Søk i denne bloggen

mandag, desember 16, 2013

Forsøk med karakterer i barneskolen




Med den nye regjeringen er det åpnet opp for kommuner å søke om å prøve ut karakterer i barneskolen. I Drammens Tidende kunne vi lese at Røyken kommune kommer til å søke, mens Drammen kommune er mer usikker. I Drammen vurderes det å fortsette med prosjektet «vurdering for læring», der gode tilbakemeldinger er i fokus.

Drammen Arbeiderparti er kategorisk imot et slikt forsøk i barneskolen. Derfor ba vi om en garanti fra Høyre i komitémøtet 3. desember om at de ikke vil prøve ut karakterer i barneskolen. Det kunne vi ikke få.

Argumentet vi ofte hører for et forsøk er at elever blir vant til karakterer og man oppnår en mer smidig overgang til ungdomsskolen. Dette argumentet faller på sin egen urimelighet. Jo yngre barna er, jo større er faren for at karakterer (eller ytre motivasjonsfaktorer) virker hemmende på læring. Eleven må læres opp til å vurdere sin prestasjon opp mot seg selv, ikke mot andre. Dette er kjernen i god læring, siden målet for hva du kan klare eller ikke klare bør settes i forhold til deg. Med karakterer har elever en tendens til å vurdere seg selv med andre.

Profesjonsutøverne i Norge (lærere og forskere) og Utdanningsforbundet stiller seg bak internasjonal forskning på forholdet mellom karakterer og læring. Derfor advarer de mot et slikt forsøk. Forrige regjering startet flere gode vurderingsprosjekter. Det siste er det som går til neste år under navnet «vurdering for læring». Her driver kommunene, inkludert Drammen, med viktig arbeid ved å fokusere på læringsfremmende tilbakemeldinger.

Drammen Arbeiderparti vil gjøre det vi kan for at Drammen ikke gjør som Røyken og søker om forsøk med karakterer i barneskolen. Drammen er meget godt i gang med satsning på «vurdering for læring». Det siste vi trenger nå er en forstyrrelse i dette arbeidet med karakterforsøk i barneskolen.

TONY BURNER, DRAMMEN AP, KOMITÉ FOR OPPVEKST OG UTDANNING

Publisert i Drammens Tidende, 16. desember 2013

tirsdag, desember 10, 2013

Misbruk av PISA-resultater




Da har vi fått oppleve det igjen, for femte gang. PISA-overskriftene treffer oss som en meteoritt hvert tredje år. Først ut er politikerne. Dette er ikke godt nok! Her må vi gjøre noe! Beskyldningene hagler. Enkelte eier ikke skam og plasserer «skylden» på forrige regjering (slik som Henrik Asheim i Høyre). Selv om resultatene gikk oppover i 2009 og er stort sett stabile i 2012. Kunnskapsministeren sier vi har et realfagsproblem. Det skrives kronikker så blekket spruter. Noen mener læreren må gjøre mer, andre mener eleven, foreldre eller lærerutdannere. Oppi denne lapskausen har du noen forskere som roper varsku fra sidelinjen. En av disse er professor Svein Sjøberg. Han har lenge kjempet for edruelighet i PISA-debatten. Men folk flokker seg sammen og løper i retningen som vinden (stormen) blåser.

Hva er det egentlig PISA-uroen dreier seg om i år? At norske elever scorer litt over OECD-gjennomsnittet i lesing og litt under i naturfag og matematikk? At resultatene er ganske like de i 2009, da norske elever hadde vist framgang siden 2006? Mens andre sammenlignbare land, slik som Sverige, gjør det enda dårligere? At det er mindre bråk og uro i norske klasserom?

Statistikk kan fort misbrukes. Det er trist å se at det hvert tredje år skapes en type konkurranse hvor det er om å gjøre å fokusere mest mulig på en negativ del av PISA og deretter bruke det som premiss for egne kjepphester. Nåværende regjering kan rope enda høyere om et «lærerløft», lærerutdannere kan si at det er de som må satses på hvis lærerne i skolen skal «løftes», lærere kan stå fram og si at de må få mer tid, lønn eller at elevene deres må jobbe hardere, rikssynsere kan finne på å si at skolen er en lekeplass heller enn et sted for læring. Assad Nasir skriver i VG 4. desember at Norge mangler en «kultur for læring», og årsaken skal blant annet visstnok være at «man kan få et ganske ålreit liv uten å ta høyere utdanning». Da ser han helt bort fra at det faktisk er mange som tar høyere utdanning i Norge og at andre velstående land ikke gjør det bedre enn Norge i PISA.

I sosiale medier kan vi lese at noen mener alt er pedagogikkens skyld, andre mener Praktisk-Pedagogisk Utdanning må avvikles, noen mener ILS ved UiO ikke er tilregnelig og derfor kan ikke resultatene stoles på (de mener forskerne bak analysene burde svartmale istedenfor å legge fram resultatene på en nyansert måte), og atter andre mener faktisk at alt var bedre før (PISA kom først i år 2000, vel å merke) - og at dagens ungdom er noen bortskjemte drittunger. Hva burde vi gjort istedenfor?

PISA er et godt testsystem som tillater komparative studier mellom land. Diskusjonen burde dreie seg om hva PISA egentlig er, hva den måler og hva den ikke måler. Resultatene må sammenlignes med tidligere resultater. Hvor har norske elever gjort framgang og hvor er det tilbakegang? Framgangen må applauderes og de tiltakene som kan ha vært årsaken må tydeliggjøres. Tilbakegangen må også sees i lys av tidligere tiltak. For eksempel snakker samtlige politikere om etter- og videreutdanning. Hvorfor har ikke etter- og videreutdanning, som det er blitt satset kraftig på i matematikk, fungert etter hensikten?

Uansett hvordan diskusjonen blir, må den ikke spore helt av til å trekke slutninger fra en liten nedgang i realfagsresultater fra 2009 til hvordan tilstanden er for lærere, lærerutdannere eller elever generelt i 2012. Alle har sine kjepphester, men kan vi ikke la dem ligge akkurat nå, når vi så sårt trenger å diskutere PISA?

Publisert i Dagsavisen Fremtiden 10. desember 2013

tirsdag, desember 03, 2013

Avsporing av rasismedebatten




Jon Knutzen prøver nærmest å belære DT om hva ordet rasisme betyr. Han mener avisens diverse innlegg om rasisme «skjemmes av en feilaktig og tendensiøs bruk av begrepet». Knutzen påstår at forskjellsbehandling på grunnlag av religion eller kultur ikke er det samme som rasisme. Men han legger til grunn en snever raseideologisk defininisjon av begrepet. Det vil dermed ikke si at den videre definisjonen av ordet, slik DT har brukt det, er galt.

Rasismeparagrafens §135a omfatter diskriminerende eller hatefulle ytringer mot noen på grunn av deres hudfarge, nasjonalitet, etnisitet, religion, livssyn og legning. Den hverdagslige bruken av ordet kan vi også finne i Store Norske Leksikon under «rasediskriminering»: «Med rasediskriminering forstår man gjerne det å nekte individer eller grupper de samme muligheter og rettigheter som andre nyter godt av i et samfunn på grunnlag av biologiske eller etniske kjennetegn, trosbekjennelse, nasjonal opprinnelse eller andre egenskaper som kan gi opphav til raseforestillinger».

Videre skriver Knutzen at «Kristenheten har en rekke dumheter og uhyrlige trekk i sin historie, men det er ikke den som i vår tid fører religionskriger». Og at «[…] engstelse for en del utgaver av islam er basert på ubestridelige fakta». Han nevner bl.a. forbud mot svinekjøtt og alkohol, sammen med manglende ytringsfrihet, strenge kleskoder og straffer, som utgaver av islam som det bør tas et oppgjør med. Knutzen viser en formidabel kunnskapsløshet.

Det er merkverdig at Knutzen allerede har glemt at terroristen fra 22. juli 2011 var en selvutnevnt kristen korsfarer. Han beundret al Qaida. Som kjent har ekstremister mye til felles, slik også historieprofessor Øystein Sørensen har påpekt mangfoldige ganger. Den norske terroristens ultimate mål var å renske ut islam og la kristendommen seire i Europa. Dermed var hans kamp ikke bare kulturell, men også religiøs.

Blant andre terroraksjoner begått av kristne i moderne tid kan nevnes aksjonene i Nord-Irland. Krigene der har religiøse, sosiale og økonomiske forklaringer. Enkelte eksperter hevder religion er primærårsaken, mens andre vektlegger de andre forklaringene. Lord’s Resistance Army i Uganda og Army of God i USA er andre konkrete eksempler på kristne terroristorganisasjoner. Det finnes mange slike rundt omkring i verden – ikke bare folk som kaller seg «ekte» muslimer eller kristne, men også tilhørende andre religioner.

Det alle disse «religionskrigene» har til felles, for å bruke et ord Knutzen bruker, er at mennesker misbruker religionen. Innenfor islam kan du si at de aller fleste er muslimer, men et fåtall er islamister som misbruker religionens navn til å fremme hat og dyrke vold. Disse får naturlig nok medienes oppmerksomhet i proporsjoner som absolutt ikke avspeiler deres størrelse. På samme måte er de aller fleste innenfor kristendommen kristne, mens et fåtall er kristne fundamentalister som misbruker religionens navn til å fremme hat og dyrke vold.

Det samme gjelder ulike tolkninger og praksiser av religioner. Det finnes strenge praksiser innenfor alle religioner. Igjen er det myndigheters og menneskers trang til å oppnå makt og kontroll over tilværelsen som gjør religion til et enkelt redskap å misbruke. Uakseptable praksiser som strider mot menneskerettigheter må vi stå imot og bekjempe. Men da må vi se nyansene. Knutzen setter likhetstegn mellom religionen islam og uakseptable praksiser. På den måten bidrar han selv paradoksalt nok til den farlige generaliseringen som han egentlig ønsker å ta et oppgjør med. Uberettiget kritikk av en hel religion istedenfor målrettet kritikk av de få islamistene som misbruker religionen bør nettopp kalles islamhat eller islamofobi.

Det er ingenting autoritært med forbud mot svinekjøtt eller alkohol. Disse er akseptable religionspraksiser som noen velger å følge, andre ikke. Så lenge ikke religionspraksiser kolliderer med norsk lov og menneskerettigheter, grunnpilarene i vårt demokrati, er det helt legitimt å kunne praktisere sin religion. Tross alt er religionsfrihet både fastsatt i norsk lov og menneskerettighetene.

Knutzen avslutter innlegget med å påstå at vi ser liten iver til å reformere undertrykkende tolkninger av islam fra muslimers side. Internasjonalt er det mange reformivrige muslimer. En egen kronikk kunne ha vært skrevet om dem. Også nasjonalt er det noen. Knutzen kan ikke ha fulgt med i timen. Bare for å nevne noen eksempler: Linda Alzaghari, Yousef Assidiq og Shoaib Sultan er noen av disse moderate muslimene som aktivt jobber mot misbruk av religion i Norge og for bygging av broer mellom kulturer og religioner. I det siste har de vært synlige i kampen mot radikalisering av norsk ungdom. Minotenk og Minhaj-ul-Quran er organisasjoner som bygger broer, slik Knutzen etterlyser. Bare for et år siden inviterte 14. august-komiteen den anerkjente imamen Pir Alauddin Siddiqui til Norge i forbindelse med bekjempelse av ekstremisme i religionens navn. Listen over reformivrige muslimer er lang.

Dessverre er det typisk at enkelte heller ønsker å diskutere begreper enn å innse at hverdagsrasisme er et reelt problem i Norge som må tas på alvor. Jeg er fristet til å si at Knutzens innlegg er en avsporing av en viktig sak som DT har satt søkelyset på. Hvor snever eller vid en definisjon skal være er fullstendig irrelevant når problemet er til stede og faller under de definisjonene som er gjengitt ovenfor. All honnør til DT og de som har stått fram med sine historier.

Publisert i Drammens Tidende 2. desember 2013

lørdag, november 23, 2013

Norsk selvgodhet mot svensk polarisering


Den verbale konflikten mellom Sverige og Norge er ekstra interessant å følge for en som ikke har tilhørighet til noen av landene på samme måte som de fleste andre svensker eller nordmenn. Jeg kjenner likevel Norge fra innsiden ved å ha bodd der i mange år («der» fordi jeg nå er bosatt i Australia). I tillegg er jeg over gjennomsnittet samfunnsengasjert og deltar ofte i nettdebatter.

Når noen kritiserer deg på en usaklig måte har du minst tre muligheter. Du kan svare usaklig tilbake, du kan svare saklig tilbake, eller du kan velge å overhøre det som blir sagt. Den famøse Henrik Arnstad kom med sine usakligheter i vår. Skriveriene hans ble imøtegått av mange, bl.a. kom professor Roger Griffin (ekspert på fascisme) med en slags idiotveiledning i Aftenposten, etterfulgt av presiseringer fra historiker Nikolai Brandal. Dette var saklig respons.

Så kom Arnstads bemerkninger om Norge da FrP kom i regjering. Han sa at det er en katastrofe for Norge at et rasistparti har kommet i regjering. Etter dette har vi fortsatt å gå mer og mer i den norske boblen og dyrket selvgodheten istedenfor å svare saklig tilbake. Og i fortsettelsen: istedenfor å konfrontere oss selv med noen av påstandene. Ja, FrP er et demokratisk parti, men det betyr ikke at betydningsfulle personer i det partiet ikke har kommet med grove sjikanerende uttalelser om «de andre». Nei, FrP er ikke et rasistisk parti, men det betyr ikke at betydningsfulle personer i partiet ikke har kommet med rasistiske uttalelser.

Jeg trodde ikke mine egne ører da jeg hørte Jens Stoltenberg og Anne Holt på Skavlan. Riktignok sa Anne Holt i ettertid at hun angret på sitt forsvar av FrP. Og hun la til at hun forsvarte ikke FrP som sådan, men deres eksistensgrunnlag. Spørsmålet jeg stiller meg selv er hvorfor ikke de sa «Nei, FrP er ikke rasistisk, men jeg mener vi har et problem i Norge når nåværende finansminister ikke tar avstand fra tidligere uttalelser om snikislamisering»? Eller «Nei, FrP er ikke rasistisk, men jeg mener vi har et problem når ledende politikere i partiet ikke makter å se forskjell på islam og islamisme»? Eller «Nei, FrP er ikke rasistisk, men jeg mener Norge har et problem når nåværende finansminister har tatt til ordet for deportering av romfolk»? Og slik kunne jeg fortsatt… Hvor går grensen mellom det ledende politikere sier og det partiet står for? Hvorfor skal vi tåle rasistiske og islamofobiske ytringer hvis partiet ikke står for den politikken?

Det er riktig at FrP er i regjering først nå og vi skal vente og se hva som skjer. At norsk politikk ikke går ut på å skjære alle muslimer over en kam og deportere romfolk. Jeg ser den. Men poenget er at det er mildt sagt ugreit at slike personer fortsetter å harselere ved å ikke ta avstand fra tidligere uttalelser. Ja, vi dyrker ytringsfriheten i Norge, men gjelder det også når ledende politikere snakker om deportasjon av romfolk eller å stenge dem ute av riket i kraft av å tilhøre gruppen romfolk? Skal ikke slike uttalelser få konsekvenser? Når nestleder i Moss FrP, Roger Madsen, kalte afrikanere for halvaper i 2009 var ikke partiet hans sent ute med å refse ham. Er Jensen, Sandberg, Tybring-Gjedde og Hagen unntatt siden de har kommet så langt i sin politiske karriere til tross for harselas av «de andre» over lang tid?

Jeg så et debatt-program på svensk TV om dette temaet hvor bl.a. Åsne Seierstad, BTs Hilde Sandvik og VGs Anders Giæver deltok fra Norge. Fra svensk side var journalisten Fadakar til stede, som også har skrevet en kritisk kronikk om norsk politikk. Selv om Fadakars kronikk også treffer nordmenn under beltestedet, har han gode poenger når det gjelder FrP. Debatt-programmet sluttet med at Fadakar spurte Anders Giæver om det var greit at Siv Jensen kommer med begrepet snikislamisering (en konspirasjon)? Giæver svarte sarkastisk: «Vi har ytringsfrihet i Norge… jeg vet ikke hvordan det er i Sverige».

Er vi blitt så selvgode? All energien brukes på å si hvor demokratisk Norge er og hvor mye vi verdsetter ytringsfrihet. Så lenge vi ikke bruker like mye energi som det vi bruker på selvforsvar på å forsvare de virkelig forsvarsløse, f.eks. romfolk, så mener jeg vi misbruker vår makt. Fadakar påpeker også dette paradokset. Den norske majoriteten forsvarer seg selv så godt den kan (selv om den skulle tåle hard kritikk), mens når minoriteter så sårt trenger et forsvar fra majoriteten, er forsvarsmekanismen nærmest forduftet.

Flere har påpekt at forskjellene mellom Norge og Sverige er at det er rom for nyanser i Norge, mens i Sverige hører man til ytterfløyene i saker som f.eks. innvandring. Hvor er nyansene i Norge når særskilt utsatte grupper som muslimer, asylsøkere og romfolk diskuteres? Hvor er nyansene i nettdebattene hvor du kan finne de mest grove rasistiske og islamofobe uttalelsene? Sist, og kanskje viktigst: Hvor er nyansene i måten vi mottar kritikk på?

Publisert på Nyemeninger.no

onsdag, november 06, 2013

Drap og etnisitet




Så har det blitt begått drap igjen i Norge. En buss ble kapret og tre personer ble drept. Denne gangen var gjerningsmannen en person som opprinnelig ikke er norsk. Mediene gjorde akkurat dette veldig tydelig, både i overskrifter, ingress og artikkeltekster om saken: mannen kommer opprinnelig fra Sør-Sudan.

Ikke særlig vitenskapelig, men dette gir en pekepinn: Googler du «Nordmann drepte» får litt over én million treff. «Innvandrer drepte» gir nesten 2,5 millioner treff. «Ikke-vestlig + drepte» gir nesten 7,5 millioner treff. Mens politiets statistikk viser følgende: De siste 10 årene har det blitt begått 408 drap i Norge (inkludert drapene som følge av terroren 2011). Av gjerningsmennene har 355 stykker kjent nasjonalitet, mens 12 stykker har ukjent nasjonalitet. 272 av disse er norske og 83 er utenlandske. Altså er nesten 77 % av alle drap begått av nordmenn.

I de sakene hvor nordmenn har begått drap, ser jeg aldri noen skrive på sosiale medier «jævla nordmann», «typisk kristne» eller annen sjikane knyttet til etnisitet og/eller religion. Mens når utlendinger omtales, finner du fort kommentarer som knytter udåden til gjerningsmannens opprinnelse og/eller religion (det siste skjer helst når det er en muslim i bildet eller når gjerningsmannen kommer fra et muslimsk område).

Journalister bør tenke seg om før de bruker merkelappene «utenlandsk», «innvandrer» eller «nordmann med opprinnelse fra XX» i slike svært negative saker. Dette fordi allerede marginaliserte folkegrupper blir stemplet i et Europa hvor vi ser økt xenofobi og rasisme. Årsakene til drap må debatteres og forebygges. Etnisitet er aldri en årsak.

Publisert i Dagsavisen Fremtiden 7. november 2013

fredag, november 01, 2013

Reisebrev, oktober 2013


Siden sist har jeg naturligvis blitt bedre kjent med familien jeg bor sammen med og kollegene på QUT. Jeg har i tillegg fått meg nye venner som studerer på QUT, både PhD-studenter og MA-studenter, både innenfor utdanning og andre profesjoner. Jeg har også vært på en arrangert tur til Byron Bay.

Cape Byron

Byron Bay

Husker dere familiefaren fra forrige reisebrev? David er advokat og studerer for å bli lærer. Jeg har hatt meget interessante faglige samtaler med ham om utdanning. Han er veldig interessert i hvordan skolesystemet i Norge er. Han har hørt at Norge lykkes godt med å inkludere alle elever fra ulike sosiale lag, noe han sier Australia sliter med. Han sier at det er 30-40 % privatskoler i Australia, og at innenfor den gruppa igjen er det ulik grad av eliteskoler. Noen er ekstremt dyre, og foreldre som har råd til det sender selvfølgelig barna sine dit i håp og tro om at de får en bedre utdanning enn alle andre. Han sier selv at han «dessverre» må innrømme at han gikk på en slik skole. Han sier han har gjort en klassereise, hvor foreldrene hans var «well off», hvor han gikk på den beste og dyreste skolen og ble en suksessfull advokat. Så har han solgt firmaet sitt, skilt seg og er altså snart ferdig utdanna lærer med fagene historie og rettslære. Han forteller at han ser tilbake på sin egen skolegang og dagens klassedelte skolesystem som et ekskluderende system.

Jeg tror David kommer til å bli en helt fantastisk lærer. Først og fremst fordi han kan faget sitt så godt. Du kan nesten ikke ha en bedre lærer i rettslære enn en som er advokat :D I tillegg er han nysgjerrig og reflekterer mye over egen praksis. Vi har lange og gode samtaler om skole, utdanning og undervisning. Jeg gav ham Deweys bok, Democracy and Education. Han kasta seg over den og brukte internett til å finne ut mer om Dewey. Neste gang jeg møtte ham sa han «det Dewey skriver om for over 100 år siden er minst like aktuell i dag». Under middag fortalte han om neste historietimene han skulle ha, hvor Polynesia skal være temaet i et par uker. Det første jeg kom på var Thor Heyerdahl og viktigheten av hans ekspedisjon. Han hadde ikke hørt om mannen, men hadde hørt om Kon-Tiki pga filmen. Men nysgjerrig som han er, søkte han på internett og ble veldig begeistra mens jeg fortalte om ekspedisjonen. Han kom opp med den ene geniale undervisningsideen etter den andre. Han skal introdusere temaet for elevene, og bruke en praktisk inngang til å lære mer om ekspedisjonen ved å la dem bygge en miniatyrflåte av det de finner i naturen. Så kan han kåre den gruppa som har den mest flytedyktige flåten.

Det er dette jeg tror er ingrediensene i det å være god lærer. Ofte nevnes faglig kompetanse, klasseledelse og relasjonskompetanse som de tre viktigste elementene som utgjør en god lærer (jf. Nordahl). Jeg vil legge til nysgjerrighet og utforskertrang. Det glimter i Davids øyne når vi prater om undervisning, elever, formidling. Du kan ha alle de kompetansene som trengs, men hvis nysgjerrigheten har slukna, slukner også de andre kompetansene. Jeg er glad og heldig som kan diskutere med David.

Ellers har jeg blitt kjent med flere QUT-studenter i oktober. Jeg har hatt et par lønsjmøter med to stipendiater fra Vietnam. De skriver om formativ vurdering i høyere utdanning. Det er mange sosiale klubber på QUT og jeg deltok på en av dem for å treffe nye folk. Fra det møtet har det utvikla seg tre nye vennskap. Et med en masterstudent i IT fra Pakistan, et med en PhD-student i IT fra Sri Lanka og et med en PhD-student i byplanlegging fra Indonesia. Gjennom dem igjen har jeg møtt andre, f.eks. Susith fra Sri Lanka. Det er lett å bli kjent med internasjonale studenter, særlig de fra asiatiske land. De har en inkluderende, imøtekommende og relasjonsbyggende kultur. Vi har allerede vært på kino sammen, spilt sjakk og bordtennis, og hatt flere lønsjtreff.

I dyp konsentrasjon spiller jeg mot Susith, PhD-student i nanoteknologi

En ting som har slått meg her nede er hvor strenge og byråkratiske etatene er. Norsk byråkrati blir rene paradiset i forhold. Hver eneste ting du skal foreta deg, må du fylle et skjema for. Jeg har måttet fylle ut et skjema for å få nøkler på universitetet og måttet ta en web-test (og fylle ut flere skjemaer) for å forsikre om at jeg kjenner til branninstruksene. Videre måtte jeg fylle ut et skjema for å få kort på universitetet. Jeg planlegger å besøke noen grunnskoler. For det må jeg fylle ut et skjema på flere sider som tar seks uker å behandle. Og betale en avgift på 400 kr! Hæææ?!? Dette gjelder altså ikke bare meg pga at jeg ikke er statsborger her eller noe, men alle som ønsker å besøke skoler! Videre trenger jeg etter hvert å bestille nye kontaktlinser – optikeren opplyste meg om at jeg må få en rapport fra optikeren hjemme om kontaktlinseopplysningene før jeg kan fylle ut et skjema og få kontaktlinser her nede.

Peace out!

tirsdag, oktober 01, 2013

Reisebrev, september 2013


Første dager på den andre siden av kloden er over. Mitt livs lengste reise starta mandag 23. sept. Opprinnelig plan var å fly fra Helsinki, via Hong Kong, til Brisbane. Da jeg satte meg på flytoget, tikka det inn en SMS som informerte om at flyet fra Helsinki var åtte timer forsinka (!). Dermed ble alternativ rute Helsinki, via Singapore og Sydney, til Brisbane. Lang og spennende flytur.

Bildene er fra Sydney. Nederst til venstre ser du den kjente operabygningen.

Bildet er fra Brisbane

På flyplassen i Singapore kom jeg i prat med et ektepar. De skulle også til Australia. Mannen var fra Australia, kona fra Malaysia. Det tok ikke lang tid før vi begynte å snakke om politikk. Jeg sa at nyhetene om den høyreorienterte regjeringa også har nådd Norge, og at vi er i en tilsvarende situasjon med kommende regjering. Reaksjonen fra mannen var at den nye Abbott-regjeringa ikke er nok høyreorientert. Hans ønske var en enda mer konservativ regjering. Jeg fikk hakeslepp. Her er en oppegående mann, gift med ei som ikke er fra hans eget land, og hans ønske er en mer konservativ regjering som burde stå for en enda mer restriktiv og fremmedfiendtlig innvandringspolitikk. Jaja. Dette paradokset ser jeg også i Norge. Det er altså ikke et nytt fenomen. Hvis man faktisk ikke ønsker andre enn australiere i landet sitt, hvorfor sier man det ikke rett ut? Og er det ikke et paradoks å «blande seg» med noen utenfra når du egentlig har noe imot at de oppholder seg i landet ditt? Eller mener han at noen utlendinger er bra, andre ikke?

Toppen av kransekaka var da mannen latterliggjorde forrige regjering (som var styrt av Labor Party) med å påstå at den var kommunistisk! Har vi hørt det før i Norge? :D Jeg ba ham utdype. Han sa staten bestemte for mye av rammene rundt livet deres. Så sa han at de kan lære å ikke gjenta de feilene europeere gjør. Som et eksempel trakk han fram arbeidsmiljøloven. Han sa at arbeidslivet i Europa er styrt for mye av myndighetene. Hvorfor i alle dager er det slik at du bare kan jobbe et visst antall timer i uka? Hva hvis jeg ønsker å jobbe mye mer, spurte han. Det gav meg noe å tenke på. Så fortalte jeg bakgrunnen for at arbeidsdagenes lengde er blitt regulert opp gjennom tidene, med begrunnelsen om å verne arbeidstakers rettigheter. Dette hadde han liten forståelse for.

På flyet til Australia satt det en flott eldre kvinne ved siden av meg. Da igjen ble politikk et tema (mon tro ikke jeg har skyld i akkurat det;)). Hun var glad for den nye regjeringa. Hvorfor, spurte jeg. Hun sa den forrige regjeringa sløste bort masse penger og at veiene ikke er gode nok. Kanskje hun har et poeng? Det første ny regjering gjorde var å avskaffe CO2-avgiftene i industrien, slik at det ble mer lønnsomt for bedriftene. Det er bortkasta å bruke penger som straff for CO2-utslipp. I hvert fall hvis man mener CO2-utslipp ikke er så farlig. Da vi nærma oss Australia og det var tid for landing, hørte vi på høyttaleren at kabinpersonalet ville gå rundt og samle penger til u-hjelp. Jeg snudde meg til hun ved siden av meg og sa sarkastisk: «Det er greit å hjelpe andre folk så lenge de ikke kommer til Australia?» Det første ny regjering gjorde, samtidig som avgiftskutt på CO2-utslipp, var å praktisk talt stenge grensene for asylsøkere. Hun forstod sarkasmen og smilte. Hun bidro heller ikke til u-hjelpen. Akkurat den holdninga er heller ikke sjelden kost i Norge. «Hjelpe dem der de er, bare ikke la dem komme hit» - og ikke minst oppfølgeren «det er mer effektiv hjelp».

På flyet fra Sydney til Brisbane satt det en franskmann ved siden av meg. Som franskmenn flest, likte han veldig godt at jeg prøvde å snakke fransk med ham. Han var på forretningsreise, nærmere bestemt på PR-runde for å promotere fransk vin. Ikke dårlig jobb å ha! Han hadde også vært i Norge et par ganger. Inntrykket hans var «et rent land». Selv om han hadde reist mye, så var favorittlandet hans selvfølgelig Frankrike. Han var helt forelska i eget land. Men politikk, nei det ville han ikke snakke om.

I Australia bor jeg hos en superkoselig familie. De bor 20 minutters gange fra campus på QUT (Queensland University of Technology), hvor jeg skal være på forskningsopphold i et halvt år (ved School of Cultural and Professional Learning, Faculty of Education). Ekteparet i hjemmet er rundt femti år. Ungene har nettopp flytta ut, så det er mange rom ledig. De har to andre studenter hos seg, en fra Hong Kong og en fra Polen. Jeg har fått et stort, lyst og flott soverom, med egen bakgård og inngang.



Faren i huset er advokat og studerer til å bli lærer. Tenk det. Han har skjønt det :) Mora jobber med organisasjonsutvikling eller noe sånt hjemmefra. De er med i både filmklubb og svømmeklubb. En gang i måneden samles en gjeng på 10-15 stykker (visstnok noen få faste medlemmer), går på kino og ser «art movies» og spiser ute. Et par ganger i uka er det svømming og kaféliv etterpå. Dette kan jeg virkelig bli vant til :) Jeg har fått med meg en filmkveld og en svømmedag allerede. På filmkvelden så vi Stories We Tell, som var en meget god dokumentarfilm (gir den 6.0 av 7.0).

Moren i huset er også politiker. Hun ble veldig glad for å høre at jeg er aktiv i samme parti som henne, The Labor Party. Hun er bekymra for situasjonen i Australia, spesielt klasseskillene, behandlinga av asylsøkere og klimautfordringene. Det var en politisk debatt på tv forleden dag som vi så på sammen. Veldig interessant å følge med på australsk politikk. Som kjent tapte Arbeiderpartiet etter å ha sittet i tre år (de har valg hvert tredje år her). Det var første gangen Australia hadde en kvinnelig statsminister. Hun var visst lite populær på slutten (popularitet på rundt 30 %... og du bør ha minst 75 %), og i tillegg ble hun behandla dårlig av de konservative (The Liberals) bare som følge av at hun var en kvinne. Det har blussa opp en debatt om Australia ikke takla lederen på grunn av hennes kjønn. Så har det vært en partilederduell på tv, hvor to middelaldrende menn nå kjemper om å bli Arbeiderpartiets leder (og neste statsminister dersom partiet vinner om tre år og vedkommende har en høy popularitet).

Begge to vertene som har latt meg bo hos dem er åpne og gjestfrie. De setter pris på å møte mennesker fra andre deler av verden. Det er noe av bakgrunnen for at de åpner opp sitt hjem for internasjonale studenter og gjesteforskere. Jeg er den første de har som er fra Norge, iblanda en annen bakgrunn enn nordmenn flest. De er overraska over hvor godt engelsk jeg snakker – ja, til og med påstår at det er umulig å høre at jeg ikke har engelsk som morsmål. De liker å presentere meg for deres venner og skryte en god del om hvor flott det er med en så utadvendt og omgjengelig gjest i huset. Det er smigrende for meg å høre.

Som gave fra Norge hadde jeg med brunost og ostehøvel. De satte stor pris på dette og elska faktisk brunost.

Første dagen i nytt land brukte jeg til å få meg et australsk telefonnummer og kort til kollektivtransport. Det er bare fem minutter med buss ned til sentrum, selv om bydelen hvor jeg bor i er grønn og kjemperolig. Ellers har jeg vært en tur på campus og sett meg rundt. Det er stort og fint. Mange butikker, kafeteriaer, treningsfasiliteter, basseng, frisør osv. Praktisk talt alt man trenger. Utdanningsfakultetet ligger rett ovenfor biblioteket. Selv om jeg tok med meg 38 bøker hjemmefra, så blir det nok noen turer dit :) Jeg har fått kontorplass med pc kobla opp til universitetsnettet.

Campus rundt det utdanningsvitenskapelige fakultet

Den umiddelbare fordelen jeg ser ved et slikt opphold er det faglige nettverket jeg kan få og alle de berikende perspektivene jeg kan ta del i. Det er en professor som er kontaktpersonen min. Hun er en guru innenfor vurderingsfeltet. Også er det minst tre doktorer som har sin spesialitet innenfor elevvurdering, i tillegg til flere utenlandske stipendiater. Ellers får jeg en roligere tid rundt meg, som jeg tenker å utnytte til å gjøre dypdykk i mitt forskningsmateriale.

Jeg var så heldig å få med meg slutten av Brisbane-festivalen. September er visst Brisbanes bursdag!

Brisbane. Fyrverkeri som avslutter Brisbane-festivalen.

That’s all folks! Kommer tilbake med nytt reisebrev i oktober, men hvis og bare hvis du satte pris på dette reisebrevet og kommenterer i kommentarfeltet ;) Snakkast!

torsdag, september 26, 2013

Den norske boblen


Sirkuset vi har vært vitne til rundt FrP i det siste er interessant. Som om det ikke var nok å sitte i regjeringsforhandlinger med FrP, skriver Høyre et brev til sine internasjonale støttespillere og kaller FrP for «et pragmatisk og løsningsorientert parti som tiltrekker seg en uforholdsmessig andel velgere med skepsis til norsk innvandringspolitikk».

De utenlandske medienes fokus på annerledeslandet Norge kunne ha blitt brukt som invitasjon til å anlegge et fugleperspektiv på oss selv. Istedenfor blir alle krefter brukt på å tilsløre, fornekte og gå i forsvarsposisjon.

Anders Behring Breivik-saken har blitt Norges hodepine. Hver gang noen nevner saken, hevdes det at det er galskap å trekke den frem som argument for eller mot noe som helst i politisk debatt. Man skulle tro mannen bak terrorangrepet var utilregnelig eller at Norge hadde tatt et ordentlig oppgjør med tankegodset hans. Sannheten er at ingen av delene stemmer.

Under en artikkel på NRK Ytring om FrP i internasjonale medier finner vi følgende kommentar fra en leser: ”Mye av det Breivik sier er helt riktig i manges øyne, men overhodet ikke handlingene hans, det må folk være klinkende klar over […]” Dette er bare ett av mange eksempler som vi ofte har lest på nettet og hørt folk si de siste to årene.

Paradokset er at man i beste fall mener å ta avstand fra tankegodset til ABB, men likevel stemmer fortsatt en god del på det stortingspartiet som står nærmest ABBs tankegods. Og for første gang åpner H, V og KrF opp for at dette partiet får tilgang til regjeringskontorene! Det er klart utenlandske medier ser med vantro på dette. Kan det hende at norske medier er rammet av Stockholmsyndromet her?

Hva er det vi, inkludert FrP-velgere, må ta avstand fra for å ikke knyttes til 22. juli-tankegodset? Konspiratorisk tenkning som å tro at muslimer har en skjult agenda for å ta over Norge, f.eks. gjennom «særrettigheter» som FrPs begrep «snikislamisering» er myntet på; syndebukk-strategi ved å beskylde minoriteter for ting de faktisk ikke er skyldige i, f.eks. finanskrise eller velferdsstatens slutt; dommedagsprofetier som tilsier at vi må reagere før det er for seint, f.eks. at norsk kultur blir oppløst gjennom økt innvandring; eller at det foregår en demografisk krig hvor muslimer ved å føde flere barn enn andre skal gjøre Norge til et muslimsk land.

Trolig vil det ikke nytte å avlive hva folk tror på når man først styrker troen på islamsk overtakelse ved å påstå at det foregår en «snikislamisering», for så å nøle med å trekke påstanden tilbake. Eller velge å la være å kommentere, slik Erna Solberg har gjort. Her må man gå til verks med fakta og kunnskap. Etter å ha gjennomgått ABBs manifest, brukte Bobby Burner en hel masteroppgave på en av hans mange påstander.

Burner ville undersøke om det fantes grunnlag for å mene at det foregår en islamsk demografisk krigføring. ABB brukte begrepet “Islamic Demographic Warfare” 70 ganger i manifestet sitt, og et Youtube-klipp med liknende tittel ble sett av over 10 millioner på to måneder i 2009. Stemmer det ABB påstår? Eller er dette enda en myte som er blitt til sannhet bare fordi enkelte tror på det og har gjentatt det ofte?

Burner fant at det stemmer at kvinner som kommer til Norge fra Somalia og Irak har flere barn enn kvinner født i Norge eller deres medsøstre fra Iran og Pakistan, men deres døtre vil ikke føde like mange barn. Faktum er at fødselsrater blant alle muslimske kvinner over hele Europa faller og nærmer seg fødselsrater til majoriteten i respektive land de bor i. Dessuten er det store variasjoner når det gjelder fødselsrater blant muslimer fra bl.a. Iran og Indonesia på bunnen og kvinner fra bl.a. Somalia og Irak på toppen. Dermed fant Burner ingen holdepunkter for ABBs påstand, heller ikke grunnlag for å generalisere fødselsrater blant muslimske kvinner.

Poenget vårt er at politiske ledere må ta ansvar og spre forskningsbasert kunnskap, istedenfor å bygge opp under myter og konspirasjonsteorier, slik fremtredende FrP-politikere til stadighet gjør. Tror de selv på noen av disse mytene, så må de først lære seg grunnleggende vitenskapelig kildekritikk slik at de ikke tror på det de leser på diverse nettsider.

I november 2011 skrev vi et innlegg på Dagsavisens nettside som et forsøk på å starte en debatt omkring temaet. Vi avsluttet innlegget med å fastslå at islam, feminisme og politisk korrekthet er pekt ut av den selvoppnevnte tempelridderen til å være ideologier/tankeganger som er roten til ødeleggelsen av europeisk og kristen kultur og sivilisasjon. Deretter stilte vi følgende tre spørsmål:

(1) Hvor utbredt er den selvoppnevnte tempelridderens tankegang blant oss? (2) Hvordan kommer den til uttrykk og spres i vårt samfunn? (3) Hvorvidt er “truslene” (islam, feminisme, politisk korrekthet) reelle?

Det kom noen kommentarer fra leserne, men generelt kan vi si at responsen var urovekkende fraværende. Vi er klinkende klar over at ”Mye av det Breivik sier er helt riktig i manges øyne”. Nettopp derfor er vi fortsatt sjokkert over den manglende diskusjonen i norsk offentlighet av spørsmålene ovenfor. Tydeligvis liker man seg i den norske boblen, uforstyrret fra alle de utlendingene som selvsagt ikke forstår norsk politikk.

Skrevet sammen med Bobby Burner og publisert på NRK Ytring 24. september 2013

onsdag, september 11, 2013

Er borgerlig et godt begrep?


Ordet borgerlig kommer fra borgerskapet, eller det som på fransk het la bourgeoisie. Tradisjonelt har H, Frp, V, Krf og Sp blitt kalt borgerlige partier. Frp defineres av noen som et høyrepopulistisk parti, men partiet ønsker selv å bli kalt et liberalistisk parti. Venstre blir ofte kalt et liberalt parti, Krf et ikke-sosialistisk sentrumsparti. Og Sp regnes liksom ikke lenger som et borgerlig parti etter at det ble med i den rødgrønne koalisjonen. Men er disse merkelappene nyttige i politikken, eller burde vi heller konsentrere oss mer om saker og verdier for å danne styringsdyktige koalisjoner?

Valget i 2013 tyder på at merkelappene er noe utdaterte. De såkalte rødgrønne gikk sammen om å vinne valget, men tapte. På den andre siden av blokken ble det naturlig med en motvekt, med H, Frp, V og Krf. En merkelig koalisjon, siden avstanden er så lang til det Frp står for i flere helt grunnleggende spørsmål. Først og fremst gjelder det pengebruk. Frp er det eneste partiet som ønsker å bruke mer av oljepengene enn det handlingsregelen tillater. Dernest kan jeg nevne områder som asyl- og innvandringspolitikk, miljø og kultur. Her er det nest største partiet, Høyre, mye nærmere det største partiet, Arbeiderpartiet.

For hvor uenige er egentlig disse partiene med hverandre? Hvis vi ser på voteringer i Stortinget de siste 10 årene, ser vi at H og Frp har i snitt vært 37,9 % uenige i saker. Mens Ap og H har vært noe mer uenige i snitt, nemlig 46,2 %. Det er altså en gjennomsnittlig forskjell i uenighetsprosent på kun 8,3 %.

Nå er valget over og partiene skal forhandle. Skulle forhandlingene bli så vanskelige at Krf og V melder seg ut av regjeringsplanene, er det til landets beste og i tråd med velgernes stemmegivning at Høyre snur seg til venstre og ser til det største partiet for samarbeid. Til landets beste fordi vi får en regjering som klarer å være enige i helt grunnleggende spørsmål som pengebruk, og får i tillegg et solid flertall sammen. I tråd med velgernes stemmegivning siden Frp gikk i prosent mer tilbake enn Ap ved årets stortingsvalg. Men dette vil aldri skje, og det vet alle. Dette fordi H og Ap alltid har blitt satt opp mot hverandre, og fordi de to blokkene - rødgrønt og borgerlig - gikk til valg med sine allierte.

Jeg mener at bolkene sosialistisk, ikke-sosialistisk, sentrum, borgerlig osv. er lite anvendelige i praktisk politikk. Det er viktigere å posisjonere seg med tanke på saker og verdier. Og verdimessig er Krf og V så langt unna Frp de kan komme, hva gjelder menneskesyn, solidaritet og nestekjærlighet. Det er verdier de deler mer med venstresiden i politikken enn ytterste høyre.

Publisert i Dagsavisen 16. september 2013

torsdag, august 15, 2013

Hva er galt med islam?




Ingenting, vil jeg si. Islam er en verdensreligion på linje med andre verdensreligioner. I debatt-tråder på nettet kan man fort tro at islam er en totalitær ideologi som truer Norge. Dette er et destruktivt bilde som ytterliggående høyrefolk har skapt.

Argumentasjonsrekken lyder ofte slik: «Islam er ikke en religion. Det er en politisk ideologi. Bare se på all elendigheten i muslimske land. Kan du nevne et demokratisk muslimsk land?» Det er berettiget å kritisere ting vi ikke liker, men vi må ikke gå i samme fellen som de som misbruker en religion til å oppnå og beholde makt. De som kritiserer islam for å være undertrykkende er ikke noe bedre enn de som misbruker islam til å undertrykke.

Dårlige, udemokratiske og undertrykkende praksiser har intet med religion å gjøre. Religionen blir gjerne brukt til å legitimere maktpersoner og det de gjør, uansett hvor grusomt det måtte være. For det er slik at man alltid vil finne det man vil i religiøse tekster, alt fra at man ikke kommer til himmelen om man ikke tilhører religionen (dermed er de vantro fortapt), til å definere kvinnens og mannens plass i et ekteskap, og til at ulik umoralsk atferd her på jorda må straffes.

Har disse islamhaterne glemt katolikker og protestanter i Nord-Irland? Er ikke det misbruk av kristendommen? Lord’s Resistance Army i Uganda? Ku Klux Klan i USA? Eller, vi trenger ikke å gå lenger bort geografisk eller tilbake i tid enn 22. juli 2011. Den norske terroristen kaller seg selv en kristen korsfarer. Det var ikke akkurat slik at den norske kirke offentlig måtte ta avstand fra terroristens ugjerninger, var det? Mens hver gang noen gærninger gjør noe galt i islams navn her i landet, forventer alle at islams fremste representanter offentlig tar avstand. Noen ganger gjelder denne forventningen også ugjerninger begått i utlandet.

Islamhatet i Norge, spesielt på nettet, er kunnskapsløst og sprer fordommer vi ikke er tjent med. De færreste muslimer kjenner seg igjen i fandenbildet som blir tegnet, på lik linje med at de færreste kristne kjenner seg igjen i den norske terroristens virkelighetsbilde og ugjerninger (med unntak av Kevin Forts i USA, så vidt jeg vet).

Så la oss fortsette å kritisere undertrykkende praksiser, men ta avstand fra religionshat. Her i landet har vi fortsatt religionsfrihet, også slått fast i artikkel 18 i FNs menneskerettighetserklæring.

Publisert i Dagsavisen 15. august 2013

onsdag, august 14, 2013

Rødgrønn for tredje gang?




På lørdag sparket vi i gang valgkampen i Drammen. Regjeringen har de siste åtte årene sørget for å føre Norge i en stø og ansvarlig retning i et Europa som er preget av finanskrise. Her vil jeg komme med noen få eksempler. Regjeringen har vist at de kan føre en ansvarlig økonomisk politikk. Dette viser seg blant annet i at Norge har en svært lav arbeidsledighet sammenlignet med andre europeiske land.

Arbeidslivet generelt og de to store sektorene utdanning og helse er vesentlige deler av et lands politikkområde. Regjeringen støtter opp om fagforeningene og norsk landbruk. Den har aktivt støttet grunnskole og videregående med implementering, oppfølging og evaluering av ny læreplan. Den har satt i gang historisk mange videreutdanningskurs for lærere. Videre har regjeringen sørget for en ny og spesialisert lærerutdanning.

Full barnehagedekning ble lovet av regjeringen da de kom til makten. I dag er det en realitet. Det neste store prosjektet regjeringen jobber med er full sykehjemsdekning. Men det er ikke bare unge og eldre en rødgrønn politikk har prioritert. Nybakte foreldre er en annen gruppe. Et eksempel er foreldrepermisjonen som et ledd i likestillingskampen. Nå loves det enda to nye uker til far.

Jens sier ofte at vi må bruke de store pengene på de store oppgavene. Det har regjeringen gjort de siste åtte årene og ønsker å fortsette å gjøre det. Framfor store skattekutt vil du og jeg fortsette å oppleve Europas beste og fremste velferdstilbud. Ingen regjeringer er perfekte. Ikke den rødgrønne heller. Barnefattigdom og behandlingen av romfolk er et par eksempler jeg ikke er stolt over i dag som partimedlem. Det må jeg være ærlig og si. Men jeg vet at alternativet ikke vil være noe bedre med tanke på alt det gode regjeringen har fått til og ønsker å fortsette med.

9. september kan vi vinne for tredje gang og ta Norge videre. Det er det du som bestemmer. Allerede fra 12. august kan du forhåndsstemme. Godt valg, uansett hva du stemmer!

Publisert i Drammen Byavisa 14. august 2013

torsdag, mai 23, 2013

Fakta, Sandberg?


Nestleder i Frp, Per Sandberg, svarer på mitt innlegg i Dagsavisen ved å karakterisere det jeg skriver som «fordummende, usant og feil». I tillegg karakteriserer han meg for å «ha liten evne til å forstå hva dette handler om». Da er det i så fall mange som har liten evne, siden det ikke bare er jeg som har kritisert ham for hans uttalelse. Overskriften på innlegget hans er «Hold deg til fakta, Burner». Her skal jeg gjenta fakta.

Sakens kjerne er Sandbergs uttalelse til TV2 29. april, hvor han påstår at politiloven er «brukt tidligere når det har vært fare for at det skal komme grupper til Norge hvor det kan oppstå kriminalitet i kjølvannet av det». Av dette utleder han at romfolk kan nektes adgang til Norge.

Jeg sammenlignet dette med jødeparagrafen. Da ble en gruppe mennesker nektet adgang til riket i kraft av å tilhøre gruppen jøder. Nå snakker Sandberg om romer som kan nektes adgang til riket i kraft av å tilhøre gruppen rom.

Der hvor Sandberg tråkker i salaten, er det preventive aspektet «hvor det kan oppstå kriminalitet». Altså skal vi kunne vite på forhånd, før romfolk setter sin fot i Norge, om de i kraft av å tilhøre en viss folkegruppe gjør dem kriminelle.

Dette er gruppetenkning og stigmatisering på sitt verste. Sandberg og Frp vet godt at Norge aldri vil kunne nekte romfolk (eller andre folkeslag) adgang til riket på basis av at det «kan» oppstå kriminalitet.

Publisert i Dagsavisen 23. mai 2013

tirsdag, mai 21, 2013

En vurdering av konsulentrapporten




Kandidatene har levert en rapport som skal «kartlegge og analysere tilstanden ved Fjell skole». Rapporten mangler et klart fokus. Hva er det ved tilstanden som ønskes kartlagt og analysert? Det sies at en stor andel av elevene «presterer under kritisk grense på nasjonale prøver». Kandidatene viser manglende forståelse av bakgrunnsdata for slike prøver. At en skole med en høy andel minoritetsspråklige elever som ikke fratas på prøver, skårer dårligere enn gjennomsnittet i landet, burde ikke overraske noen. Kandidatene burde diskutere dette. Hensikten med de nasjonale prøvene er ikke å sammenligne en skole med andre skoler. Hensikten er å bruke dataene til kvalitetsutvikling i opplæringen.

Under metodedelen skriver kandidatene at de blant annet bruker intervju. Det sies ingenting mer om metoden annet enn at 42 personer på ulike avdelinger ved skolen har blitt intervjuet. Er de tatt opp, slik at de er etterprøvbare? Er de transkribert? Hvordan er de analysert? Har informantene fått lese intervjuene i ettertid, slik at de kunne godkjenne dem (kjenne seg igjen)? Hvorfor er ikke intervjuguiden lagt ved, slik at leseren kan se hva slags spørsmål kandidatene har stilt? I konklusjonen kommer kandidatene med noen anbefalinger, som blant annet skal være basert på observasjoner, men observasjoner er ikke brukt som metode i det hele tatt.

Kandidatene bruker gjennomgående ladede uttrykk som ikke defineres, og som får rapporten til å framstå som subjektiv med en klar agenda. Eksempler på dette er «pionerperiode», «idealisme», «sterke kulturbærere», «flerkulturell egenart». Videre benytter kandidatene seg av uttrykk som «det virker som om». Dette strider mot det synet kandidatene forfekter i innledningen: «et eksternt og objektivt syn». Det samme gjelder måten datamaterialet presenteres på, med uttrykk som «påfallende mange».

Kandidatene har mange konklusjoner i rapporten, men det er vanskelig å se hva de er basert på. «Høy grad av autonomi» tolkes negativt. «Lite utviklet kollektiv læringskultur» kan ikke sies å være unik for denne skolen, men blir presentert som det av kandidatene. PISA har vist at Norge er i en spesiell situasjon, i og med at det er større forskjeller mellom klasser på en skole enn mellom skoler. Kollektiv læringskultur er altså noe som kan problematiseres i Skole-Norge generelt. Dette blir ikke problematisert av kandidatene. Nesten samtlige anbefalinger i konklusjonen er generelle, og kunne vært sagt om hvilken som helst skole, med unntak av punkt en og to som gjelder avsetting av rektor og erstatning av vedkommende med assisterende rektor.

I sin klage på vurderingen, fremsatt i en kronikk i Drammens Tidende 11. mai, skriver kandidatene at man ikke kan kvantifisere kvalitative data. Det er ikke riktig. Alle kvalitative data vil måtte kvantifiseres for å bli håndterlig, og alle kvantitative data må håndteres med kvalitativ skjønn for å kunne tolkes. Med en gang man bruker uttrykk som «flertallet» og «mange», har det skjedd en kvantifisering av kvalitative data. Det er en stor mangel ved rapporten at det ikke oppgis hvor mange «flertallet» og «mange» er. Dette blir enda alvorligere når informantene i ettertid sier at de ikke kjenner seg igjen i presentasjonen.

Rapporten i sin helhet sier lite om det kandidatene har satt seg som mål, nemlig å kartlegge og analysere tilstanden ved en skole. For å få forståelse av en kultur, må kandidatene oppholde seg lengre på skolen og benytte seg av observasjoner i tillegg til intervjuer. Hensikten med rapporten må ha et tydeligere fokus. Metoden må bli mer transparent, slik at leseren forstår hvordan kandidatene har gått fram i innsamling og analyse av data. Analysene og tolkningene må presenteres på en ryddig måte: hva er kandidatenes tolkning, hva er informantenes utsagn, hvor stor andel mener hva, hva slags «motbevis» finner kandidatene for «flertallets» utsagn. Ikke minst bør kandidatene vurdere etikken i å mene så mye om en hel skole på et så tynt grunnlag og basert stort sett på subjektive betraktninger.

Det kreves ikke av en slik rapport at teori skal brukes og referanser legges ved, men det minste kravet for å kunne bestå er å være tydelig på hva som gjøres, hvordan det gjøres og hva konklusjonene bygger på.

Publisert i Drammens Tidende 21. mai 2013

onsdag, mai 15, 2013

Om flagging nasjonaldagen




Snart er det 17. mai, og tradisjonen tro har vi i forkant hatt debatten om norsk flagg. I år startet den ved at noen elever fra en skole i Ålesund ønsket å ha små papirflagg med norsk flagg på den ene siden og opprinnelseslandets flagg på den andre siden. I tillegg til store norske flagg selvfølgelig. Det som etterfulgte dette på sosiale medier var i en proporsjon som skulle tilsi at Norge hadde blitt lagt under Danmark igjen (eller blitt medlem av EU!). Og plutselig ble vi kjent med navnet Aina Stenersen fra Frp, som mente hennes 17. mai-feiring ville bli ødelagt av andre impulser enn det norske flagg. Men hva handlet dette egentlig om?

Et flagg er symbolet på en nasjon. På grunnlovsdagen i Norge skal vi vise at vi er stolte over dette landet, over å bo her, over selvstendigheten og over de verdiene vi står for. Mange av de demokratiske verdiene vi er så stolte over, fikk vi ikke grunnlovsfestet før flere år etter selvstendighet. Men på 17. mai kommer vi sammen for å feire Grunnloven slik den framstår i dag, i tillegg til selvstendighet.

Å feire Norge som nasjon i 2013 betyr naturligvis ikke at det bor bare nordmenn her. Det som utgjør Norge i dag er alle som bor her i dag, med alle de identitetene de bærer med seg. Det ser og hører vi så klart på mange måter: språk, klesdrakt, utseende, mat osv. Det er ikke slik at alle går i bunad, spiser is og pølse, snakker norsk og går i tog. Ikke engang alle feirer. Jeg vet om mange nordmenn som ikke feirer. Altså er vi svært forskjellige, og dette mangfoldet må få lov å uttrykke seg slik det er. Det er tydeligvis ingen som har problemer med det jeg har nevnt ovenfor, men med én gang flagg blir en sak, er det som om det trykkes på et ømt punkt hos enkelte.

Einstein sa en gang «Nationalism is an infantile disease. It is the measles of mankind». Og på en måte har han rett. Nasjonalisme som ideologi har blitt kritisert nettopp fordi den antar at en nasjon består av én folkegruppe. I Norge har det jo aldri vært slik, f.eks. kan urbefolkningen, samene, regnes som en nasjon innenfor nasjonen. Og det interessante med denne flaggsaken er at det viser seg hvert eneste år at folk går med norske flagg. De færreste har egentlig interesse av å flagge med andre nasjoners flagg, selv om de måtte snakke andre språk eller gå i andre typer klær enn nasjonaldrakten. Så egentlig er det en ikke-sak, men pussig nok blir det heftige debatter.

Jeg tror en av grunnene til det er den økende nasjonalismen i Europa (som igjen har sin årsak i bl.a. finanskrisen). Når det kommer en slik kommentar fra en skole i Ålesund som vi opplevde, tross dens ubetydelighet, aktiviseres noen sterke følelser om at «jeg mister noe». Dette ligner på en identitetskrise. Har du din identitet godt plantet i Norge og er stolt av verdier som demokrati, menneskerettigheter, mangfold og rettsstat, har du ingenting å frykte. Hvis du derimot opplever at du holder på å miste din identitet, uansett hvor irrasjonelt det måtte være, vil du reagere med sinne og forferdelse over at noen barn skal bære små todelte papirflagg med den ene siden dedisert til sitt opprinnelsesland.

Publisert i Drammens Tidende 15. mai 2013

mandag, mai 13, 2013

Frelsesarmeen og tiggerne



Samme dag som ordføreren i Drammen sto fram i Drammens Tidende og krevde tiggerforbud, var vi så heldige å få være med korpsleder i Frelsesarmeen i Drammen, Dan Storck, og Arnstein Sundbø, til deres kolleger i Oslo. Vi besøkte ”Fyrtårnet”, der Frelsesarmeen i Oslo siden 2010 har hatt tilbud om mat, do og dusj til hovedstadens tiggere. Lokalet var fullt. Menneskene var blide. For en stakket stund kunne de senke skuldrene, vaske seg, få rent undertøy, spise, bli behandlet med respekt, kjenne på den verdigheten alle mennesker fortjener.

Besøket gjorde inntrykk på oss. Vi møtte lutfattige mennesker. Vi hørte sterke historier. «Nicolai» fra Romania hadde greid å skrape sammen til noen epletrær, som han plantet hjemme i landsbyen. Eplene skulle forsørge familien. Da trærne sto i blomst, kom noen en natt og skar dem ned. Fem års slit var lagt i ruiner. Politiet ville ikke hjelpe. Erstatning kunne han se langt etter. Som siste utvei reiste han og hans kone til Norge. Fem barn er igjen i Romania. Helst vil de jobbe. Av og til er han heldig og får strøjobber, men som regel er flaskesamling og tigging eneste mulighet. De har en 23 år gammel bil, kjøpt hjemme for 500 kroner. Der sover de. Takket være Frelsesarmeen får de mat og mulighet til å dusje en gang i uka. Når gradestokken kryper under ti minus, får de en madrass å sove på.

Tross en ansvarsfraskrivende byrådsleder, framstår likevel Oslo som en anstendig by. Takk til Frelsesarmeen i Drammen, som vil bidra til det samme i byen vår.

Vi kan ikke forby fattigdom og sult. «Nicolai» sier at forbud vil føre til mer desperasjon. Kriminaliteten vil kanskje øke? Mennesker gjør alt for å overleve. Når noen av Europas fattigste drar til verdens rikeste land i en tid da kontinentet ellers er rammet av finanskrise, må vi vise humanitet. Mennesker skal ikke behøve å stinke av skitt, gjøre fra seg ute, sulte eller fryse i hjel. De viktigste tiltakene må settes inn der folk er. EU vil bruke 17 milliarder euro på rombefolkningen i Europa. Regjeringen vil bruke 300 millioner kroner fram til 2016 på målrettede tiltak i Sentral- og Øst-Europa. Men det fritar oss ikke for ansvar her hjemme. Vi må kunne ha to tanker i hodet samtidig.

Regjeringen har derfor bevilget ti millioner kroner til kommuner og frivillige organisasjoner som vil etablere humanitære tiltak for tiggere, som helsehjelp, dusj- og toalettfasiliteter mv. Pengene kan også brukes til rådgivere med relevant språk- og kulturkunnskap. Frelsesarmeen i Oslo har hatt stor nytte av å hente en frelsesoffiser fra sin søsterorganisasjon i Romania. Han snakker med tiggerne og holder andakt på deres eget språk. Mange romfolk er dypt religiøse og setter stor pris på dette tilbudet.

I tillegg til nødhjelp vil regjeringen la kommunene regulere tigging og anbefaler å innføre meldeplikt. Det siste har politiet i Drammen gode erfaringer med. Vi er alle enige om at kriminelle tilreisende skal utvises, men vi kan ikke sette likhetstegn mellom tiggere og tyver, slik mange gjør. Vi nordmenn er ikke et kriminelt folkeslag selv om noen stjeler. Det er heller ikke rumenere og romfolk.

Ordføreren i Drammen vil, som sin partifelle i Oslo, forby tigging. Det vitner om et menneskesyn vi tar sterk avstand fra. Som parti bekjenner Høyre seg til kristne verdier og nestekjærlighet. I Ap bruker vi ordet solidaritet, men det betyr det samme. Vår oppfordring til Høyre i Drammen er: Lær av Aps ordfører i Trondheim. Hun tilbyr tiggerne livsnødvendig nattely og hygiene. 23. april stemte H og Frp ned et forslag fra de andre partiene om at Drammen skulle vurdere det samme.

Drammens ordfører akter ikke å søke på regjeringens midler. Det er synd, men ikke kritisk, så lenge vi har frivillige, som Frelsesarmeen, som står støtt på sitt kristne verdigrunnlag, og både kan og vil. Takk for at vi fikk være med dere på Oslobesøk. Takk for at dere stiller opp på de fattiges side, uavhengig av hvor de kommer fra!

Skrevet sammen med stortingsrepresentant Lise Christoffersen, og publisert i Drammens Tidende 13. mai 2013.

Rom, flagg og grensekontroll




April har vært en hard måned å komme seg gjennom. Som nettdebattant og over middels samfunnsengasjert kjenner jeg det stikker et sted dypt inni meg. Ikke av hat eller forakt, men mer av oppgitthet og nedstemthet.

Det har vært tre debatter som på et vis henger sammen, og som har tatt en god del plass i offentligheten. Alle debattene er egentlig gjengangere. Det ser ut som om vi aldri blir ferdig med dem. For all del, det er ingenting galt med å debattere, men man kan jo stille seg spørsmålet hva slags røtter disse debattene har og om Norge som nasjon lider av en slags identitetskrise selv etter snart 200 år med selvstendighet.

«Romsaken» har blitt en hodepine for politikerne. Saken er så vanskelig at de fleste stikker hodet i sanden. Sannheten er at det ikke skjer noen verdens ting om man velger den strategien. Vanskelige saker må løses, selv om det kan være upopulært. Hvorfor er dette blitt en sak i det hele tatt? Det skal ikke mye fantasi til for å forstå at utenlandske tiggere er årsaken. Så lenge tiggerne var norske rusmisbrukere og norske bostedsløse, så var det fryd og gammen. Så kommer det hundrevis av utenlandske tiggere som følge av Schengen-samarbeidet, og helvetet bryter løs. Den negative nasjonalismen vekkes til live.

Dehumaniseringen begynner. Det blir stuerent å si «de kommer jo med buss», «jeg så de hadde bil til og med», «de har mobiltelefon». Ergo er det ikke nødvendig å tigge hvis du kommer med billigste skyssmiddel til Norge, sitter i en bil eller har en mobiltelefon. Dehumaniseringen tar av. Noen kaller tiggerne for brunsnegler og hva verre er. Plutselig ropes det om å gjeninnføre Løsgjengerloven som ble avskaffet i 2006. Ja, for grunnen til at den ble avskaffet var først og fremst at hvite norske rusmisbrukere ikke skulle stigmatiseres lenger, og kunne be om en slant hvis de ville. Ikke at utlendinger skulle gjøre det samme. Det er få som sier det høyt at de vil ha forbud mot bare utenlandske tiggere, men de kunne jo like gjerne sagt det.

Du tenker kanskje det bare er folk på nettet som sier slike stygge ting om utenlandske tiggere som det jeg beskriver her? Vel, da må jeg skuffe deg. I kjølvannet av tiggerdebatten, gikk nestleder i Frp, Per Sandberg, ut i mediene og sa at han mente romfolk kunne nektes adgang til Norges rike. Hvorfor er det så problematisk å mene det? Les igjen det jeg skrev. Nekte en folkegruppe adgang til Norges rike! Altså en gjeninnføring av jødeparagrafen som ble avskaffet i 1851, men denne gangen for en annen folkegruppe. Unødvendig å si kanskje, men du kan ikke se på folk om de er rom eller ikke, ei står det i passet deres. Han presterer å si dette om den mest diskriminerte minoriteten i Europa per dags dato.

«Grensekontroll»-saken var et utspill fra Senterungdommen. De ønsker å gjeninnføre grensekontroll som en konsekvens av at «den norske rikdommen har gjort oss attraktive for utenlandske kriminelle». Ja, da kunne vi også like gjerne melde oss ut av Schengen, ble det sagt.

Og «flaggsaken» startet ved at noen elever fra en skole i Ålesund ønsket å ha små papirflagg med norsk flagg på den ene siden og opprinnelseslandets flagg på den andre siden. I tillegg til store norske flagg selvfølgelig. Det som etterfulgte dette på sosiale medier var i en proporsjon som skulle tilsi at Norge hadde blitt lagt under Danmark igjen. Frp-politiker Aina Stenersen sa på Dagsnytt atten at vi ikke må blande 17. mai med demokrati og ytringsfrihet!

Europa er i krise og fremmedhatet har økt. Skal vi bare sitte og se på at det samme skjer i Norge? Har ikke folkevalgte et ansvar? Grensekontroll, forbud mot tigging som en følge av utenlandske tiggere, nekte romfolk adgang til riket kun basert på deres etnisitet (i fjor ville Siv Jensen deportere dem), forbud mot andre flagg enn norske på 17. mai? Retorikken ligner mye på 30-tallets Europa. Kanskje er det på tide å tørke støv av Einsteins velvalgte ord: «Nationalism is an infantile disease. It is the measles of mankind».

Det var en tid jeg var stolt av å bo i Norge. Jeg er faktisk ikke sikker lenger.

Publisert i Dagsavisen 13. mai 2013

fredag, april 12, 2013

Nivådeling




Nå har også debatten om nivådeling i skolen kommet til Drammen. I Oslo så man gjerne til Kastellet skole, som selv ikke ville kalle det nivådeling, men mestringsgrupper. Nå kan man diskutere begreper opp og ned og i mente til man blir grønn, men poenget forblir det samme: elever deles inn ut fra hva de får til. Jeg uttalte meg til Drammens Tidende i går og sa at jeg er skeptisk til nivådeling, både fra et faglig og fra et ideologisk perspektiv.

Fra et faglig perspektiv skal du leite lenge før du finner noen som mener at nivådeling har noe for seg. Dette fordi internasjonal forskning er entydig på at nivådeling fører til at de sterke elevene blir noe sterkere, mens de svake blir betydelig svakere. John Hattie, den nå velkjente metastudie-forskeren, baserte sine konklusjoner på 500 studier, og kom fram til det samme. Han estimerte effekten til å være 0.12, som anses å være ubetydelig, med tanke på at terskelen han har satt seg for at det skal være en effekt å se til i det hele tatt er 0.4. Det skal riktignok sies at vi har altfor lite forskning gjort i norske klasserom som kan si noe fornuftig om nivådeling i norsk kontekst. Dette forbeholdet bør vi ta, siden det ikke alltid er riktig å generalisere fra internasjonale forskningskontekster til norske.

Når det er sagt, vil jeg hevde at fellesskolen er den klart største styrken norsk skole har i forhold til mange andre land. Fellesskolen bygger på ideen om at vi skal ha alle typer elever i en og samme klasse. Forskning støtter ideen om at ulike barn lærer best sammen. Man lærer av og med hverandre, og læringsverdien blir større når klassen er mangfoldig enn enfoldig, både intellektuelt, kulturelt og språklig. Nivådeling, definert som gruppeinndeling av elever ut fra hva de får til over lengre tid (uker) er egentlig ikke lov i Norge. I Opplæringslova §8-2 står det at "Til vanleg skal organiseringa ikkje skje etter fagleg nivå, kjønn eller etnisk tilhør." Dette er tatt med nettopp fordi fellesskolen er så viktig for norsk skoletenkning og for læring i fellesskap.

Derfor er et oppsiktsvekkende at leder av komité for oppvekst og utdanning i Drammen, Elisabeth Lindberg (H), sier i dagens Drammens Tidende at skolene får dele klassene akkurat som de vil. Det er jo faktisk mot Opplæringslova. I verste fall er det en oppskrift på en splitta skole. Vi risikerer at de svake gruppene blir bestående av gutter, minoritetsspråklige og elever av foreldre med lav utdanning. De skolene som allerede har et flertall av flinke elever vil ønske seg en vedvarende nivåinndeling, mens skoler som ligger i lave sosioøkonomiske områder ikke vil det. Slik vil de flinke bli noe flinkere, de svake mye svakere. Nivådeling er såledeles ikke bare et faglig, men også et politisk spørsmål.

Norsk skole slik den er organisert i dag pålegger den enkelte lærer å tilpasse sin undervisning til elevene. Den kompetente læreren klarer fint å tilpasse sin undervisning til de ulike elevnivåene. Det er krevende ja, men fullt mulig, og gjøres hver eneste dag rundt omkring i norske klasserom. Sånn sett kan vi kanskje hevde at norske lærere er gode til å tilpasse sin undervisning til ulike typer elever, i forhold til land hvor nivådeling er systematisk gjennomført.

Å tilpasse undervisninga og danne fleksible elevgrupper er altså ikke noe kontroversielt. Problemet er når gruppene blir statiske og elever blir "tilhørende" noen grupper ut fra deres nivå. Det er verken hensiktsmessig for enkelteleven eller for elevgruppen. Man lærer best av og med hverandre i mangfoldige grupper. Når jeg spør en elev som går på Kastellet skole om hva vedkommende synes om nivådeling, sier hun "jeg synes ikke det er noe bra... vi har sånn stein, saks og papir - grupper, og de som går i stein-gruppa kalles steindumme". Det er illustrerende for hvor uheldig en slik nivåtenkning kan slå ut.

En revidert versjon publisert i Drammens Tidende 16. april 2013

torsdag, april 04, 2013

Demokrati i utdanning




Den 13. mars arrangerte fakultet for lærerutdanning ved Høgskolen i Buskerud internasjonal konferanse om demokrati og diversitet i utdanning. Det kom 130 mennesker fra 20 ulike land. Rektor åpnet konferansen med å nevne 22. juli, og at vi som en akademisk institusjon ønsker å verne om de verdiene som ble angrepet den dagen. Det er verdier som demokrati, retten til å organisere seg, frihet, ytringsfrihet og likeverd.

Utdanningsinstitusjoner har et ansvar for å forebygge ved å tilby kunnskap om slike verdier. Rasistisk og fascistisk tenkning bygger nemlig ikke på kunnskap, men tvert imot på manglende og selektiv kunnskap.

Stortingsrepresentant Laila Gustavsen nevnte også 22. juli på konferansen. Hun sa at vi har et ansvar for å reagere når de verdiene vi ønsker å verne om blir angrepet gjennom ord. Ord er makt, og den makten må ikke undervurderes.

Jeg har tidligere skrevet om nettdebatter og vårt felles ansvar for å delta der og bruke den makten ordet gir oss. Av mine venner kan jeg høre «hvorfor gidder du?», men jeg er overbevist om at dersom vi etterstreber saklige debatter, må vi ikke bare avvise debatter med å si at de er usaklige. Vi må delta i dem. Det gjelder ikke bare på nettet, men også i venneflokken eller ved kjøkkenbordet.

Migrasjon henger også sammen med de verdiene nevnt ovenfor. Migrasjon er ikke noe man er «for» eller «imot», slik som det noen ganger blir presentert som i mediene. Det er ikke som monarkiet som man kan ha en folkeavstemning over. Som en følge av globaliseringen har verden blitt mye mindre, selv om befolkningen har økt betraktelig. Folk flytter lettere, fortere og er blitt mer avhengige av hverandre.

Den diversiteten migrasjonen har ført med seg, holder Norge oppe og vedlike. Men den forplikter også. Den fordrer at samfunnet legger til rette og verdsetter ulikheter, især minoritetene tatt i betraktning. Vi vet smertelig nok at slik ikke er tilfellet i dag, selv om Norge har kommet langt på mange måter. Skolen er den fellesarenaen hvor alle barn kan inkluderes og har dermed en viktig og spesiell rolle å spille.

Professor Audrey Osler brukte Fpu-lederen som forlot en fotballpub fordi det var mange utlendinger der som et eksempel på konferansen. Hun sa at lærere kan velge å snakke om slike oppslag i mediene, eller la være. Å ikke snakke om det, får ikke problemet til å forsvinne.

Disse er politiske problemer, men debattene hører hjemme i den fellesarenaen skolen er. Et annet eksempel som ble nevnt på konferansen var myten om at immigrantbarn senker nivået på skolene. Jeg hører gjerne dette i forbindelse med leseferdigheter, siden lesing testes opp og ned og i mente av diverse standardiserte prøver.

Det skal ikke mye fantasi til for å forstå at immigrantbarn ikke skårer så høyt som nordmenn når det gjelder lesing i norsk. Hvis man innså dette, og samtidig anerkjente den ressursen immigrantbarn tar med seg inn i norske skoler, ville myten vært stukket hull på. Språk åpner dører, og flerspråklighet åpner enda flere dører.

«We need to educate people to become flexible», sier professor James Banks. Med det mener han at skolen må utdanne mennesker til å effektivt krysse kulturelle, regionale, nasjonale og globale grenser.

Jeg tenker at en annen nøkkel i tillegg til utdanning er reising. Det kan godt hende at svært utdannede mennesker likevel forblir lite «fleksible». Så i kombinasjon med utdanning må man også faktisk krysse de grensene, både i sitt eget lokalmiljø men også utenfor, både i sitt eget land men også utenfor. Å bli fleksibel innebærer altså en læringsprosess. Og som kjent er læringsprosesser krevende.

Likevel holder det ikke å vite; man må også handle. Ta andre verdenskrig som eksempel. Der visste folk, men det holdt ikke. Det tjuende århundrets verste forbrytelser ble begått likevel. Så det må mer enn «å vite». Vi må bry oss, og vi må handle. Utdanning kan hjelpe oss med det første, å vite. Dernest må du og jeg, familie og venner, selv ta ansvaret med å bry oss og handle. Det gjelder både å delta i debatter, si fra der hvor urett begås, jobbe for rettferdighet og likeverd.

Publisert i Drammens Tidende, 4. april 2013

onsdag, februar 27, 2013

Å lære av Team Bachstad




Team Bachstad er et reiseprogram på Nrk1. Denne våren er turen lagt til India. Programlederne Øystein Bache og Rune Gokstad er riktignok komikere og krydrer programmet med masse god humor. Sånn blir det underholdning av. Programmet er populært, og det er flott, for jeg tenker at seerne lærer mye om «den andre» og kulturforskjeller, i tillegg til å bli underholdt.

Når du reiser rundt i India, lurer du fort på hvorfor folk virker så fornøyde, blide og vennlige, tross fattigdom og elendige levekår. I en episode av Team Bachstad blir programlederne spurt om hva de liker med stedet de har besøkt. De svarer at «det er mye bråk her, men folk er snille». Programlederne stiller samme spørsmål tilbake til inderen, og hun svarer «there is a lot of poverty here, but people are happy… they are happy with what they have». Kjernen i saken er at jo mer ting du har, jo mer sannsynlig er det at du vil ha mer.

Jeg var på reise i India i 2009. Det var som å komme til en annen planet. Så mange folk (og dyr), trafikk, forurensning. Så mye elendighet, grenseløs fattigdom og menneskelig nød. Likevel så mange smil, så mye gjestfrihet og vennlighet. Det samme kan du se på Team Bachstad.

Det er ikke det at India er utestengt fra resten av verden, slik som Nord-Korea. Folk er smertelig klar over hvor fattige de er i forhold til oss her i nord. Men de går ikke rundt og ergrer seg over det. Tvert imot ønsker de å dele med gjestene. Å få mat fra en familie som ikke eier nåla i veggen, kan føles kriminelt når du kommer fra rike Norge. Dette er medaljens bakside. Rikdommen i Norge og den velstanden den har ført med seg har sine ulemper. Sannsynligheten er større for økt egoisme. Nordmenn er ikke akkurat verdenskjent for å være gjestfrie overfor fremmede. Her er du «den andre» såfremt du ikke kjenner noen.

Soya, en av deltakerne i programmet Leo & U-landslaget, uttalte i høst: «Jeg kommer aldri til å bli norsk. Vi er utlendinger. Alle ser jo det». Når du ikke er gjest lenger, men norsk statsborger, må du likevel jobbe hardt for å ikke være «den andre» her til lands. Ikke bare på individnivå, for eksempel i arbeidsmarkedet hvor det beviselig foregår diskriminering basert på hvilket navn du har, men også på samfunnsnivå, hvor for eksempel religionsfrihet oppleves fjernt for noen (spesielt for muslimer i Vesten etter 11. september 2001).

I en og samme gate i India kan du se en moské, et tempel og en synagoge. Du ser folk som utøver sine religioner, også gjennom symbolske artefakter som turbaner og annen klesdrakt. India er verdens største demokrati og et pluralistisk samfunn i videste forstand. I den sammenheng blir det smålig når «den andres» religiøse symboler blir kraftig debattert i Norge. Eller når debattene om innvandring og integrering i dag likner uforglemmelig på dem vi var vitne til for 20 år siden.

Vi har jo erfart at når du fysisk vitner om «den andre», vil du bli behandlet som det til og med når du har en ministerpost, slik som Hadia Tajik! Nå kan Tybring-Gjedde si hva han vil, men aldri har en hvit kulturminister måttet svare på spørsmålet «hva er kultur?» fra Stortingets talerstol (og riktig er det, siden kulturministeren ikke har noen verdens ting med å definere begrepet kultur for oss).

Serien Team Bachstad i India kan lære oss en god del om hvordan det er å bo i helt andre forhold enn her hjemme. Hvordan fattigdom oppleves og hvilke perspektiver folk tar som ikke velter seg i rikdom, hvordan lykke og toleranse henger sammen med rikdom og fattigdom er noen av disse tingene.

Publisert i Drammens Tidende 27. februar 2013

fredag, februar 15, 2013

Ambisjoner for skolen




Om knappe sju måneder er det stortingsvalg. Skole og utdanning vil være en av valgkampsakene. Din stemme vil avgjøre hva slags skole barna og barnebarna dine går til. Enkelt sagt kan det stå mellom en omfattende privatisering eller en fortsatt satsning på fellesskapsskolen; det kan stå mellom en styrking av en teoritung skole eller et fortsatt arbeid med å gjøre skolen mer relevant for ungdommen. Arbeiderpartiet skal vedta nytt stortingsvalgprogram for 2013 på sitt landsmøte til våren og programkomiteen har gitt sin innstilling. Vi har store ambisjoner, og for å få realisert dem er vi helt avhengige av tillit. Den tilliten baseres på hva vi har fått til hittil.

Noe av det vi har fått til: Regjeringen har gjort mye for grunnskole, videregående og høyere utdanning. Noe av årsaken til at Finland kåres til verdens beste skole er at spesialpedagogiske tiltak settes inn tidlig i skolegangen. Vi har styrket tidlig innsats. Videre har vi sørget for mer fysisk aktivitet i skolen ved å innføre to timer fysisk aktivitet for 5.-7. trinn. Gjennom Manifest mot mobbing (MOT) har vi sørget for årlige antimobbe-kampanjer. «Bedre læringsmiljø»-satsning vår har bidratt til bedre klasseledelse for å utvikle og opprettholde gode læringsmiljøer. Norske elever har nå en fremgang som er blant det beste resultatet i Europa. Ser man til Sverige, Høyres utstillingsvindu, så går resultatene nedover.

Ny GIV dreier seg om å bekjempe frafall i videregående. Praksisbrevet ble innført i 2007. Den har sørget for større gjennomføring og mer relevant utdanning. I fjor innførte vi praktiske valgfag i ungdomsskolen. I 2009 fikk vi gjennom vurderingsforskriften. Den forplikter lærerne til å gi elevene gode tilbakemeldinger, vurdere dem underveis og lære dem å vurdere seg selv. Vi har også sørget for gratis lærebøker i videregående skole.

Vi har stått for tidenes videreutdanning av lærere. Rapporteringer viser at de lærerne som har benyttet seg av tilbudet er fornøyde. De har fått nedsatt leseplikt / dekket studiekostnader. Rundt 400 rektorer årlig har siden 2010 gått rektorskolen. Vi innførte en ny grunnskolelærerutdanning fra 2010, hvor lærere spesialiserer seg enten for å undervise på 1.-7. trinn eller 5.-10. trinn. I den nye utdanningen kan studentene velge fag mer fritt ut fra interesser.

Hva er ambisjonene videre? Ap mener at vi er på rett vei og vil fortsette de viktige satsningene. Vi mener de beste resultatene kan oppnås i fellesskapsskolen, med forutsigbare og trygge rammer. Derfor sier vi nei til kommersielle privatskoler.

Høyresiden angriper ofte Ap for å ikke ha nok ambisjoner for de flinkeste elevene. Dette er feil. Vi sørger for at de dyktigste elevene får mulighet til å ta fag på høyere trinn. Både elever som trenger ekstra utfordringer og elever som sliter skal oppleve at skolen gir dem det de har behov for. Ap vil sikre tidlig innsats gjennom å etablere et «lese-skrive-regne-løfte» som gjør at elever som har grunnleggende ferdigheter under kritisk grense automatisk skal få ekstra intensivopplæring.

Økt fysisk aktivitet er helt avgjørende for at elever får mer ut av skolehverdagen. Målet er daglig fysisk aktivitet for alle elever, slik som Helsedirektoratet anbefaler. Skolen har blitt teoretisert de siste årene, som gjør at den for mange elever kan framstå som virkelighetsfjern. Derfor vil vi styrke de praktisk-estetiske fagene i ungdomsskolen. Realfagssatsningen ønsker vi å fortsette med. Ap vil innføre to nye timer i matematikk på ungdomstrinnet. Videre vil vi ha én videregående skole per fylke som utvikler seg spesielt på realfagene.

Vi må ha gode lærere for å sikre god kvalitet i skolen. Ap ønsker å forlenge utdanningen til fem år og vi foretrekker opptaksintervjuer, slik som er vanlig i England, og ønsker å innføre prøveordninger med det for å se hvordan det vil fungere i Norge. Vi vil tilby forkurs til de studentene som har dårligere karakter enn 4 i matematikk eller norsk. Ap vil øke antallet etter- og videreutdanningsplasser og gjennomføre et særskilt kompetanseløft for ufaglærte som har arbeidet i skolen i mange år. Vi vil avbyråkratisere skoledagen og styrke det totale læringsmiljøet gjennom å ansette flere yrkesgrupper som kan samarbeide med lærerne.

Foreldre skal være trygge på at elevene blir tatt vare på i skolen, og at skolemiljøet skal legge til rette for læring. Vi vil gjennomføre nulltoleranse mot mobbing ved å ansvarliggjøre voksenpersoner, styrke kunnskapen om regelverk og klageadgang blant elever og foreldre, etablere kommunale beredskapsteam og innføre sanksjoner mot skoler som ikke løser mobbesaker.

Internasjonale undersøkelser viser at norske elever har blitt bedre til å lese og regne. Ap lover å fortsette det gode arbeidet med å forbedre skole og utdanning. Det handler om Norges fremtid som kunnskapsnasjon.

Publisert i Drammens Tidende 15. februar 2013. Skrevet sammen med Masud Gharahkhani, medlem i Aps programkomité.

fredag, januar 18, 2013

Nyttårsforsett for 2013




Kanskje har du allerede satt deg dine nyttårsforsetter? Slutte å røyke, trene mer, spise sunnere, reise mer eller stresse mindre? Det er det vi ofte gjør når nyåret kommer. Du gjør på en måte opp regnskap for det foregående året og satser på å endre noe i livet ditt slik at du får et bedre liv. Kanskje også et mer meningsfylt liv? Personlig er jeg ikke så glad i nyttårsforsetter, for min filosofi er at slike «forsetter» kan realiseres når som helst i løpet av et år, ikke bare inn i et nytt år. Likevel er det noe som grep meg voldsomt før vi gikk inn i 2013 som jeg har lyst å dele med deg. Det er mulig det jeg opplevde inspirerer andre til å tenke annerledes om nyttårsforsetter som vanligvis gjelder en selv.

Høsten 2012 var professor og sosialmedisiner Per Fugelli gjest på Trygdekontoret. Som kjent fikk Fugelli kreftdiagnose for noen år siden. Han har kjempet og han har skrytt av det norske helsevesenet. Han har rørt oss med sine innerste tanker om vårt samfunn. På Trygdekontoret ble han spurt av programlederen om han hadde en siste ting han ville si til det norske folk (da skulle han opereres for kreftsvulster, og i dag vet vi heldigvis at operasjonen har gått bra og han får noen år til sammen med oss). Det ble stille noen sekunder. Fugelli tenkte seg om før han sa med sin karakteristiske varme, men samtidig manende stemme: «Ikke vær et ett-tall på jorda. Bry deg om flokken din». På statusen min på Facebook skrev jeg den kvelden noe sånt som «Dette må være det vakreste som er sagt på norsk TV noen gang». Det rørte meg. Mannen har jo rett. Klisjé, ja, men viktig å minne oss på det.

Rett før jul skrev godeste Fugelli en kronikk i Dagbladet som oppsummerte hans tanker rundt samfunnet vårt og hvor vi er på vei. Han formulerte den nye «fem om dagen», inspirert av kostholdsekspertenes råd. Poenget til Fugelli er at det verken er lavkarbo, frukt, grønt, all verdens fysisk helse, personlig frihet eller individualitet som gir et meningsfylt liv, selv om det dessverre ser ut som om samfunnet vårt er gjennomsyret av det. Fugelli sier at kroppen består av mer enn bare kropp. Den har også en sjel, som vi må bli flinkere til å ta vare på. Hans «fem om dagen» er (1) verdighet, (2) handlingsrom i eget liv, (3) tilhørighet, (4) mening, og (5) trygghet. Les dem én gang til og la hvert punkt surre litt i hodet ditt. Hva legger du i dem, og hvordan ønsker du å realisere dem i din hverdag?

Fugelli kaller sine «fem om dagen» for psykososiale vitaminer. Noe man ikke kan kjøpe på apoteket. Noe vi må skape selv. I motsetning til de nyttårsforsettene jeg begynte denne kronikken med, handler punktene til Fugelli ikke bare om deg selv. De handler om deg i en kontekst. Du opplever verdighet i samkvem med andre rundt deg. Du får handlingsrom i eget liv i forhold til annet handlingsrom rundt deg. Du opplever tilhørighet, mening og trygghet i relasjon til andre mennesker. Ikke bare kan du realisere disse verdiene for deg selv, men også for andre. Det er det som er så fantastisk med dem.

Fugelli snakker også om rettferdighet og likeverd. I sin kronikk angriper han sosialdemokratiet etter Gro Harlem Brundtlands tid for å ha sviktet noe av dette. Som eksempler nevner han at 107000 fattige barn feirer jul i verdens rikeste land. Han nevner behandlingen av romfolket og asylbarna som andre eksempler fra 2012. Det er lite rettferdighet, likeverd eller Fugellis fem-om-dagen-verdier vi finner i disse sakene. Derimot finner vi haugevis av de verdiene i Barnekonvensjonen, menneskerettighetene og budskapet om nestekjærlighet. Jeg mener disse verdiene bør anses som urokkelige. Det er forunderlig at ingen politikere med makt har hatt teft til å handle. Regelrytteri og en materiell rikdom hinsides det andre kan drømme om har kanskje gjort oss mer eller mindre blinde?

Å strekke ut en hånd. Å bry seg. Å ta vare på andre. Å gi når man har så mye. Å søke verdighet. Å bruke handlingsrommet vårt til å skape trygghet og mening. Å føle at vi hører til og gjennom våre relasjoner få andre til å føle det samme. Det er ikke snillistisk, dumsnilt eller naivt. Det er menneskelig. Det er det som gir et meningsfylt liv. Det er det vårt regnskap på slutten av et år burde kunne svare på og våre nyttårsforsetter kunne binde oss til.

Publisert i Drammens Tidende 18. januar 2013