Søk i denne bloggen

lørdag, april 17, 2010

Mitt nye idol

... heter Einar Steffenak! Først vil jeg bare henvende meg direkte til deg, og si at hvis du - by any chance - skulle komme over dette innlegget, så ta gjerne kontakt! Har prøvd å finne kontaktinfo. på deg, men forgjeves. Selv om jeg har fått med meg at du jobber på Stange videregående skole. Jeg ville rett og slett sende deg en heders-e-post og takke for gode (og modige) avisinnlegg om norsk skole :-)

For noen dager sida, hadde Steffenak følgende innlegg i Aftenposten. Ja, klart han bruker sterke ord osv., men det jeg synes er beundringsverdig er jo nettopp det! Det finnes rett og slett for få lærere som TØR gjøre det han gjør. De snakker om det - åja! Men helst i korridorene og til vennene. Utad skal de være "politisk korrekte". Steffenak oppfordrer Harald Eia å utfordre de tusener av pedagoger på universiteter og høyskoler (som andre forskere i programmet hans Hjernevask). Uansett åssen man snur og vender på det, HAR faktisk en del lærerutdannere et problem. De har vært for lenge vekke fra praksisfeltet. Klart lærerutdannergruppa er veldig heterogen, og det er vanskelig å generalisere, MEN likevel er det ikke til å stikke under en stol at en del av dem faktisk er blitt "livsfjerne" ved å ikke ha vært ute i feltet på et par-tre tiår. Læreryrket er et praktisk yrke og for å forstå det må man ut i "feltet". Jeg synes alle lærerutdannere burde vært pålagt å være ute i skoleverket et par-tre uker i året, gjerne undervise elever i tillegg til å observere klasseromsundervisning. Det vil jeg kalle et godt tiltak for å tette gapet mellom teori og praksis (her må jeg skyte inn at regjeringa har gitt et feil inntrykk av den kommende lærerutdanninga når de hele tida sier "mer praksis i ny lærerutdanning"; sannheten er at mengden praksis er like mye (eller lite), men nå skal den være spredt utover alle årene, istedenfor bare de to siste årene av utdanninga).

I dette innlegget skriver Steffenak om "den gode lærer". Hans poeng er at den gode lærer ikke er den som ukritisk rir den ene reformen etter den andre, den og den måten å undervise på. Han går ikke rundt og hvisker og tisker, men tør si sine meninger og stå for dem (sånn som Steffenak selv). Akkurat der er jeg veldig enig med ham. Jeg møter nesten ikke lærere som ikke klager på for mange arbeidsoppgaver, for lite tid til det de egentlig skal drive med (nemlig undervisning), for mye byråkrati, for lite lønn osv. Men det forblir med det! Hva med å skrive innlegg om disse tingene? Siden så mange er frustrert over de samme tingene, hvorfor ikke gå sammen og sette ned foten? (sånn som politiet!). Hvorfor i det hele tatt finne seg i å få fire hundre tusen i lønn etter sju års studier, når mange som har studert halvparten så mye får dobbelt så mye i lønn? Det er jo en hån når kunnskapsministeren sier at læreryrket er det viktigste yrket og at kunnskap er nasjonens viktigste ressurs, når man samtidig ikke løfter dette yrket til faktisk å bli attraktivt og få en status som det f.eks. legeyrket har. To viktige grep er å heve lønnen betraktelig (et par hundre tusen for lektorene og tilsvarende økning i prosent av grunnlønna nedover i titlene) OG å øke opptakskravet på lærerutdanninga betraktelig (4.5 i snitt og 4 i norsk, matematikk og engelsk). Steffenak formulerte fire råd til norsk skole i dette innlegget.

I 2001 skrev Steffenak at en satsning på grunnleggende ferdigheter måtte til, og åpning for lokale lønnsforhandlinger, pluss at de med mest kompetanse (lektor m/opprykk) skulle få mest lønnsvekst. På den tida var det nok en del som fnyste av disse forslagene - gjerne de "politisk korrekte". Sannheten er at alle de tre tingene Steffenak nevnte, faktisk er blitt en realitet i dag! I samme innlegg skriver Steffenak at det bare er et sunnhetstegn at det er stor lærermangel, nettopp fordi ungdommen har såpass mye respekt for seg sjøl at de ikke går inn i et yrke som ikke respekterer deres arbeid.

Ingen kommentarer: