Søk i denne bloggen

torsdag, september 26, 2013

Den norske boblen


Sirkuset vi har vært vitne til rundt FrP i det siste er interessant. Som om det ikke var nok å sitte i regjeringsforhandlinger med FrP, skriver Høyre et brev til sine internasjonale støttespillere og kaller FrP for «et pragmatisk og løsningsorientert parti som tiltrekker seg en uforholdsmessig andel velgere med skepsis til norsk innvandringspolitikk».

De utenlandske medienes fokus på annerledeslandet Norge kunne ha blitt brukt som invitasjon til å anlegge et fugleperspektiv på oss selv. Istedenfor blir alle krefter brukt på å tilsløre, fornekte og gå i forsvarsposisjon.

Anders Behring Breivik-saken har blitt Norges hodepine. Hver gang noen nevner saken, hevdes det at det er galskap å trekke den frem som argument for eller mot noe som helst i politisk debatt. Man skulle tro mannen bak terrorangrepet var utilregnelig eller at Norge hadde tatt et ordentlig oppgjør med tankegodset hans. Sannheten er at ingen av delene stemmer.

Under en artikkel på NRK Ytring om FrP i internasjonale medier finner vi følgende kommentar fra en leser: ”Mye av det Breivik sier er helt riktig i manges øyne, men overhodet ikke handlingene hans, det må folk være klinkende klar over […]” Dette er bare ett av mange eksempler som vi ofte har lest på nettet og hørt folk si de siste to årene.

Paradokset er at man i beste fall mener å ta avstand fra tankegodset til ABB, men likevel stemmer fortsatt en god del på det stortingspartiet som står nærmest ABBs tankegods. Og for første gang åpner H, V og KrF opp for at dette partiet får tilgang til regjeringskontorene! Det er klart utenlandske medier ser med vantro på dette. Kan det hende at norske medier er rammet av Stockholmsyndromet her?

Hva er det vi, inkludert FrP-velgere, må ta avstand fra for å ikke knyttes til 22. juli-tankegodset? Konspiratorisk tenkning som å tro at muslimer har en skjult agenda for å ta over Norge, f.eks. gjennom «særrettigheter» som FrPs begrep «snikislamisering» er myntet på; syndebukk-strategi ved å beskylde minoriteter for ting de faktisk ikke er skyldige i, f.eks. finanskrise eller velferdsstatens slutt; dommedagsprofetier som tilsier at vi må reagere før det er for seint, f.eks. at norsk kultur blir oppløst gjennom økt innvandring; eller at det foregår en demografisk krig hvor muslimer ved å føde flere barn enn andre skal gjøre Norge til et muslimsk land.

Trolig vil det ikke nytte å avlive hva folk tror på når man først styrker troen på islamsk overtakelse ved å påstå at det foregår en «snikislamisering», for så å nøle med å trekke påstanden tilbake. Eller velge å la være å kommentere, slik Erna Solberg har gjort. Her må man gå til verks med fakta og kunnskap. Etter å ha gjennomgått ABBs manifest, brukte Bobby Burner en hel masteroppgave på en av hans mange påstander.

Burner ville undersøke om det fantes grunnlag for å mene at det foregår en islamsk demografisk krigføring. ABB brukte begrepet “Islamic Demographic Warfare” 70 ganger i manifestet sitt, og et Youtube-klipp med liknende tittel ble sett av over 10 millioner på to måneder i 2009. Stemmer det ABB påstår? Eller er dette enda en myte som er blitt til sannhet bare fordi enkelte tror på det og har gjentatt det ofte?

Burner fant at det stemmer at kvinner som kommer til Norge fra Somalia og Irak har flere barn enn kvinner født i Norge eller deres medsøstre fra Iran og Pakistan, men deres døtre vil ikke føde like mange barn. Faktum er at fødselsrater blant alle muslimske kvinner over hele Europa faller og nærmer seg fødselsrater til majoriteten i respektive land de bor i. Dessuten er det store variasjoner når det gjelder fødselsrater blant muslimer fra bl.a. Iran og Indonesia på bunnen og kvinner fra bl.a. Somalia og Irak på toppen. Dermed fant Burner ingen holdepunkter for ABBs påstand, heller ikke grunnlag for å generalisere fødselsrater blant muslimske kvinner.

Poenget vårt er at politiske ledere må ta ansvar og spre forskningsbasert kunnskap, istedenfor å bygge opp under myter og konspirasjonsteorier, slik fremtredende FrP-politikere til stadighet gjør. Tror de selv på noen av disse mytene, så må de først lære seg grunnleggende vitenskapelig kildekritikk slik at de ikke tror på det de leser på diverse nettsider.

I november 2011 skrev vi et innlegg på Dagsavisens nettside som et forsøk på å starte en debatt omkring temaet. Vi avsluttet innlegget med å fastslå at islam, feminisme og politisk korrekthet er pekt ut av den selvoppnevnte tempelridderen til å være ideologier/tankeganger som er roten til ødeleggelsen av europeisk og kristen kultur og sivilisasjon. Deretter stilte vi følgende tre spørsmål:

(1) Hvor utbredt er den selvoppnevnte tempelridderens tankegang blant oss? (2) Hvordan kommer den til uttrykk og spres i vårt samfunn? (3) Hvorvidt er “truslene” (islam, feminisme, politisk korrekthet) reelle?

Det kom noen kommentarer fra leserne, men generelt kan vi si at responsen var urovekkende fraværende. Vi er klinkende klar over at ”Mye av det Breivik sier er helt riktig i manges øyne”. Nettopp derfor er vi fortsatt sjokkert over den manglende diskusjonen i norsk offentlighet av spørsmålene ovenfor. Tydeligvis liker man seg i den norske boblen, uforstyrret fra alle de utlendingene som selvsagt ikke forstår norsk politikk.

Skrevet sammen med Bobby Burner og publisert på NRK Ytring 24. september 2013

onsdag, september 11, 2013

Er borgerlig et godt begrep?


Ordet borgerlig kommer fra borgerskapet, eller det som på fransk het la bourgeoisie. Tradisjonelt har H, Frp, V, Krf og Sp blitt kalt borgerlige partier. Frp defineres av noen som et høyrepopulistisk parti, men partiet ønsker selv å bli kalt et liberalistisk parti. Venstre blir ofte kalt et liberalt parti, Krf et ikke-sosialistisk sentrumsparti. Og Sp regnes liksom ikke lenger som et borgerlig parti etter at det ble med i den rødgrønne koalisjonen. Men er disse merkelappene nyttige i politikken, eller burde vi heller konsentrere oss mer om saker og verdier for å danne styringsdyktige koalisjoner?

Valget i 2013 tyder på at merkelappene er noe utdaterte. De såkalte rødgrønne gikk sammen om å vinne valget, men tapte. På den andre siden av blokken ble det naturlig med en motvekt, med H, Frp, V og Krf. En merkelig koalisjon, siden avstanden er så lang til det Frp står for i flere helt grunnleggende spørsmål. Først og fremst gjelder det pengebruk. Frp er det eneste partiet som ønsker å bruke mer av oljepengene enn det handlingsregelen tillater. Dernest kan jeg nevne områder som asyl- og innvandringspolitikk, miljø og kultur. Her er det nest største partiet, Høyre, mye nærmere det største partiet, Arbeiderpartiet.

For hvor uenige er egentlig disse partiene med hverandre? Hvis vi ser på voteringer i Stortinget de siste 10 årene, ser vi at H og Frp har i snitt vært 37,9 % uenige i saker. Mens Ap og H har vært noe mer uenige i snitt, nemlig 46,2 %. Det er altså en gjennomsnittlig forskjell i uenighetsprosent på kun 8,3 %.

Nå er valget over og partiene skal forhandle. Skulle forhandlingene bli så vanskelige at Krf og V melder seg ut av regjeringsplanene, er det til landets beste og i tråd med velgernes stemmegivning at Høyre snur seg til venstre og ser til det største partiet for samarbeid. Til landets beste fordi vi får en regjering som klarer å være enige i helt grunnleggende spørsmål som pengebruk, og får i tillegg et solid flertall sammen. I tråd med velgernes stemmegivning siden Frp gikk i prosent mer tilbake enn Ap ved årets stortingsvalg. Men dette vil aldri skje, og det vet alle. Dette fordi H og Ap alltid har blitt satt opp mot hverandre, og fordi de to blokkene - rødgrønt og borgerlig - gikk til valg med sine allierte.

Jeg mener at bolkene sosialistisk, ikke-sosialistisk, sentrum, borgerlig osv. er lite anvendelige i praktisk politikk. Det er viktigere å posisjonere seg med tanke på saker og verdier. Og verdimessig er Krf og V så langt unna Frp de kan komme, hva gjelder menneskesyn, solidaritet og nestekjærlighet. Det er verdier de deler mer med venstresiden i politikken enn ytterste høyre.

Publisert i Dagsavisen 16. september 2013