Søk i denne bloggen

tirsdag, desember 01, 2009

OM DET Å VÆRE FLERKULTURELL

Jeg har en annen hudfarge enn majoriteten i dette landet og har bodd i Norge i over 16 år. Naturligvis har jeg opplevd litt av hvert og jeg har lyst å dele noen av mine betraktninger og refleksjoner med andre. Jeg må selvfølgelig innrømme at noen av resonnementene mine er generaliserende og at det ikke er tilfellet at alle etnisk norske er slik eller at alle utlendinger er slik. Det er tendenser jeg beskriver og i en slik debatt vil det alltid være noen som ikke kjenner seg igjen eller føler å bli tråkket på.

”Åh, du snakker så godt norsk, så jeg var sikker på at du var norsk!” Hvor mange ganger har ikke ikke-vestlige innvandrere hørt dette utsagnet? Det å ha to eller flere identiteter, å være flerkulturell, å ikke føle seg norsk men heller ikke pakistaner eller vietnameser – det kan både være utrolig givende og til tider en stor belastning. For meg blir utsagnet ovenfor altfor enkel – rett og slett en simplifisering, eller degradering, av den som blir snakket til. Hva hvis jeg snakker godt norsk, men ikke føler meg norsk i det hele tatt? Og jeg ser jo garantert ikke norsk ut (hvordan det enn måtte være)? Det å tilhøre en bestemt nasjonal gruppe har tydeligvis med flere faktorer å gjøre: utseendet, personlig identifikasjon, språk, etniske røtter. Som mange andre i min situasjon, føler jeg ofte at jeg har føtter og ikke røtter (for å bruke Hylland Eriksens uttrykk). Er det riktig da å bli tillagt en etnisk rot (i dette tilfellet ”norsk”) kun fordi jeg snakker godt norsk?

For noen dager siden hadde vi på vår arbeidsplass besøk av skoler fra fem forskjellige land. En av disse personene spurte meg ”Hva synes du om Norge?”. En annen spurte meg ”Hvorfor velger du å bo her?”. Jeg tror neppe de visste at de ville få et så langt og reflektert svar. ”Dette har du tydeligvis tenkt grundig over”, kom det når jeg var ferdig med å svare. Nettopp dette vil jeg si er den største fordelen med å være flerkulturell. Vi reflekterer ofte over landet eller landene vi kommer fra og landet vi bor i, plassen vi har i det norske samfunnet og holdninger vi blir møtt med til daglig. Ikke bare ”Hvem er jeg”-spørsmål, som jo er et eksistensielt spørsmål og noe også mange ”enkulturelle” tenker på, men interkulturelle forhold som hva det vil si å være flerkulturell, hvordan kulturkollisjoner kan forstås, hvordan flerkulturelle kan bli marginalisert osv. I vår mer og mer globaliserte verden ser vi at interkulturell kompetanse er ettertraktet. Jeg påstår ikke at dersom man er flerkulturell, har man automatisk høy interkulturell kompetanse, men det flerkulturelle er i og for seg et veldig godt utgangspunkt for å få økt bevissthet om temaet. Dette burde arbeidsgivere dra nytte av, ikke minst i skoleverket.

Noen vil kanskje si at den største belastningen med å være flerkulturell er å ikke føle tilhørighet til en bestemt gruppe. Verken være norsk eller somalier eller iraner. Jeg ser ikke problemet i å ikke tilhøre en bestemt nasjonal gruppe, det være seg følelsesmessig, språklig eller utseendemessig. Det jeg derimot opplever som frustrerende, er den store sannsynligheten for at jeg ikke først og fremst blir betraktet som et komplekst individ, men degradert til en som ”snakker godt norsk, og dermed trolig norsk”. Min hudfarge og språket mitt signaliserer ulike ting, og følelsene mine spriker alle veier. Jeg skulle ønske jeg kunne bli betraktet akkurat på samme måte som jeg betrakter en nordmann, nemlig et individ hvis utseende og dialekt kommer i andre rekke.

Et annet dilemma flerkulturelle ofte opplever, er ambivalensen i å noen ganger ville bli sett på som norsk og andre ganger som utlending. Når folk gratulerer meg med dagen på 17. mai, føles det veldig unaturlig for meg. Det er ikke min dag og det er heller ikke en dag da mitt hjemland fikk sin egen grunnlov. Når jeg søker jobb derimot, ønsker jeg først og fremst at kvalifikasjonene og arbeidserfaringene mine skal telle, og ikke hvor jeg opprinnelig kommer fra. For oss som har denne dobbelidentiteten, er det viktig å erkjenne at vi alltid kommer til å ha de fordelene og ulempene beskrevet ovenfor. Det tror jeg er et sunnere forhold til seg selv og majoritetssamfunnet enn å totalt fornekte sin kulturelle bakgrunn eller fullstendig omfavne majoritetskulturen.

Til slutt har jeg lyst å minne de som nå og da tenker eller uttrykker at utlendingene burde dra tilbake til hjemlandet (gjerne etterfulgt av ”hvis de er eller gjør slikt og slikt”) om at det er grunnleggende forskjeller mellom årsakene til at utlendinger er i dette landet og hvorvidt de kan dra tilbake. Jeg pleier ofte å svare fremmedfiendtlige utsagn med at jeg hadde dratt tilbake hvis jeg kunne, men det kan jeg dessverre ikke. Først da går det opp for den som får dette svaret at det ikke alltid er slikt at man velger å komme hit! Og helt til slutt: når noen spør meg hvor jeg kommer fra, er de ikke alltid seg selv bevisst hva de egentlig spør om. Så da er ofte svaret mitt at jeg er en internasjonal verdensborger, og deretter greier jeg kort ut om hva som gjør meg til akkurat det.

[Publisert i Drammens Tidende 28.11.2009]

5 kommentarer:

Bobby Burner sa...

det er bare trær som har røtter; og ikke mennesker :-))

og enda bedre sagt i Thomas Hylland Eriksen egne ord:

http://folk.uio.no/geirthe/Kreativitet.html

Leif-Atle Heen sa...

Du skriver godt norsk. Du må tydeligvis være norsk. Takk for det. Har sett Planet Terror. Ga den 6 eller 6-. Har ikke sett den andre filmen du spurte om.

Assad sa...

Jeg pleier å si at jeg er norsk. Så tar vi debatten om hva det vil si å være norsk. (overraskende ofte at min påstand ikke blir godtatt).

Karianne sa...

Bindestrek-barn, kebabnorsk.. You name it. Så bra at du blogger om dette! Stupid is, stupid does. Her ute snakker man om "svartinger". Jeg er flau over å være norsk.

Tony sa...

Ikke bare blogger, men kom på trykk i Drammens Tidende også :)