Søk i denne bloggen

lørdag, mars 22, 2008

Å gjøre forskjell på folk

Det er jo ingen hemmelighet at vi i Norge ikke liker å gjøre forskjell på folk. Kanskje er Norge det mest egalitaristiske samfunnet i verden? Alle skal behandles likt. Hvordan blir så denne tankegangen praktisert? Jeg synes det er flere paradokser ved dette og i det følgende skal jeg elaborere hva jeg mener.

Ta skolen for eksempel. I enhetsskolen skal alle gå på samme skole, i samme klasse. Alle elever, uansett evner og ferdigheter. På 70- og 80-tallet var det fy å ta enkelte elever ut av klassen for å gi dem spesialundervisning. På 90-tallet dukka diskusjonen opp igjen, og man begynte også å spørre seg om de evnerike elevene fikk nok utfordringer. Nå på 2000-tallet er det faktisk blitt veldig vanlig å gi nivådifferensiert undervisning, både til de svakeste og til de sterkeste. Hva har vi å lære av dette? Jo, at enhetsskolen var en god tanke, men svært utopisk. Det har ikke latt seg gjennomføre med 30 ulike elever i samme klasse. Vi har innsett at alle elever ikke kan bli behandla likt, nettopp fordi de er ulike! Fortsatt er det ikke helt stuerent med spesialskoler eller skoler for de evnerike (nettopp pga idealet om enhetsskolen som vi ennå ikke er helt kvitt), men kan tenkes det også kommer om 10-20 år?

Et annet paradoks ved tankegangen om å ikke gjøre forskjell på folk finner vi i arbeidslivet. Heter du Muhammed til etternavn, helst kombinert med Ali til fornavn, kan du nesten glemme å få søknaden din behandla på samme grunnlag som Ola Hansen.

Et annet eksempel er godkjenning av utdanning tatt i utlandet. Det er ikke få ganger jeg har truffet mennesker som har tatt sin utdanning i et annet land og ikke fått hele eller deler av den godkjent i Norge. Mitt nyeste eksempel er en kollega av meg som ikke fikk bachelor-graden sin i engelsk (tatt i USA!) godkjent her. Noen ganger virker det som om vi tror vi har helt overlegen utdanning her i Norge og dermed ser ned på andre land. For andre veien, å få norsk utdanning godkjent i utlandet, byr som oftest ikke på problemer.

Blodbanken er jo et kapittel for seg (noe jeg har skrevet om tidligere). Men som kjent kunne man ikke (inntil i fjor eller noe) gi blod (av ren godhjertethet) dersom man kom fra visse svartlista land! Dette opplevde jeg som noe av det sykeste og mest vilkårlige, så selv om loven er blitt endra nå, har jeg bestemt meg for aldri å gi blod i Norge (furting resten av livet).

Det finnes så mange andre eksempler som jeg ikke får skrevet om her. Men i bunn og grunn tror jeg det er lurt å innse for det første at det ikke alltid er noe poeng å behandle ulike mennesker likt (som i skolen) og for det andre at vi liker å tro at vi ikke gjør forskjell på folk i Norge, mens det i realiteten oftest gjelder Ola Hansen i kontrast til Kari Olsen, og gjerne ikke der vi virkelig skulle behandla folk likt.

1 kommentar:

Anonym sa...

Anonymiserte søknadsprosesser og private skoler, takk.

Problem løst.