Søk i denne bloggen

tirsdag, november 06, 2012

Medmenneskeligheten som forvitret




Stortingsrepresentant for Frp, Christian Tybring-Gjedde, er ute igjen med skarp skyts. Denne gangen uttrykker han det jeg har ventet på i årevis i kronikken «På flukt fra eget ansvar» på NRKs Ytring. Han skriver «Jeg aksepterer ikke premisset om at den som har, er forpliktet til å dele med den som ikke har. En slik tankegang fremstår ikke for meg som solidarisk, men som kortsiktig og emosjonell. Den vil gjøre oss alle til tapere på sikt.» Jeg vil takke ham for hans ærlighet, dog ærligheten skjærer gjennom hjerteroten – ikke fordi den er så ærlig, men fordi den er så umenneskelig.

Dette premisset som Tybring-Gjedde tar avstand fra, mener jeg er det som gjør oss mennesker så menneskelig. Vi bryr oss om hverandre. Derav føler vi en moralsk plikt til å dele med andre som ikke har. Tilfeldighetene som har gjort at Tybring-Gjedde er født der han er født, gjør at han i dag kan ytre seg som han gjør. At han ikke går sulten til sengs. At han har folk rundt seg som bryr seg. Og at han bruker den makten han har i kraft av å være stortingsrepresentant til å ta avstand fra den gode moralen som jeg håper og tror sitter godt plantet i ryggmargen til de fleste: Den som har, er forpliktet til å dele med den som ikke har.

Visdomsordene «den største gleden er å gjøre andre glad» har vi hørt før. Det er menneskelig å bli glad når mindreårige asylsøkere får asyl. Når personer som ikke eier nåla i veggen, kan få en ny start i livet. Når barn som opplever krise og mishandling slutter å oppleve det. Alle verdensreligionene og humanetikken står og hviler på den gylne regel: «Du skal gjøre mot andre det du vil andre skal gjøre mot deg».

Tybring-Gjedde går på tvers av den menneskelige moralske instinkt. Hans uttrykk i kronikken er umenneskelig først og fremst fordi den gjøres til en generell moralsk regel: Du er ikke forpliktet til å dele med den som ikke har. Den regelen befester dessverre Frps syn, spesielt når det gjelder innvandrings- og bistandspolitikk. Jeg har ventet med å si dette høyt, med fare for å bli stemplet som «sosialist», «kommunist» eller hva verre er, men når Tybring-Gjedde på vegne av hans parti innrømmer dette egoistiske synet, så synes jeg vi har kommet et lite skritt lenger i å fortelle velgerne hva slags grunnholdning partiet har i forkant av valget neste år.

Publisert i Dagsavisen 06. november 2012

lørdag, november 03, 2012

Dette snakker vi ikke om




I alle kulturer er det noen ting man bare ikke gjør. Kall dem gjerne «tabuer». Jeg har prøvd å tenke på slike ting som kanskje er felles for en skandinavisk kultur.

Å snyte seg foran andre er helt normalt her til lands. Vi gjør det til stadighet, gjerne med skikkelig kraft og buldrende lyder. I Japan derimot er det uhøflig. Her til lands er vi ivrige etter å åpne gaven vi får, i påsyn av de som har gitt oss gaven. Det være seg i bursdager eller bryllup. I Japan – og mange andre land – er det uhøflig å åpne gaven med en gang. Du venter selvsagt til gjestene har gått. Her til lands er det helt greit å ha føttene vendt mot andre, gjerne i litt uformelle sammenhenger. I Midtøsten er det svært uhøflig å gjøre det, spesielt dersom den andre er eldre enn deg. Tamilene spiser gjerne maten med hendene. Det gjør de mange andre steder også. Her ville vi syntes det var uhøflig, og kanskje «skittent». Der tenker man nok at man kommer nærmere maten. Du får kroppslig kontakt med maten, kjenner på den, former den som du vil og deretter putter den i munnen. Her til lands forsyner vi oss av maten når den er på bordet og verten sier «vær så god». Mange steder i Asia er det direkte uhøflig å gjøre dette. Du venter selvfølgelig til du har blitt tilbudt maten tre-fire ganger. Her kan vi vandre gatelangs, holde hånd med kjæresten og til og med kysse ham/henne. I Saudi-Arabia er dette strengt forbudt og kan straffes.

Det er enighet i kulturene om slike tabuer. Det er det som gjør dem til nettopp tabuer, fordi de innenfor kulturen ser på atferden som normal, mens de utenfor kan risikere å bryte kodene og dermed begå et tabu. Men det er ikke bare handlinger som kan være tabuer. Det kan også være ytringer. Det er bare noen ting du ikke sier eller spør om. Noen ganger går disse under betegnelsen «politisk korrekthet».

Begrepet «neger» er et godt eksempel. Folk ser litt rart på deg hvis du bruker ordet. Selv om det bare betyr «svart» og er betegnende for personer med svart hud. «Tilbakestående» er et annet eksempel. Det er blitt politisk ukorrekt å si det. Man sier heller «psykisk utviklingshemmet». Fenomenene alle disse begrepene refererer til er de samme, men det er kulturen som har forandret seg.

Tenk deg at du har vært på en strippebar i løpet av helgen. Så sitter du der i lunsjpausen på jobben på mandag. Ville du snakket om strippebar med kollegene dine? Neppe. Det samme hvis du hadde røykt hasj. Du vil bare ikke nevne det. Hvorfor er det slik? Hvis du hadde fått en parkeringsbot, så hadde du ikke hatt samme sperrer? Det handler også om politisk korrekthet.

Ulike kulturer har også ulik oppfatning av det å snakke om de intime tingene, som sex, og de store eksistensielle tingene, som døden. I vår kultur er nok begge disse to tabuer. Sex er noe alle gjør, men ingen snakker åpent om. Døden er noe alle kommer til å oppleve, men vi utsetter den lengst mulig og skyver den vekk fra oss når den har inntruffet andre. I India kan du se døden rundt deg overalt. Bokstavelig talt. Døde kropper som bæres til bålet. Døde kropper som brenner opp til aske. Det gjør inntrykk. Du skjønner at du kan se døden. Du får et nært forhold til døden. Fødsel synes ikke å være like tabu som døden her til lands, selv om begge er de to sikreste tingene i livet. Mulig vi forbinder mye mer positive ting med fødsel enn døden. Mulig vi anser fødsel til å være en del av livet, men ikke døden.

Publisert i Drammens Tidende 03. november 2012.