Søk i denne bloggen

fredag, april 12, 2013

Nivådeling




Nå har også debatten om nivådeling i skolen kommet til Drammen. I Oslo så man gjerne til Kastellet skole, som selv ikke ville kalle det nivådeling, men mestringsgrupper. Nå kan man diskutere begreper opp og ned og i mente til man blir grønn, men poenget forblir det samme: elever deles inn ut fra hva de får til. Jeg uttalte meg til Drammens Tidende i går og sa at jeg er skeptisk til nivådeling, både fra et faglig og fra et ideologisk perspektiv.

Fra et faglig perspektiv skal du leite lenge før du finner noen som mener at nivådeling har noe for seg. Dette fordi internasjonal forskning er entydig på at nivådeling fører til at de sterke elevene blir noe sterkere, mens de svake blir betydelig svakere. John Hattie, den nå velkjente metastudie-forskeren, baserte sine konklusjoner på 500 studier, og kom fram til det samme. Han estimerte effekten til å være 0.12, som anses å være ubetydelig, med tanke på at terskelen han har satt seg for at det skal være en effekt å se til i det hele tatt er 0.4. Det skal riktignok sies at vi har altfor lite forskning gjort i norske klasserom som kan si noe fornuftig om nivådeling i norsk kontekst. Dette forbeholdet bør vi ta, siden det ikke alltid er riktig å generalisere fra internasjonale forskningskontekster til norske.

Når det er sagt, vil jeg hevde at fellesskolen er den klart største styrken norsk skole har i forhold til mange andre land. Fellesskolen bygger på ideen om at vi skal ha alle typer elever i en og samme klasse. Forskning støtter ideen om at ulike barn lærer best sammen. Man lærer av og med hverandre, og læringsverdien blir større når klassen er mangfoldig enn enfoldig, både intellektuelt, kulturelt og språklig. Nivådeling, definert som gruppeinndeling av elever ut fra hva de får til over lengre tid (uker) er egentlig ikke lov i Norge. I Opplæringslova §8-2 står det at "Til vanleg skal organiseringa ikkje skje etter fagleg nivå, kjønn eller etnisk tilhør." Dette er tatt med nettopp fordi fellesskolen er så viktig for norsk skoletenkning og for læring i fellesskap.

Derfor er et oppsiktsvekkende at leder av komité for oppvekst og utdanning i Drammen, Elisabeth Lindberg (H), sier i dagens Drammens Tidende at skolene får dele klassene akkurat som de vil. Det er jo faktisk mot Opplæringslova. I verste fall er det en oppskrift på en splitta skole. Vi risikerer at de svake gruppene blir bestående av gutter, minoritetsspråklige og elever av foreldre med lav utdanning. De skolene som allerede har et flertall av flinke elever vil ønske seg en vedvarende nivåinndeling, mens skoler som ligger i lave sosioøkonomiske områder ikke vil det. Slik vil de flinke bli noe flinkere, de svake mye svakere. Nivådeling er såledeles ikke bare et faglig, men også et politisk spørsmål.

Norsk skole slik den er organisert i dag pålegger den enkelte lærer å tilpasse sin undervisning til elevene. Den kompetente læreren klarer fint å tilpasse sin undervisning til de ulike elevnivåene. Det er krevende ja, men fullt mulig, og gjøres hver eneste dag rundt omkring i norske klasserom. Sånn sett kan vi kanskje hevde at norske lærere er gode til å tilpasse sin undervisning til ulike typer elever, i forhold til land hvor nivådeling er systematisk gjennomført.

Å tilpasse undervisninga og danne fleksible elevgrupper er altså ikke noe kontroversielt. Problemet er når gruppene blir statiske og elever blir "tilhørende" noen grupper ut fra deres nivå. Det er verken hensiktsmessig for enkelteleven eller for elevgruppen. Man lærer best av og med hverandre i mangfoldige grupper. Når jeg spør en elev som går på Kastellet skole om hva vedkommende synes om nivådeling, sier hun "jeg synes ikke det er noe bra... vi har sånn stein, saks og papir - grupper, og de som går i stein-gruppa kalles steindumme". Det er illustrerende for hvor uheldig en slik nivåtenkning kan slå ut.

En revidert versjon publisert i Drammens Tidende 16. april 2013

torsdag, april 04, 2013

Demokrati i utdanning




Den 13. mars arrangerte fakultet for lærerutdanning ved Høgskolen i Buskerud internasjonal konferanse om demokrati og diversitet i utdanning. Det kom 130 mennesker fra 20 ulike land. Rektor åpnet konferansen med å nevne 22. juli, og at vi som en akademisk institusjon ønsker å verne om de verdiene som ble angrepet den dagen. Det er verdier som demokrati, retten til å organisere seg, frihet, ytringsfrihet og likeverd.

Utdanningsinstitusjoner har et ansvar for å forebygge ved å tilby kunnskap om slike verdier. Rasistisk og fascistisk tenkning bygger nemlig ikke på kunnskap, men tvert imot på manglende og selektiv kunnskap.

Stortingsrepresentant Laila Gustavsen nevnte også 22. juli på konferansen. Hun sa at vi har et ansvar for å reagere når de verdiene vi ønsker å verne om blir angrepet gjennom ord. Ord er makt, og den makten må ikke undervurderes.

Jeg har tidligere skrevet om nettdebatter og vårt felles ansvar for å delta der og bruke den makten ordet gir oss. Av mine venner kan jeg høre «hvorfor gidder du?», men jeg er overbevist om at dersom vi etterstreber saklige debatter, må vi ikke bare avvise debatter med å si at de er usaklige. Vi må delta i dem. Det gjelder ikke bare på nettet, men også i venneflokken eller ved kjøkkenbordet.

Migrasjon henger også sammen med de verdiene nevnt ovenfor. Migrasjon er ikke noe man er «for» eller «imot», slik som det noen ganger blir presentert som i mediene. Det er ikke som monarkiet som man kan ha en folkeavstemning over. Som en følge av globaliseringen har verden blitt mye mindre, selv om befolkningen har økt betraktelig. Folk flytter lettere, fortere og er blitt mer avhengige av hverandre.

Den diversiteten migrasjonen har ført med seg, holder Norge oppe og vedlike. Men den forplikter også. Den fordrer at samfunnet legger til rette og verdsetter ulikheter, især minoritetene tatt i betraktning. Vi vet smertelig nok at slik ikke er tilfellet i dag, selv om Norge har kommet langt på mange måter. Skolen er den fellesarenaen hvor alle barn kan inkluderes og har dermed en viktig og spesiell rolle å spille.

Professor Audrey Osler brukte Fpu-lederen som forlot en fotballpub fordi det var mange utlendinger der som et eksempel på konferansen. Hun sa at lærere kan velge å snakke om slike oppslag i mediene, eller la være. Å ikke snakke om det, får ikke problemet til å forsvinne.

Disse er politiske problemer, men debattene hører hjemme i den fellesarenaen skolen er. Et annet eksempel som ble nevnt på konferansen var myten om at immigrantbarn senker nivået på skolene. Jeg hører gjerne dette i forbindelse med leseferdigheter, siden lesing testes opp og ned og i mente av diverse standardiserte prøver.

Det skal ikke mye fantasi til for å forstå at immigrantbarn ikke skårer så høyt som nordmenn når det gjelder lesing i norsk. Hvis man innså dette, og samtidig anerkjente den ressursen immigrantbarn tar med seg inn i norske skoler, ville myten vært stukket hull på. Språk åpner dører, og flerspråklighet åpner enda flere dører.

«We need to educate people to become flexible», sier professor James Banks. Med det mener han at skolen må utdanne mennesker til å effektivt krysse kulturelle, regionale, nasjonale og globale grenser.

Jeg tenker at en annen nøkkel i tillegg til utdanning er reising. Det kan godt hende at svært utdannede mennesker likevel forblir lite «fleksible». Så i kombinasjon med utdanning må man også faktisk krysse de grensene, både i sitt eget lokalmiljø men også utenfor, både i sitt eget land men også utenfor. Å bli fleksibel innebærer altså en læringsprosess. Og som kjent er læringsprosesser krevende.

Likevel holder det ikke å vite; man må også handle. Ta andre verdenskrig som eksempel. Der visste folk, men det holdt ikke. Det tjuende århundrets verste forbrytelser ble begått likevel. Så det må mer enn «å vite». Vi må bry oss, og vi må handle. Utdanning kan hjelpe oss med det første, å vite. Dernest må du og jeg, familie og venner, selv ta ansvaret med å bry oss og handle. Det gjelder både å delta i debatter, si fra der hvor urett begås, jobbe for rettferdighet og likeverd.

Publisert i Drammens Tidende, 4. april 2013