Søk i denne bloggen

onsdag, mai 19, 2010

Language Assessment. Policy and Practice

Har nå vært på enda en flott fagkonferanse. Denne gangen om vurdering i språkfagene. Professor Lyle Bachman var invitert fra UCLA, og det var stas å høre på ham. Det jeg sitter igjen med er bl.a.:

1) Vi har en lang vei å gå i Norge når det gjelder forskning på vurdering. Vi burde se mer til andre lands forskning.
2) Vurdering av muntlige ferdigheter er et underforska område.
3) Noe av det viktigste en må spørre seg når en lager en test, er hvorfor en skal lage testen og hvilke konsekvenser den får. En slik analyse pleier som regel å få altfor lite oppmerksomhet.
4) Når elever har muntlige presentasjoner, må kriteriene være helt klare for dem. Det nytter ikke å trekke i karakter for mangel på engasjement, dårlig PP-slaids eller mangel på gestikuleringer. Slikt skal ikke vurderes på en muntlig eksamen ifølge vurderingsforskriften. Kun de kompetansemålene som går på muntlighet skal vurderes. Her tror jeg mange synder!

Også har jeg noen flere refleksjoner:

1) Når det gjelder vurdering av muntlige ferdigheter, er lytting i hvert fall underforska. Selv om lytting kanskje er en av de viktigste ferdighetene i et språk! Når du snakker til noen, står mottakeren for 50 % av kommunikasjonen! Så hva karakteriserer en god lytter? Hvordan skal man vurdere lytting? Lytting er ikke tatt med som en av de grunnleggende ferdighetene i LK06 (unntaket er fremmedspråkene). Den er bare nevnt i forbifarten i f.eks. engelsk. Og lytting vurderes sjeldent/aldri.
2) Vi snakker ofte om at lærere må undervise det og det til elevene, f.eks. ulike måter å lese en tekst på etter at vi har fått så mye mer bevissthet om lesing etter PISA. Men kan vi forvente at læreren kan det da? Etterutdanning og kurs er satt i gang, men jeg tror det har liten effekt. Det er bare min antagelse. Jeg tror støtet må settes inn i lærerutdanninga.
3) Hverandrevurdering er også et lite utforska område, i hvert fall i fremmedspråkene og engelsk. Hva slags kriterier skal man bruke da? Hva er egentlig målet?

torsdag, mai 13, 2010

Klette på Klit

Forrige uke var jeg på en meget interessant lærerutdanningskonferanse i Danmark (nærmere bestemt oppholdt jeg meg på et sted som het Skallerup Klit). Det var noen inviterte "key speakers" (felles forelesninger), også var det mange workshops å velge mellom. Fra Norge var professor Kirsti Klette invitert. Hun holdt et foredrag om undervisningsmetoder. Forskere har gått bak tallene i PISA og prøvd å se hvordan det er vi underviser i norsk, naturfag og matematikk. Undersøkelsen heter PISA+, noe jeg selvsagt kjente til fra før. Hovedfunnene som Klette la fram for oss, er at det er mer variasjon i undervisningsmetoder i norsk i forhold til matematikk og naturfag. Dette var overraskende med tanke på at naturfag er et fag basert på øvelser (lab f.eks.). Det ble benytta mer gruppearbeid i norskfaget enn de to andre fagene. Det ble derimot brukt mye tid til individuelt arbeid i matematikk og naturfag, og da jobba elevene for det meste med arbeidsplaner. Samtalene elevene hadde i klassen er også blitt analysert. Det viser seg at noe av samtalene dreier seg om faget (hvor elevene bruker fagbegreper), mens en del (jeg tror det var 1/3) dreier seg om praktiske forhold (hva er det vi skal gjøre? f.eks.). Klette sa at vi ikke har noe forskning som sier at én undervisningsmetode er bedre enn en annen, men det vi vet fra forskningen er at variasjon i undervisningsmetoder er alfa og omega for læringsutbyttet til elevene. Det er jo et tankekors sånn sett at variasjonen er så liten i norske naturfag- og matematikktimer. Jeg spurte om analysene er korrelert med lærernes fagkompetanse, noe som hadde vært interessant. Der sa Klette at det vi vet er at fagkompetanse alene ikke bidrar til en "bedre lærer", men fagkompetanse + fagdidaktisk kompetanse. Skal du velge mellom en lærer som har master i biologi, men ingen fagdidaktisk kompetanse, og en annen som ikke har master, men har fagdidaktisk kompetanse, så er det lurere å velge sistnevnte. Det er jo et meget interessant poeng. Det er ikke rart at fagdidaktikk er blitt viktigere og viktigere med årene, og vi så både i NOKUTs evaluering av allmennlærerutdanninga og de nye rammeplanene for lærerutdanninga at fagdidaktikk er i fokus.

En workshop jeg har lyst å trekke fram het "Studiekvalitet i lærerutdanninga". Det er ved Høgskolen i Sør-Trøndelag at de har spurt 251 lærerstudenter om deres studievaner og andre forhold som kan ha betydning for hvor mye innsats de vier studiene. 70 % av studentene viste seg å være heltidsstudenter og 30 % deltidsstudenter, men det interessante er at begge gruppene jobber nesten like mye ved siden av studiene, noe som gjør at det går altfor få timer i uka til selvstudium (40 % bruker mindre enn 8 timer i uka). Det viser seg også at nesten halvparten av dem har ikke-relevant arbeid ved siden av. Hovedkonklusjonen er altså at heltidsstudenten er "ut". Det kan ha mange forklaringer, bl.a. høye bokostnader som tvinger studenter å jobbe så mye. Det kan jo tenkes at vi bør tilby langt flere deltidsstudier? Kanskje dét er en måte å møte virkeligheten på?