Søk i denne bloggen

mandag, desember 16, 2013

Forsøk med karakterer i barneskolen




Med den nye regjeringen er det åpnet opp for kommuner å søke om å prøve ut karakterer i barneskolen. I Drammens Tidende kunne vi lese at Røyken kommune kommer til å søke, mens Drammen kommune er mer usikker. I Drammen vurderes det å fortsette med prosjektet «vurdering for læring», der gode tilbakemeldinger er i fokus.

Drammen Arbeiderparti er kategorisk imot et slikt forsøk i barneskolen. Derfor ba vi om en garanti fra Høyre i komitémøtet 3. desember om at de ikke vil prøve ut karakterer i barneskolen. Det kunne vi ikke få.

Argumentet vi ofte hører for et forsøk er at elever blir vant til karakterer og man oppnår en mer smidig overgang til ungdomsskolen. Dette argumentet faller på sin egen urimelighet. Jo yngre barna er, jo større er faren for at karakterer (eller ytre motivasjonsfaktorer) virker hemmende på læring. Eleven må læres opp til å vurdere sin prestasjon opp mot seg selv, ikke mot andre. Dette er kjernen i god læring, siden målet for hva du kan klare eller ikke klare bør settes i forhold til deg. Med karakterer har elever en tendens til å vurdere seg selv med andre.

Profesjonsutøverne i Norge (lærere og forskere) og Utdanningsforbundet stiller seg bak internasjonal forskning på forholdet mellom karakterer og læring. Derfor advarer de mot et slikt forsøk. Forrige regjering startet flere gode vurderingsprosjekter. Det siste er det som går til neste år under navnet «vurdering for læring». Her driver kommunene, inkludert Drammen, med viktig arbeid ved å fokusere på læringsfremmende tilbakemeldinger.

Drammen Arbeiderparti vil gjøre det vi kan for at Drammen ikke gjør som Røyken og søker om forsøk med karakterer i barneskolen. Drammen er meget godt i gang med satsning på «vurdering for læring». Det siste vi trenger nå er en forstyrrelse i dette arbeidet med karakterforsøk i barneskolen.

TONY BURNER, DRAMMEN AP, KOMITÉ FOR OPPVEKST OG UTDANNING

Publisert i Drammens Tidende, 16. desember 2013

tirsdag, desember 10, 2013

Misbruk av PISA-resultater




Da har vi fått oppleve det igjen, for femte gang. PISA-overskriftene treffer oss som en meteoritt hvert tredje år. Først ut er politikerne. Dette er ikke godt nok! Her må vi gjøre noe! Beskyldningene hagler. Enkelte eier ikke skam og plasserer «skylden» på forrige regjering (slik som Henrik Asheim i Høyre). Selv om resultatene gikk oppover i 2009 og er stort sett stabile i 2012. Kunnskapsministeren sier vi har et realfagsproblem. Det skrives kronikker så blekket spruter. Noen mener læreren må gjøre mer, andre mener eleven, foreldre eller lærerutdannere. Oppi denne lapskausen har du noen forskere som roper varsku fra sidelinjen. En av disse er professor Svein Sjøberg. Han har lenge kjempet for edruelighet i PISA-debatten. Men folk flokker seg sammen og løper i retningen som vinden (stormen) blåser.

Hva er det egentlig PISA-uroen dreier seg om i år? At norske elever scorer litt over OECD-gjennomsnittet i lesing og litt under i naturfag og matematikk? At resultatene er ganske like de i 2009, da norske elever hadde vist framgang siden 2006? Mens andre sammenlignbare land, slik som Sverige, gjør det enda dårligere? At det er mindre bråk og uro i norske klasserom?

Statistikk kan fort misbrukes. Det er trist å se at det hvert tredje år skapes en type konkurranse hvor det er om å gjøre å fokusere mest mulig på en negativ del av PISA og deretter bruke det som premiss for egne kjepphester. Nåværende regjering kan rope enda høyere om et «lærerløft», lærerutdannere kan si at det er de som må satses på hvis lærerne i skolen skal «løftes», lærere kan stå fram og si at de må få mer tid, lønn eller at elevene deres må jobbe hardere, rikssynsere kan finne på å si at skolen er en lekeplass heller enn et sted for læring. Assad Nasir skriver i VG 4. desember at Norge mangler en «kultur for læring», og årsaken skal blant annet visstnok være at «man kan få et ganske ålreit liv uten å ta høyere utdanning». Da ser han helt bort fra at det faktisk er mange som tar høyere utdanning i Norge og at andre velstående land ikke gjør det bedre enn Norge i PISA.

I sosiale medier kan vi lese at noen mener alt er pedagogikkens skyld, andre mener Praktisk-Pedagogisk Utdanning må avvikles, noen mener ILS ved UiO ikke er tilregnelig og derfor kan ikke resultatene stoles på (de mener forskerne bak analysene burde svartmale istedenfor å legge fram resultatene på en nyansert måte), og atter andre mener faktisk at alt var bedre før (PISA kom først i år 2000, vel å merke) - og at dagens ungdom er noen bortskjemte drittunger. Hva burde vi gjort istedenfor?

PISA er et godt testsystem som tillater komparative studier mellom land. Diskusjonen burde dreie seg om hva PISA egentlig er, hva den måler og hva den ikke måler. Resultatene må sammenlignes med tidligere resultater. Hvor har norske elever gjort framgang og hvor er det tilbakegang? Framgangen må applauderes og de tiltakene som kan ha vært årsaken må tydeliggjøres. Tilbakegangen må også sees i lys av tidligere tiltak. For eksempel snakker samtlige politikere om etter- og videreutdanning. Hvorfor har ikke etter- og videreutdanning, som det er blitt satset kraftig på i matematikk, fungert etter hensikten?

Uansett hvordan diskusjonen blir, må den ikke spore helt av til å trekke slutninger fra en liten nedgang i realfagsresultater fra 2009 til hvordan tilstanden er for lærere, lærerutdannere eller elever generelt i 2012. Alle har sine kjepphester, men kan vi ikke la dem ligge akkurat nå, når vi så sårt trenger å diskutere PISA?

Publisert i Dagsavisen Fremtiden 10. desember 2013

tirsdag, desember 03, 2013

Avsporing av rasismedebatten




Jon Knutzen prøver nærmest å belære DT om hva ordet rasisme betyr. Han mener avisens diverse innlegg om rasisme «skjemmes av en feilaktig og tendensiøs bruk av begrepet». Knutzen påstår at forskjellsbehandling på grunnlag av religion eller kultur ikke er det samme som rasisme. Men han legger til grunn en snever raseideologisk defininisjon av begrepet. Det vil dermed ikke si at den videre definisjonen av ordet, slik DT har brukt det, er galt.

Rasismeparagrafens §135a omfatter diskriminerende eller hatefulle ytringer mot noen på grunn av deres hudfarge, nasjonalitet, etnisitet, religion, livssyn og legning. Den hverdagslige bruken av ordet kan vi også finne i Store Norske Leksikon under «rasediskriminering»: «Med rasediskriminering forstår man gjerne det å nekte individer eller grupper de samme muligheter og rettigheter som andre nyter godt av i et samfunn på grunnlag av biologiske eller etniske kjennetegn, trosbekjennelse, nasjonal opprinnelse eller andre egenskaper som kan gi opphav til raseforestillinger».

Videre skriver Knutzen at «Kristenheten har en rekke dumheter og uhyrlige trekk i sin historie, men det er ikke den som i vår tid fører religionskriger». Og at «[…] engstelse for en del utgaver av islam er basert på ubestridelige fakta». Han nevner bl.a. forbud mot svinekjøtt og alkohol, sammen med manglende ytringsfrihet, strenge kleskoder og straffer, som utgaver av islam som det bør tas et oppgjør med. Knutzen viser en formidabel kunnskapsløshet.

Det er merkverdig at Knutzen allerede har glemt at terroristen fra 22. juli 2011 var en selvutnevnt kristen korsfarer. Han beundret al Qaida. Som kjent har ekstremister mye til felles, slik også historieprofessor Øystein Sørensen har påpekt mangfoldige ganger. Den norske terroristens ultimate mål var å renske ut islam og la kristendommen seire i Europa. Dermed var hans kamp ikke bare kulturell, men også religiøs.

Blant andre terroraksjoner begått av kristne i moderne tid kan nevnes aksjonene i Nord-Irland. Krigene der har religiøse, sosiale og økonomiske forklaringer. Enkelte eksperter hevder religion er primærårsaken, mens andre vektlegger de andre forklaringene. Lord’s Resistance Army i Uganda og Army of God i USA er andre konkrete eksempler på kristne terroristorganisasjoner. Det finnes mange slike rundt omkring i verden – ikke bare folk som kaller seg «ekte» muslimer eller kristne, men også tilhørende andre religioner.

Det alle disse «religionskrigene» har til felles, for å bruke et ord Knutzen bruker, er at mennesker misbruker religionen. Innenfor islam kan du si at de aller fleste er muslimer, men et fåtall er islamister som misbruker religionens navn til å fremme hat og dyrke vold. Disse får naturlig nok medienes oppmerksomhet i proporsjoner som absolutt ikke avspeiler deres størrelse. På samme måte er de aller fleste innenfor kristendommen kristne, mens et fåtall er kristne fundamentalister som misbruker religionens navn til å fremme hat og dyrke vold.

Det samme gjelder ulike tolkninger og praksiser av religioner. Det finnes strenge praksiser innenfor alle religioner. Igjen er det myndigheters og menneskers trang til å oppnå makt og kontroll over tilværelsen som gjør religion til et enkelt redskap å misbruke. Uakseptable praksiser som strider mot menneskerettigheter må vi stå imot og bekjempe. Men da må vi se nyansene. Knutzen setter likhetstegn mellom religionen islam og uakseptable praksiser. På den måten bidrar han selv paradoksalt nok til den farlige generaliseringen som han egentlig ønsker å ta et oppgjør med. Uberettiget kritikk av en hel religion istedenfor målrettet kritikk av de få islamistene som misbruker religionen bør nettopp kalles islamhat eller islamofobi.

Det er ingenting autoritært med forbud mot svinekjøtt eller alkohol. Disse er akseptable religionspraksiser som noen velger å følge, andre ikke. Så lenge ikke religionspraksiser kolliderer med norsk lov og menneskerettigheter, grunnpilarene i vårt demokrati, er det helt legitimt å kunne praktisere sin religion. Tross alt er religionsfrihet både fastsatt i norsk lov og menneskerettighetene.

Knutzen avslutter innlegget med å påstå at vi ser liten iver til å reformere undertrykkende tolkninger av islam fra muslimers side. Internasjonalt er det mange reformivrige muslimer. En egen kronikk kunne ha vært skrevet om dem. Også nasjonalt er det noen. Knutzen kan ikke ha fulgt med i timen. Bare for å nevne noen eksempler: Linda Alzaghari, Yousef Assidiq og Shoaib Sultan er noen av disse moderate muslimene som aktivt jobber mot misbruk av religion i Norge og for bygging av broer mellom kulturer og religioner. I det siste har de vært synlige i kampen mot radikalisering av norsk ungdom. Minotenk og Minhaj-ul-Quran er organisasjoner som bygger broer, slik Knutzen etterlyser. Bare for et år siden inviterte 14. august-komiteen den anerkjente imamen Pir Alauddin Siddiqui til Norge i forbindelse med bekjempelse av ekstremisme i religionens navn. Listen over reformivrige muslimer er lang.

Dessverre er det typisk at enkelte heller ønsker å diskutere begreper enn å innse at hverdagsrasisme er et reelt problem i Norge som må tas på alvor. Jeg er fristet til å si at Knutzens innlegg er en avsporing av en viktig sak som DT har satt søkelyset på. Hvor snever eller vid en definisjon skal være er fullstendig irrelevant når problemet er til stede og faller under de definisjonene som er gjengitt ovenfor. All honnør til DT og de som har stått fram med sine historier.

Publisert i Drammens Tidende 2. desember 2013