Søk i denne bloggen

tirsdag, november 06, 2012

Medmenneskeligheten som forvitret




Stortingsrepresentant for Frp, Christian Tybring-Gjedde, er ute igjen med skarp skyts. Denne gangen uttrykker han det jeg har ventet på i årevis i kronikken «På flukt fra eget ansvar» på NRKs Ytring. Han skriver «Jeg aksepterer ikke premisset om at den som har, er forpliktet til å dele med den som ikke har. En slik tankegang fremstår ikke for meg som solidarisk, men som kortsiktig og emosjonell. Den vil gjøre oss alle til tapere på sikt.» Jeg vil takke ham for hans ærlighet, dog ærligheten skjærer gjennom hjerteroten – ikke fordi den er så ærlig, men fordi den er så umenneskelig.

Dette premisset som Tybring-Gjedde tar avstand fra, mener jeg er det som gjør oss mennesker så menneskelig. Vi bryr oss om hverandre. Derav føler vi en moralsk plikt til å dele med andre som ikke har. Tilfeldighetene som har gjort at Tybring-Gjedde er født der han er født, gjør at han i dag kan ytre seg som han gjør. At han ikke går sulten til sengs. At han har folk rundt seg som bryr seg. Og at han bruker den makten han har i kraft av å være stortingsrepresentant til å ta avstand fra den gode moralen som jeg håper og tror sitter godt plantet i ryggmargen til de fleste: Den som har, er forpliktet til å dele med den som ikke har.

Visdomsordene «den største gleden er å gjøre andre glad» har vi hørt før. Det er menneskelig å bli glad når mindreårige asylsøkere får asyl. Når personer som ikke eier nåla i veggen, kan få en ny start i livet. Når barn som opplever krise og mishandling slutter å oppleve det. Alle verdensreligionene og humanetikken står og hviler på den gylne regel: «Du skal gjøre mot andre det du vil andre skal gjøre mot deg».

Tybring-Gjedde går på tvers av den menneskelige moralske instinkt. Hans uttrykk i kronikken er umenneskelig først og fremst fordi den gjøres til en generell moralsk regel: Du er ikke forpliktet til å dele med den som ikke har. Den regelen befester dessverre Frps syn, spesielt når det gjelder innvandrings- og bistandspolitikk. Jeg har ventet med å si dette høyt, med fare for å bli stemplet som «sosialist», «kommunist» eller hva verre er, men når Tybring-Gjedde på vegne av hans parti innrømmer dette egoistiske synet, så synes jeg vi har kommet et lite skritt lenger i å fortelle velgerne hva slags grunnholdning partiet har i forkant av valget neste år.

Publisert i Dagsavisen 06. november 2012

lørdag, november 03, 2012

Dette snakker vi ikke om




I alle kulturer er det noen ting man bare ikke gjør. Kall dem gjerne «tabuer». Jeg har prøvd å tenke på slike ting som kanskje er felles for en skandinavisk kultur.

Å snyte seg foran andre er helt normalt her til lands. Vi gjør det til stadighet, gjerne med skikkelig kraft og buldrende lyder. I Japan derimot er det uhøflig. Her til lands er vi ivrige etter å åpne gaven vi får, i påsyn av de som har gitt oss gaven. Det være seg i bursdager eller bryllup. I Japan – og mange andre land – er det uhøflig å åpne gaven med en gang. Du venter selvsagt til gjestene har gått. Her til lands er det helt greit å ha føttene vendt mot andre, gjerne i litt uformelle sammenhenger. I Midtøsten er det svært uhøflig å gjøre det, spesielt dersom den andre er eldre enn deg. Tamilene spiser gjerne maten med hendene. Det gjør de mange andre steder også. Her ville vi syntes det var uhøflig, og kanskje «skittent». Der tenker man nok at man kommer nærmere maten. Du får kroppslig kontakt med maten, kjenner på den, former den som du vil og deretter putter den i munnen. Her til lands forsyner vi oss av maten når den er på bordet og verten sier «vær så god». Mange steder i Asia er det direkte uhøflig å gjøre dette. Du venter selvfølgelig til du har blitt tilbudt maten tre-fire ganger. Her kan vi vandre gatelangs, holde hånd med kjæresten og til og med kysse ham/henne. I Saudi-Arabia er dette strengt forbudt og kan straffes.

Det er enighet i kulturene om slike tabuer. Det er det som gjør dem til nettopp tabuer, fordi de innenfor kulturen ser på atferden som normal, mens de utenfor kan risikere å bryte kodene og dermed begå et tabu. Men det er ikke bare handlinger som kan være tabuer. Det kan også være ytringer. Det er bare noen ting du ikke sier eller spør om. Noen ganger går disse under betegnelsen «politisk korrekthet».

Begrepet «neger» er et godt eksempel. Folk ser litt rart på deg hvis du bruker ordet. Selv om det bare betyr «svart» og er betegnende for personer med svart hud. «Tilbakestående» er et annet eksempel. Det er blitt politisk ukorrekt å si det. Man sier heller «psykisk utviklingshemmet». Fenomenene alle disse begrepene refererer til er de samme, men det er kulturen som har forandret seg.

Tenk deg at du har vært på en strippebar i løpet av helgen. Så sitter du der i lunsjpausen på jobben på mandag. Ville du snakket om strippebar med kollegene dine? Neppe. Det samme hvis du hadde røykt hasj. Du vil bare ikke nevne det. Hvorfor er det slik? Hvis du hadde fått en parkeringsbot, så hadde du ikke hatt samme sperrer? Det handler også om politisk korrekthet.

Ulike kulturer har også ulik oppfatning av det å snakke om de intime tingene, som sex, og de store eksistensielle tingene, som døden. I vår kultur er nok begge disse to tabuer. Sex er noe alle gjør, men ingen snakker åpent om. Døden er noe alle kommer til å oppleve, men vi utsetter den lengst mulig og skyver den vekk fra oss når den har inntruffet andre. I India kan du se døden rundt deg overalt. Bokstavelig talt. Døde kropper som bæres til bålet. Døde kropper som brenner opp til aske. Det gjør inntrykk. Du skjønner at du kan se døden. Du får et nært forhold til døden. Fødsel synes ikke å være like tabu som døden her til lands, selv om begge er de to sikreste tingene i livet. Mulig vi forbinder mye mer positive ting med fødsel enn døden. Mulig vi anser fødsel til å være en del av livet, men ikke døden.

Publisert i Drammens Tidende 03. november 2012.

mandag, oktober 08, 2012

Muslimer til besvær




Skolebyråden i Oslo, Torgeir Ødegaard, lagde som kjent en stor sak ut av stillerom/bønnerom-ønsket fra rektor på Hellerud videregående skole. Han grep inn og stoppet det planlagte stillerommet som bl.a. skulle brukes til bønn for muslimer og andre troende. Hver gang han har blitt møtt med spørsmål om bakgrunnen for å gripe inn, svarer han at «skolen er en kunnskapsinstitusjon og ingen religiøs institusjon» og at han er opptatt av at «elever ikke må føle et religionspress». Altså drar han et klart skille mellom de to typer institusjon og hva slags aktivitet som hører hjemme i skolen versus religiøse institusjoner. Og Carl I. Hagen kastet seg selvfølgelig inn i diskusjonen og tar ikke overraskende skolebyrådens side.

På den andre siden sier en av elevene til Dagbladet at han nesten tror politikerne er redde for det muslimske. Dersom de er bekymret for religionspress, «bør de heller prate med oss og sjekke om bekymringen er reell», sier elevene. De trekker fram religionsfrihet som en grunnleggende frihet alle mennesker har.

Skolebyrådens argumenter holder ikke mål i denne saken og jeg er lett tilbøyelig til å være enig med den eleven som mistenker politikerne for å være redde for det muslimske. Her er noen grunner til det:

Historie

Latinskolen har sin opprinnelse i middelalderens kloster- og katedralskoler. Den ble faktisk til for å dekke kirkens behov for å utdanne geistlige tjenestemenn. Allmueskolen kan føres tilbake til reformasjonen, hvor Luther verdsatte lesing av Bibelen for å oppnå et personlig gudsforhold. Den tredje skoletypen, borgerskolene, ble etablert noe senere på grunnlag av et voksende yrkeskvalifiseringsbehov. Disse tre skoleslagene ble så slått sammen til realskolen og gymnaset. Så gikk man på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet i retning av enhetsskolen, og fra allmueskole til folkeskole, noe ikke alle var glad for. Allmuen, særlig på landet, mente at barna ble pådyttet en lærdom som var «uchristelig» og unyttig.

Dannelse

Det store spørsmålet var derfor hva slags dannelse elevene skulle få i skolene: kirkelig eller borgerlig? Høyre ville ha en sentralstyrt kirkeskole, mens Venstre ville ha en desentralisert borgerlig skole. Arbeiderpartiet arbeidet mot kristendomsfaget allerede fra 1890-tallet. Likevel ble formålsparagrafen og kristendomsfaget stående etter folkeskolelovene av 1936. Hopper vi raskt fram i tid, til 2008, så blir formålsparagrafen endret. Da sies det at «Opplæringa skal byggje på grunnleggjande verdiar i kristen og humanistisk arv og tradisjon, slik som respekt for menneskeverdet og naturen, på åndsfridom, nestekjærleik, tilgjeving, likeverd og solidaritet, verdiar som og kjem til uttrykk i ulike religionar og livssyn og som er forankra i menneskerettane». Fortsatt står ordet kristen, men både humanistisk arv og andre religioner er lagt til, nettopp for å være mer inkluderende.

Kjære skolebyråd Torgeir Ødegaard: det er altså ikke så enkelt som du vil ha det til. Som historien viser oss og formålsparagrafen uttrykker det, er skolen som kunnskapsinstitusjon unektelig knyttet sammen med religiøse verdier. Høyskoler, universiteter, sykehus og fengsler har bønnerom. Likeledes foregår det religiøs aktivitet på skoler, f.eks. ved Oslo Katedraskole, hvor Norges kristelige student- og skoleungdomslag arrangerer bønnemøter én morgen hver uke. Dette har ikke akkurat ført til et religionspress på skolen, så vidt meg bekjent. Elever synger julesanger på skoler, tar seg fri i jula (formodentlig til ære for Jesu fødsel) og påsken (formodentlig for å minnes Jesu lidelse, død og oppstandelse). Så vi kan også trygt diskutere hvorvidt samfunnet utøver religionspress eller ikke.

I Aftenposten var det en sak om kirkesalmer den 22. desember 2006. Tro det eller ei, men den samme skolebyråden sa seg enig i at det er skolenes ansvar å lære barn salmer. Han sa «jeg ser ingen motsetninger mellom læring av kristne salmer og det at det går elever med andre religioner i osloskolen, og jeg forutsetter at skolene og rektorene våre gjør elevene kjent med salmer og salmetradisjon».

Konsekvent

En ting er å ikke kjenne til skolehistorien og formålsparagrafen, men en annen ting er å være konsekvent i sine meninger. Vi kan ikke ha det slik at skolebyråden den ene dagen åpner fullt og helt for (kristent) religionspress, mens den andre dagen skal det være forbudt med et stillerom som kan benyttes til bønn. Det er klart man aktivt kan jobbe for å sekularisere skolen, men da bør kanskje ordet «kristen» fjernes fra formålsparagrafen med det første.

Nei, du må nok komme opp med bedre argumenter enn det du har gjort, Ødegaard, for å overbevise eleven fra Hellerud videregående om at han tar feil når han mistenker politikerne for å være redd for det muslimske.

Publisert i Drammens Tidende 08. oktober 2012 og i Dagsavisen 12. oktober 2012.

tirsdag, september 11, 2012

På ytringsfrihetens alter



Jeg har sterk tro på språkets makt. Det finnes ikke sterkere våpen enn ord, sies det gjerne. Likevel har det gått sport i å slenge ut følgende kommentarer til det kjedsommelige: «Jeg tar sterk avstand fra handlingen» (med trykk på det siste ordet) eller «En ting er å si det, men en annen ting er å gjøre det». Jo, det er for så vidt greit at vi skiller mellom ord og handlinger, men skal vi slutte å fordømme onde ord av den grunn?

«Vil man bli nordmann eller ikke? Hvis ikke bør man flytte tilbake til der man kom fra». «Så lenge man har en annen hudfarge kan man aldri bli norsk». «Alle fremmede skal bli sendt tilbake der de kom fra, enten frivillig eller med tvang; vi ønsker ikke en balkanisering av vårt samfunn».

Den hellige kua

Disse direkte sitatene er representative uttalelser fra diskusjoner jeg har hatt med meddebattanter om innvandring og integrering. Hvorfor skal det ikke være like rimelig å ta avstand fra slike uttalelser som når man tar avstand fra onde handlinger? Er det ikke tross alt slike og lignende uttalelser som legitimerer rasistiske holdninger?

I Norge er ytringsfriheten den helliga kua. Du kan uttale deg om det meste, men nåde deg som prøver å innskrenke folks ytringsfrihet. Og med god grunn! Vi kan være stolte av at ytringsfriheten har den sentrale plassen den har. Likevel handler ytringsfrihet om en balansekunst, nemlig balansen mellom å ytre seg om det man vil versus å komme med rasistiske bemerkninger/oppfordre til vold/ikke ta hensyn til barns beste.

På den ene siden sier statsministeren at folk er blitt flinkere til å ta til motmæle når det skrives onde ord på nettet – det han populært har kalt den «digitale nabokjerringa». På den andre siden hagler det til daglig med onde ord på nettet. Rasisme, genuint menneskehat, oppfordringer til vold. Sist hele nasjonen fikk en liten smakebit var i forbindelse med romfolket.

Grunnlovsfestet

Om ytringsfriheten – grunnlovsfestet gjennom §100 – sies også følgende: «Det paaligger Statens Myndigheder at lægge forholdene til Rette for en aaben og oplyst offentlig samtale». Åpen og opplyst offentlig samtale! Det er vel ingen tvil om at norske myndigheter legger godt til rette for slike samtaler. Istedenfor å diskutere om samtalene er opplyste eller ikke, med fare for å snuble i paragrafer og konvensjoner, er det fristende å stille følgende spørsmål: Hvordan kan du og jeg unngå å ofre den åpne og opplyste samtale på ytringsfrihetens alter?

Det er legitimt å bruke ytringsfriheten til å si det vi vil, men frihet innebærer også ansvar. Her mener jeg ansvaret ligger i det den franske filosofen Lévinas kaller «den Andre», nemlig erkjennelsen av at vi ikke forstår en annen person uten å møte vedkommende ansikt til ansikt. På linje med denne filosofien påstår sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen at «lakmustesten for om en påstand kan offentliggjøres er om du kan si det du vil si ansikt til ansikt til den/de det gjelder».

Sosiale medier

Skjult bak et pseudonym i sosiale medier, gjerne med et bilde av en blomst eller en katt (eller helst uten bilde), er det enkelt og greit å lire av seg onde ord – gjerne slike som jeg har sitert ovenfor. Det er da jeg tviler sterkt på at lakmustesten til Hylland Eriksen ville vært bestått.

Derfor er jeg tilhenger av forhåndsmodererte nettdebatter, slik som DT praktiserer. I tillegg bør man i det minste kreve et navn og et bilde, men gjøre unntak der hvor redaksjonen mener særlige hensyn tilsier at debattanten kan opptre anonymt.

I andre sosiale medier, slik som Facebook, kan du rapportere statuser og kommentarer som du mener er hatefulle.

Vi må dessverre tåle at det finnes hat i samfunnet vårt. Hat mot grupper av mennesker i kraft av at de er annerledes fra majoriteten, enten basert på etnisk opprinnelse, hudfarge, legning eller religion. Enten kan du velge å forsvare et slikt hat i den tro at «alle kan si hva de vil», og fôre den hellige kua til den blir større og større, eller du kan ta Lévinas og Hylland Eriksens oppfordringer på alvor.

Jeg stemmer for det siste. John Austin, også kjent som språkhandlingers far, valgte tittelen How to do Things with Words for hans mest kjente bok. Poenget hans er at når vi sier noe, så gjør vi noe.

Onde hensikter

Det er ikke dermed sagt at hatefulle ytringer er like ille som hatefulle handlinger, men kanskje er det liten vits i å fortsette i det sporet vi har kjørt oss fast i etter 22. juli i fjor, nemlig ta avstand fra handlingen, men ikke nødvendigvis ytringene. Kanskje har alle de onde språkhandlingene formert seg, med god gjødsling i ytringsfrihetens navn, og dannet onde kontekster som det har vært mulig å legitimere onde handlinger ut fra?

Kort sagt: Kanskje vi ikke skal være så forsiktige med å fordømme onde ord, på lik linje med onde handlinger?

Publisert i Drammens Tidende 11. september 2012

fredag, august 31, 2012

Misforstått om utdanningens mål



Tusenvis av elever går hvert år gjennom andre klasse i videregående skole med et stempel i panna om at de er udugelige, hevder Karl-Eirik Kval i Dagbladet nylig. Gabriel Knudsen henger seg på to dager etterpå og påstår at læreplanene ikke har kontakt med den virkelige verden utenfor skolen. Trond Smaavik tar til motmæle dagen etter og skriver at det er lærerens ansvar å omsette en teoretisk læreplan til «nyttig undervisning».

Som lærerutdannere ser vi at denne type skoledebatt kommer hvert eneste år. Utgangspunktet er at det er noe galt med noen – enten elevene, lærerne, politikerne, byråkratene, læreplan-makerne eller foreldrene. Så enkelt er det imidlertid ikke.

Ordet skole kommer opprinnelig fra det greske «scholé» som betyr «fritt rom». Det var et sted der man kunne tenke sammen med andre om verden, og om hva vi bør gjøre for å leve et godt og moralsk liv sammen med andre. Inskripsjonen over Apollontempelet i Delfi kan sies å sammenfatte de gamle grekernes danningsideal: Kjenn deg selv. En slik forståelse ligger imidlertid langt fra utdanningens mål og hensikt slik den framstår i dagens utdanningsdebatt. Professor Ken Robinson påstår at skolen har utviklet seg til en industri uten entusiasme eller begeistring. Det frie rommet er så å si borte. I stedet medisineres barn for å passe inn i systemet, jf. artikkelen «Skolene er syke – hva kan vi gjøre?» på forskning.no i mai.

I det følgende vil vi ta for oss tre dominerende forestillinger i dagens utdanningsdiskurs. De er alle høyst problematiske.

Forestilling 1: Utdanning skal forberede for framtiden

John Dewey, en av utdanningsforskningens mest siterte personer, hevder at utdanning er et mål i seg selv og at spørsmålet ikke er hvorvidt utdanning skal forberede elevene for fram-tiden. Ifølge ham er utdanning vekst, og må ta utgangspunkt i nåtidens muligheter. Dette fordi vi ikke vet noen ting om framtiden. En 80-åring i framtiden vil garantert være helt annerledes enn en 80-åring i dag. Men hvordan, vet vi lite om. Da vi selv var elever, hørte vi ikke et kvekk om multimodale tekster. Når det gjelder digital kompetanse, var vi for dinosaurer å regne. Altså er det umulig å forutsi hva slags kompetanse den enkelte og samfunnet vil trenge i framtiden. Utgangspunktet bør isteden være nåtiden. Da vil utdanning også framstå som mer relevant og interessant for elevene.

For Dewey var begrepet erfaring viktig. Skolen burde bidra til å gi elevene genuine erfaringer. Men det verste er hvis erfaringene elevene får på skolen frarøver dem lysten til å lære. Hvis denne trangen til å lære ødelegges i stedet for å intensiveres gjennom det vi gjør i skolen, så tar vi fra elevene en av de viktigste medfødte drivkreftene og evnene de har. Å snakke om utdanningens mål, når hver elevaktivitet er diktert av læreren eller skolens fag, er meningsløst – «nonsense» – skriver Dewey i Democracy and Education. Han hevder at foreldre og lærere ofte klager på at elevene ikke hører etter eller ikke forstår. Grunnen er at «it does not touch them; it does not enter into their concerns». Dette skrev han for nesten 100 år siden. Vi aner en direkte forbindelse til professor Ken Robinsons utdanningskritikk i dag.

Utdanning skal altså ikke primært forberede elever for framtiden, men bevege dem og angå dem i livet her og nå.

Forestilling 2: Utdanning handler om å utvikle ferdigheter

Læreplanene for skolens ulike fag er revidert med tanke på at de grunnleggende ferdighetene lesing, skriving og regning samt muntlige og digitale ferdigheter i enda sterkere grad skal gjennomsyre alle fag. Hva risikerer vi å miste av syne med et slikt ferdighetsfokus? For det første kan man fint utvikle svært gode ferdigheter på disse områdene, men likevel ikke ha kunnskap som gjør at man klarer å mestre livet, eller oppfylle sine forpliktelser som verdensborger. Eller langt verre: Man kan utvikle meget gode ferdigheter, men bruke dem på umoralske og destruktive måter.

For det andre gir ikke de nevnte grunnleggende ferdighetene nødvendigvis et språk egnet til å tenke i. Kanskje er (kritisk) tenkning den grunnleggende ferdigheten som ligger under alle de andre fem, men den er ikke eksplisitt løftet fram. Tenkning som selvrefleksjon er også en dimensjon her. Man kan ha gode grunnleggende ferdigheter, men likevel knekke når livet butter imot, fordi man ikke har fått oppøvd et språk å møte utfordringene med. Man er ikke trent i å reflektere over eget liv og eksistens sammen med andre.

For å klare oss godt som mennesker trenger vi dessuten et bevissthetsinnhold som kan bidra til at vi kan navigere i samfunnet, og utvikle oss til modne mennesker med evne til å handle med klokskap og visdom i praktiske, mellommenneskelige situasjoner. Det handler om å utvikle bevissthet og kunnskap om det å være menneske blant mennesker i verden, i fortid og nåtid, i ulike kulturelle kontekster.

Utdanning kan altså ikke ha et ensidig fokus på grunnleggende ferdigheter, men må ruste elever til å mestre livet og samlivet med andre.

Forestilling 3: Alt elevene gjør skal kunne vurderes og måles

De siste 10-15 årene har vært preget av et testregime uten sidestykke. Nasjonale og internasjonale prøver har mer eller mindre satt dagsorden for hva som skal foregå i klasserommene. Vi erfarer at det ikke er uvanlig med lærere som lurer på hvorfor de skal bruke tid på aktiviteter i timen som ikke skal vurderes, enten på en prøve eller til eksamen. Det smitter over på elevene: Hvis noe ikke skal testes, så er det ingen vits i å lære.

De praktisk-estetiske fagene er spesielt i fare her. Deres posisjon er marginalisert i skolen de siste 20 årene. Nylig var professor Ann Bamford i Norge for å kartlegge situasjonen for disse fagene. Hun kan dokumentere at arbeid med kreative fag øker intelligensen. Hun undrer seg over at alle gjerne vil ha mer av praktisk-estetiske fag, men at det stikk motsatte er i ferd med å skje. Fokuset på basisfag og de grunnleggende ferdighetene tar større og større del av plassen. Vi er redd det spontane og kreative blir borte i denne forestillingen om at alt skal kunne vurderes og måles. Elevenes handlingsrom og imaginære evner blir innsnevret.

Utdanning kan altså ikke handle ensidig om det som kan telles og måles, men må gi plass til det som utvikler skaperevne og kreativitet.

Utdanningens egentlige mål «Kveler resultatjaget skolens samfunnsoppdrag», spør tre rektorer retorisk i en kronikk i Dagbladet 27. august. De mener skolen svikter når det gjelder å gjøre elevene i stand til å mestre livene sine i vid forstand. Det er grunn til å tenke grundig gjennom hva utdanningens mål egentlig er.

Denne kronikken er skrevet sammen med Guro Hansen Helskog, og publisert i Dagbladet 31. august 2012 (og en modifisert versjon i Drammens Tidende 21. september 2012).

mandag, august 20, 2012

Terrortrent av al-Qaida, og hva så?





I sommer ble det kjent for oss at en 33 år gammel nordmann har blitt terroristtrent av al-Qaida, bl.a. i Jemen. Dette sendte sjokkbølger over vårt langstrakte land. 26. juni skriver VG at «en nordmann med vanlig utseende» har blitt så radikalisert at han kan gjennomføre et terrorangrep. 5. juli kunne vi lese i Dagbladet at han «vokste opp med hvite, norske foreldre».

Jeg husker jeg satt i bilen og hørte på radioen. Det ble stilt spørsmål som «Hvordan kan det ha seg at dette er en etnisk norsk mann?». Eller «en av oss», slik som vi så ofte har hørt etter 22. juli i fjor. Det ble framstilt som en gåte at han var «norsk».

Radikalisering og forherligelse av vold for å oppnå samfunnsendring har ingenting med hudfarge eller etnisitet å gjøre. Derfor må vi slutte å bli forundret over slike saker med den begrunnelsen at det er en person som er født og oppvokst i Norge, dertil «hvit».

I sin beste alder

Fellesnevneren for radikaliserte og terrorglade personer er at de gjerne er menn i sin beste alder, menn som ikke helt har funnet seg til rette i samfunnet, menn som gjerne framstår som ensomme. Disse er gjerne predisponeringer, altså forhold som tilrettelegger for å finne et avvikende miljø man finner seg hjemme i. Gjerne et miljø med en avvikende virkelighetsoppfatning og en dash med konspiratorisk tankegods.

I tillegg setter slike personer lite pris på individet. Individets verdi kan sågar være null. Det er grupperinger og kategoriseringer som teller: Muslimer, innvandrere, Vesten, ikke-troende. Individene som representerer den gruppen som skal bekjempes blir på denne måten dehumanisert – de har ikke menneskelig verdi. De representerer derimot gruppen sin og må destrueres for enhver pris.

Konspirasjonsteorier

Det er derfor betimelig å spørre hvordan vi som samfunn kan fange opp slike «radikaliserte og potensielt voldelige avvikere»? Det er kanskje vår vanskeligste sikkerhetsoppgave i dette århundret? PST kan gjøre noe, men langt ifra alt. Jeg tror vi må bry oss om hverandre på en helt annen måte enn før. Familie, venner og kolleger må oppsøke han som stadig ikke dukker opp, han som isolerer seg mer, han som plutselig pusler mye for seg selv på bekostning av å være sammen med andre. Vi må tørre å gjøre det.

Videre må vi fortsette å være den som argumenterer mot, hver gang konspirasjonsteorier og virkelighetsbristende fiendebilder dukker opp rett foran nesa vår. Enten på familiefesten eller lønsjpausen på jobben. Eller på nettet, hvor det hagler med onde ord mot grupper av mennesker.

Vi skal slippe til ytringene, men ta til motmæle på en saklig måte. For det er ikke slik at muslimene har en skjult agenda om å ta over Europa eller Norge. Det er ikke slik at vestlige jenter kler seg horete. Det er ikke slik at jøder er griske. Det er ikke slik at homofile har uansvarlig sex. Det er ikke slik at utlendinger voldtar norske jenter. Det er ikke slik at Norge er et fristed for kriminelle utlendinger. Det er ikke slik at sigøynere er snyltere. Det er heller ikke slik at nordmenn er rasister.

Virkelighetsfjernt

Jeg kunne fylt flere sider med slike påstander som ikke har noe rot i virkeligheten, men som dessverre florerer rundt oss, spesielt i sosiale medier. Påstander som vi må ta avstand fra når vi får mulighet, og vise at det som sies ikke stemmer. Ofte er det jo enkelt å gjøre det også, siden det er så virkelighetsfjernt. Vis gjerne til studier og forskning. Krev argumenter for den andres syn dersom du mener de er helt borti natta. Krev nyansering og verdighet i debatten.

Ikke la deg lure av generaliseringene, fiendebildene eller dommedagsprofetiene. Vis til sunn fornuft som sier at karakteristikker av grupper på denne måten ikke er riktig. Vis til straffelovens §135a, «Den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring, straffes med bøter eller fengsel inntil 3 år», hvor en slik ytring defineres som «det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse, religion eller livssyn, eller homofile legning, leveform eller orientering».

Ved at hver og en av oss tar ansvar for hverandre, og ser det som en moralsk forpliktelse til å motsi absurde ytringer som ikke har rot i virkeligheten, vil vi muligens være med og forebygge radikalisering vi også – istedenfor å leve i troen på at overvåking og mer politi er nok. Det være seg radikaliseringer langt til venstre eller til høyre, kristen eller muslim, nordmann eller utlending.

Publisert i Drammens Tidende 20. august 2012

mandag, juli 23, 2012

Gufset fra fortida

Romfolkets situasjon har blitt kraftig debattert på nettet i det siste. Dessverre har det vært forstemmende å være deltaker i denne debatten. Den vitner om en fortid som de færreste av oss ønsker å gjenta.

Personlig trodde jeg at vi som nasjon hadde lært noe av 22. juli-rettssaken, men den folkemordsretorikken som nå utspiller seg på nettet gir ubehagelig gjenklang fra massemorderens og hans likesinnedes tenkning. Det er nærmest oss i tid, og noe fjernere i tid er mishandling av andre minoriteter som samer og jøder. Hva karakteriserer folks ytringer og hvorfor har vi ikke lært?

En ting er den velkjente splitt-hersk-teknikken ved å spille på pronomenene «vi/oss» og «de/dem». På denne måten deles saken enkelt og greit i to, og det sies rett ut at disse to delene er vesensforskjellige fra hverandre og kan dermed ikke eksistere sammen. En hel folkegruppe får nedlatende karakteristikker hengende på seg: Late, skitne, illeluktende. De egenskapene man ikke liker, blir gjort etniske – altså er romfolket slik. En annen faktor som karakteriserer de hatefulle ytringene mot romfolket er overdrivelse. Om du leser kommentarene under en artikkel om rumenske tiggere i Drammen eller Oslo, så kan du tro at byene er under invasjon og de som styrer er handlingslamma – altså en type dommedagsprofeti.

Hvilke løsninger foreslår leserne på Drammens Tidendes nettforum? Jo, aggressiv politi som tråkker på «deres» verdighet, utøve vold mot «dem», få slutt på den sosialdemokratiske snillismen, bli kvitt forrædere som støtter sosialdemokratiet, stenge grensene, deportere romfolket ut av landet.

Det er som om vanlige borgere bruker all sin tid og energi på å kanalisere et folkehat. Jeg trodde vi hadde lært. Med «vi» mener jeg også politikere og mediene. Når DT liksom utfører en meningsmåling og spør folk «ønsker du et forbud mot tigging?», er det ikke noe rart at 95 % av de nesten 1000 respondentene svarer ja. Ingen liker vel tigging. Avisen ber sine lesere si sin mening om «tiggerproblemet». Altså er det allerede vedtatt at det er et «problem», og løsninga som skisseres er spørsmålet i «undersøkelsen»: Ønsker du et forbud mot tigging?

Historieprofessor Wolfgang Wippermann har forska på romfolket i over 20 år. Han sier at vi gir romfolket skylden for vår egen rasisme og at holdningene er nedarva over århundrer, slik som antisemittismen. Han mener at vi må anerkjenne dem som minoritet med krav på beskyttelse, både i det enkelte land og av EU. Dette er sakens kjerne.

Hvem disse tiggerne er, hvorfor de er omreisende, grunnene til at Stortinget ønska å avskaffe løsgjengerparagrafen, minoriteters historie og mishandlinga fra majoriteten synes helt fraværende i nettdebattene. Folk flest, inkludert enkelte politikere og medier, kaster seg på denne hatkarusellen som om det var første mann til mølla. Det er ikke bare trist, skammelig og fordomsfullt, men også kunnskapsløst. De som sitter i karusellen nå mens den snurrer for fullt, er faktisk med på å gjenta historien som jeg tror de ville vært lite stolte av dersom de forstod helheten den inngår i.

Publisert i Drammens Tidende 20. juli 2012 (en modifisert versjon ble publisert i Dagsavisen 18. juli 2012)

torsdag, juli 12, 2012

Mannlig omskjæring eller ikke



Denne uka kunne vi lese at helseministeren mener et forbud mot mannlig omskjæring ikke er aktuelt. Det gjør hun klokt i å mene.

Det har vært like frustrerende å følge denne debatten som tigging-debatten, hvor også enkelte der skriker høyt om et forbud. Det har vært frustrerende først og fremst fordi folk lar følelsene sine ta overhånd. Er det noe du ikke liker, så forbyr du det! Det er en farlig vei å gå. Vi må klare å legge følelsene til side og spørre oss hva saken egentlig handler om, selv om vi måtte føle avsky og kjenne at det er vanskelig. Bare så det er klinkende klart, så handler omskjæring-debatten om mannlig omskjæring, slik at «kjønnslemlestelse» og andre bestialske uttrykk bør forbeholdes kvinnelig omskjæring, noe fagmiljøene også presiserer. Et forbud fører sjeldent noe godt med seg av den enkle grunn at aktiviteten som forbys fortsatt vil foregå, men da i skjul. Når det gjelder mannlig omskjæring har den både en kulturell og en religiøs side. Per definisjon er du ikke jøde hvis du er mann og ikke er omskåret. Religions-frihet, som også er nedfelt i menneskerettighetene, er overordna hva du og jeg måtte mislike. Svært mange muslimer følger samme tradisjonen.

Også folk som ikke tilhører noen av disse religionene gjør det – for eksempel blir halvparten av alle guttene i USA omskåret. Noen gjør det av medisinske årsaker eller hygieneårsaker, og atter andre – særlig i afrikanske land – gjør det for å redusere hiv-smitte (noe verdens helseorganisasjon anbefaler). På den andre sida har du Barnekonvensjonen som sier at barn har rett til å bli hørt i saker som angår dem. Mannlig omskjæring er irreversibel og har derfor stor innvirkning på den enkeltes liv. Det samme kan man vel også si om passiv røyking? Foreldre som røyker hjemme har stor innvirkning på barnets liv, uten at barnet har noe det skulle ha sagt. Og uten at man kan argumentere for passiv røyking med menneskerettighetene!

Det hadde vært feil av Norge, som det eneste landet i hele verden, å forby et ganske harmløst inngrep som betyr så mye for så mange mennesker. La oss ta innover oss at vi lever i et flerkulturelt og mangfoldig samfunn med plass til mennesker som lever livet sitt på svært ulike måter.

Publisert i Drammens Tidende 07. juli 2012

tirsdag, juni 12, 2012

Jeg liker ikke tigging



Nå har debatten blusset opp igjen. Denne gangen i vår egen kommune. Jeg liker heller ikke tigging – som så mange andre. De er skitne, lukter og er til tider pågående. Men jeg avstår fra et menneskesyn som tillater et forbud mot tigging. Det gjør jeg først og fremst fordi både politiet og forskere sier at det ikke er noe sammenheng mellom tigging og organisert kriminalitet. Jeg gjør det også fordi tiggere som er blitt fulgt av journalister viser at pengene går til helt grunnleggende formål som mat og tak over hodet. Og til sist – jeg gjør det også fordi jeg selv har erfart hvor lykkelig en tigger blir når han/hun får en sjokolade e.l. av meg.

Når jeg deltar i nettdebatter om dette temaet er det enkelte argumenter som går om igjen. Et av dem er å beskylde den som er mot et forbud for å ikke gjøre nok selv. Jeg har til og med hørt dette: Hvis du vil ha tigging, kan du jo ha dem hjemme i hagen din? Som sagt liker jeg ikke tigging. Å være mot et forbud betyr ikke automatisk at man liker tigging. Eller at man selv burde gi avkall på pengene sine for de fattige. Det betyr derimot at vi ikke kan tillate oss å forby mennesker å be om hjelp, bare fordi vi ikke liker det selv. Det betyr at vi gir samfunnet et signal om å gjøre noe for de svakeste av de svake.

Et annet argument jeg har hørt er: Dette er ikke vårt problem. Vi må ta oss av våre egne fattige først. Her siktes det spesielt til rumenske tiggere. Kanskje det er på tide at vi forstår at vi er i samme båt? Det er ikke noe ”vi” og ”dem”. Er det fattige i dette landet, har vi en moralsk plikt til å hjelpe, istedenfor å fremmedgjøre dem. Den moralske plikten kommer av at vi er oversvømt av overflod. Ingen i dette landet sulter eller mangler tak over hodet. Hvorfor skulle ikke vi tilby dette til andre når vi kan? Høyre-kommunen Kristiansand starter et prøveprosjekt hvor de skal tilby tiggerne enkle sanitæranlegg med dusj og toalett. Det er det minste vi kan gjøre for våre medmennesker.

Jeg er sikker på at vår Høyre-kommune har noe å lære om menneskeverd når ordføreren bruker ”sjenanse for de eldre” som et argument. Det er lett å skyve andre grupper foran seg på denne måten. Hvis det skulle stemme at noen eldre er redde for å gå ut, slik som ordføreren hevder, så ønsker jeg å si følgende til dem: De er ikke farlige, og dessverre er vi nødt til å forholde oss til at det finnes lutfattige mennesker her i verden.

Publisert i Drammens Tidende 12. juni 2012

mandag, juni 11, 2012

Man kan ikke forby tigging



Høyre har snudd. Etter partiets landsmøte gjeninnfører de forbud mot tigging. ”Dette er et klart signal om at vanlige folk kan ta plasser og torg tilbake”, sier Michael Tetzschner, leder i Oslo Høyre. Er tiggerne ”uvanlige” fordi de mangler mat og tak over hodet?

Hovedargumentet vi hører til stadighet er at disse tiggerne er en del av et større kriminelt nettverk. Bakmenn som velter seg i luksus og skyver tiggerne foran seg. Som NRKs Brennpunkt viste oss gjennom dokumentaren Please, please, please, er rumenske tiggerne en gruppe som ikke er velkomne noe sted. Foreldre og besteforeldre reiser hit for å spare penger til helt elementære behov som enhver nordmann slipper å bekymre seg for: Mat og tak over hodet. Når en forsker som har dette som sitt forskningsfelt, nemlig Ada Engebrigtsen, blir spurt om sammenhengen mellom rumenske tiggere og kriminelle nettverk, slår hun fast at ”ingen som har forsket på dette har funnet tegn på slike sammenhenger”. Til og med politiet har innsett at det er forskjell på tiggerne og vinningskriminelle, noe man skulle håpe våre politikere også gjorde.

Da Fabian Stang uttalte seg om saken rett etter at partiet hans gikk inn for forbud, klarte han å si noe så usmakelig som dette: ”Fra min side ligger egentlig kjærlighet i det, nemlig at jeg har sånn respekt for mennesker at jeg ikke vil at de skal bli lurt til å fornedre seg gjennom tigging”. Utrolig omtenksomt av deg, Stang, men skal vi ha respekt for mennesker som blir lurt til å fornedre seg til å snakke slikt om de svakeste i samfunnet som det du gjør?

Selv om tigging-saken ofte kobles til rumenske tiggere, handler ikke den bare om dem. Den handler om tigging generelt og hvordan vi håndterer den. Tigging er noe av det mest nedverdigende et menneske kan gjøre. Ingen gjør det frivillig. Tigging er et rop om hjelp. Et rop om at samfunnet ikke tar ansvar for de svakeste av de svake. Hvordan vi velger å møte tigging er lakmustesten for velferdsstaten som vi er så stolte av.

Ved å forby tigging fjerner vi ikke tiggerne. Vi fjerner dem fra ditt og mitt synsfelt, og fra de rike turistene som for all del ikke må få dårlig inntrykk av Norge. Men vi fjerner dem ikke. De vil fortsette å være her. De vil muligens finne nye, kanskje kriminelle måter å skaffe seg penger på. Hvis målet er å fjerne tiggerne slik at vi andre ikke skal kunne se dem, mener jeg det er et uverdig, uansvarlig og inhumant mål i seg selv.

Disse ”uvanlige” folkene, kjære Tetzschner, de er våre medmennesker. Hvor ble det av nestekjærligheten?

Publisert i Drammens Tidende 29. mai 2012 og i Dagsavisen 30. mai 2012

onsdag, juni 06, 2012

Derfor streiker vi!



Hovedgrunnen til at så mange i stat og kommune streiker for tida er lønnskampen. Det er en lønnskamp som er viktig for å beholde kompetente personer og dermed gi folk den velferden de har krav på. Det gjelder bl.a. skole, barnehage og sykehus. Det er et faktum at gapet mellom offentlig og privat sektor har vært økende de siste årene. Nå er skillet mellom 150.000 til 250.000 kroner!

Jeg hører noen si at det er feil tidspunkt å streike på når Europa er ramma av en finanskrise. For å sitere professor i sammenlignende politikk, Frank Aarebrot: ”Hvis det er slik at en skal hindre uansvarlig lønnsvekst på grunn av den økonomiske krisen i Europa så bør man jo ikke gi de som skal konkurrere med europeisk næringsliv én prosent høyere lønnsvekst enn de som ikke skal konkurrere”.

For det er nettopp det det handler om. Privat sektor har alltid gått seirende ut av lønnsforhandlingene. Hvorfor skal det være slik? Gang på gang sier Kristin Halvorsen at læreryrket er det viktigste yrket. Nå er det på tide å vise det også ved lønnsoppgjørene og ikke la privat sektor stjele lærerkreftene. Det er nemlig ingenting i veien for å elske yrket sitt og samtidig få en rettferdig lønn. Vi lærere har altfor lenge satt disse to tingene opp mot hverandre.

Heldigvis støtter 7 av 10 nordmenn vår kamp. Det gjør også økonomene. Vi trenger den støtten for å få regjeringa til å handle. Det er på tide å verdsette yrkene som holder velferdsstaten oppe, ikke bare med ord, men også penger.

Publisert i Drammens Byavisa 6. juni 2012

torsdag, mars 15, 2012

A Separation som en skildring av et dysfunksjonelt Iran



Den iranske filmen A Separation (2011) har vunnet mange priser, bl.a. Oscar for beste utenlandske film. Den handler ikke bare om skilsmisse og problemene som oppstår i kjølvannet av et brudd mellom foreldre når barn er involvert. Den handler like mye om dagens dysfunksjonelle iranske samfunn. Iran er som kjent et rikt olje- og gassproduserende land. Den enorme rikdommen kommer nødvendigvis ikke folket til gode, slik som f.eks. i Norge. Iran er også et religiøst land. Religiøsiteten er såpass sterk at den noen ganger kan gå på bekostning av allmenne oppfatninger om hva som er den rette handling å gjøre. Begge disse områdene gis det eksempler på i filmen.

Hovedskuespiller i filmen, Nader, har en pleietrengende far hjemme hos seg. Faren har også Alzheimer. Hverdagen til Nader går til bekymringer for hvordan han skal hanskes med dette på en måte som er levelig og verdig. Hvordan skal han ta vare på sin pleietrengende far samtidig som han må jobbe? Det er ikke slik som i velferdsstaten Norge at du kan bruke din tid og energi på andre ting enn dette. Det er ikke slik at det offentlige tar vare på Naders far, eller i det minste bistår med personer som kan ta seg av hans far. Nei, Nader må selv sørge for alle detaljene. Bare dét er nok til at problemet eskaleres til det absurde. Han er på nippet til å bli kastet i fengsel.

Razieh, kvinnen som i hemmelighet kommer hjem til Nader for å ta seg av hans pleietrengende far, er svært religiøs. Hun må ringe imamen for å få en bekreftelse på at det hun gjør ikke er syndig – at hun kan håndtere en eldre herremanns kropp uten å bryte noen religiøse koder. Det faktum at hun ikke forteller sin mann om denne jobben derimot, altså at hun lyver for ham, velger hun tydeligvis uten noen religiøs vurdering i forkant (å oppholde seg i en enslig manns leilighet er helt uakseptabelt for en gift kvinne, må vite!). Det viser seg at hennes håndtering av Naders far får fatale konsekvenser. Uansett religiøst ståsted tror jeg ethvert menneske vil reagere med avsky mot måten hun mishandler Naders far på. Dét er ikke et menneskeliv verdig. Razieh lyver hjemme og indirekte mishandler Naders far, men paradoksalt nok setter hun altså religionen svært høyt i sitt liv.

Hva forteller disse to historiene om det iranske samfunnet? Den som kjenner Iran og iranere vet hva ordet overfladisk betyr. På overflaten kan det se ut som om samfunnet fungerer. På overflaten kan folk vise sin glede over livet. På overflaten kan iranere øse fra seg de høfligste fraser på denne jord, med både kulturelt og religiøst innhold. Bak denne overflaten eller fasaden ser man den jevne iraners kamp i hverdagen. Bekymringer som man ikke unner noen. Det er selvsagt legitimt å ta seg av sin pleietrengende far i sitt eget hjem. Det er faktisk et gode, vil mange si. Men hvem sitt ansvar bør det være å sørge for at pleietrengende får ordentlig pleie hjemme? Det er også selvsagt flott at folk tror på noe større enn dem selv, gjerne en religion. Men når inkonsekvensen og paradoksene er så tydelige, slik som i Razieh sitt tilfelle, bør ikke da medmenneskeligheten ha forkjørsrett?

Problemene som skildres i A Separation er ikke unike. De er ikke enkeltstående handlinger hvor målet har vært å lage en god film. De er heller situasjoner som den jevne iraner må hanskes med i Iran. Det er kanskje derfor filmen er så god. At den har passert presteskapets jernsensur fortjener egentlig en Oscar i seg selv.

mandag, mars 05, 2012

Kan man tvinges til å benytte seg av frihet?


I Norge settes det stor pris på individuelle rettigheter. Du skal kunne velge hva du vil gjøre med livet ditt, hvem du skal elske og hvem du ev. velger å dele livet ditt med. Disse frihetene er "hellige", i den forstand at de settes så høyt at ingen eller ingenting skal få krenke dem.

Med nye landsmenn kommer det nødvendigvis nye kulturer. I noen av disse kulturene er det ikke slik at disse frihetene er så verdsatt som i Norge. Noen ganger er det sågar helt andre verdier som settes mye høyere, f.eks. den kollektive verdien uttrykt gjennom familiære relasjoner. Kanskje er det familien, som settes så høyt, som velger hvordan du skal leve livet ditt, hvem du skal elske og hvem du skal dele livet ditt med. Dette skjer til stadighet i Norge, f.eks. i pakistanske miljøer. Er det rimelig da å tenke at denne praksisen er "feil" og må tas avstand fra? Med andre ord tvinge "den andre" til å benytte seg av frihetene som settes høyest i Norge? Eller er det plass til to diametralt forskjellige kulturer?

Friheten til å velge, sier vi. Innebærer også det friheten til å la være å benytte seg av friheten til å velge?

fredag, februar 24, 2012

Harald 75 år, Estelle 0 år



Kong Harald ble nylig 75 år. Dette ble det naturligvis nyheter av. Kort tid etterpå var det tid for å rette oppmerksomheten mot Sverige og ny kronprinsesse.

Folket er tydeligvis begeistra for monarkiet. Personlig synes jeg dét er mer og mer underlig. Noen få mennesker med "blått blod" - arva sin rolle på livstid? Kongen og dronninga får over 9 millioner i apanasje i 2012. Kronprinsparet får over 8 millioner. Dette går til personlig forbruk, vedlikehold av eiendommer, offentlige oppgaver m.m. Du tenker kanskje at dette var voldsomt mye?? Vel... dette er selvsagt ekskludert sikkerhet, vakter, kongeskipet osv. Til sammen regner man med at opp mot 300 millioner kroner går til monarkiet i Norge per år!!

Vi snakker om konstitusjonelt monarki, hvilket vil si at monarkiet er underlagt Grunnloven og monarkene har kun seremonielle / representative roller. Opprinnelsen til monarkiet i Norge er som kjent Harald Hårfagres samling av landet til ett rike. Han regnes som den første kongen. Så, når Norge ble selvstendig i 1905, ble det holdt folkeavstemning om monarki eller republikk. Resten er historie, men jeg mener det er på høy tid, over 100 år etter, å ha en ny folkeavstemning. Det ble riktignok avholdt en avstemning i Stortinget i 2008, hvor flertallet var for monarkiet, men hva vil folket? Og før en folkeavstemning bør folket få servert argumentene for og imot!

Når en president kan gjøre samme seremonielle og representative oppgaver, og samtidig ikke få millioner fra staten (les: dine skattepenger) slik som monarkene får, så stemmer i hvert fall jeg for det. Det er dessuten noe udemokratisk ved monarkiet, da det ikke er på valg! Ikke bare udemokratisk for folket, men også når det gjelder den enkelte personen som blir født inn i monarkiet - skal man ikke kunne velge hva man vil gjøre med livet sitt?

Her er en kronikk med tittelen Den absurde arvelighet.

torsdag, februar 02, 2012

Oppgjør med tre myter om språk



Jeg er mektig lei av noen myter om språk og språklæring. Her skal jeg ta et lite oppgjør:

(Myte 1) Jo flere språk man kan, jo mer forvirra blir man (ergo er det lurt å vente med annet fremmedspråk enn engelsk til man kan norsk / engelsk godt nok...).
Nei, nei, og atter nei. Hvorfor har personer som behersker flere språk lettere for å lære seg nye språk? Fordi all dokumentasjon vi har viser at hjernen er som muskler ellers - den kan øves til å bli bedre og bedre. Jo flere språk du kan, jo lettere har du for å lære nye språk. Hvorfor viser det seg at engelsk og norsk fordypning på ungdomsskolen har spilt fallitt? Tanken om at elever som ikke ønsker å starte med et annet fremmedspråk enn engelsk på ungdomsskolen, heller tar mer norsk eller engelsk, er egentlig ganske absurd når vi vet viktigheten av å lære språk tidlig. De elevene som velger engelsk eller norsk fordypning viser seg oftest å være generelt språksvake, og da vil det trolig virke mot sin hensikt å "utsette" mer språklæring.

(Myte 2) Jo tidligere man lærer et annet språk enn majoritetsspråket, jo lenger tid tar det å lære majoritetsspråket (ergo bør man ikke satse på tidlig start av språk i skolen, ei heller morsmålsopplæring...).
Nei, nei, og atter nei. Det er godt dokumentert at en såkalt additive bilingualism, hvor førstespråket/morsmålet blir verdsatt og utviklet samtidig som andrespråket (f.eks. majoritetsspråket norsk i Norge for minoritetsspråklige), er mer effektivt enn en såkalt subtractive bilingualism, hvor andrespråket læres på bekostning av morsmålet. Derfor er det essensielt at minoritetsspråklige barn får tilstrekkelig med morsmålsopplæring. Cummins, en kjent kanadisk språkprofessor, skriver mye om dette.

(Myte 3) Noen språk er vanskeligere å lære enn andre...
Nei, selvsagt ikke! Det kommer an på flere faktorer, bl.a. hva morsmålet ditt er, hvilken status (utbredelse i samfunnet for øvrig) språket du skal lære har, hvilke andre språk du kan osv. Vietnamesisk er nok et vanskeligere språk å lære for en med norsk som morsmål enn tysk, men det vil ikke automatisk si at det vietnamesiske språket er vanskelig i seg selv.