Søk i denne bloggen

onsdag, september 19, 2007

Omvendt rasisme?!

Hanne Stine Nabintu Herland slipper sinnssykt billig unna når hun skriver dette innlegget i Aftenposten. I hvert fall fram til nå.

"Kohinoor Nordberg er i realiteten høyt hevet over kritikk i kraft av sitt etniske utseende: For hvem tør kritisere hennes ufyselige og frådende rasisme mot en hvit mann? Hvem tør be henne slutte å ydmyke offentlig en hardtarbeidende ambulansesjåfør som gjorde en feil på en dårlig dag?", skriver Herland. Jeg kunne ikke tro mine egne øyne da jeg leste det. Og hun var dessverre også på gårsdagens Standpunkt på NRK1. Det virket som om alle de andre debattantene var uenige med henne, men at hun prøvde å si seg enig i alt det de andre sa - men samtidig vri og vrenge på utsagn slik det passet henne. Skammelig!

Herland er rett og slett helt på viddene. Hun aner ikke hva hun prater om. "... som gjorde en feil på en dårlig dag"!!! Hvor sykt er det å skrive det når fylkeslegens rapport tydelig påpeker at ambulansesjåførenes behandling av pasienten hadde "klare rasistiske overtoner". De har brutt det mest grunnleggende prinsippet i deres jobb, nemlig å hjelpe folk i medisinsk nød.

"Hva ville skjedd dersom ambulansepersonellet var norsk-pakistanere?", spør Herland. Jeg synes det er et helt irrelevant spørsmål! Det er nemlig ikke et samfunnsproblem at offentlig ansatte ikke-vestlige innvandrere i Norge utøver rasistiske handlinger ovenfor etnisk norske.

"Dessuten, hvor mange etnisk norske blir ikke liggende igjen i gaten etter at helsefolk har gjort så godt de kunne? Årlig dør et utall hvite menn og kvinner på norske gater, med blinkende ambulanser like ved, uten at det skrives annet enn en minimal notis i en avis." Javel, men hvilken relevans har dette spørsmålet for debatten???

"Er det slik å forstå at minoriteters rasisme bør stå uimotsagt?", spør Herland. Nei, er selvsagt svaret, men igjen: dét er ikke et samfunnsproblem i Norge! Og generelt sett er det jo fakta at den "hvite rase" har mer rasistiske holdninger ovenfor "mørke" folk, enn omvendt. Det henger sammen med verdenshistorien: kolonialismen og slaveriet.

Det jeg synes Herland har problemer med er 1) å forstå at den typen rasisme hun påpeker ikke er et samfunnsproblem i Norge, 2) å klargjøre begrepene hun bruker, slik som "rasisme". For det kan godt hende at det er vanskeligere for etniske norske å kritisere ikke-vestlige, enn omvendt, men av det følger det ikke automatisk at "kritisere" er ensbetydende med "rasisme"!

4 kommentarer:

Litt balanse reduserer rasismen sa...

Det er vikitig med respekt for ytringer som Herlands her og disse har vi hørt for lite av. Vi har hatt en ensidig vinkling med raseri mot nordmenn og rasisme. Dersom en blåser bare ensidighet her skader det integreringen i Norge. "Alle er enige at det var gjort en feil" sitat Herland , men på grunn av den gjentatte lynsjingen i media over uker(drep en mann en gang da og la det holde), får en andre effekter. Abulanser blir hindret på vei til ulykkessteder, plaget og sykefraværet øker - rekrutteringen faller. Nå må denne ensidigheten stoppe og i dette er Herlands innspill verdifullt! Håper vi får høre mere fra den kanten ger og store deler av befolkningen står bak henne her.

Rita Karlsen sa...

Synes at du Tony ikke greier å fange opp hovedpoenget i denne debatten og anbefaler at du leser denne artikkelen fra Human Rights Services for å balansere ditt syn på dette, Herland gjør en glittrende figur i denne debatten:


Tabu i Norge: kritisere mennesker med mørk hud
17.09.07:

Om det hersker en tabu i det norske samfunnet, så må det være å kritisere offentlig mennesker med mørk hud. Det hersker en statspålagt munnkurv i Norge overfor enhver som kunne komme i skade for å påpeke svakheter ved ikke-etnisk norske, hevder religionshistoriker Hanne Stine Nabintu Herland.
--------------------------------------------------------------------------------
Dato publisert: 17.09.2007 Siste gang redigert: 17.09.2007
--------------------------------------------------------------------------------


Av Rita Karlsen, HRS 17. september 2007

Det er i Aftenposten.no lørdag at religionshistoriker Hanne Stine Nabintu Herland tar et ramsalt oppgjør med det hun kaller rasisme mot hvite. Hun hevder at ambulansesjåførene som ikke opptrådte korrekt overfor Ali Farah i Sofienbergparken blir utsatt for et hysterisk hardtslående angrep – der kilden ensidig er ”det illsinte selskapet ledet av en til de grader rasende Kohinoor Nordberg.”

Det er nok flere enn Herland som har reagert på det uforsonelige sinnet til Nordberg, et sinne som fikk Nordberg raskt til å kreve ambulansesjåførenes avgang, ja, til og med sykehusdirektøren burde gå, freste Nordberg. Selv om alle kan forstå Nordbergs frustrasjon over å ikke øyeblikkelig få den hjelp hun trengte, er det noe med hva en kan tillate seg å kreve. For som Herland riktig konstaterer fikk Farah førsteklasses behandling, om enn starten ikke gikk etter boka. Men i ettertid blir en sittende igjen med et bilde av at Nordberg forventer respekt og forståelse, men at hun selv ikke er villig til å gi det, slik som Herland påpeker.

Samtidig viser Herland til Nelson Mandelas strategi i sin tid: Nemlig å vise storhet gjennom å heve seg over urett.

Han gjengjeldte ikke ondt med ondt, men inviterte apartheidministre med i sin samlingsregjering der en helbredelsesprosess begynte mellom rasene.

Det er lett å glemme at dersom han hadde kylt de hvite rasistene rett inn i cellen på Robben Island, hadde han vært skyld i nøyaktig den samme rasisme som dem. Mandela oppmuntret til forsoning heller enn skyttergravsposisjonering. Nettopp derfor hyller en hel verden ham fortsatt, skriver Herland.

Jeg slutter seg til Herlands vurdering om at skal vi ”reell rasisme til livs, må enhver ydmykelse uansett rasetilhørighet slås ned på. Så lenge den nærmest totalitære holdningen hos konsensussamfunnet opprettholdes ved at en hvit mann kan hakkes i fillebiter, mens en mørk tas på med silkehansker, videreføres den norske rasismen til neste generasjon.”

I tillegg vil jeg legge til at ett av de største svikene vi kan gjøre i kampen mot rasisme, er å handle, eventuelt ikke handle, ut fra frykten for misforståtte konsekvenser. Som eksempel tjener følgende historie, formidlet meg av en bekjent, som også er sykepleier: Bare dager etter Sofienbergpark-hendelsen ble hun stoppet i sitt nærmiljø av en svært stresset engelsktalende sjåfør. Sjåføren forklarte at hun hadde plukket opp en fødende somalisk kvinne, men hun hadde ingen idé om hvor nærmeste sykehus var. Sykepleieren kunne med et raskt blikk konstatere at dette ikke var tiden for verken å forklare eller annet, hun befalte sjåføren om å stå i ro og dro opp mobilen og ringte etter ambulanse. Hennes beskjed til nødtelefonen var adressen og at hun hadde en somalisk fødende kvinne … da så hun blålysene, som hun forklarte det. Hennes beske kommentar til meg var følgende: Skal du raskt ha ambulanse, ja, da er det bare å si somalisk, så er den der.

En slik utvikling er heller ikke bra.

Utdrag fra Human Rights Service
http://www.rights.no/publisher/publisher.asp?id=33&tekstid=741

Høgskolelektor Burner sa...

Takk for kommentarer. Jeg hadde lest innlegget på HRS sin side fra før. Ikke noe nytt som kommer fram der. Bare støtter opp under Herlands lite innsiktsfulle innlegg.

Jeg ser at det er kommet et nytt innlegg i Aftenposten: http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article2001026.ece

Anbefaler deg, Rita Karlsen, å lese den. Der får du svar på mye av det du støtter i Herlands innlegg.

Det eksemplet med den fødende somaliske kvinnen er jo helt absurd. Jeg måtte bare le. Selvsagt kommer ambulansen fort, uansett hva man sier i tlf. :)

Anonym sa...

I inclination not concur on it. I assume nice post. Expressly the designation attracted me to review the unscathed story.