Søk i denne bloggen

fredag, august 31, 2012

Misforstått om utdanningens mål



Tusenvis av elever går hvert år gjennom andre klasse i videregående skole med et stempel i panna om at de er udugelige, hevder Karl-Eirik Kval i Dagbladet nylig. Gabriel Knudsen henger seg på to dager etterpå og påstår at læreplanene ikke har kontakt med den virkelige verden utenfor skolen. Trond Smaavik tar til motmæle dagen etter og skriver at det er lærerens ansvar å omsette en teoretisk læreplan til «nyttig undervisning».

Som lærerutdannere ser vi at denne type skoledebatt kommer hvert eneste år. Utgangspunktet er at det er noe galt med noen – enten elevene, lærerne, politikerne, byråkratene, læreplan-makerne eller foreldrene. Så enkelt er det imidlertid ikke.

Ordet skole kommer opprinnelig fra det greske «scholé» som betyr «fritt rom». Det var et sted der man kunne tenke sammen med andre om verden, og om hva vi bør gjøre for å leve et godt og moralsk liv sammen med andre. Inskripsjonen over Apollontempelet i Delfi kan sies å sammenfatte de gamle grekernes danningsideal: Kjenn deg selv. En slik forståelse ligger imidlertid langt fra utdanningens mål og hensikt slik den framstår i dagens utdanningsdebatt. Professor Ken Robinson påstår at skolen har utviklet seg til en industri uten entusiasme eller begeistring. Det frie rommet er så å si borte. I stedet medisineres barn for å passe inn i systemet, jf. artikkelen «Skolene er syke – hva kan vi gjøre?» på forskning.no i mai.

I det følgende vil vi ta for oss tre dominerende forestillinger i dagens utdanningsdiskurs. De er alle høyst problematiske.

Forestilling 1: Utdanning skal forberede for framtiden

John Dewey, en av utdanningsforskningens mest siterte personer, hevder at utdanning er et mål i seg selv og at spørsmålet ikke er hvorvidt utdanning skal forberede elevene for fram-tiden. Ifølge ham er utdanning vekst, og må ta utgangspunkt i nåtidens muligheter. Dette fordi vi ikke vet noen ting om framtiden. En 80-åring i framtiden vil garantert være helt annerledes enn en 80-åring i dag. Men hvordan, vet vi lite om. Da vi selv var elever, hørte vi ikke et kvekk om multimodale tekster. Når det gjelder digital kompetanse, var vi for dinosaurer å regne. Altså er det umulig å forutsi hva slags kompetanse den enkelte og samfunnet vil trenge i framtiden. Utgangspunktet bør isteden være nåtiden. Da vil utdanning også framstå som mer relevant og interessant for elevene.

For Dewey var begrepet erfaring viktig. Skolen burde bidra til å gi elevene genuine erfaringer. Men det verste er hvis erfaringene elevene får på skolen frarøver dem lysten til å lære. Hvis denne trangen til å lære ødelegges i stedet for å intensiveres gjennom det vi gjør i skolen, så tar vi fra elevene en av de viktigste medfødte drivkreftene og evnene de har. Å snakke om utdanningens mål, når hver elevaktivitet er diktert av læreren eller skolens fag, er meningsløst – «nonsense» – skriver Dewey i Democracy and Education. Han hevder at foreldre og lærere ofte klager på at elevene ikke hører etter eller ikke forstår. Grunnen er at «it does not touch them; it does not enter into their concerns». Dette skrev han for nesten 100 år siden. Vi aner en direkte forbindelse til professor Ken Robinsons utdanningskritikk i dag.

Utdanning skal altså ikke primært forberede elever for framtiden, men bevege dem og angå dem i livet her og nå.

Forestilling 2: Utdanning handler om å utvikle ferdigheter

Læreplanene for skolens ulike fag er revidert med tanke på at de grunnleggende ferdighetene lesing, skriving og regning samt muntlige og digitale ferdigheter i enda sterkere grad skal gjennomsyre alle fag. Hva risikerer vi å miste av syne med et slikt ferdighetsfokus? For det første kan man fint utvikle svært gode ferdigheter på disse områdene, men likevel ikke ha kunnskap som gjør at man klarer å mestre livet, eller oppfylle sine forpliktelser som verdensborger. Eller langt verre: Man kan utvikle meget gode ferdigheter, men bruke dem på umoralske og destruktive måter.

For det andre gir ikke de nevnte grunnleggende ferdighetene nødvendigvis et språk egnet til å tenke i. Kanskje er (kritisk) tenkning den grunnleggende ferdigheten som ligger under alle de andre fem, men den er ikke eksplisitt løftet fram. Tenkning som selvrefleksjon er også en dimensjon her. Man kan ha gode grunnleggende ferdigheter, men likevel knekke når livet butter imot, fordi man ikke har fått oppøvd et språk å møte utfordringene med. Man er ikke trent i å reflektere over eget liv og eksistens sammen med andre.

For å klare oss godt som mennesker trenger vi dessuten et bevissthetsinnhold som kan bidra til at vi kan navigere i samfunnet, og utvikle oss til modne mennesker med evne til å handle med klokskap og visdom i praktiske, mellommenneskelige situasjoner. Det handler om å utvikle bevissthet og kunnskap om det å være menneske blant mennesker i verden, i fortid og nåtid, i ulike kulturelle kontekster.

Utdanning kan altså ikke ha et ensidig fokus på grunnleggende ferdigheter, men må ruste elever til å mestre livet og samlivet med andre.

Forestilling 3: Alt elevene gjør skal kunne vurderes og måles

De siste 10-15 årene har vært preget av et testregime uten sidestykke. Nasjonale og internasjonale prøver har mer eller mindre satt dagsorden for hva som skal foregå i klasserommene. Vi erfarer at det ikke er uvanlig med lærere som lurer på hvorfor de skal bruke tid på aktiviteter i timen som ikke skal vurderes, enten på en prøve eller til eksamen. Det smitter over på elevene: Hvis noe ikke skal testes, så er det ingen vits i å lære.

De praktisk-estetiske fagene er spesielt i fare her. Deres posisjon er marginalisert i skolen de siste 20 årene. Nylig var professor Ann Bamford i Norge for å kartlegge situasjonen for disse fagene. Hun kan dokumentere at arbeid med kreative fag øker intelligensen. Hun undrer seg over at alle gjerne vil ha mer av praktisk-estetiske fag, men at det stikk motsatte er i ferd med å skje. Fokuset på basisfag og de grunnleggende ferdighetene tar større og større del av plassen. Vi er redd det spontane og kreative blir borte i denne forestillingen om at alt skal kunne vurderes og måles. Elevenes handlingsrom og imaginære evner blir innsnevret.

Utdanning kan altså ikke handle ensidig om det som kan telles og måles, men må gi plass til det som utvikler skaperevne og kreativitet.

Utdanningens egentlige mål «Kveler resultatjaget skolens samfunnsoppdrag», spør tre rektorer retorisk i en kronikk i Dagbladet 27. august. De mener skolen svikter når det gjelder å gjøre elevene i stand til å mestre livene sine i vid forstand. Det er grunn til å tenke grundig gjennom hva utdanningens mål egentlig er.

Denne kronikken er skrevet sammen med Guro Hansen Helskog, og publisert i Dagbladet 31. august 2012 (og en modifisert versjon i Drammens Tidende 21. september 2012).

mandag, august 20, 2012

Terrortrent av al-Qaida, og hva så?





I sommer ble det kjent for oss at en 33 år gammel nordmann har blitt terroristtrent av al-Qaida, bl.a. i Jemen. Dette sendte sjokkbølger over vårt langstrakte land. 26. juni skriver VG at «en nordmann med vanlig utseende» har blitt så radikalisert at han kan gjennomføre et terrorangrep. 5. juli kunne vi lese i Dagbladet at han «vokste opp med hvite, norske foreldre».

Jeg husker jeg satt i bilen og hørte på radioen. Det ble stilt spørsmål som «Hvordan kan det ha seg at dette er en etnisk norsk mann?». Eller «en av oss», slik som vi så ofte har hørt etter 22. juli i fjor. Det ble framstilt som en gåte at han var «norsk».

Radikalisering og forherligelse av vold for å oppnå samfunnsendring har ingenting med hudfarge eller etnisitet å gjøre. Derfor må vi slutte å bli forundret over slike saker med den begrunnelsen at det er en person som er født og oppvokst i Norge, dertil «hvit».

I sin beste alder

Fellesnevneren for radikaliserte og terrorglade personer er at de gjerne er menn i sin beste alder, menn som ikke helt har funnet seg til rette i samfunnet, menn som gjerne framstår som ensomme. Disse er gjerne predisponeringer, altså forhold som tilrettelegger for å finne et avvikende miljø man finner seg hjemme i. Gjerne et miljø med en avvikende virkelighetsoppfatning og en dash med konspiratorisk tankegods.

I tillegg setter slike personer lite pris på individet. Individets verdi kan sågar være null. Det er grupperinger og kategoriseringer som teller: Muslimer, innvandrere, Vesten, ikke-troende. Individene som representerer den gruppen som skal bekjempes blir på denne måten dehumanisert – de har ikke menneskelig verdi. De representerer derimot gruppen sin og må destrueres for enhver pris.

Konspirasjonsteorier

Det er derfor betimelig å spørre hvordan vi som samfunn kan fange opp slike «radikaliserte og potensielt voldelige avvikere»? Det er kanskje vår vanskeligste sikkerhetsoppgave i dette århundret? PST kan gjøre noe, men langt ifra alt. Jeg tror vi må bry oss om hverandre på en helt annen måte enn før. Familie, venner og kolleger må oppsøke han som stadig ikke dukker opp, han som isolerer seg mer, han som plutselig pusler mye for seg selv på bekostning av å være sammen med andre. Vi må tørre å gjøre det.

Videre må vi fortsette å være den som argumenterer mot, hver gang konspirasjonsteorier og virkelighetsbristende fiendebilder dukker opp rett foran nesa vår. Enten på familiefesten eller lønsjpausen på jobben. Eller på nettet, hvor det hagler med onde ord mot grupper av mennesker.

Vi skal slippe til ytringene, men ta til motmæle på en saklig måte. For det er ikke slik at muslimene har en skjult agenda om å ta over Europa eller Norge. Det er ikke slik at vestlige jenter kler seg horete. Det er ikke slik at jøder er griske. Det er ikke slik at homofile har uansvarlig sex. Det er ikke slik at utlendinger voldtar norske jenter. Det er ikke slik at Norge er et fristed for kriminelle utlendinger. Det er ikke slik at sigøynere er snyltere. Det er heller ikke slik at nordmenn er rasister.

Virkelighetsfjernt

Jeg kunne fylt flere sider med slike påstander som ikke har noe rot i virkeligheten, men som dessverre florerer rundt oss, spesielt i sosiale medier. Påstander som vi må ta avstand fra når vi får mulighet, og vise at det som sies ikke stemmer. Ofte er det jo enkelt å gjøre det også, siden det er så virkelighetsfjernt. Vis gjerne til studier og forskning. Krev argumenter for den andres syn dersom du mener de er helt borti natta. Krev nyansering og verdighet i debatten.

Ikke la deg lure av generaliseringene, fiendebildene eller dommedagsprofetiene. Vis til sunn fornuft som sier at karakteristikker av grupper på denne måten ikke er riktig. Vis til straffelovens §135a, «Den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring, straffes med bøter eller fengsel inntil 3 år», hvor en slik ytring defineres som «det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse, religion eller livssyn, eller homofile legning, leveform eller orientering».

Ved at hver og en av oss tar ansvar for hverandre, og ser det som en moralsk forpliktelse til å motsi absurde ytringer som ikke har rot i virkeligheten, vil vi muligens være med og forebygge radikalisering vi også – istedenfor å leve i troen på at overvåking og mer politi er nok. Det være seg radikaliseringer langt til venstre eller til høyre, kristen eller muslim, nordmann eller utlending.

Publisert i Drammens Tidende 20. august 2012