Søk i denne bloggen

onsdag, november 17, 2010

Unyansert om engelsk

Engelsk er ikke engelsk. Det er overskriften på Dag Hols artikkel i Aftenposten 8. november. Han mener at engelsk ikke lenger hører England til alene. Det har han helt rett i, og det har vi visst lenge. De siste 10-20 årene har diskusjonen dreid seg om hvem som eier det engelske språket. Engelsk blir betegna som et lingua franca, et globalt språk, et verdensspråk og et internasjonalt språk. Den hyppigst brukte modellen for utviklinga av det engelske språket er Kachrus fra 1995. Den består av tre ekspanderende sirkler. Den innerste sirkelen beskriver steder hvor engelsk er et førstespråk, for eksempel USA og Storbritannia. Den neste, større sirkelen står for steder hvor engelsk er et andrespråk, for eksempel India og Singapore. Den siste og største sirkelen er den som raskest vokser og representerer land hvor engelsk er et fremmedspråk, for eksempel Kina og Norge. Alle de regionale variantene av engelsk gjør at det ikke lenger er enkelt å snakke om hvilke typer muntlig engelsk som finnes der ute. Mens Hol hevder at det er fem hovedretninger av engelsk: ”Queens [sic] English i England, amerikansk, de svartes engelsk i USA, engelsk i Sør-Afrika og bl.a. Australia (?), og engelsk i India/Pakistan”. Jeg vet ikke hvor Hol har dette fra, men de svartes engelsk i USA er en sosiolingvistisk variant av amerikansk engelsk, på lik linje med andre sosiolingvistiske varianter som kjennetegnes av at man tilhører en sosial klasse (Queen’s English brukes av overklassen i England). Og merkelig nok blandes engelsk i Afrika med Australia. Hva med engelsk som et offisielt andrespråk i Sørøst-Asia, for eksempel Singapore og Malaysia? Hva med resten av Afrika, for eksempel Ghana og Nigeria? ”Vi snakker dårlig engelsk sies det”, skriver Hol. Vel, hvem sier det? Undersøkelser og forskning tyder på at vi har lite variert vokabular, leser fagtekster for dårlig og mangler et presist språk. Men vi snakker da mye bedre enn de fleste kontinentaleuropeiske land – på konversasjonsnivå (turistengelsk)!

mandag, november 01, 2010

Blikk søker mørk mann med skjegg

Blindern 22. oktober kl. 09.45. Jeg tar ut penger i minibanken på Fredrikkeplassen, og venter utafor hovedinngangen til Akademika og venter på at de skal åpne kl. 10. Jeg står noen meter fra minibanken hvor jeg tok ut penger. Det kommer en mann som skal ta ut penger og kaster et mistenksomt blikk på meg. Blikket hans får meg til å se meg sjøl i et speilbilde: ung brun mann med helskjegg. Ja, jeg har anlagt helskjegg for øyeblikket, og opplever fort slike situasjoner. Å ha anlagt helskjegg oppleves som et sosialt eksperiment.

Jeg stod og sendte en sms, titta opp igjen på mannen i minibanken og la merke til at han sjekka minibanken grundig før han satte i kortet sitt. Han kunne ikke finne noe mistenkelig, så flere ganger på meg og jeg lata som om jeg så på mobilen min. Han gjorde seg ferdig og begynte å gå. Snudde seg flere ganger og skulle sjekke om jeg gikk til minibanken eller ikke. Om jeg hadde hatt noe kortleser e.l. som jeg skulle ta ut igjen? Skulle tro han var forfulgt av meg.

Dette er bare ett eksempel. Jo mer helskjegget har blitt synlig og mørkere, jo flere mistenkelige blikk. Hadde jeg hatt turban i tillegg, hadde kanskje de mistenkeliggjorte situasjonene blitt enda flere?

Nylig kunne vi lese et innlegg av Julie Wilhelmsen hvor hun kommenterer dagens terrortrussel, som hun mener påvirker våre forestillinger og kommer opp med følgende tankevekkende utsagn: "Hvis du tror du ikke er påvirket, så undersøk dine egne følelser neste gang det står en mørkhudet mann med skjegg foran deg i innsjekkingskøen på Gardermoen." Det tror jeg faktisk kan være en god test for noen og enhver :-)

onsdag, oktober 13, 2010

Abid Raja har talt igjen

Denne gangen sier han at skolen burde tilby barn et nytt "integreringsfag". Dette faget skal lære barn verdier som demokrati, pluralisme, likestilling, ytringsfrihet og retten til å ta egne valg. Dette utsagnet får meg til å lure på om han i det hele tatt har satt seg inn i hva som foregår i norsk skole? Om han har hørt om fagene RLE, samfunnsfag og utdanningsvalg?

Det provoserer meg når alle skal synse i hytt og pine om skolen, når de faktisk ikke har peiling. Så mye at jeg faktisk måtte skrive om dette i Aftenposten.

lørdag, oktober 09, 2010

Hva er fredsprisen egentlig?

La oss først ta en titt på hva Alfred Nobel selv sa om den som skulle motta fredsprisen: "[en person/personer] som har verkat mest eller bäst för folkens förbrödrande och afskaffande eller minskning af stående arméer samt bildande och spridande af fredskongresser". De to siste utdelingene føyer seg i rekka av "uforståelige" utdelinger.

All ære til Obama og Liu Xiaobo. Min kritikk går ikke på dem. De har gjort og gjør en formidal jobb. De fortjener oppmerksomhet.

Når det gjelder Obama, virker det som om komiteen fullstendig glemte "bidratt til avskaffelse eller minsking av militære styrker". Tvert imot, er jo USA verdens største militærmakt og besitter atombombe. Og paradoksalt nok, bomba USA Irak tilbake til steinalderen basert på antakelser som viste seg å ikke stemme! (i Europa må slike ledere svare for seg i Haag-domstolen).

Årets prisvinner har kjempa for menneskerettigheter og talt imot kinesiske myndigheter (hvor mange er det som ikke har gjort det, inkludert i andre land?). Utrolig modig og prisverdig. Men fredsprisen?? Professor Arnulf Kolstad uttrykker seg slik: "Når vi snakker om ytringsfrihet er det ytringsfrihet i vår forstand vi mener. Kina realiserer menneskerettigheter i deres kultur og på deres utviklingsnivå. Å hevde at personlig ytringsfrihet er den viktigste menneskerett, og en betingelse for en fredelig verden, er en typisk vestlig tankegang". Vel, jeg kan ikke si meg mer enig!

Det skal ikke mye fantasi til for å skimte glimten av vestlig tankegods/imperialisme i disse utdelingene. Navlebeskuende og etnosentrisk.

mandag, september 13, 2010

Bølgene blå

Vi ser en trend innenfor politikken at blå, ja svært mørkeblå bølger, treffer samtlige land rundt omkring i Europa. Bare for å ha sagt det: jeg har ingenting imot blå partier! Kunne sjøl stemt Høyre, for eksempel. Det jeg derimot har noe imot, er en spredning av tankegangen "vi" og "de"/"dem" - at noen hudfarger automatisk kvalifiserer til "vestlig" og dermed "gode verdier" - at noen regioner/etnisiteter blir stempla som "problematiske". Slik tankegang er dessverre i sterk fremmarsj i Europa, også i Norge, selv om det er et av svært få land med en rød-grønn regjering.

Slik generaliserende, kategoriserende, stigmatiserende og svart-hvitt tenkning kalles gjerne høyrepopulistisk på sitt beste og rasistisk på sitt verste. Dansk Folkeparti og Sverigedemokraterna i våre naboland. Sarrazin og hans meningsfeller i Tyskland (kanskje det landet som burde ha lært best fra sin historie?). I Norge stemmer hver femte nordmann på et parti som til stadighet ønsker å splitte folkegrupper ut fra etnisitet og faktisk påstår at den norske kulturen holder på å forvitre (uten å definere hva norsk kultur er, vel å merke). Dersom dette partiet, som nordmenn var flaue over å stemme på for bare 10-15 år siden, får bestemme innvandringspolitikken i landet, vil noen folkegruppers adgang til det norske riket bli mer begrensa enn andre folkegruppers. I programplanen skriver partiet rett ut at det gjelder folk fra områder utafor EØS!

Den dagen hvor en stor del av befolkninga tar sine beslutninger, for eksempel beslutninga om å slutte seg til et politisk parti, basert på medmenneskers hudfarge, trodde jeg faktisk ikke jeg skulle se i min levetid. Ikke bare noen få tiår etter det mørkeste kapitlet i verdenshistorien. Tydeligvis kunne flere trengt et grunnkurs i historie. Vi vet tross alt at kunnskap fører til mer refleksjon. Og det som ofte er særmerket for disse mørkeblå bølgene er jo nettopp fravær av refleksjon, logisk argumentasjon og fornuft (jf. Aftenposten-artikkelen til Tybring Gjedde og co som dessverre fikk for mye oppmerksomhet, men som en 14-åring like gjerne kunne ha skrevet).

onsdag, september 01, 2010

Three decades!!!






Yeah, finally - the day I hadn't been looking forward to. Well, it's always nice to throw a party and be together with my best friends, BUT I can't exactly say that it feels good to become older. Even though I have acknowledged that I have no choice, it still is too depressing. Why couldn't we live our lives as if we were 25, both physically and psychologically? We have no saying what so ever when it comes to being born and getting older.

Anyways, we had great fun celebrating my b-day. Right now I'm looking forward to the tandem jump from 13000 feet that was given to me as a present :-) When I jump, sometime between May and August next year, I'll see how it feels to be 30!


tirsdag, august 17, 2010

Fagdidaktisk veiledning

Jeg har skrevet et kapittel om fagdidaktisk veiledning i denne boka som gis ut i disse dager. Det har vært veldig interessant å skrive kapitlet, først og fremst fordi temaet er ganske lite utforska. Jeg forsøker å koble temaet veiledning til spesifikke skolefag som norsk og engelsk. Hvilke konkrete faglige temaer er det en nytilsatt eller nyansatt ønsker veiledning på? Hvordan er det best å veilede på disse temaene?

Ellers er boka spekka med andre gode bidrag, også fra nestorer som Kaare Skagen. Målgruppa er først og fremst lærere som ønsker å veilede lærerstudenter, men er også interessant for alle andre som driver med veiledning. God lesning ;-)

søndag, juni 13, 2010

Vakker og intelligent - er det mulig?

Vi hører ofte myten om at en supervakker kvinne ikke samtidig kan være superintelligent. Vel, hva sier du til en modellvakker kvinne som samtidig har en doktorgrad i medisin? Der har du Gunhild Melhus, kona til Petter Stordalen. For meg er hun virkelig unntaket. Klart det finnes supersmarte folk som er vakre også, men jeg har i hvert fall hatt til gode å se et eksempel som fru Melhus. Hun er ikke bare vakker, men så vakker at hun også har vært modell. Ikke nok med det - hun er blondine også - OG har gifta seg med en som har mye penger og er en del eldre enn henne. Alle omstendighetene ville trigge våre fordommer til å konkludere med at hun er en av de altfor mange blonde, pene kvinnene som gjør det bra pga. det ytre, og er golddigger i tillegg. Hvem vet om hun er golddigger eller ikke, men hun er definitivt ikke ei som bare har spilt på det ytre og kommet seg der hun er i dag.

onsdag, mai 19, 2010

Language Assessment. Policy and Practice

Har nå vært på enda en flott fagkonferanse. Denne gangen om vurdering i språkfagene. Professor Lyle Bachman var invitert fra UCLA, og det var stas å høre på ham. Det jeg sitter igjen med er bl.a.:

1) Vi har en lang vei å gå i Norge når det gjelder forskning på vurdering. Vi burde se mer til andre lands forskning.
2) Vurdering av muntlige ferdigheter er et underforska område.
3) Noe av det viktigste en må spørre seg når en lager en test, er hvorfor en skal lage testen og hvilke konsekvenser den får. En slik analyse pleier som regel å få altfor lite oppmerksomhet.
4) Når elever har muntlige presentasjoner, må kriteriene være helt klare for dem. Det nytter ikke å trekke i karakter for mangel på engasjement, dårlig PP-slaids eller mangel på gestikuleringer. Slikt skal ikke vurderes på en muntlig eksamen ifølge vurderingsforskriften. Kun de kompetansemålene som går på muntlighet skal vurderes. Her tror jeg mange synder!

Også har jeg noen flere refleksjoner:

1) Når det gjelder vurdering av muntlige ferdigheter, er lytting i hvert fall underforska. Selv om lytting kanskje er en av de viktigste ferdighetene i et språk! Når du snakker til noen, står mottakeren for 50 % av kommunikasjonen! Så hva karakteriserer en god lytter? Hvordan skal man vurdere lytting? Lytting er ikke tatt med som en av de grunnleggende ferdighetene i LK06 (unntaket er fremmedspråkene). Den er bare nevnt i forbifarten i f.eks. engelsk. Og lytting vurderes sjeldent/aldri.
2) Vi snakker ofte om at lærere må undervise det og det til elevene, f.eks. ulike måter å lese en tekst på etter at vi har fått så mye mer bevissthet om lesing etter PISA. Men kan vi forvente at læreren kan det da? Etterutdanning og kurs er satt i gang, men jeg tror det har liten effekt. Det er bare min antagelse. Jeg tror støtet må settes inn i lærerutdanninga.
3) Hverandrevurdering er også et lite utforska område, i hvert fall i fremmedspråkene og engelsk. Hva slags kriterier skal man bruke da? Hva er egentlig målet?

torsdag, mai 13, 2010

Klette på Klit

Forrige uke var jeg på en meget interessant lærerutdanningskonferanse i Danmark (nærmere bestemt oppholdt jeg meg på et sted som het Skallerup Klit). Det var noen inviterte "key speakers" (felles forelesninger), også var det mange workshops å velge mellom. Fra Norge var professor Kirsti Klette invitert. Hun holdt et foredrag om undervisningsmetoder. Forskere har gått bak tallene i PISA og prøvd å se hvordan det er vi underviser i norsk, naturfag og matematikk. Undersøkelsen heter PISA+, noe jeg selvsagt kjente til fra før. Hovedfunnene som Klette la fram for oss, er at det er mer variasjon i undervisningsmetoder i norsk i forhold til matematikk og naturfag. Dette var overraskende med tanke på at naturfag er et fag basert på øvelser (lab f.eks.). Det ble benytta mer gruppearbeid i norskfaget enn de to andre fagene. Det ble derimot brukt mye tid til individuelt arbeid i matematikk og naturfag, og da jobba elevene for det meste med arbeidsplaner. Samtalene elevene hadde i klassen er også blitt analysert. Det viser seg at noe av samtalene dreier seg om faget (hvor elevene bruker fagbegreper), mens en del (jeg tror det var 1/3) dreier seg om praktiske forhold (hva er det vi skal gjøre? f.eks.). Klette sa at vi ikke har noe forskning som sier at én undervisningsmetode er bedre enn en annen, men det vi vet fra forskningen er at variasjon i undervisningsmetoder er alfa og omega for læringsutbyttet til elevene. Det er jo et tankekors sånn sett at variasjonen er så liten i norske naturfag- og matematikktimer. Jeg spurte om analysene er korrelert med lærernes fagkompetanse, noe som hadde vært interessant. Der sa Klette at det vi vet er at fagkompetanse alene ikke bidrar til en "bedre lærer", men fagkompetanse + fagdidaktisk kompetanse. Skal du velge mellom en lærer som har master i biologi, men ingen fagdidaktisk kompetanse, og en annen som ikke har master, men har fagdidaktisk kompetanse, så er det lurere å velge sistnevnte. Det er jo et meget interessant poeng. Det er ikke rart at fagdidaktikk er blitt viktigere og viktigere med årene, og vi så både i NOKUTs evaluering av allmennlærerutdanninga og de nye rammeplanene for lærerutdanninga at fagdidaktikk er i fokus.

En workshop jeg har lyst å trekke fram het "Studiekvalitet i lærerutdanninga". Det er ved Høgskolen i Sør-Trøndelag at de har spurt 251 lærerstudenter om deres studievaner og andre forhold som kan ha betydning for hvor mye innsats de vier studiene. 70 % av studentene viste seg å være heltidsstudenter og 30 % deltidsstudenter, men det interessante er at begge gruppene jobber nesten like mye ved siden av studiene, noe som gjør at det går altfor få timer i uka til selvstudium (40 % bruker mindre enn 8 timer i uka). Det viser seg også at nesten halvparten av dem har ikke-relevant arbeid ved siden av. Hovedkonklusjonen er altså at heltidsstudenten er "ut". Det kan ha mange forklaringer, bl.a. høye bokostnader som tvinger studenter å jobbe så mye. Det kan jo tenkes at vi bør tilby langt flere deltidsstudier? Kanskje dét er en måte å møte virkeligheten på?

mandag, april 26, 2010

15 minutes of fame



I morgen er det Camillas tur til å bli E-kjendis. Hun er nemlig deltaker på Vil du bli millionær - Hot Seat-versjonen. Følg med på tv2 kl. 19 ;)

søndag, april 18, 2010

Blame Iceland?


Man hører til stadighet om Islands store finanskrise, som hadde innvirkning på andre lands økonomi, og nå altså askeskyer fra vulkanutbrudd som fører til at hvert fjerde fly i Europa står på bakken. Men på en måte gjør jo Island Europa og verden en (ufrivillig) tjeneste! Tenk hvor mye forurensning fra fly vi slipper disse dager! I 2008 kom det fram at rundt 10 % av Norges totale CO2-utslipp er fra fly. Det som skjer i Norge og Europa nå, med stengning av luftrommet, er jo Islands største bidrag til miljøet. Det er vel snakk om mange miljøkvoter, som andre industrialiserte land driver og kjøper seg.

Alt er altså ikke bare trist og leit når det kommer til askeskyene :-)

lørdag, april 17, 2010

Mitt nye idol

... heter Einar Steffenak! Først vil jeg bare henvende meg direkte til deg, og si at hvis du - by any chance - skulle komme over dette innlegget, så ta gjerne kontakt! Har prøvd å finne kontaktinfo. på deg, men forgjeves. Selv om jeg har fått med meg at du jobber på Stange videregående skole. Jeg ville rett og slett sende deg en heders-e-post og takke for gode (og modige) avisinnlegg om norsk skole :-)

For noen dager sida, hadde Steffenak følgende innlegg i Aftenposten. Ja, klart han bruker sterke ord osv., men det jeg synes er beundringsverdig er jo nettopp det! Det finnes rett og slett for få lærere som TØR gjøre det han gjør. De snakker om det - åja! Men helst i korridorene og til vennene. Utad skal de være "politisk korrekte". Steffenak oppfordrer Harald Eia å utfordre de tusener av pedagoger på universiteter og høyskoler (som andre forskere i programmet hans Hjernevask). Uansett åssen man snur og vender på det, HAR faktisk en del lærerutdannere et problem. De har vært for lenge vekke fra praksisfeltet. Klart lærerutdannergruppa er veldig heterogen, og det er vanskelig å generalisere, MEN likevel er det ikke til å stikke under en stol at en del av dem faktisk er blitt "livsfjerne" ved å ikke ha vært ute i feltet på et par-tre tiår. Læreryrket er et praktisk yrke og for å forstå det må man ut i "feltet". Jeg synes alle lærerutdannere burde vært pålagt å være ute i skoleverket et par-tre uker i året, gjerne undervise elever i tillegg til å observere klasseromsundervisning. Det vil jeg kalle et godt tiltak for å tette gapet mellom teori og praksis (her må jeg skyte inn at regjeringa har gitt et feil inntrykk av den kommende lærerutdanninga når de hele tida sier "mer praksis i ny lærerutdanning"; sannheten er at mengden praksis er like mye (eller lite), men nå skal den være spredt utover alle årene, istedenfor bare de to siste årene av utdanninga).

I dette innlegget skriver Steffenak om "den gode lærer". Hans poeng er at den gode lærer ikke er den som ukritisk rir den ene reformen etter den andre, den og den måten å undervise på. Han går ikke rundt og hvisker og tisker, men tør si sine meninger og stå for dem (sånn som Steffenak selv). Akkurat der er jeg veldig enig med ham. Jeg møter nesten ikke lærere som ikke klager på for mange arbeidsoppgaver, for lite tid til det de egentlig skal drive med (nemlig undervisning), for mye byråkrati, for lite lønn osv. Men det forblir med det! Hva med å skrive innlegg om disse tingene? Siden så mange er frustrert over de samme tingene, hvorfor ikke gå sammen og sette ned foten? (sånn som politiet!). Hvorfor i det hele tatt finne seg i å få fire hundre tusen i lønn etter sju års studier, når mange som har studert halvparten så mye får dobbelt så mye i lønn? Det er jo en hån når kunnskapsministeren sier at læreryrket er det viktigste yrket og at kunnskap er nasjonens viktigste ressurs, når man samtidig ikke løfter dette yrket til faktisk å bli attraktivt og få en status som det f.eks. legeyrket har. To viktige grep er å heve lønnen betraktelig (et par hundre tusen for lektorene og tilsvarende økning i prosent av grunnlønna nedover i titlene) OG å øke opptakskravet på lærerutdanninga betraktelig (4.5 i snitt og 4 i norsk, matematikk og engelsk). Steffenak formulerte fire råd til norsk skole i dette innlegget.

I 2001 skrev Steffenak at en satsning på grunnleggende ferdigheter måtte til, og åpning for lokale lønnsforhandlinger, pluss at de med mest kompetanse (lektor m/opprykk) skulle få mest lønnsvekst. På den tida var det nok en del som fnyste av disse forslagene - gjerne de "politisk korrekte". Sannheten er at alle de tre tingene Steffenak nevnte, faktisk er blitt en realitet i dag! I samme innlegg skriver Steffenak at det bare er et sunnhetstegn at det er stor lærermangel, nettopp fordi ungdommen har såpass mye respekt for seg sjøl at de ikke går inn i et yrke som ikke respekterer deres arbeid.

mandag, april 12, 2010

Kulminasjonen av det postmoderne (i vestlig drakt)

Forleden dag leste jeg om ideene bak Kunnskapsløftet, dagens læreplan. Det er interessant å studere hvorfor læreplaner er slik som de er. Dette innlegget skal ikke handle om læreplaner, men det var denne lesinga som fikk meg til å generalisere derfra og til samfunnet for øvrig. Kunnskapsløftet skal være en læreplan som tar høyde for raske forandringer i samfunnet, de ulike elevene og kontekstene. Ofte tenker jeg at de to tiårene jeg husker best, 1990-tallet og 2000-tallet, er prega av kulminasjonen i det postmoderne. For postmodernisme er ikke noe nytt. Store deler av det tjuende århundret kan kalles postmodernisme - i kulturell, litterær og arkitektonisk forstand. Men kulminasjonen i det postmoderne? Har den kulminert? Ja, jeg mener vi nådde høydepunktet på 90-tallet og inn i 2000-tallet. For det postmoderne karakteriseres bl.a. av å være skeptisk og kritisk. Ja, ikke bare til objektive sannheter, men stort sett alt. Dette kombinert med Vestlig individualisme har vært medisinen for denne kulminasjonen av det postmoderne, som jeg tror har blitt spesielt godt dyrka og dermed godt synlig i de mest individualistiske samfunnene i Vesten, f.eks. de skandinaviske.

For all del. Jeg mener ikke at man ikke skal sette spørsmålstegn ved "vedtatte" sannheter - ved det man ser, hører og leser. Men jeg vil hevde at vi har gått altfor langt i å godta og verdsette en slik holdning til omverdenen. Som alt annet er det ikke bra med ekstremversjonen her heller. Hvis du har en dikotomi, hvor den ene enden er slike ekstreme holdninger, er vi vel langt på vei framme ved denne enden. Spesielt i utdanningssystemet, den politiske arena og i diverse debattfora kommer denne type holdninger klart fram. Vi har fått et samfunn hvor det først og fremst er viktigst (og riktigst) å kritisere og være skeptisk, ikke nødvendigvis etter fornuftige resonnementer. Og ikke nødvendigvis etterfulgt av alternativer til det man er kritisk til eller skeptisk til. Det er nesten dagligdags å møte personer som er skeptiske til religion bare fordi det er blitt så akseptert å være det. Skeptiske til det læreren formidler. Til hva myndighetene bestemmer. Til hva forskninga viser... ja, du forstår vel poenget? Man synser i hytt og pine. Alle kan uttale seg om hva som helst og forventer å bli tatt på alvor!

tirsdag, april 06, 2010

Disse helligdagene...

Nå er påska over. Og hver gang vi har høytider og fri fra jobb og skole, tenker jeg hvor paradoksalt det egentlig er. Eller er det det? Cirka 85 % av Norges befolkning er medlem av statskirka. I Grunnloven står det at den evangelisk-lutherske religionen er statsreligionen. Hvert eneste år er jul, pinse og påske religiøse dager som markeres av staten. Men på det personlige planet er det heller minoriteten som går regelmessig i kirka, ser på seg sjøl som kristne (eller religiøse i det hele tatt), har en religiøs markering av høytidene osv. I Den europeiske samfunnsundersøkelsen i 2002 kom det fram at Norge var blant de minst religiøse landene i Europa. Da ble folk spurt om hvor viktig religion er i deres liv, på en skala fra 0 til 10. Det er altså ikke til å legge skjul på at det er en markant diskrapens mellom stat og folk når det gjelder religiøsitet. Og dette i et av verdens mest demokratiske land?

torsdag, mars 18, 2010

A few photos from the USA and India

In case you are not on Facebook, where you can see hundreds of my pics, I thought I´d upload a few here JUST for you ;-)
Well, I admit that Facebook takes up a lot of the time I spent on my blog before. No wonder, since almost all of my friends use Facebook!










mandag, januar 11, 2010

Religionspolitiet på Grønland

For et par dager sida var det et oppslag i Aftenposten om at Grønland i Oslo er "mer muslimsk enn Marokko". Flere personer stod fram og fortalte at de følte seg trakassert av muslimske menn på Grønland. Det være seg deres legning, måten de kler seg på eller at de spiser mat i løpet av muslimenes fastemåned. En sosiolog sier at dette er et velkjent beskyttelsesstrategi og en sosialantropolog hevder at dette er et uttrykk for at de som bor der føler seg trygge nok til å håndheve egne standarder og verdier. Innholdet i artikkelen har bredt seg som ild i tørt gress: her er et eksempel, et annet her, og også her på en dansk nettside. I tillegg til flere bloggsider, også engelske. Også har du andre, som opptrer meget useriøst ved å mistolke innholdet i artikkelen til å bli noe sånt som "det er bare muslimer som utsettes for moralkontroll": avisen Utrop (selv om artikkelen tar opp temaet rundt muslimer, utelukker ikke det at det finnes etniske grupper som blir trakassert av sine egne heller?).

Med dette som bakgrunn, spør du deg sikkert følgende: hvorfor skjer dette? De reaksjonene jeg har fått av venner og kolleger er stort sett: "Jeg visste ikke at det var så ille". Det ER først og fremst veldig synd at utviklinga har gått i den retninga. Det er min første oppfatning av situasjonen. Men jeg spør meg også hvordan dette kan ha skjedd og er veldig tilbøyelig til å være enig med sosiologen som påstår at dette er et velkjent beskyttelsesstrategi.

Å være muslim i Vesten i dag er ingen enkel sak. Fordommene og de negative omtalene har ikke latt vente på seg, spesielt etter 11. september 2001. Da forandra verden seg brutalt. Brun i huden og helskjegg? Turban? Burka? Hijab? Koran? Moské? Ramadan? Ja, veien har ærlig talt ikke vært lang fra å se/høre om disse tingene og assosiasjonen til islamsk-fundert terrorisme. Dessverre for de liberale muslimene. De har fått lide mest. Og det vil de også gjøre nå etter et oppslag som "kun gjelder en begrenset gruppe". Disse få moralvokterne ødelegger ikke bare for de liberale muslimene, men også for Grønlands rykte som den vellykkede multikulturelle bydelen. Det finnes ingen unnskyldning for "moralvokterne", men det finnes forklaringer på hvorfor situasjonen er slik den er. Og forklaringene kan hjelpe oss til å se mulige løsninger...