegen erfaringsbasert karrierestige som åpner opp for en enda bredere vei til lønns- og stillingsopprykk, nemlig lektor-førstelektor-dosent. I dette løpet teller formidling i større grad enn det tradisjonelle lektor-førsteamanuensis (ph.d.)-professor. Det er også tatt initiativ til at en merittordning for gode undervisere skal på plass.

At alle vet hvem Frank Aarebrot var, de offentlige attestene og alle hans registreringer av formidlingsresultater som Sjøberg viser til, bekrefter at det han gjorde teller som kvalitativt godt. Det er mange måter å måle kvalitet på, men vi kommer ikke utenom det faktum at ikke alt kan måles likt.

Publisert i Aftenposten, 21. september 2017

Faten møter Siv Jensen


Videoklippet fra NRK-programmet «Faten tar valget», hvor hun møter partileder og finansminister Siv Jensen, har blitt delt mye på sosiale medier. Mange liker det Faten sier om sosial kontroll og hennes refleksjoner over norskhet. Men få ser nøyere på Siv Jensens svar til Faten når hun spør henne om hun anser Faten for å være norsk selv om hun har hijab på seg.

Faten: «Er jeg norsk? Med hijab?» Siv: «Ja, det er jo statsborgerskapet som avgjør det, mener jeg» Faten: «Ikke verdiene mine?» Siv: «Jo, kombinert med verdiene dine» Faten: «Ser du på meg som norsk?» Siv: «Jeg hører jo på deg at du er norsk […] Det er jo ikke det at du har hijab på hodet som avgjør om du er norsk» Faten: «Nei, det er ikke det som avgjør, men kan jeg være norsk med hijaben min?» Siv: «Definisjonen av hvem som er norsk ligger i tilhørighet til det norske samfunnet, statsborgerskap og den type ting. Også kan vi diskutere om man ønsker å være en del av det norske samfunnet. Man kan ha norsk statsborgerskap og sette seg helt på siden av samfunnet. Jeg synes det er en dårlig ide»

Faten er naturligvis frustrert over at hun aldri får et direkte svar på om Siv Jensen anser henne som norsk eller ikke. Ser vi nærmere på konversasjonen ovenfor, ser vi at Siv Jensen er sikker på at statsborgerskap er avgjørende for om man er norsk eller ikke. Så blir hun utfordra av Faten på verdier. Svaret vi får fra Siv Jensen da er at verdiene også er avgjørende for å bli ansett som norsk. En av disse verdiene hun nevner på slutten av samtalen er det å være en del av samfunnet, og ikke «sette seg helt på siden av samfunnet». Vi får også høre at Siv Jensen «hører» at Faten er norsk.

Det er altså tre ting som avgjør om Siv Jensen anser deg som norsk eller ikke: (1) statsborgerskap, (2) verdier, og (3) snakke norsk.

Først og fremst er det trist at en såpass prominent politiker ikke klarer å svare direkte til Faten at hun anser henne som norsk, spesielt når Jensen ikke virker til å ha den minste anelse om hva det kan bety å være ekskludert fra det norske samfunnet.

Men burde Faten ha hatt med seg passet sitt? Hvor godt må noen snakke norsk før Siv Jensen kan anse dem som norske? Bergenstesten? Noe annet? Må Faten se ut som Siv Jensen for å bli ansett som norsk? Er det derfor Siv Jensen ikke klarer å si det hun sier på slutten av samtalen helt i starten av samtalen? Hun vingler fra statsborgerskap, til en kombinasjon av statsborgerskap og verdier, til å snakke norsk, til å føle tilhørighet.

For vi er helt enige med Siv Jensen om at tilhørighet, eller følelsen av tilhørighet, er avgjørende for om du er norsk. Du føler tilhørighet hvis du blir inkludert, hvis det ikke er diskriminering i samfunnet, hvis du har psykisk og sosial velferd, hvis du føler deg trygg.

Kan ikke Siv Jensen anse at det er flere måter å være norsk på? Vi mener definitivt at måten Siv Jensen svarer Faten her, og flere andre ledende politikeres måte å tenke «norskhet» på, er det som eventuelt setter folk på siden av samfunnet. Som ekskluderer, og ikke anerkjenner ulike måter å være norsk på.

Publisert i Dagsavisen, 9. september 2017

I can English!


«Alle» er enige om at engelsk er et viktig språk i Norge. Vi møter engelsk rundt oss til daglig, både hjemme, på jobben og i fritida. Gjennom sørfing på internett, musikk, tv, dataspill og ulike oppgaver og kontakter på jobb. Siden læreplanen av 1997 har alle begynt med engelsk fra 1. trinn i grunnskolen.

Det er en seigliva myte at nordmenn er veldig gode i engelsk. Ja, vi er gode på å konversere, men undersøkelser har vist at vi ligger i den lavere delen av det europeiske rammeverkets B2-nivå, altså middels. Der hvor det skorter mest, vet vi er når elever er ferdig med videregående skole og skal forholde seg til engelskpensum i høyere utdanning. Hele en tredjedel av norske studenter sliter med engelsk når de begynner i høyere utdanning.

Tatt i betraktning den høye statusen engelsk har i Norge og den treninga som norske elever trenger for å bli bedre, er det merkverdig at engelsk har så liten plass i utdanningssystemet. Norsk har 1770 timer, matematikk 1201 timer, mens engelsk har kun 588 timer på 1.-10. trinn.

Lærerstudentene mine tror ikke sine egne øyne når de får vite at engelsk er såpass nedprioritert i grunnskolen. Ikke er det et obligatorisk fag på lærerutdanninga heller. Og det er heller ikke noe opptakskrav i engelsk for å komme inn på lærerutdanninga, i motsetning til norsk og matematikk.

Samtidig hører vi ofte at disse tre fagene er «kjernefag». Nye reformer har gjort at lærere må ha 60 studiepoeng i disse tre fagene for å kunne undervise i dem på ungdomsskolen, men 30 studiepoeng i andre fag. Det er på tide å styrke engelskfaget på lik linje med norsk og matematikk.

Publisert i Drammens Tidende, 1. september 2017

søndag, august 20, 2017

R-ordet som vi har så vanskelig for å forstå og bruke i dette landet


Bildet fra dagen.no

La meg begynne med noe jeg opplevde helt nylig. På fredag var jeg ute på byen med kolleger og venner. Jeg hilste på en venn av venner, la oss kalle ham Per. Etter en halvtimes prating om løst og fast, begynner Per å bli hissig på meg. Han blir aggressiv i tonen og kaller meg et rasshøl. Per er klar både i blikket og i talen. Vennene mine blir overraska. Per legger ikke skjul på noe: jeg er både det ene og det andre _fordi_ jeg er innvandrer. Mer direkte form for rasisme skal du egentlig leite lenge etter. Etter at Per har dratt, kommer spørsmålene om han ikke var full.

Senere på kvelden sitter en kompis og jeg tilfeldigvis med en rimelig full fyr mellom oss, la oss kalle ham Pål. Pål klarer så vidt å fokusere med blikket. Men han ser en del på oss, og plutselig sier han "dere er ikke norske". Kompisen min spør hva han mener og at han er født i Norge. Pål svarer "om en katt blir født i en stall, vil du kalle den en katt eller en hest?". Det er vanskelig å finne en mer uttalt form for rasisme enn dette. Etter at Pål har dratt, kommer spørsmålene om han ikke var for full.

Disse eksemplene er ikke unike, og jeg er dessverre sikker på at mange kjenner seg igjen. Hverdagsrasisme er ikke uvanlig i Norge. Det jeg absolutt ikke forstår, er hvordan folk prøver å bagatellisere slikt ved å i det hele tatt lure på om f.eks. alkohol spiller en rolle. Det er jo ikke slik at Bjørnar Moxnes eller Snorre Valen lirer av seg rasistiske uttalelser bare de får i seg nok alkohol. Eller jeg for den saks skyld. Ja, våre meninger kan bli forsterka med alkoholinntak, men man blir ikke en rasist uten å ha slike oppfatninger/meninger i sin alminnelighet. Kanskje tør man ikke uttrykke dem uten alkoholinntak, men man får i alle fall ikke slike meninger _på grunn av_ alkoholinntak om det ikke allerede er noe grums der fra før. Dette er viktig å forstå.

Men hvorfor er dette R-ordet så problematisk i Norge? Professor Jon Rogstad v/Fafo har forska på rasisme i arbeidslivet og sett at det utvilsomt er vanskeligere å få seg en jobb om man f.eks. har et utenlandsklingende navn. Han tror ordet rasisme er så tabu i Norge fordi "[a]t man i norsk offentlighet har koblet rase og rasisme til et biologisk fenomen, og så har man avvist det. Dermed «finnes» det ikke rasisme". Dette er altså den klassiske definisjonen av begrepet som går tilbake til slutten av 1800-tallet/ begynnelsen av 1900-tallet. I norsk offentlighet er vi fortsatt litt støkk akkurat der. For begrepet har selvsagt blitt utvida til å ikke bare være basert på biologi, men også kultur og religion. Sosialantropologen Marianne Gullestad skriver om rasistiske tolkningsrammer som "ideologier eller biter av ideologier som direkte eller indirekte impliserer et begrep om rangerte ‘raser’ eller uforenlige ‘kulturer’ og religioner". Her kommer det vesentlige ordet "uforenlig". Med en gang noen ytrer at noen andre ikke hører hjemme her eller utdefinerer dem fra gruppa som følge av etnisitet, kultur eller religion, har vi med en rasistisk tolkningsramme å gjøre. Dette sitter faktisk langt inne i Norge, og du blir fort stempla som usaklig (med det mest forslitte uttrykket "å dra rasismekortet") når du påpeker det. Det er på mange måter blitt verre å påpeke rasistiske uttaleler enn å ytre seg rasistisk.

Det samme ser vi i den offentlige debatten. En hvithuda debattant som Halvor Fosli kan fint fortelle en mørkhuda debattant Sumaya Jirde Ali, når hun stikker hodet fram og mener noe, at hun "er ny i dette landet" og dermed ikke har samme legitimitet til å uttale seg som han som tydeligvis ikke er ny (jeg skrev sarkastisk på veggen til Sumaya at han må ha kommet før samene han da). Det er ytterst få som har brukt begrepet rasisme om dette.

Det er urovekkende å være vitne til vår kollektive hukommelsessvikt om hva rasisme er og hva rasisme gjør. For å si det med Frp-retorikk (!): vi må kalle en spade for en spade. Når du er vitne til rasistiske uttalelser, om det er ved middagsbordet, i lønsjen på jobben, i samtale med venner, på byen med kjente, bekjente og ukjente, eller i debatt-tråder på Facebook, så bør du ha nulltoleranse for det. Du bør si det som det er og tenke at det f*** ikke skal være et større problem at jeg sier fra at slikt skal vi ikke tåle enn at han/hun ytrer seg rasistisk. Det er ikke du som har et problem da, men den som ytrer seg slik og ev. de som tier stille. Den som tier samtykker. Og vi gjør hverdagsrasismen en bjørnetjeneste ved å ikke tørre å påpeke den når den befinner seg rett foran øynene våre.

Publisert i Drammens Tidende og på antirasistisk.no 14. august 2017

Verdiene våre ER under press


Bildet fra villaskaar.no

Det bør ikke være noe tvil om at våre verdier er under press. De er under press av velgerkåte politikere. Verdier som inkludering, nestekjærlighet, solidaritet, fellesskap, tillit og små forskjeller. Det er Listhaug (Frp), Hofstad Helleland (H) og Borten Moe (Sp) som presser våre verdier.

De spiller på naive velgeres følelser. De som tror inkludering er assimilering. De som tror nestekjærlighet og solidaritet handler om meg og oss selv, før alle andre. De som tror fellesskap og tillit er forbeholdt de som har fire generasjoner med norskfødte bak seg. De som overser kutt i formueskatt og arveavgift for de rikeste, men ser innvandring som trusselen mot økte forskjeller. Det bør ikke være noe tvil om at våre verdier er under press.

Når det er blitt stuereint med ord som «innvandringsregnskap», «innvandringsskepsis» og «innvandringskritikk», er våre verdier under press.

Sakte men sikkert dreies våre verdier bort fra inkludering, nestekjærlighet, solidaritet, fellesskap, tillit og små forskjeller. Når du får 10 ganger flere treff ved å søke på ordet «innvandring» i kombinasjon med negative suffikser, som «kriminalitet», versus positive suffikser, som «berikelse».

Våre verdier har vært under press en stund. Men sterkest etter at det innvandrerfiendtlige partiet Frp for første gang i historien kom til makta i 2013. Sterkest etter at H inngikk ekteskap med Frp, og V og Krf fridde. Nå kappes partiene om velgerne.

De som tilhører majoriteten blir ikke berørt i samme grad av at verdiene våre er under press. Det gjelder jo «de andre». Det gjelder de som flykter for sine liv. Det gjelder de som har flykta for sine liv. Det gjelder til og med de som ble inkludert. Som ble en del av vårt samfunn. Men som ble kasta ut etter 18 og 27 år. Det gjelder Mahad og andre i hans situasjon. Det gjelder de med mørk hud. Det gjelder de ikke-vestlige. Det gjelder muslimer.

Verdiene våre som sier «ta vare på hverandre». De er under press! Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv.

Ta til motmæle. Stem fram de som ikke presser våre verdier. Godt valg!

Publisert i Dagsavisen 10. august 2017

søndag, juni 18, 2017

Hodeløst forbud av ansiktsdekkende plagg


Så har debatten om nikab-forbud blussa opp igjen. Denne gangen er det regjeringa sendt ut forslag til forbud mot ansiktsdekkende plagg på alle utdanningsinstitusjoner. Forslaget kommer rett før sommerferien og valgkampen, og har frist rett etter valget. Det er neppe tilfeldig.

Riktignok gikk en håndfull representanter for sentrum-venstre partiene sammen i fjor om et policy-notat om integrering, som jeg og flere andre kolleger analyserte med et kritisk blikk. Vi hevdet at «notatet bidrar til å forsterke et syn på at vi allerede er et segregert samfunn. Vi anser dette å inngå i en vestlig kontekst hvor det har blitt mer og mer normalisert å snakke om «de andre» ved å utpeke én syndebukk, nemlig konservative muslimer». Og nå skjer det igjen, med et forslag sendt på høring som gir inntrykk av at ansiktsdekkende er eller holder på å bli et stort problem i Norge.

Som tidligere lærer i grunnskolen, og nå skoleforsker som besøker mange barnehager og skoler, har jeg aldri sett noen med nikab. Jeg spør rektorer og lærere som har jobba tiår i skolen, og det er en fremmed sak for dem. Jeg forstår selvsagt at på profesjonsstudier kan ansiktsdekkende plagg være et problem, og der mener jeg allerede eksisterende skikkethetsregler er gode nok. Jeg mener vi lager et problem og politikerne kappes om å være strengest mot en allerede marginalisert gruppe.

Jeg skal være den første til å kjempe for et liberalt og likestilt samfunn. Derfor mener jeg retten til selvbestemmelse er grunnleggende. Det er lite som tyder på at de 50-100 kvinnene som går med ansiktsdekkende plagg i Norge er «tvunget». Og dersom det finnes tvang, så må jo et lovverk forby det, og ikke selve plagget. Det er ikke slik at en eventuell tvang forsvinner bare et forbud kommer på plass. Da kan tvangen fortsette hjemme.

Vi kan synse i vei med våre ryggmargsreflekser, slik stortingsrepresentant Erlend Wiborg (Frp) gjorde i debatt med meg på Dagsnytt Atten 13. juni da han hevdet at «de er undertrykt» og vi må «hjelpe disse kvinnene». Han foreslår sågar et generelt forbud i det offentlige. Vil han også hjelpe de som røyker med et nasjonalt forbud, siden røyk i motsetning til nikab beviselig er meget helseskadelig?

Eller vi kan velge å lytte til hva systematisk forskning sier. Anne Birgitta Nilsen (HiOA) gikk i høst gjennom forskningsstudier om nikab. Hun begrenset seg til det nyeste, dvs. de siste fem årene, og fant 62 relevante studier. Hun delte inn studiene i fagdisipliner, som medisin, juss, sosialantropologi og lingvistikk.

Antropologisk forskning viser at ubehaget nikaben vekker hos majoriteten er pga manglende gjensidighet og sosial solidaritet. Det er altså en naturlig reaksjon. Medisinsk forskning viser at nikab kan stå i veien for opptak av D-vitaminer. Men forskning viser også at mens majoritetssamfunnet forbinder nikab med kvinneundertrykkelse og terrorisme, velger kvinnene plagget og forbinder det med fromhet og viljestyrke. De fleste av de juridiske artiklene anbefaler ikke forbudslinjen. Og den ene lingvistiske studien hun fant viser at kommunikasjonen fungerer greit.

Basert på kunnskap og hva slags samfunn alle liberale burde etterstrebe i Norge, mener jeg regjeringas alternative forslag er mindre autoritært enn et nasjonalt forbud: • beholde dagens mulighet for lokale forbud og • innføre plikt til samtale med eleven/studenten som bruker ansiktsdekkende plagg Om staten skal detaljregulere folks klesmåte med forbud og påbud, trengs det en tung faglig begrunnelse som her synes å ikke foreligge.

Publisert i VG 17. juni 2017

mandag, juni 05, 2017

Er DU lærer?


Bildet fra nla.no

Nylig hilste jeg på en lærer. Hun visste jeg jobber på lærerutdanning. «Hvor jobber du?», spurte jeg. Hun svarte: «Jeg er en vanlig dødelig lærer på gulvet jeg da». Jeg hørte sarkasmen i stemmen. Jeg så sarkasmen i ansiktet. Akkurat som pasifister som drømmer om fred på jorden, drømmer jeg om at alle vi som jobber som lærere tenker kollektivt om vår identitet som lærere.

I mine arbeidsår har jeg alltid tenkt at det er skole og utdanning jeg driver med. Det har vært ungdomsskole, VG skole, voksenopplæring og høyskole. Likevel er det alltid skole og utdanning det har dreid seg om. Det er min identitet i yrkeslivet. I en ideell verden ville alle som jobba med å utdanne andre tenkt at vi er sammen om dette. Det er «vi» som driver med skole og utdanning.

Det gjør også at jeg prøver så godt jeg kan å kombinere de ulike nivåene sammen. De to siste årene har jeg faktisk vært i barnehager i forbindelse med utviklingsprosjekt. «Faktisk» fordi jeg aldri har vært barnehagelærer. Men i forbindelse med det nasjonale utviklingsprosjektet «Kompetanse for mangfold» fikk jeg muligheten til å bidra i og lære noe om barnehage. På lærerutdanninga deltar vi i forsknings- og utviklingsprosjekter i ungdomsskoler og på VG skoler. For et par år sida hadde jeg min egen klasse på en ungdomsskole. Så var jeg på Briskeby VG skole (for hørselshemmede). Muntlig sensor på ungdomsskole har det også blitt. I år har jeg vært konsulent for eksamener og sensor for skriftlige eksamener.

Hvorfor sier jeg dette? Fordi det er så utrolig viktig å forstå at vi er sammen om skole og utdanning vi som er lærere. Det er ikke sjeldent jeg møter kolleger som baksnakker praksisfeltet (om man kan kalle det det), eller fagdidaktikere som baksnakker pedagoger og vise versa. Eller ungdomsskolelærere som den beskrevet innledningsvis og andre som sier «velkommen til det virkelige liv» når folk fra lærerutdanninga kommer innom.

Vi må kvitte oss med disse stereotypene. Vi må kvitte oss med de kunstige skillene teori og praksis. Det kanskje mest ødeleggende ordet for yrket vårt er «praksissjokk». Vi må kvitte oss med den seiglivete myten om «jo mer erfaring, jo bedre lærer» eller «jo høyere kompetanse, jo bedre lærerutdanner». Og vi må hele tida tenke «vi» - det er vi på alle nivåer, fra barnehage til universitet - som jobber med skole og utdanning. Vi må tenke profesjon. Profesjonsyrket LÆRER.

Publisert i Drammens Tidende 05. juni 2017