Søk i denne bloggen

mandag, januar 23, 2006

Læreryrket

På T-banen i dag funderte jeg - mer enn vanlig - på det yrket jeg skal beskjeftige meg med i cirka 40 år fremover.

Absolutt alle har en eller annen mening om læreryrket. Absolutt alle har hatt lærere. Og utdanning - som er essensen i læreryrket - blir veldig ofte satt under lupen i media.

Lærere har vært med å forme vårt liv. Lærere skal i fremtiden forme våre barns liv. Det er uten tvil en av de viktigste jobbene i samfunnet.

Alle husker "historielæreren som gjorde faget kjedelig", "mattelæreren som virkelig brente for faget sitt og klarte å gjøre det engasjerende", "norsklæreren som hadde fullstendig kontroll i klassen"... De lærerne vi har hatt, er uten tvil med og preger vårt syn på læreryrket. Men det er også andre faktorer, som media, som påvirker oss.

Det finnes mange rykter om læreryrket. "De tjener veldig dårlig", "det er en veldig slitsom jobb", "mange pensjonerer seg tidlig pga utbrenthet" osv... Det er hvert fall sånne negative holdninger jeg har møtt mest. Kan hende lønna er dårlig i forhold til utdanninga, kan hende jobben til tider føles slitsomt, kan hende enkelte pensjonerer seg tidlig pga utbrenthet, MEN det er feil å tro at læreryrket bare er dette. Personlig tror jeg at dersom man interesserer seg for og trives med det yrket man får, blir alt det negative bare "rykter"! Nå tenker du kanskje lønna også er viktig - og ja, selvfølgelig, det er jo hovedgrunnen til at vi jobber - og lønnsstigningen for læreryrket har vært helt fantastisk de siste åra.

Det er ytterst få jeg har møtt som virkelig visste at de skulle bli lærere da de begynte på høyere studier. Derimot, er de fleste jeg vet om som skal bli lærere i dag, opprinnelig bestemt seg for andre yrker eller ikke visst hva de ville bli. Og i verste fall hatt et hatforhold til læreryrket. Nettopp dette er dårlig reklame for læreryrket. Og det kan dessverre være med og rekruttere flere av typen "historielæreren som gjorde faget kjedelig". Og samme lærere - som mest sannsynlig mistrives i jobben - vil også bli foreldre, og fortsette å overføre de negative holdningene til barna sine. En ond sirkel!

De siste åra har situasjonen heldigvis blitt bedre. Men den kan bli atskillig bedre. I tillegg til at media burde sette mer positiv fokus på læreryrket, slik det fortjener, burde også unge i dag som skal velge utdanning få vite at læreryrket - som alle andre yrker - er et godt yrke som man kan trives med :-)

7 kommentarer:

Frank sa...

Her er nokre tankar i ein kronikk eg las i dag:

Tre misforståelser om lærerrollen

Av SVEIN ØSTERUD, professor

Innenfor norsk lærerutdanning har det lenge foregått en ideologisk dragkamp om lærerrollen mellom to leirer: de som mener at læreren først og fremst må være pedagog og mestre kunsten å få elevene til å tilegne seg vår kultur, og de som hevder at læreren må være en skolert fagperson som er i stand til å formidle den fagkunnskapen elevene trenger i vårt informasjonssamfunn.
Ved inngangen til et nytt millennium har Dagbladet brakt to kronikker som viser at konflikten holder stand. 6. januar uttalte tre lærere fra Høgskolen i Hedmark at «læreren skal gi kunnskaper», og tok avstand fra «det evige ropet om mer pedagogikk» i lærerutdanninga. 29. januar spurte Knut Imerslund fra samme miljø om skolen skal satse på «dannelse eller kompetanse». Han nærmer seg problemet fra en annen synsvinkel, men konstruerer likevel en tilsvarende motsigelse. Budskapet er at skolen må ruste elevene til å mestre livet i et stadig mer komplisert samfunn, og at dannelsesoppgaven må prioriteres fremfor å skaffe elevene den kompetansen næringslivet etterspør. Begge kronikkene tar utgangspunkt i en polarisering av skolens mål, og begge føler seg tvunget til å foreta et valg.
Omsatt i praktisk pedagogikk fremtrer denne ideologiske motsigelsen ofte (men ikke alltid) som en motsigelse mellom et lærersentrert og et elevsentrert klasserom. De som hevder at skolen skal formidle fagkunnskap og kompetanse til elevene, er tilbøyelige til å definere den «gode lærer» som en person med faglig innsikt og autoritet, en person som skjøtter formidlingsoppgaven på en effektiv måte. Omvendt vil de som prioriterer dannelses- eller sosialiseringsoppgaven, oppfatte læreren som en veileder/rådgiver i elevenes modningsprosess.
Den nye læreplanen (L97) idealiserer begge disse lærerrollene eller snarere begge disse sidene ved lærerrollen. De førstnevnte kronikkforfatterne ser det som urealistisk at dagens lærere kan leve opp til den dobbeltrollen L97 foreskriver. Men mon ikke planen hadde vært mer akseptabel om den hadde vært begrunnet gjennom pedagogisk teori? Planen kjennetegnes ved flere av de motsigelsene og paradoksene som preger vår kultur. Skal den komme til praktisk anvendelse i skolen, må lærerne forholde seg aktivt fortolkende til den. Jeg vil angi en mulig retning for en slik fortolkning.
La meg begynne med å gi en idealtypisk beskrivelse av de to rivaliserende leirene. Lærersentrert pedagogikk reduserer elevene til «tomme kar» som skal fylles med fagkunnskap. Kunnskapen gjøres ikke tilgjengelig for debatt eller forhandling, men presenteres simpelthen som fakta. Det endelige mål for undervisningsprosessen er at elevene forstår og godtar det som læreren allerede vet. Når læreren først kan sitt fag, gjenstår bare en rent fagdidaktisk utfordring, nemlig å finne den beste overføringsmetoden.
Elevsentrert pedagogikk derimot er opptatt av læring snarere enn undervisning, av at eleven får utvikle sine kognitive evner i et fruktbart læringsmiljø heller enn å bli tilført kunnskap gjennom dosering fra lærerne. Det gir læreren en mer perifer rolle: hun er den som legger til rette for at elevene får møte slike læringsmiljøer, og som overvåker og vurderer deres kognitive utvikling.
Som et korrektiv til begge metodene og samtidig bidrag til brobygging mellom de to leirene vil jeg introdusere Vygotskys teori om læring. Vår tenkeevne utvikles ikke bare gjennom møtet med den fysiske verden, men også gjennom samtaler om den verden med andre personer. Det barn trenger for å kunne lære er ikke bare en sansbar fysisk virkelighet, men også en kulturell virkelighet, en virkelighet som takket være språket er fylt av mening. Som språkbruker tilkjennes læreren en helt spesiell rolle i denne prosessen. Hun er den som ut fra sin kulturelle orientering samhandler og samtaler med barna om den virkeligheten de står overfor. Det dreier seg da ikke om formidling av faktakunnskap fra en part til en annen, men om kommunikative handlinger der læreren fremfører sin virkelighetsforståelse for at elevene kan forholde seg fortolkende til den. I samspillet mellom lærerens voksenkulturelle utsagn og elevenes ungdomskulturelle tolkninger blir kunnskapen til.
Vygotsky kaller den asymmetrien som nødvendigvis må eksistere i kommunikasjonen mellom læreren og elevene, for «den nærmeste utviklingssonen». Å etablere en slik sone omkring elevenes skolearbeid er lærerens primære oppgave, og det forutsetter tilrettelegging ikke bare av de fysiske omstendigheter, men også av det kulturelle miljø. Læreren må på best mulig måte organisere det fysiske og sosiale rom omkring kommunikasjonen i klassen, samtidig som hun tilfører kulturelle innspill i form av resonnementer, fortellinger og andre språklige utsagn.
I lys av denne teorien kan det fortone seg som en misforståelse når en lærerorientert og en elevorientert praksis blir fremstilt som alternative rolleutførelser. De utgjør tvert imot komplementære aspekter ved lærerrollen. Fastholder vi at læring foregår i en kommunikativ kontekst, blir både lærer og elev nødvendige aktører i produksjonen av felles forståelse og kunnskap.
Denne misforståelsen er gjerne ledsaget av en annen misforståelse: at skolekunnskapen er abstrakt og universell, at den er inndelt i skarpt avgrensede fagområder som kan erverves gjennom isolerte læringsprosesser, og at den er fullstendig atskilt fra elevenes hverdagskunnskap. Men den kunnskapen som skolen vil måtte frembringe, lar seg verken stykke opp eller isolere slik. Innholdet kan ikke abstraheres fra de tilrettelagte situasjonene i klasserommet der den blir gjenstand for fortolkning; og organisatorisk er den ikke tjent med å bli definert som motpol til den kunnskapen som etterspørres i arbeidslivet. Skolekunnskapen er vevet inn i vår sosiale praksis både i og utenfor skolen, samtidig som den blir modifisert av samfunnsmessige strukturer som omgir slik praksis.
Å sette likhetstegn mellom kunnskap og fag er en form for fagfetisjering. Fagdisiplinene er historisk bestemte måter å dele inn og organisere kunnskap på: skillelinjene mellom dem kan forskyve seg, og undertiden forsvinner hele disipliner og gir plass for nye.
Den andre misforståelsen leder i sin tur til en tredje: at IT i skolen reduserer læreren fra fagperson til en teknologiens håndlanger. Myten om at den aktuelle skolekunnskapen ligger fasttømret i fagdisiplinene, kan få læreren til å oppfatte seg som ren formidler, en som nærmest fungerer som supplement til lærebøkene. Blir lærerrollen tolket så snevert, kan nok IT oppleves som en trussel.
I de siste par årene har en gruppe ved Pedagogisk forskningsinstitutt, Universitetet i Oslo, gjennomført et forskningsprosjekt ved 6 skoler som har satset på å bruke IT i undervisningen. Undersøkelsen viser at vi ikke behøver å frykte for at lærerrollen blir degradert. Tvert imot kan lærergjerningen bli enda mer utfordrende og spennende når det potensialet som ligger i IT, blir utnyttet fullt ut. Lærerne vil trenge stor faglig innsikt for å kunne finne frem til og kritisk vurdere hvilken informasjon på nettet som kan tjene som supplement og eventuelt alternativ til lærebøkene. Innsikt er ikke ensbetydende med ensidig disiplinavgrenset kunnskap, det betyr snarere oversikt over hvordan fag man selv har førstehånds kjennskap til forholder seg til andre fag, og sammen med dem utgjør en kulturell arv som skal overføres til kommende generasjoner.
Vi trenger lærere med slik bred faglig innsikt, lærere som ser seg selv som kulturarbeidere. De vil finne det meningsløst å skjelne mellom et lærersentrert og et elevsentrert klasserom, vel vitende om at kulturoverføring i klasserommet er en produksjonsprosess der både lærer og elever må bidra. Med hensiktsmessig utnytting av IT kan denne prosessen bli en form for forskning, der lærer og elever overskrider den begrensningen som klasserommet representerer, og søker informasjon og innhenter ekspertuttalelser der hvor de er å finne.

Leif-Atle Heen sa...

1. Alle lærere burde blitt utdannet på lektornivå. Ingen uten hovedfag/master burde fått lov til å sette sine ben innenfor en skole (verken som vikarer eller fast ansatte).

2. Det burde vært 5,5 i snitt (uten tilleggspoengene) for å komme inn på lærerutdanningen, som selvsagt skulle vært seksårig.

3. Lærerlønnningene burde begynt på 1 million kroner i året.

Da ville ungene fått en ordentlig utdannelse!

Stem mørkeblått/lysebrunt! Am strengsten!!!

Lektor Burner sa...

Interessant artikkel - om enn noe annet tema enn mitt innlegg :)

Lektor Burner sa...

Tviler på at ønskene dine blir oppfylt ved at man stemmer "blått/lysebrunt"! Det er jo nettopp den forrige blå regjeringen som stod for forkortingen av lærerutdanningen.

Tviler sterkt på at en sterk fagkompetanse, som man får med en lektorutdanning, er heldig for de som vil jobbe i barneskolen. Der er sosialisering/oppdragelse/danning mye mye viktigere, noe som fokuseres mer på i allmennlærerutdanningen på høyskolene.

Lektorutdanningen skulle selvsagt vært 6 år! Helt enig der! Sånn som profesjonsstudiene i medisin, teologi og psykologi.

Enda mer løft i lærerlønna hadde vært bra, men å starte på 1 mill. er nok helt urealistisk.

Sverre sa...

"ja, selvfølgelig, det [lønna] er jo hovedgrunnen til at vi jobber"

Jaha? Det høyrdest jo nokot trist. Eg arbeider av di eg vil fylla livet med nokot som er meiningsfylt (for meg).

Dessutan var det tvo og/å-feil. Og du skal verta lærar? Knegg, knegg.

Sverre sa...

Leif: so ein som underviser på Harvard er kje god nog for den norske skulen? HÆ?!

Lektor Burner sa...

Du mener "Lærere har vært med Å forme vårt liv" - ja, selvsagt...retta opp :-)

(Den andre er jeg litt usikker på... du mener kanskje "dette kan være med OG rekruttere..."? For der skulle vel både Å og OG gå...?)

Trist at hovedgrunnen til at vi jobber er lønn? Hmmm.. Hadde du gjort det du gjorde nå om ikke du fikk NOE penger for det? Kanskje du da.. men jeg og mange andre kan tenke oss å kjøpe goder i det moderne samfunnet, slik som hus, bil, PC, TV osv osv... og til det trengs det penger... og for det må man jobbe (med mindre man raner en bank, hehe)... den ytre motivasjonen er nok penger, men selvsagt - når man først skal velge et yrke, velger man forhåpentligvis ut fra hva man interesserer seg for - slik at en indre motivasjon skapes. Den ytre motivasjonen - penger - er bare sååå "tatt for gitt"/implisitt/selvsagt/grunnleggende i vårt moderne kapitalistiske samfunn.

For å illustrere dette med eksempel fra mitt eget liv: den ytre motivasjonen stilte fra tidlig av krav til meg om å tenke på et yrke - jeg tenkte på hva jeg ville like å jobbe med - det ble lærer - ALTSÅ hadde det ikke vært for den ytre motivasjonen, hadde ikke det vært noe "krav" til meg om å velge yrke. Dermed hadde jeg heller ikke utforsket hva jeg ville gjøre i livet mitt YRKESMESSIG.

Dersom du ikke hadde fått noe penger - verken nå eller senere i forbindelse med studie/jobb - hadde du sittet hjemme i Askim og forska på det du gjør nå til tross? BARE fordi du er interessert i det? Hvordan skulle du levd bare på interessen?