Søk i denne bloggen

lørdag, november 23, 2013

Norsk selvgodhet mot svensk polarisering


Den verbale konflikten mellom Sverige og Norge er ekstra interessant å følge for en som ikke har tilhørighet til noen av landene på samme måte som de fleste andre svensker eller nordmenn. Jeg kjenner likevel Norge fra innsiden ved å ha bodd der i mange år («der» fordi jeg nå er bosatt i Australia). I tillegg er jeg over gjennomsnittet samfunnsengasjert og deltar ofte i nettdebatter.

Når noen kritiserer deg på en usaklig måte har du minst tre muligheter. Du kan svare usaklig tilbake, du kan svare saklig tilbake, eller du kan velge å overhøre det som blir sagt. Den famøse Henrik Arnstad kom med sine usakligheter i vår. Skriveriene hans ble imøtegått av mange, bl.a. kom professor Roger Griffin (ekspert på fascisme) med en slags idiotveiledning i Aftenposten, etterfulgt av presiseringer fra historiker Nikolai Brandal. Dette var saklig respons.

Så kom Arnstads bemerkninger om Norge da FrP kom i regjering. Han sa at det er en katastrofe for Norge at et rasistparti har kommet i regjering. Etter dette har vi fortsatt å gå mer og mer i den norske boblen og dyrket selvgodheten istedenfor å svare saklig tilbake. Og i fortsettelsen: istedenfor å konfrontere oss selv med noen av påstandene. Ja, FrP er et demokratisk parti, men det betyr ikke at betydningsfulle personer i det partiet ikke har kommet med grove sjikanerende uttalelser om «de andre». Nei, FrP er ikke et rasistisk parti, men det betyr ikke at betydningsfulle personer i partiet ikke har kommet med rasistiske uttalelser.

Jeg trodde ikke mine egne ører da jeg hørte Jens Stoltenberg og Anne Holt på Skavlan. Riktignok sa Anne Holt i ettertid at hun angret på sitt forsvar av FrP. Og hun la til at hun forsvarte ikke FrP som sådan, men deres eksistensgrunnlag. Spørsmålet jeg stiller meg selv er hvorfor ikke de sa «Nei, FrP er ikke rasistisk, men jeg mener vi har et problem i Norge når nåværende finansminister ikke tar avstand fra tidligere uttalelser om snikislamisering»? Eller «Nei, FrP er ikke rasistisk, men jeg mener vi har et problem når ledende politikere i partiet ikke makter å se forskjell på islam og islamisme»? Eller «Nei, FrP er ikke rasistisk, men jeg mener Norge har et problem når nåværende finansminister har tatt til ordet for deportering av romfolk»? Og slik kunne jeg fortsatt… Hvor går grensen mellom det ledende politikere sier og det partiet står for? Hvorfor skal vi tåle rasistiske og islamofobiske ytringer hvis partiet ikke står for den politikken?

Det er riktig at FrP er i regjering først nå og vi skal vente og se hva som skjer. At norsk politikk ikke går ut på å skjære alle muslimer over en kam og deportere romfolk. Jeg ser den. Men poenget er at det er mildt sagt ugreit at slike personer fortsetter å harselere ved å ikke ta avstand fra tidligere uttalelser. Ja, vi dyrker ytringsfriheten i Norge, men gjelder det også når ledende politikere snakker om deportasjon av romfolk eller å stenge dem ute av riket i kraft av å tilhøre gruppen romfolk? Skal ikke slike uttalelser få konsekvenser? Når nestleder i Moss FrP, Roger Madsen, kalte afrikanere for halvaper i 2009 var ikke partiet hans sent ute med å refse ham. Er Jensen, Sandberg, Tybring-Gjedde og Hagen unntatt siden de har kommet så langt i sin politiske karriere til tross for harselas av «de andre» over lang tid?

Jeg så et debatt-program på svensk TV om dette temaet hvor bl.a. Åsne Seierstad, BTs Hilde Sandvik og VGs Anders Giæver deltok fra Norge. Fra svensk side var journalisten Fadakar til stede, som også har skrevet en kritisk kronikk om norsk politikk. Selv om Fadakars kronikk også treffer nordmenn under beltestedet, har han gode poenger når det gjelder FrP. Debatt-programmet sluttet med at Fadakar spurte Anders Giæver om det var greit at Siv Jensen kommer med begrepet snikislamisering (en konspirasjon)? Giæver svarte sarkastisk: «Vi har ytringsfrihet i Norge… jeg vet ikke hvordan det er i Sverige».

Er vi blitt så selvgode? All energien brukes på å si hvor demokratisk Norge er og hvor mye vi verdsetter ytringsfrihet. Så lenge vi ikke bruker like mye energi som det vi bruker på selvforsvar på å forsvare de virkelig forsvarsløse, f.eks. romfolk, så mener jeg vi misbruker vår makt. Fadakar påpeker også dette paradokset. Den norske majoriteten forsvarer seg selv så godt den kan (selv om den skulle tåle hard kritikk), mens når minoriteter så sårt trenger et forsvar fra majoriteten, er forsvarsmekanismen nærmest forduftet.

Flere har påpekt at forskjellene mellom Norge og Sverige er at det er rom for nyanser i Norge, mens i Sverige hører man til ytterfløyene i saker som f.eks. innvandring. Hvor er nyansene i Norge når særskilt utsatte grupper som muslimer, asylsøkere og romfolk diskuteres? Hvor er nyansene i nettdebattene hvor du kan finne de mest grove rasistiske og islamofobe uttalelsene? Sist, og kanskje viktigst: Hvor er nyansene i måten vi mottar kritikk på?

Publisert på Nyemeninger.no

onsdag, november 06, 2013

Drap og etnisitet




Så har det blitt begått drap igjen i Norge. En buss ble kapret og tre personer ble drept. Denne gangen var gjerningsmannen en person som opprinnelig ikke er norsk. Mediene gjorde akkurat dette veldig tydelig, både i overskrifter, ingress og artikkeltekster om saken: mannen kommer opprinnelig fra Sør-Sudan.

Ikke særlig vitenskapelig, men dette gir en pekepinn: Googler du «Nordmann drepte» får litt over én million treff. «Innvandrer drepte» gir nesten 2,5 millioner treff. «Ikke-vestlig + drepte» gir nesten 7,5 millioner treff. Mens politiets statistikk viser følgende: De siste 10 årene har det blitt begått 408 drap i Norge (inkludert drapene som følge av terroren 2011). Av gjerningsmennene har 355 stykker kjent nasjonalitet, mens 12 stykker har ukjent nasjonalitet. 272 av disse er norske og 83 er utenlandske. Altså er nesten 77 % av alle drap begått av nordmenn.

I de sakene hvor nordmenn har begått drap, ser jeg aldri noen skrive på sosiale medier «jævla nordmann», «typisk kristne» eller annen sjikane knyttet til etnisitet og/eller religion. Mens når utlendinger omtales, finner du fort kommentarer som knytter udåden til gjerningsmannens opprinnelse og/eller religion (det siste skjer helst når det er en muslim i bildet eller når gjerningsmannen kommer fra et muslimsk område).

Journalister bør tenke seg om før de bruker merkelappene «utenlandsk», «innvandrer» eller «nordmann med opprinnelse fra XX» i slike svært negative saker. Dette fordi allerede marginaliserte folkegrupper blir stemplet i et Europa hvor vi ser økt xenofobi og rasisme. Årsakene til drap må debatteres og forebygges. Etnisitet er aldri en årsak.

Publisert i Dagsavisen Fremtiden 7. november 2013

fredag, november 01, 2013

Reisebrev, oktober 2013


Siden sist har jeg naturligvis blitt bedre kjent med familien jeg bor sammen med og kollegene på QUT. Jeg har i tillegg fått meg nye venner som studerer på QUT, både PhD-studenter og MA-studenter, både innenfor utdanning og andre profesjoner. Jeg har også vært på en arrangert tur til Byron Bay.

Cape Byron

Byron Bay

Husker dere familiefaren fra forrige reisebrev? David er advokat og studerer for å bli lærer. Jeg har hatt meget interessante faglige samtaler med ham om utdanning. Han er veldig interessert i hvordan skolesystemet i Norge er. Han har hørt at Norge lykkes godt med å inkludere alle elever fra ulike sosiale lag, noe han sier Australia sliter med. Han sier at det er 30-40 % privatskoler i Australia, og at innenfor den gruppa igjen er det ulik grad av eliteskoler. Noen er ekstremt dyre, og foreldre som har råd til det sender selvfølgelig barna sine dit i håp og tro om at de får en bedre utdanning enn alle andre. Han sier selv at han «dessverre» må innrømme at han gikk på en slik skole. Han sier han har gjort en klassereise, hvor foreldrene hans var «well off», hvor han gikk på den beste og dyreste skolen og ble en suksessfull advokat. Så har han solgt firmaet sitt, skilt seg og er altså snart ferdig utdanna lærer med fagene historie og rettslære. Han forteller at han ser tilbake på sin egen skolegang og dagens klassedelte skolesystem som et ekskluderende system.

Jeg tror David kommer til å bli en helt fantastisk lærer. Først og fremst fordi han kan faget sitt så godt. Du kan nesten ikke ha en bedre lærer i rettslære enn en som er advokat :D I tillegg er han nysgjerrig og reflekterer mye over egen praksis. Vi har lange og gode samtaler om skole, utdanning og undervisning. Jeg gav ham Deweys bok, Democracy and Education. Han kasta seg over den og brukte internett til å finne ut mer om Dewey. Neste gang jeg møtte ham sa han «det Dewey skriver om for over 100 år siden er minst like aktuell i dag». Under middag fortalte han om neste historietimene han skulle ha, hvor Polynesia skal være temaet i et par uker. Det første jeg kom på var Thor Heyerdahl og viktigheten av hans ekspedisjon. Han hadde ikke hørt om mannen, men hadde hørt om Kon-Tiki pga filmen. Men nysgjerrig som han er, søkte han på internett og ble veldig begeistra mens jeg fortalte om ekspedisjonen. Han kom opp med den ene geniale undervisningsideen etter den andre. Han skal introdusere temaet for elevene, og bruke en praktisk inngang til å lære mer om ekspedisjonen ved å la dem bygge en miniatyrflåte av det de finner i naturen. Så kan han kåre den gruppa som har den mest flytedyktige flåten.

Det er dette jeg tror er ingrediensene i det å være god lærer. Ofte nevnes faglig kompetanse, klasseledelse og relasjonskompetanse som de tre viktigste elementene som utgjør en god lærer (jf. Nordahl). Jeg vil legge til nysgjerrighet og utforskertrang. Det glimter i Davids øyne når vi prater om undervisning, elever, formidling. Du kan ha alle de kompetansene som trengs, men hvis nysgjerrigheten har slukna, slukner også de andre kompetansene. Jeg er glad og heldig som kan diskutere med David.

Ellers har jeg blitt kjent med flere QUT-studenter i oktober. Jeg har hatt et par lønsjmøter med to stipendiater fra Vietnam. De skriver om formativ vurdering i høyere utdanning. Det er mange sosiale klubber på QUT og jeg deltok på en av dem for å treffe nye folk. Fra det møtet har det utvikla seg tre nye vennskap. Et med en masterstudent i IT fra Pakistan, et med en PhD-student i IT fra Sri Lanka og et med en PhD-student i byplanlegging fra Indonesia. Gjennom dem igjen har jeg møtt andre, f.eks. Susith fra Sri Lanka. Det er lett å bli kjent med internasjonale studenter, særlig de fra asiatiske land. De har en inkluderende, imøtekommende og relasjonsbyggende kultur. Vi har allerede vært på kino sammen, spilt sjakk og bordtennis, og hatt flere lønsjtreff.

I dyp konsentrasjon spiller jeg mot Susith, PhD-student i nanoteknologi

En ting som har slått meg her nede er hvor strenge og byråkratiske etatene er. Norsk byråkrati blir rene paradiset i forhold. Hver eneste ting du skal foreta deg, må du fylle et skjema for. Jeg har måttet fylle ut et skjema for å få nøkler på universitetet og måttet ta en web-test (og fylle ut flere skjemaer) for å forsikre om at jeg kjenner til branninstruksene. Videre måtte jeg fylle ut et skjema for å få kort på universitetet. Jeg planlegger å besøke noen grunnskoler. For det må jeg fylle ut et skjema på flere sider som tar seks uker å behandle. Og betale en avgift på 400 kr! Hæææ?!? Dette gjelder altså ikke bare meg pga at jeg ikke er statsborger her eller noe, men alle som ønsker å besøke skoler! Videre trenger jeg etter hvert å bestille nye kontaktlinser – optikeren opplyste meg om at jeg må få en rapport fra optikeren hjemme om kontaktlinseopplysningene før jeg kan fylle ut et skjema og få kontaktlinser her nede.

Peace out!