Søk i denne bloggen

lørdag, november 23, 2013

Norsk selvgodhet mot svensk polarisering


Den verbale konflikten mellom Sverige og Norge er ekstra interessant å følge for en som ikke har tilhørighet til noen av landene på samme måte som de fleste andre svensker eller nordmenn. Jeg kjenner likevel Norge fra innsiden ved å ha bodd der i mange år («der» fordi jeg nå er bosatt i Australia). I tillegg er jeg over gjennomsnittet samfunnsengasjert og deltar ofte i nettdebatter.

Når noen kritiserer deg på en usaklig måte har du minst tre muligheter. Du kan svare usaklig tilbake, du kan svare saklig tilbake, eller du kan velge å overhøre det som blir sagt. Den famøse Henrik Arnstad kom med sine usakligheter i vår. Skriveriene hans ble imøtegått av mange, bl.a. kom professor Roger Griffin (ekspert på fascisme) med en slags idiotveiledning i Aftenposten, etterfulgt av presiseringer fra historiker Nikolai Brandal. Dette var saklig respons.

Så kom Arnstads bemerkninger om Norge da FrP kom i regjering. Han sa at det er en katastrofe for Norge at et rasistparti har kommet i regjering. Etter dette har vi fortsatt å gå mer og mer i den norske boblen og dyrket selvgodheten istedenfor å svare saklig tilbake. Og i fortsettelsen: istedenfor å konfrontere oss selv med noen av påstandene. Ja, FrP er et demokratisk parti, men det betyr ikke at betydningsfulle personer i det partiet ikke har kommet med grove sjikanerende uttalelser om «de andre». Nei, FrP er ikke et rasistisk parti, men det betyr ikke at betydningsfulle personer i partiet ikke har kommet med rasistiske uttalelser.

Jeg trodde ikke mine egne ører da jeg hørte Jens Stoltenberg og Anne Holt på Skavlan. Riktignok sa Anne Holt i ettertid at hun angret på sitt forsvar av FrP. Og hun la til at hun forsvarte ikke FrP som sådan, men deres eksistensgrunnlag. Spørsmålet jeg stiller meg selv er hvorfor ikke de sa «Nei, FrP er ikke rasistisk, men jeg mener vi har et problem i Norge når nåværende finansminister ikke tar avstand fra tidligere uttalelser om snikislamisering»? Eller «Nei, FrP er ikke rasistisk, men jeg mener vi har et problem når ledende politikere i partiet ikke makter å se forskjell på islam og islamisme»? Eller «Nei, FrP er ikke rasistisk, men jeg mener Norge har et problem når nåværende finansminister har tatt til ordet for deportering av romfolk»? Og slik kunne jeg fortsatt… Hvor går grensen mellom det ledende politikere sier og det partiet står for? Hvorfor skal vi tåle rasistiske og islamofobiske ytringer hvis partiet ikke står for den politikken?

Det er riktig at FrP er i regjering først nå og vi skal vente og se hva som skjer. At norsk politikk ikke går ut på å skjære alle muslimer over en kam og deportere romfolk. Jeg ser den. Men poenget er at det er mildt sagt ugreit at slike personer fortsetter å harselere ved å ikke ta avstand fra tidligere uttalelser. Ja, vi dyrker ytringsfriheten i Norge, men gjelder det også når ledende politikere snakker om deportasjon av romfolk eller å stenge dem ute av riket i kraft av å tilhøre gruppen romfolk? Skal ikke slike uttalelser få konsekvenser? Når nestleder i Moss FrP, Roger Madsen, kalte afrikanere for halvaper i 2009 var ikke partiet hans sent ute med å refse ham. Er Jensen, Sandberg, Tybring-Gjedde og Hagen unntatt siden de har kommet så langt i sin politiske karriere til tross for harselas av «de andre» over lang tid?

Jeg så et debatt-program på svensk TV om dette temaet hvor bl.a. Åsne Seierstad, BTs Hilde Sandvik og VGs Anders Giæver deltok fra Norge. Fra svensk side var journalisten Fadakar til stede, som også har skrevet en kritisk kronikk om norsk politikk. Selv om Fadakars kronikk også treffer nordmenn under beltestedet, har han gode poenger når det gjelder FrP. Debatt-programmet sluttet med at Fadakar spurte Anders Giæver om det var greit at Siv Jensen kommer med begrepet snikislamisering (en konspirasjon)? Giæver svarte sarkastisk: «Vi har ytringsfrihet i Norge… jeg vet ikke hvordan det er i Sverige».

Er vi blitt så selvgode? All energien brukes på å si hvor demokratisk Norge er og hvor mye vi verdsetter ytringsfrihet. Så lenge vi ikke bruker like mye energi som det vi bruker på selvforsvar på å forsvare de virkelig forsvarsløse, f.eks. romfolk, så mener jeg vi misbruker vår makt. Fadakar påpeker også dette paradokset. Den norske majoriteten forsvarer seg selv så godt den kan (selv om den skulle tåle hard kritikk), mens når minoriteter så sårt trenger et forsvar fra majoriteten, er forsvarsmekanismen nærmest forduftet.

Flere har påpekt at forskjellene mellom Norge og Sverige er at det er rom for nyanser i Norge, mens i Sverige hører man til ytterfløyene i saker som f.eks. innvandring. Hvor er nyansene i Norge når særskilt utsatte grupper som muslimer, asylsøkere og romfolk diskuteres? Hvor er nyansene i nettdebattene hvor du kan finne de mest grove rasistiske og islamofobe uttalelsene? Sist, og kanskje viktigst: Hvor er nyansene i måten vi mottar kritikk på?

Publisert på Nyemeninger.no

Ingen kommentarer: