Søk i denne bloggen

tirsdag, oktober 01, 2013

Reisebrev, september 2013


Første dager på den andre siden av kloden er over. Mitt livs lengste reise starta mandag 23. sept. Opprinnelig plan var å fly fra Helsinki, via Hong Kong, til Brisbane. Da jeg satte meg på flytoget, tikka det inn en SMS som informerte om at flyet fra Helsinki var åtte timer forsinka (!). Dermed ble alternativ rute Helsinki, via Singapore og Sydney, til Brisbane. Lang og spennende flytur.

Bildene er fra Sydney. Nederst til venstre ser du den kjente operabygningen.

Bildet er fra Brisbane

På flyplassen i Singapore kom jeg i prat med et ektepar. De skulle også til Australia. Mannen var fra Australia, kona fra Malaysia. Det tok ikke lang tid før vi begynte å snakke om politikk. Jeg sa at nyhetene om den høyreorienterte regjeringa også har nådd Norge, og at vi er i en tilsvarende situasjon med kommende regjering. Reaksjonen fra mannen var at den nye Abbott-regjeringa ikke er nok høyreorientert. Hans ønske var en enda mer konservativ regjering. Jeg fikk hakeslepp. Her er en oppegående mann, gift med ei som ikke er fra hans eget land, og hans ønske er en mer konservativ regjering som burde stå for en enda mer restriktiv og fremmedfiendtlig innvandringspolitikk. Jaja. Dette paradokset ser jeg også i Norge. Det er altså ikke et nytt fenomen. Hvis man faktisk ikke ønsker andre enn australiere i landet sitt, hvorfor sier man det ikke rett ut? Og er det ikke et paradoks å «blande seg» med noen utenfra når du egentlig har noe imot at de oppholder seg i landet ditt? Eller mener han at noen utlendinger er bra, andre ikke?

Toppen av kransekaka var da mannen latterliggjorde forrige regjering (som var styrt av Labor Party) med å påstå at den var kommunistisk! Har vi hørt det før i Norge? :D Jeg ba ham utdype. Han sa staten bestemte for mye av rammene rundt livet deres. Så sa han at de kan lære å ikke gjenta de feilene europeere gjør. Som et eksempel trakk han fram arbeidsmiljøloven. Han sa at arbeidslivet i Europa er styrt for mye av myndighetene. Hvorfor i alle dager er det slik at du bare kan jobbe et visst antall timer i uka? Hva hvis jeg ønsker å jobbe mye mer, spurte han. Det gav meg noe å tenke på. Så fortalte jeg bakgrunnen for at arbeidsdagenes lengde er blitt regulert opp gjennom tidene, med begrunnelsen om å verne arbeidstakers rettigheter. Dette hadde han liten forståelse for.

På flyet til Australia satt det en flott eldre kvinne ved siden av meg. Da igjen ble politikk et tema (mon tro ikke jeg har skyld i akkurat det;)). Hun var glad for den nye regjeringa. Hvorfor, spurte jeg. Hun sa den forrige regjeringa sløste bort masse penger og at veiene ikke er gode nok. Kanskje hun har et poeng? Det første ny regjering gjorde var å avskaffe CO2-avgiftene i industrien, slik at det ble mer lønnsomt for bedriftene. Det er bortkasta å bruke penger som straff for CO2-utslipp. I hvert fall hvis man mener CO2-utslipp ikke er så farlig. Da vi nærma oss Australia og det var tid for landing, hørte vi på høyttaleren at kabinpersonalet ville gå rundt og samle penger til u-hjelp. Jeg snudde meg til hun ved siden av meg og sa sarkastisk: «Det er greit å hjelpe andre folk så lenge de ikke kommer til Australia?» Det første ny regjering gjorde, samtidig som avgiftskutt på CO2-utslipp, var å praktisk talt stenge grensene for asylsøkere. Hun forstod sarkasmen og smilte. Hun bidro heller ikke til u-hjelpen. Akkurat den holdninga er heller ikke sjelden kost i Norge. «Hjelpe dem der de er, bare ikke la dem komme hit» - og ikke minst oppfølgeren «det er mer effektiv hjelp».

På flyet fra Sydney til Brisbane satt det en franskmann ved siden av meg. Som franskmenn flest, likte han veldig godt at jeg prøvde å snakke fransk med ham. Han var på forretningsreise, nærmere bestemt på PR-runde for å promotere fransk vin. Ikke dårlig jobb å ha! Han hadde også vært i Norge et par ganger. Inntrykket hans var «et rent land». Selv om han hadde reist mye, så var favorittlandet hans selvfølgelig Frankrike. Han var helt forelska i eget land. Men politikk, nei det ville han ikke snakke om.

I Australia bor jeg hos en superkoselig familie. De bor 20 minutters gange fra campus på QUT (Queensland University of Technology), hvor jeg skal være på forskningsopphold i et halvt år (ved School of Cultural and Professional Learning, Faculty of Education). Ekteparet i hjemmet er rundt femti år. Ungene har nettopp flytta ut, så det er mange rom ledig. De har to andre studenter hos seg, en fra Hong Kong og en fra Polen. Jeg har fått et stort, lyst og flott soverom, med egen bakgård og inngang.



Faren i huset er advokat og studerer til å bli lærer. Tenk det. Han har skjønt det :) Mora jobber med organisasjonsutvikling eller noe sånt hjemmefra. De er med i både filmklubb og svømmeklubb. En gang i måneden samles en gjeng på 10-15 stykker (visstnok noen få faste medlemmer), går på kino og ser «art movies» og spiser ute. Et par ganger i uka er det svømming og kaféliv etterpå. Dette kan jeg virkelig bli vant til :) Jeg har fått med meg en filmkveld og en svømmedag allerede. På filmkvelden så vi Stories We Tell, som var en meget god dokumentarfilm (gir den 6.0 av 7.0).

Moren i huset er også politiker. Hun ble veldig glad for å høre at jeg er aktiv i samme parti som henne, The Labor Party. Hun er bekymra for situasjonen i Australia, spesielt klasseskillene, behandlinga av asylsøkere og klimautfordringene. Det var en politisk debatt på tv forleden dag som vi så på sammen. Veldig interessant å følge med på australsk politikk. Som kjent tapte Arbeiderpartiet etter å ha sittet i tre år (de har valg hvert tredje år her). Det var første gangen Australia hadde en kvinnelig statsminister. Hun var visst lite populær på slutten (popularitet på rundt 30 %... og du bør ha minst 75 %), og i tillegg ble hun behandla dårlig av de konservative (The Liberals) bare som følge av at hun var en kvinne. Det har blussa opp en debatt om Australia ikke takla lederen på grunn av hennes kjønn. Så har det vært en partilederduell på tv, hvor to middelaldrende menn nå kjemper om å bli Arbeiderpartiets leder (og neste statsminister dersom partiet vinner om tre år og vedkommende har en høy popularitet).

Begge to vertene som har latt meg bo hos dem er åpne og gjestfrie. De setter pris på å møte mennesker fra andre deler av verden. Det er noe av bakgrunnen for at de åpner opp sitt hjem for internasjonale studenter og gjesteforskere. Jeg er den første de har som er fra Norge, iblanda en annen bakgrunn enn nordmenn flest. De er overraska over hvor godt engelsk jeg snakker – ja, til og med påstår at det er umulig å høre at jeg ikke har engelsk som morsmål. De liker å presentere meg for deres venner og skryte en god del om hvor flott det er med en så utadvendt og omgjengelig gjest i huset. Det er smigrende for meg å høre.

Som gave fra Norge hadde jeg med brunost og ostehøvel. De satte stor pris på dette og elska faktisk brunost.

Første dagen i nytt land brukte jeg til å få meg et australsk telefonnummer og kort til kollektivtransport. Det er bare fem minutter med buss ned til sentrum, selv om bydelen hvor jeg bor i er grønn og kjemperolig. Ellers har jeg vært en tur på campus og sett meg rundt. Det er stort og fint. Mange butikker, kafeteriaer, treningsfasiliteter, basseng, frisør osv. Praktisk talt alt man trenger. Utdanningsfakultetet ligger rett ovenfor biblioteket. Selv om jeg tok med meg 38 bøker hjemmefra, så blir det nok noen turer dit :) Jeg har fått kontorplass med pc kobla opp til universitetsnettet.

Campus rundt det utdanningsvitenskapelige fakultet

Den umiddelbare fordelen jeg ser ved et slikt opphold er det faglige nettverket jeg kan få og alle de berikende perspektivene jeg kan ta del i. Det er en professor som er kontaktpersonen min. Hun er en guru innenfor vurderingsfeltet. Også er det minst tre doktorer som har sin spesialitet innenfor elevvurdering, i tillegg til flere utenlandske stipendiater. Ellers får jeg en roligere tid rundt meg, som jeg tenker å utnytte til å gjøre dypdykk i mitt forskningsmateriale.

Jeg var så heldig å få med meg slutten av Brisbane-festivalen. September er visst Brisbanes bursdag!

Brisbane. Fyrverkeri som avslutter Brisbane-festivalen.

That’s all folks! Kommer tilbake med nytt reisebrev i oktober, men hvis og bare hvis du satte pris på dette reisebrevet og kommenterer i kommentarfeltet ;) Snakkast!

3 kommentarer:

Ragnhild Lund sa...

Veldig interessant å lese. Ser fram til neste brev!! Hilsen Ragnhild

Anonym sa...

Ja, dette var framifrå moro å lese:D Det verkar som du har kome til ein særs ålreit plass og familie!

Eg ser og fram til fleire brev, seff! Klem frå haust-Frank til vår-Tony;)

Jessica sa...

hei brutters... så bra blogg du har!! love ya