Søk i denne bloggen

torsdag, mars 15, 2012

A Separation som en skildring av et dysfunksjonelt Iran



Den iranske filmen A Separation (2011) har vunnet mange priser, bl.a. Oscar for beste utenlandske film. Den handler ikke bare om skilsmisse og problemene som oppstår i kjølvannet av et brudd mellom foreldre når barn er involvert. Den handler like mye om dagens dysfunksjonelle iranske samfunn. Iran er som kjent et rikt olje- og gassproduserende land. Den enorme rikdommen kommer nødvendigvis ikke folket til gode, slik som f.eks. i Norge. Iran er også et religiøst land. Religiøsiteten er såpass sterk at den noen ganger kan gå på bekostning av allmenne oppfatninger om hva som er den rette handling å gjøre. Begge disse områdene gis det eksempler på i filmen.

Hovedskuespiller i filmen, Nader, har en pleietrengende far hjemme hos seg. Faren har også Alzheimer. Hverdagen til Nader går til bekymringer for hvordan han skal hanskes med dette på en måte som er levelig og verdig. Hvordan skal han ta vare på sin pleietrengende far samtidig som han må jobbe? Det er ikke slik som i velferdsstaten Norge at du kan bruke din tid og energi på andre ting enn dette. Det er ikke slik at det offentlige tar vare på Naders far, eller i det minste bistår med personer som kan ta seg av hans far. Nei, Nader må selv sørge for alle detaljene. Bare dét er nok til at problemet eskaleres til det absurde. Han er på nippet til å bli kastet i fengsel.

Razieh, kvinnen som i hemmelighet kommer hjem til Nader for å ta seg av hans pleietrengende far, er svært religiøs. Hun må ringe imamen for å få en bekreftelse på at det hun gjør ikke er syndig – at hun kan håndtere en eldre herremanns kropp uten å bryte noen religiøse koder. Det faktum at hun ikke forteller sin mann om denne jobben derimot, altså at hun lyver for ham, velger hun tydeligvis uten noen religiøs vurdering i forkant (å oppholde seg i en enslig manns leilighet er helt uakseptabelt for en gift kvinne, må vite!). Det viser seg at hennes håndtering av Naders far får fatale konsekvenser. Uansett religiøst ståsted tror jeg ethvert menneske vil reagere med avsky mot måten hun mishandler Naders far på. Dét er ikke et menneskeliv verdig. Razieh lyver hjemme og indirekte mishandler Naders far, men paradoksalt nok setter hun altså religionen svært høyt i sitt liv.

Hva forteller disse to historiene om det iranske samfunnet? Den som kjenner Iran og iranere vet hva ordet overfladisk betyr. På overflaten kan det se ut som om samfunnet fungerer. På overflaten kan folk vise sin glede over livet. På overflaten kan iranere øse fra seg de høfligste fraser på denne jord, med både kulturelt og religiøst innhold. Bak denne overflaten eller fasaden ser man den jevne iraners kamp i hverdagen. Bekymringer som man ikke unner noen. Det er selvsagt legitimt å ta seg av sin pleietrengende far i sitt eget hjem. Det er faktisk et gode, vil mange si. Men hvem sitt ansvar bør det være å sørge for at pleietrengende får ordentlig pleie hjemme? Det er også selvsagt flott at folk tror på noe større enn dem selv, gjerne en religion. Men når inkonsekvensen og paradoksene er så tydelige, slik som i Razieh sitt tilfelle, bør ikke da medmenneskeligheten ha forkjørsrett?

Problemene som skildres i A Separation er ikke unike. De er ikke enkeltstående handlinger hvor målet har vært å lage en god film. De er heller situasjoner som den jevne iraner må hanskes med i Iran. Det er kanskje derfor filmen er så god. At den har passert presteskapets jernsensur fortjener egentlig en Oscar i seg selv.

mandag, mars 05, 2012

Kan man tvinges til å benytte seg av frihet?


I Norge settes det stor pris på individuelle rettigheter. Du skal kunne velge hva du vil gjøre med livet ditt, hvem du skal elske og hvem du ev. velger å dele livet ditt med. Disse frihetene er "hellige", i den forstand at de settes så høyt at ingen eller ingenting skal få krenke dem.

Med nye landsmenn kommer det nødvendigvis nye kulturer. I noen av disse kulturene er det ikke slik at disse frihetene er så verdsatt som i Norge. Noen ganger er det sågar helt andre verdier som settes mye høyere, f.eks. den kollektive verdien uttrykt gjennom familiære relasjoner. Kanskje er det familien, som settes så høyt, som velger hvordan du skal leve livet ditt, hvem du skal elske og hvem du skal dele livet ditt med. Dette skjer til stadighet i Norge, f.eks. i pakistanske miljøer. Er det rimelig da å tenke at denne praksisen er "feil" og må tas avstand fra? Med andre ord tvinge "den andre" til å benytte seg av frihetene som settes høyest i Norge? Eller er det plass til to diametralt forskjellige kulturer?

Friheten til å velge, sier vi. Innebærer også det friheten til å la være å benytte seg av friheten til å velge?