Søk i denne bloggen

mandag, april 12, 2010

Kulminasjonen av det postmoderne (i vestlig drakt)

Forleden dag leste jeg om ideene bak Kunnskapsløftet, dagens læreplan. Det er interessant å studere hvorfor læreplaner er slik som de er. Dette innlegget skal ikke handle om læreplaner, men det var denne lesinga som fikk meg til å generalisere derfra og til samfunnet for øvrig. Kunnskapsløftet skal være en læreplan som tar høyde for raske forandringer i samfunnet, de ulike elevene og kontekstene. Ofte tenker jeg at de to tiårene jeg husker best, 1990-tallet og 2000-tallet, er prega av kulminasjonen i det postmoderne. For postmodernisme er ikke noe nytt. Store deler av det tjuende århundret kan kalles postmodernisme - i kulturell, litterær og arkitektonisk forstand. Men kulminasjonen i det postmoderne? Har den kulminert? Ja, jeg mener vi nådde høydepunktet på 90-tallet og inn i 2000-tallet. For det postmoderne karakteriseres bl.a. av å være skeptisk og kritisk. Ja, ikke bare til objektive sannheter, men stort sett alt. Dette kombinert med Vestlig individualisme har vært medisinen for denne kulminasjonen av det postmoderne, som jeg tror har blitt spesielt godt dyrka og dermed godt synlig i de mest individualistiske samfunnene i Vesten, f.eks. de skandinaviske.

For all del. Jeg mener ikke at man ikke skal sette spørsmålstegn ved "vedtatte" sannheter - ved det man ser, hører og leser. Men jeg vil hevde at vi har gått altfor langt i å godta og verdsette en slik holdning til omverdenen. Som alt annet er det ikke bra med ekstremversjonen her heller. Hvis du har en dikotomi, hvor den ene enden er slike ekstreme holdninger, er vi vel langt på vei framme ved denne enden. Spesielt i utdanningssystemet, den politiske arena og i diverse debattfora kommer denne type holdninger klart fram. Vi har fått et samfunn hvor det først og fremst er viktigst (og riktigst) å kritisere og være skeptisk, ikke nødvendigvis etter fornuftige resonnementer. Og ikke nødvendigvis etterfulgt av alternativer til det man er kritisk til eller skeptisk til. Det er nesten dagligdags å møte personer som er skeptiske til religion bare fordi det er blitt så akseptert å være det. Skeptiske til det læreren formidler. Til hva myndighetene bestemmer. Til hva forskninga viser... ja, du forstår vel poenget? Man synser i hytt og pine. Alle kan uttale seg om hva som helst og forventer å bli tatt på alvor!

Ingen kommentarer: