Søk i denne bloggen

tirsdag, juni 12, 2012

Jeg liker ikke tigging



Nå har debatten blusset opp igjen. Denne gangen i vår egen kommune. Jeg liker heller ikke tigging – som så mange andre. De er skitne, lukter og er til tider pågående. Men jeg avstår fra et menneskesyn som tillater et forbud mot tigging. Det gjør jeg først og fremst fordi både politiet og forskere sier at det ikke er noe sammenheng mellom tigging og organisert kriminalitet. Jeg gjør det også fordi tiggere som er blitt fulgt av journalister viser at pengene går til helt grunnleggende formål som mat og tak over hodet. Og til sist – jeg gjør det også fordi jeg selv har erfart hvor lykkelig en tigger blir når han/hun får en sjokolade e.l. av meg.

Når jeg deltar i nettdebatter om dette temaet er det enkelte argumenter som går om igjen. Et av dem er å beskylde den som er mot et forbud for å ikke gjøre nok selv. Jeg har til og med hørt dette: Hvis du vil ha tigging, kan du jo ha dem hjemme i hagen din? Som sagt liker jeg ikke tigging. Å være mot et forbud betyr ikke automatisk at man liker tigging. Eller at man selv burde gi avkall på pengene sine for de fattige. Det betyr derimot at vi ikke kan tillate oss å forby mennesker å be om hjelp, bare fordi vi ikke liker det selv. Det betyr at vi gir samfunnet et signal om å gjøre noe for de svakeste av de svake.

Et annet argument jeg har hørt er: Dette er ikke vårt problem. Vi må ta oss av våre egne fattige først. Her siktes det spesielt til rumenske tiggere. Kanskje det er på tide at vi forstår at vi er i samme båt? Det er ikke noe ”vi” og ”dem”. Er det fattige i dette landet, har vi en moralsk plikt til å hjelpe, istedenfor å fremmedgjøre dem. Den moralske plikten kommer av at vi er oversvømt av overflod. Ingen i dette landet sulter eller mangler tak over hodet. Hvorfor skulle ikke vi tilby dette til andre når vi kan? Høyre-kommunen Kristiansand starter et prøveprosjekt hvor de skal tilby tiggerne enkle sanitæranlegg med dusj og toalett. Det er det minste vi kan gjøre for våre medmennesker.

Jeg er sikker på at vår Høyre-kommune har noe å lære om menneskeverd når ordføreren bruker ”sjenanse for de eldre” som et argument. Det er lett å skyve andre grupper foran seg på denne måten. Hvis det skulle stemme at noen eldre er redde for å gå ut, slik som ordføreren hevder, så ønsker jeg å si følgende til dem: De er ikke farlige, og dessverre er vi nødt til å forholde oss til at det finnes lutfattige mennesker her i verden.

Publisert i Drammens Tidende 12. juni 2012

mandag, juni 11, 2012

Man kan ikke forby tigging



Høyre har snudd. Etter partiets landsmøte gjeninnfører de forbud mot tigging. ”Dette er et klart signal om at vanlige folk kan ta plasser og torg tilbake”, sier Michael Tetzschner, leder i Oslo Høyre. Er tiggerne ”uvanlige” fordi de mangler mat og tak over hodet?

Hovedargumentet vi hører til stadighet er at disse tiggerne er en del av et større kriminelt nettverk. Bakmenn som velter seg i luksus og skyver tiggerne foran seg. Som NRKs Brennpunkt viste oss gjennom dokumentaren Please, please, please, er rumenske tiggerne en gruppe som ikke er velkomne noe sted. Foreldre og besteforeldre reiser hit for å spare penger til helt elementære behov som enhver nordmann slipper å bekymre seg for: Mat og tak over hodet. Når en forsker som har dette som sitt forskningsfelt, nemlig Ada Engebrigtsen, blir spurt om sammenhengen mellom rumenske tiggere og kriminelle nettverk, slår hun fast at ”ingen som har forsket på dette har funnet tegn på slike sammenhenger”. Til og med politiet har innsett at det er forskjell på tiggerne og vinningskriminelle, noe man skulle håpe våre politikere også gjorde.

Da Fabian Stang uttalte seg om saken rett etter at partiet hans gikk inn for forbud, klarte han å si noe så usmakelig som dette: ”Fra min side ligger egentlig kjærlighet i det, nemlig at jeg har sånn respekt for mennesker at jeg ikke vil at de skal bli lurt til å fornedre seg gjennom tigging”. Utrolig omtenksomt av deg, Stang, men skal vi ha respekt for mennesker som blir lurt til å fornedre seg til å snakke slikt om de svakeste i samfunnet som det du gjør?

Selv om tigging-saken ofte kobles til rumenske tiggere, handler ikke den bare om dem. Den handler om tigging generelt og hvordan vi håndterer den. Tigging er noe av det mest nedverdigende et menneske kan gjøre. Ingen gjør det frivillig. Tigging er et rop om hjelp. Et rop om at samfunnet ikke tar ansvar for de svakeste av de svake. Hvordan vi velger å møte tigging er lakmustesten for velferdsstaten som vi er så stolte av.

Ved å forby tigging fjerner vi ikke tiggerne. Vi fjerner dem fra ditt og mitt synsfelt, og fra de rike turistene som for all del ikke må få dårlig inntrykk av Norge. Men vi fjerner dem ikke. De vil fortsette å være her. De vil muligens finne nye, kanskje kriminelle måter å skaffe seg penger på. Hvis målet er å fjerne tiggerne slik at vi andre ikke skal kunne se dem, mener jeg det er et uverdig, uansvarlig og inhumant mål i seg selv.

Disse ”uvanlige” folkene, kjære Tetzschner, de er våre medmennesker. Hvor ble det av nestekjærligheten?

Publisert i Drammens Tidende 29. mai 2012 og i Dagsavisen 30. mai 2012

onsdag, juni 06, 2012

Derfor streiker vi!



Hovedgrunnen til at så mange i stat og kommune streiker for tida er lønnskampen. Det er en lønnskamp som er viktig for å beholde kompetente personer og dermed gi folk den velferden de har krav på. Det gjelder bl.a. skole, barnehage og sykehus. Det er et faktum at gapet mellom offentlig og privat sektor har vært økende de siste årene. Nå er skillet mellom 150.000 til 250.000 kroner!

Jeg hører noen si at det er feil tidspunkt å streike på når Europa er ramma av en finanskrise. For å sitere professor i sammenlignende politikk, Frank Aarebrot: ”Hvis det er slik at en skal hindre uansvarlig lønnsvekst på grunn av den økonomiske krisen i Europa så bør man jo ikke gi de som skal konkurrere med europeisk næringsliv én prosent høyere lønnsvekst enn de som ikke skal konkurrere”.

For det er nettopp det det handler om. Privat sektor har alltid gått seirende ut av lønnsforhandlingene. Hvorfor skal det være slik? Gang på gang sier Kristin Halvorsen at læreryrket er det viktigste yrket. Nå er det på tide å vise det også ved lønnsoppgjørene og ikke la privat sektor stjele lærerkreftene. Det er nemlig ingenting i veien for å elske yrket sitt og samtidig få en rettferdig lønn. Vi lærere har altfor lenge satt disse to tingene opp mot hverandre.

Heldigvis støtter 7 av 10 nordmenn vår kamp. Det gjør også økonomene. Vi trenger den støtten for å få regjeringa til å handle. Det er på tide å verdsette yrkene som holder velferdsstaten oppe, ikke bare med ord, men også penger.

Publisert i Drammens Byavisa 6. juni 2012