Søk i denne bloggen

tirsdag, desember 01, 2009

OM DET Å VÆRE FLERKULTURELL

Jeg har en annen hudfarge enn majoriteten i dette landet og har bodd i Norge i over 16 år. Naturligvis har jeg opplevd litt av hvert og jeg har lyst å dele noen av mine betraktninger og refleksjoner med andre. Jeg må selvfølgelig innrømme at noen av resonnementene mine er generaliserende og at det ikke er tilfellet at alle etnisk norske er slik eller at alle utlendinger er slik. Det er tendenser jeg beskriver og i en slik debatt vil det alltid være noen som ikke kjenner seg igjen eller føler å bli tråkket på.

”Åh, du snakker så godt norsk, så jeg var sikker på at du var norsk!” Hvor mange ganger har ikke ikke-vestlige innvandrere hørt dette utsagnet? Det å ha to eller flere identiteter, å være flerkulturell, å ikke føle seg norsk men heller ikke pakistaner eller vietnameser – det kan både være utrolig givende og til tider en stor belastning. For meg blir utsagnet ovenfor altfor enkel – rett og slett en simplifisering, eller degradering, av den som blir snakket til. Hva hvis jeg snakker godt norsk, men ikke føler meg norsk i det hele tatt? Og jeg ser jo garantert ikke norsk ut (hvordan det enn måtte være)? Det å tilhøre en bestemt nasjonal gruppe har tydeligvis med flere faktorer å gjøre: utseendet, personlig identifikasjon, språk, etniske røtter. Som mange andre i min situasjon, føler jeg ofte at jeg har føtter og ikke røtter (for å bruke Hylland Eriksens uttrykk). Er det riktig da å bli tillagt en etnisk rot (i dette tilfellet ”norsk”) kun fordi jeg snakker godt norsk?

For noen dager siden hadde vi på vår arbeidsplass besøk av skoler fra fem forskjellige land. En av disse personene spurte meg ”Hva synes du om Norge?”. En annen spurte meg ”Hvorfor velger du å bo her?”. Jeg tror neppe de visste at de ville få et så langt og reflektert svar. ”Dette har du tydeligvis tenkt grundig over”, kom det når jeg var ferdig med å svare. Nettopp dette vil jeg si er den største fordelen med å være flerkulturell. Vi reflekterer ofte over landet eller landene vi kommer fra og landet vi bor i, plassen vi har i det norske samfunnet og holdninger vi blir møtt med til daglig. Ikke bare ”Hvem er jeg”-spørsmål, som jo er et eksistensielt spørsmål og noe også mange ”enkulturelle” tenker på, men interkulturelle forhold som hva det vil si å være flerkulturell, hvordan kulturkollisjoner kan forstås, hvordan flerkulturelle kan bli marginalisert osv. I vår mer og mer globaliserte verden ser vi at interkulturell kompetanse er ettertraktet. Jeg påstår ikke at dersom man er flerkulturell, har man automatisk høy interkulturell kompetanse, men det flerkulturelle er i og for seg et veldig godt utgangspunkt for å få økt bevissthet om temaet. Dette burde arbeidsgivere dra nytte av, ikke minst i skoleverket.

Noen vil kanskje si at den største belastningen med å være flerkulturell er å ikke føle tilhørighet til en bestemt gruppe. Verken være norsk eller somalier eller iraner. Jeg ser ikke problemet i å ikke tilhøre en bestemt nasjonal gruppe, det være seg følelsesmessig, språklig eller utseendemessig. Det jeg derimot opplever som frustrerende, er den store sannsynligheten for at jeg ikke først og fremst blir betraktet som et komplekst individ, men degradert til en som ”snakker godt norsk, og dermed trolig norsk”. Min hudfarge og språket mitt signaliserer ulike ting, og følelsene mine spriker alle veier. Jeg skulle ønske jeg kunne bli betraktet akkurat på samme måte som jeg betrakter en nordmann, nemlig et individ hvis utseende og dialekt kommer i andre rekke.

Et annet dilemma flerkulturelle ofte opplever, er ambivalensen i å noen ganger ville bli sett på som norsk og andre ganger som utlending. Når folk gratulerer meg med dagen på 17. mai, føles det veldig unaturlig for meg. Det er ikke min dag og det er heller ikke en dag da mitt hjemland fikk sin egen grunnlov. Når jeg søker jobb derimot, ønsker jeg først og fremst at kvalifikasjonene og arbeidserfaringene mine skal telle, og ikke hvor jeg opprinnelig kommer fra. For oss som har denne dobbelidentiteten, er det viktig å erkjenne at vi alltid kommer til å ha de fordelene og ulempene beskrevet ovenfor. Det tror jeg er et sunnere forhold til seg selv og majoritetssamfunnet enn å totalt fornekte sin kulturelle bakgrunn eller fullstendig omfavne majoritetskulturen.

Til slutt har jeg lyst å minne de som nå og da tenker eller uttrykker at utlendingene burde dra tilbake til hjemlandet (gjerne etterfulgt av ”hvis de er eller gjør slikt og slikt”) om at det er grunnleggende forskjeller mellom årsakene til at utlendinger er i dette landet og hvorvidt de kan dra tilbake. Jeg pleier ofte å svare fremmedfiendtlige utsagn med at jeg hadde dratt tilbake hvis jeg kunne, men det kan jeg dessverre ikke. Først da går det opp for den som får dette svaret at det ikke alltid er slikt at man velger å komme hit! Og helt til slutt: når noen spør meg hvor jeg kommer fra, er de ikke alltid seg selv bevisst hva de egentlig spør om. Så da er ofte svaret mitt at jeg er en internasjonal verdensborger, og deretter greier jeg kort ut om hva som gjør meg til akkurat det.

[Publisert i Drammens Tidende 28.11.2009]

fredag, november 20, 2009

Noe var da bedre før

Når noen sier "alt var så mye bedre før", så er jeg selvsagt ikke enig. Men utsagnet, med visse modifikasjoner, har jeg sans for. Jeg kan gå med på at noe var bedre før. Men hva?

Før så gikk man pent kledd. Hvis du går riktig lenge tilbake... vel, riktig lenge for noen av oss... så var det helt vanlig å "pynte seg" (som vi ville sagt i dag). Kvinner kunne gå med flotte kjoler. Menn med hatt. Og dress. Ja, det var heller regelen enn unntaket. Så har folk kledd seg mer og mer slaskete med tida. Aldri før har så mange jenter gått med olabukser f.eks. Hva skjedde med skjørt liksom? Skal det ikke være noe forskjell på klesstilen mellom menn og kvinner lenger? Nei, klesstil var garantert bedre før.

Før så hadde man mer respekt for hverandre. For f.eks. lærere, eldre, foreldre. Man sa fru og frøken. De og Dem. Alle de høflighetsfrasene er så godt som borte. Linjene er viska bort. Noen vil påstå at vi er "nærmere" hverandre. Det betviler jeg sterkt. Det er rett og slett mindre høflighet og respekt i dag enn det var før.

Før så traff man hverandre mer. Den tida da verken telefon, pc eller tv fantes, så var det flere initiativ til å treffe hverandre. Skulle du si noe til noen, måtte det gjøres personlig. Enten møtes eller sende et brev. Ting måtte planlegges mer og lenger i forveien. Avtalene måtte da ha mer betydning og vanskeligere kanselleres/velges bort. De mellommenneskelige relasjonene tror jeg definitivt var bedre før.

Før hadde bøker, aviser, tidsskrifter osv. en helt annen og fyldigere betydning enn i dag. Det var ikke bare å søke på Google hvis du lurte på noe, og sjekke den første lenka du fikk opp (ukritisk). Du gikk til kildene. Papirutgaver som du holdt i hendene. Folk leste mer aviser og bøker. Og satte pris på dem. Man kjente til klassikerne. Man kunne det som kalles allmennkunnskap. Samfunnet i dag "flyter" - all informasjon flyter - er overalt og ingen steder - og du kan ikke forvente at en 18-åring vet når Norges grunnlov ble skrevet.

Sånn sett synes jeg det var bedre før.

torsdag, november 19, 2009

Om å sette barn til verden

I gårsdagens Aftenposten kunne man lese at den største klimatrusselen er befolkningsveksten. Verdens befolkning har nå passert 6,8 milliarder. I 2050 vil den passere 9 milliarder. Toppsjefen i FNs befolkningsprogram sier at "folk er årsaken til klimaproblemene, og folk rammes av klimaproblemene". Hun sier videre at kampen mot befolkningsveksten antakeligvis er det mest effektive og samtidig billigste klimatiltaket.

Fra tid til annen hører vi at noen er bekymra for at vi ikke føder nok barn. Det blir jo ren sprøyt hvis man har et globalt perspektiv på dette. Det er klart at vi lever i et eksepsjonelt godt land, langt vekke fra de fleste problemer, men kampen mot befolkningsvekst som et godt klimatiltak sees i et større perspektiv. Kanskje kan vi oppsummere det ved å si at dersom du velger å ikke få et barn, gjør du mer for verdens klima enn å bytte ut bilen med sykkel, kjøpe deg klimakvoter og bli vegetarianer.

mandag, november 09, 2009

Råd til norsk skole?

Karl-Eirik Kval kommer med tolv råd til norsk skole i Aftenposten 29. oktober. Han påstår at rådene vil, om de tas i bruk, gjøre norsk skole mye bedre for de aller fleste elevene. Flere av rådene er altfor generaliserende og tar ikke hensyn til at elevmassen ofte består av ulike typer elever med ulik kulturell og sosial bakgrunn, og som bruker ulike læringsstrategier. Er det noe forskning har vist, er det jo nettopp dette. Innlegget til Kval bærer preg av at han har tørket støv av et innlegg som var ment å publiseres på 90-tallet. I tillegg til å være svart/hvitt, synes jeg også at noen av rådene hans er selvmotsigende. Nedenfor skal jeg gå nærmere inn på noen av dem.

Punkt en i rekken av råd fra Kval er ”Avskaff ansvar for egen læring”. Hvor i Kunnskapsløftet (LK06) er det Kval finner grunnlag for at ansvar for egen læring skal praktiseres i dag som på 90-tallet? Jeg har søkt etter ordet ”ansvar” i LK06 – prinsipper for opplæringen, og finner følgende formuleringer om elevers ansvar: ”… tar ansvar for egne handlinger” og ”Samarbeidet mellom skole og hjem vil endre karakter … etter hvert som elevene blir eldre og får større ansvar for egen læring og utvikling”. Daværende kunnskapsminister Solhjell gikk faktisk ut i mediene og tok et kraftig oppgjør med ”ansvar for egen læring” (for eksempel i VG 04.12.2007).

Kvals punkt ti er ”Mer elevevaluering av lærere”. Jeg er for så vidt enig i det, men er ikke det selvmotsigende når samme rådgiver mener at norsk ungdom ofte er uansvarlige og irrasjonelle? Og når han vil elevmedvirkning til livs? Hvordan kan elever vurdere lærerne sine hvis vi ikke tillater dem å vurdere seg selv (egenvurdering)? Er ikke innsikt i egne styrker og svakheter viktig for å kunne vurdere andre?

”Stopp alt prosjektarbeid” er Kvals råd nummer fire. For det første er det ingen som sier at man skal drive med prosjektarbeid (LK06 er preget av metodefrihet). For det andre blir det altfor lettvint og ikke mulig å ta seriøst rådet om at all prosjektarbeid skal legges på is med den begrunnelsen at det finnes eksempler på dårlig drevet prosjektarbeid. Dette vil jo være det samme som å nedlegge all tavleundervisning, fordi det finnes noen dårlige eksempler. Eller legge ned gruppearbeid av samme grunn. Faktum er at det finnes mange lærere som kan masse om prosjektarbeid og driver veldig bra prosjektarbeid på sine skoler.

Punkt elleve i Kvals innlegg er ”Underveisvurderingen må bli obligatorisk”, samtidig som han roser Utdanningsdirektoratet for å ha gjort underveisvurderingen obligatorisk (!). Videre skriver Kval at skolene må pålegges å sørge for å kontrollere at lærerne faktisk gjør denne underveisvurderingen. Siden Kval har fått med seg at underveisvurdering er blitt forskriftsfestet, bør han også ha lest kapittel 3, § 3-16 i vurderingsforskriften som trådte i kraft 1. august i år, der det står følgende: ”Det skal kunne dokumenterast at undervegsvurdering er gitt, jf. § 3-11 til § 3-15”. Mer kontroll enn dette kan vel neppe pålegges lærerne. I den forbindelse er det interessant at Kval i råd nummer tolv skriver at ”altfor mye av lærernes tid går i dag med til møter og dokumentasjon” og han ønsker ”mer effektiv bruk av læreres tid”.

torsdag, oktober 29, 2009

Representativitet?

Nordmenn er veldig opptatt av at ulike samfunnsområder skal være "representative". Argumentasjonen er som følger: "siden Norges befolkning er sammensatt, bør også dette reflekteres i ulike institusjoner". Jeg er ganske ambivalent til dette og forstår ikke hvorfor representativitet skal være et mål i seg selv. Ett eksempel er Stortinget og regjeringen. De som bestemmer skal representere resten av befolkningen. Dermed er det slik i Norge at hvem som helst (over 18 vel å merke) kan komme seg inn på Stortinget, og senere også i regjeringen. Stoltenberg var f.eks. veldig kjapp med å skryte av regjeringen sin som består av 10 kvinner og 10 menn, og de dekker til og med alle landsdelene i Norge. Okeeeey... hva tenker vi når vi sier "representativt"? Kjønn og geografisk tilhørighet, vil tydeligvis Stoltenberg hevde. Hva med etnisitet? Det er faktisk ingen i regjeringen med minoritetsspråklig bakgrunn. På Stortinget finner du bare én person med minoritetsspråklig bakgrunn! Det er jo helt blendahvitt! For å trekke argumentasjonen om representativiet helt ut: hva med homofile? Handikappede?

Det sier seg sjøl at representativitet ikke er mulig å realisere. Det viktigste synes jeg burde være at de som gjør en jobb, om dette er på Stortinget eller andre steder, er først og fremst kompetente og dyktige i det de skal gjøre. For øvrig gir jeg blanke i om de er menn, kvinner, fra Trondheim eller Kristiansand, hvite eller svarte.

Denne kvasi-argumentasjonen om representativitet har fått rå altfor lenge, og fører faktisk til at vi ender opp med å f.eks. få noen inkompetente representanter på tinget. Det kan vi vel ikke være tjent med. Eller bør det være slik siden det faktisk finnes inkompetente personer blant befolkningen ellers?

tirsdag, september 08, 2009

Det handler om læreren

I have come to a frightening conclusion.
I am the decisive element in the classroom.
It is my personal approach that creates the climate.
It is my daily mood that makes the weather.
As a teacher I possess tremendous power to make a
child's life miserable or joyous.
I can be a tool of torture or an instrument of inspiration.
I can humiliate or humor, hurt or heal.
In all situations, it is my response that decides whether a crisis
will be escalated or de-escalated, and a child
humanized or de-humanized.
Haim Ginott

fredag, juni 19, 2009

Skolebaserte felleskap for forskning og læring

Jeg har i år jobba med et prosjekt som har vært støtta av Utdanningsdirektoratet og som skulle kartlegge eksisterende samarbeid mellom høyskolen og skoleeier i regionen. Vi har sett på hva vi samarbeider om og hvordan det fungerer. Også har vi foreslått en modell for et annet type samarbeid, nemlig et gjensidig samarbeid hvor ikke den ene parten skal være "eksperten", men at både vi som lærerutdannere og lærere/studenter i skolen sammen definerer interessante problemstillinger som vi ønsker å forske på. Dette arbeidet fikk i dag omtale i Drammens Tidende.

mandag, mars 16, 2009

Studietur til London

For nøyaktig en uke sida, satte vi oss på fly med kurs mot London. Jeg skulle på studietur til England. Eneste forskjellen mellom denne studieturen og alle de andre før, var at jeg nå var på den andre sida av disken. Jeg var læreren, og ikke eleven/studenten. Vi var til sammen 16 studenter og to lærere.

De fellesarrangementene vi hadde, var meget vellykka. Vi besøkte Kensington prep school, som er en privat vestkantskole for jenter mellom 4-11 år. Meningen med dette besøket var å se et helt annet skolesystem enn det vi har i Norge. Vi ble veldig godt tatt imot og det var mye interessant å observere. Etter skolebesøket var på på Wikced, som nok var den beste musikalen jeg har sett hittil. Fantastisk koreografi og scenografi. Et tredje arrangement var Shakespeare's Globe Theater, som skal være en kopi av det originale teatret fra 1599. Kopien ble ferdig i 1997. Der fikk vi en guida tur, og senere den dagen var på en historisk pøbbrunde. Da hadde vi to stk som guida oss gjennom 5-6 pøbber, og vi fikk smake mange forskjellige øl :)

Resten av tida i London (vi var der i fire dager), fikk vi bruke som vi ville. Da fikk jeg sett og gjort følgende grundig: Tower Bridge, Tower of London, St. Paul's cathedral, Hyde Park, Kensington Gardens/Palace. Ellers fikk jeg sett The Monument, The Eye, Westminster Abbey, The Parliament, Big Ben, Buckingham Palace. Og fikk tatt en runde i Tate Modern Gallery. Og shoppa litt på Primark, som var en meget billig klesbutikk (fikk f.eks. kjøpt en dress til kr. 350). Sist, men ikke minst: jeg fikk se dronningen og mannen på vei inn i palasset!









mandag, februar 16, 2009

Ny lærerutdanning

Regjeringen har lagt fram St.meld.nr. 11 (2008-2009) - Læreren: Rollen og utdanningen. Jeg hilser meldingen velkommen og synes den inneholder flere gode forslag til endringer i allmennlærerutdanningen. Noen av de viktigste forslagene er:

- Endre navnet på utdanningen til grunnskolelærerutdanning. Dette fordi man ikke lenger skal være "allmennlærer". Man skal heller ta utdanning ut fra hvilke trinn man ønsker å undervise. Det blir slutt på 1-10.læreren.
- En todelt lærerutdanning: 1-7 og 5-10, altså barneskolelærer og ungdomsskolelærer (med tre års overlapping).
- Faget pedagogikk endrer navn til pedagogikk og elevkunnskap, og økes fra 30 til 60 studiepoeng.
- På 1-7-løpet blir matematikk og norsk obligatorisk. På 5-10-løpet er ingen fag obligatoriske. Videre går man for større fordypning på 5-10, altså flere 60-poengs fagenheter.
- Veiledning av alle nyutdanna lærere. Dette har jo vært en mangel ganske lenge nå. Det er bare de siste 3-4 årene at noen utdanninger har tilbudt noen nyutdanna lærere veiledning (UiO og UiB f.eks.). Men nå skal altså tilbudet gjelde alle nyutdanna.

Hijab-debatten

Forslaget om å tillate politikvinner å gå med hijab, har jeg prøvd å forstå, men klarer det rett og slett ikke. Det er godt at forslaget ligger dødt for øyeblikket. Det er jo lite gjennomtenkt, vil jeg si.

Hvorfor klarer jeg ikke å forstå det? Jeg er veldig for at samme regler bør gjelde for samme situasjoner, nettopp for å unngå urettferdig behandling. I dette tilfellet vil man, dersom man tillater hijab i politiet, måtte tillate andre religiøse/kulturelle uttrykk. Vil det være ok å se en politimann med opp-ned kors (satanist)? Eller en med turban (religion/kultur)? Hva med piercing, som jo i dag ikke er lov (kultur)?