Søk i denne bloggen

tirsdag, september 11, 2012

På ytringsfrihetens alter



Jeg har sterk tro på språkets makt. Det finnes ikke sterkere våpen enn ord, sies det gjerne. Likevel har det gått sport i å slenge ut følgende kommentarer til det kjedsommelige: «Jeg tar sterk avstand fra handlingen» (med trykk på det siste ordet) eller «En ting er å si det, men en annen ting er å gjøre det». Jo, det er for så vidt greit at vi skiller mellom ord og handlinger, men skal vi slutte å fordømme onde ord av den grunn?

«Vil man bli nordmann eller ikke? Hvis ikke bør man flytte tilbake til der man kom fra». «Så lenge man har en annen hudfarge kan man aldri bli norsk». «Alle fremmede skal bli sendt tilbake der de kom fra, enten frivillig eller med tvang; vi ønsker ikke en balkanisering av vårt samfunn».

Den hellige kua

Disse direkte sitatene er representative uttalelser fra diskusjoner jeg har hatt med meddebattanter om innvandring og integrering. Hvorfor skal det ikke være like rimelig å ta avstand fra slike uttalelser som når man tar avstand fra onde handlinger? Er det ikke tross alt slike og lignende uttalelser som legitimerer rasistiske holdninger?

I Norge er ytringsfriheten den helliga kua. Du kan uttale deg om det meste, men nåde deg som prøver å innskrenke folks ytringsfrihet. Og med god grunn! Vi kan være stolte av at ytringsfriheten har den sentrale plassen den har. Likevel handler ytringsfrihet om en balansekunst, nemlig balansen mellom å ytre seg om det man vil versus å komme med rasistiske bemerkninger/oppfordre til vold/ikke ta hensyn til barns beste.

På den ene siden sier statsministeren at folk er blitt flinkere til å ta til motmæle når det skrives onde ord på nettet – det han populært har kalt den «digitale nabokjerringa». På den andre siden hagler det til daglig med onde ord på nettet. Rasisme, genuint menneskehat, oppfordringer til vold. Sist hele nasjonen fikk en liten smakebit var i forbindelse med romfolket.

Grunnlovsfestet

Om ytringsfriheten – grunnlovsfestet gjennom §100 – sies også følgende: «Det paaligger Statens Myndigheder at lægge forholdene til Rette for en aaben og oplyst offentlig samtale». Åpen og opplyst offentlig samtale! Det er vel ingen tvil om at norske myndigheter legger godt til rette for slike samtaler. Istedenfor å diskutere om samtalene er opplyste eller ikke, med fare for å snuble i paragrafer og konvensjoner, er det fristende å stille følgende spørsmål: Hvordan kan du og jeg unngå å ofre den åpne og opplyste samtale på ytringsfrihetens alter?

Det er legitimt å bruke ytringsfriheten til å si det vi vil, men frihet innebærer også ansvar. Her mener jeg ansvaret ligger i det den franske filosofen Lévinas kaller «den Andre», nemlig erkjennelsen av at vi ikke forstår en annen person uten å møte vedkommende ansikt til ansikt. På linje med denne filosofien påstår sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen at «lakmustesten for om en påstand kan offentliggjøres er om du kan si det du vil si ansikt til ansikt til den/de det gjelder».

Sosiale medier

Skjult bak et pseudonym i sosiale medier, gjerne med et bilde av en blomst eller en katt (eller helst uten bilde), er det enkelt og greit å lire av seg onde ord – gjerne slike som jeg har sitert ovenfor. Det er da jeg tviler sterkt på at lakmustesten til Hylland Eriksen ville vært bestått.

Derfor er jeg tilhenger av forhåndsmodererte nettdebatter, slik som DT praktiserer. I tillegg bør man i det minste kreve et navn og et bilde, men gjøre unntak der hvor redaksjonen mener særlige hensyn tilsier at debattanten kan opptre anonymt.

I andre sosiale medier, slik som Facebook, kan du rapportere statuser og kommentarer som du mener er hatefulle.

Vi må dessverre tåle at det finnes hat i samfunnet vårt. Hat mot grupper av mennesker i kraft av at de er annerledes fra majoriteten, enten basert på etnisk opprinnelse, hudfarge, legning eller religion. Enten kan du velge å forsvare et slikt hat i den tro at «alle kan si hva de vil», og fôre den hellige kua til den blir større og større, eller du kan ta Lévinas og Hylland Eriksens oppfordringer på alvor.

Jeg stemmer for det siste. John Austin, også kjent som språkhandlingers far, valgte tittelen How to do Things with Words for hans mest kjente bok. Poenget hans er at når vi sier noe, så gjør vi noe.

Onde hensikter

Det er ikke dermed sagt at hatefulle ytringer er like ille som hatefulle handlinger, men kanskje er det liten vits i å fortsette i det sporet vi har kjørt oss fast i etter 22. juli i fjor, nemlig ta avstand fra handlingen, men ikke nødvendigvis ytringene. Kanskje har alle de onde språkhandlingene formert seg, med god gjødsling i ytringsfrihetens navn, og dannet onde kontekster som det har vært mulig å legitimere onde handlinger ut fra?

Kort sagt: Kanskje vi ikke skal være så forsiktige med å fordømme onde ord, på lik linje med onde handlinger?

Publisert i Drammens Tidende 11. september 2012