Søk i denne bloggen

søndag, desember 14, 2014

Ytringsfrihet på FrPs premisser?


SAS hadde et magasin på flyene sine hvor de beskriver framveksten av ytre høyre-partier i Europa. Innholdet i teksten holder mål, men reaksjonene har ikke latt vente på seg fra FrP-hold når det gjelder tidslinjen og bildene hvor Quisling og Hitler settes på tidslinje med og avbildes med FrPs Carl I. Hagen. Det kan man mildt sagt si var dårlig håndverk av journalisten, men det er ikke poenget i det hele tatt.

Poenget er hva Hagen og nestleder i et regjeringsparti, Per Sandberg, tillater seg å gjøre. Førstnevnte truer SAS med at de besitter finansministerposten. Ergo «du skal ikke komme her og framstille oss slik i et magasin, for da kan vi ved neste korsvei (mis)bruke vår makt når dere måtte trenge oss»! Mens Sandberg ber SAS trekke tilbake magasinet. Altså god gammeldags sensur.

Slik kan vi ikke ha det. Vi kan ikke tillate oss at politikere bestemmer hva vi skal lese eller ikke lese basert på deres tolkninger. Da ligner vi på stater vi ikke ønsker å sammenligne oss med. Hagen og Sandberg går imot grunnleggende demokratiske prinsipper når de kommer med indirekte trusler eller når de rett ut ber om sensur.

Denne saken bør få FrPs representanter til å gå i seg selv og gjerne skue tilbake i tid for å se alle de merkeligste og til tider feilaktige framstillinger de har kommet med, gjerne av minoriteter i samfunnet. De bør legge merke til at de framstillingene har blitt imøtegått med kritikk, slik ytringsfriheten skal fungere. Og der må de selv legge lista. Makttrusler og sensur må de holde seg for gode til.

Publisert i Dagsavisen Fremtiden 11.12.2014

lørdag, november 29, 2014

Hva var det som gikk galt?


Jeg skal ikke være festbremsen. Eller dommedagsprofeten. Eller den som svartmaler situasjonen. Men her ligger jeg i senga mi – et par dager etter at jeg har kvikna til etter en seig sykdomsperiode – og så tenker jeg «hva gikk galt?».

Vi snakker om et av verdens rikeste land med et statsbudsjett på 1100 milliarder kroner. Les tallet om igjen. 1100 milliArder! Altså 1100 tusen millioner. Det er sabla mye spenn. Vi, den norske befolkning, har satt folk til å styre disse pengene til vårt felles beste.

Så har det gått tre uker med budsjettforhandlinger. Hva sitter jeg igjen med? Hva er det alt dette maset om «nye ideer, bedre løsninger» fra høyresida endte opp med i reell politikk? Hvordan vil jeg merke dette?

Det jeg sitter igjen med fra budsjettet er «poseavgift». Ikke noe lyntog, megasatsning på kollektivtilbud, megaopprustning av skolebygg, gratis frokost og lønsj til elevene, historisk bistandshjelp, styrking av flytkningmottak og hjelpeapparat for å ta imot flere trengende. Neida… poseavgift.

Hvordan kommer rikdommen til gode for gjennomsnittsnordmannen? For andre mennesker på kloden? For kloden?

Jeg blir egentlig litt flau.

fredag, november 21, 2014

Prinsippløse liberalere sparker nedover




Det er et sykdomstegn i vårt samfunn å forfekte et forbud mot praksiser man ikke liker og som symptomatisk er utført av «de andre» så lenge disse praksisene ikke strider mot gjeldende lover og regler.

Det største paradokset er at personer som til vanlig kaller seg «liberale», oftest godt plantet i sentrums- eller høyrepartienes politikk, er de fremste forkjemperne for å forby «de andres» rett til å utøve sin religion, ta utdanning, ytre seg eller bevege seg fritt i samfunnet. Når jeg skriver «de andre», mener jeg de som ikke tilhører majoritetssamfunnet med tanke på deres bakgrunn. I denne sammenhengen er det ofte snakk om at «de andre» tilhører en religiøs og/eller etnisk minoritet. La oss først se nærmere på hva liberale frihetsverdier er og deres begrensninger, før vi ser eksempler på saker hvor tilsynelatende liberale nordmenn tar til orde for å innskrenke «de andres» frihet.

Liberale frihetsverdier gir folk rettigheter

Ulike former for frihet har blitt gradvis tilkjempa gjennom historien. De ulike typer frihet henger sammen og kan med en samlebetegnelse kalles «liberale frihetsverdier». Disse frihetsverdiene er vi heldigvis spesielt glade i her i Norge, og vi får skryt av andre land for å ha kommet langt i å verne om dem. Ytringsfrihet, religionsfrihet, bevegelsesfrihet og retten til utdanning er noen av disse frihetene. Hva er poenget med disse frihetene? Jo, de er viktige elementer i det liberale demokratiet og de sørger for ukrenkelige individuelle rettigheter innenfor et kollektiv (staten). Derfor er de også nedfelt i de universelle menneskerettighetene (FNs Verdenserklæring om Menneskerettighetene av 1948).

Så lenge utøvelsen av min rettighet ikke bryter med Norske lover, så skal den være ukrenkelig. For eksempel er ikke ytringsfriheten absolutt i Norge selv om den også er nedfelt i Grunnlovens §100. Vi har §135a, den såkalte rasismeparagrafen, som setter begrensninger for ytringsfriheten. Videre blir religionsfrihet beskytta av Grunnlovens §2 (først i 1964 vel å merke). Utøvelse av religion handler som kjent om tolkninger, men ikke alle tolkninger blir godtatt selv om de måtte være ukontroversielle i andre land eller kulturer. For eksempel er det religiøse personer som rettferdiggjør dødsstraff med utgangspunkt i religiøse tekster. Dette strider mot Grunnlovens §93 som sier at «Ethvert menneske har rett til liv. Ingen kan dømmes til døden». Et annet eksempel er bevegelsesfrihet, som blant annet innebærer at alle har rett til å bevege seg fritt innenfor statens grenser, og til å forlate landet og vende tilbake. Men igjen kan ikke jeg bevege meg fritt hvor som helst. Denne retten gjelder utmark, så jeg bryter eiendomsretten når jeg uten tillatelse beveger meg inn på andres eiendom.

Ikke overraskende har minoriteter blitt sikra disse rettighetene en god del senere enn majoritetsbefolkninga, eller opplever å ikke kunne utøve dem på samme vilkår som majoritetsbefolkninga. Minoriteter har ikke hatt en tydelig stemme, har blitt uglesett eller har rett og slett blitt diskriminert som følge av at de har tilhørt «de andre». En ny studie viser at etniske minoriteter opplever i sterkere grad enn majoriteten at kommentarer fra andre på deres ytringer knyttes til deres iboende egenskaper, som etnisitet og hudfarge, enn til selve argumentasjonen. Jøder har på bakgrunn av deres religion blitt nekta adgang til Norge, altså blitt nekta religions- og bevegelsesfrihet helt fram til 1851. Jesuitter venta man med å tilkjenne religions- og bevegelsesfrihet helt til 1956.

Minoriteter opplever diskriminering

Sentrale folkevalgte har tatt til orde for å «sette grenser for islam». Man skulle tro det gjaldt kontroversielle religiøse praksiser som er i konflikt med Norske lover, men faktum er at det her gjelder helt vanlige harmløse religiøse praksiser som hijab og bønnerop. Dette viser bare hvor stuereint det er blitt å tale mot «de andres» religionsfrihet, især når det gjelder islam etter 9/11 og især fra fremtredende personer som vanligvis snakker varmt om «våre frihetsverdier». Forskere har påpekt at islamhatet vi er vitne til minner om tidligere tiders jødehat. Hvis du erstatter ordet muslim med jøde i en tekst som denne, selv om den er hårreisende nok fra før, vil du fort se hvor hatefulle og ekstreme såkalte liberalister kan være når de omtaler «de andres» religionsfrihet.

Det er irrelevant om du misliker hijab eller bønnerop. For eksempel misliker jeg ropene som kommer fra Marienlyst stadion like ved der jeg bor, men jeg vil aldri foreslå å forby det, nettopp fordi det er en harmløs og vanlig tradisjon i forbindelse med fotballkamper.

Det hyklerske tiggeforbudet

Et nasjonalt forbud mot tigging kan være rundt hjørnet. Samtidig har regjeringa åpna opp for at kommunene kan forby tigging før et nasjonalt forbud. Denne muligheten har Arendal kommune allerede benytta seg av. Til tross for de argumentene jeg har framført i en tidligere kronikk på Radikal Portal, og til tross for saklige innspill mot regjeringas høringsforslag om tiggeforbud, fortsetter regjeringa å bruke argumentet om kriminalitet – og paradoksalt nok argumentet om bevegelsesfrihet – til å forsvare sitt standpunkt.

Ytringsfrihet innbefatter ikke bare verbale ytringer. Kunstnerisk innslag og kommersielle aktiviteter går også under begrepet ytring. Man kan også ha stilltiende ytringer, for eksempel en tigger som sitter ute med en kopp foran seg. Dersom man begår ordensforstyrrelser, har politiet hjemmel til å gripe inn. Det er primært romfolk som har endra majoritetens syn på avskaffelsen av tiggeforbudet i 2006. Dersom noen av dem begår kriminalitet, på lik linje med alle andre, vil det kunne rammes av straffeloven. Dersom noen av dem oppholder seg ulovlig i landet, f.eks. ut over maksimalperioden på tre måneder på turistvisum, kan de med loven i hånden utvises av Norge. Ergo er det betimelig å stille spørsmålet om hvorfor majoriteten tillater seg å ville gjeninnføre et tiggeforbud når et slikt forbud faktisk vil ramme menneskers ytrings- og bevegelsesfrihet.

Urovekkende og følelsesbasert niqab-forbud

Det er merkverdig å være vitne til at flere fylker og høyskoler kaster seg på forbudsbølgen mot niqab, et heldekkende plagg for kvinner hvor kun øynene synes. Det har blitt hevda, bl.a. av førsteamanuensis Lars Gule, at niqab er prinsipielt og praktisk umulig i undervisningssituasjoner i høyere utdanning da den visstnok er til hinder for kommunikasjon. Som andre kritikere av plagget, henvises det ikke til noen undersøkelser eller noe forskning som viser at niqab faktisk er problematisk i kommunikasjonssammenheng. Oftest har kritikerne heller ikke selv vært i den situasjonen at de har kommunisert med niqab-kledde kvinner. Det er rett og slett føleribasert og noe man antar vil være problematisk, ikke noe som faktisk er problematisk. Det ser ut som om det er fort gjort for enkelte å hive prinsippet om «lik rett til utdanning» på bålet når det her er snakk om «de andre» - rettere sagt 50 til 100 stykker niqab-kledde kvinner som bruker et fremmed plagg. Det er urovekkende få som vurderer saken fra et større perspektiv. Et unntak er studentleder ved UiO, Marianne Andenæs, som nevner studenters rett til utdanning.

Grunnskolen er obligatorisk for alle i Norge. Videre har alle mellom 16 og 19 år lovfesta rett til videregående opplæring. Retten til utdanning er også stadfesta i Menneskerettighetserklæringen som Norge har ratifisert. I Artikkel 26 står det at «Enhver har rett til undervisning. Undervisningen skal være gratis, i det minste på de elementære og grunnleggende trinn. Grunnleggende undervisning skal være obligatorisk. Alle skal ha adgang til yrkesopplæring, og det skal være lik adgang for alle til høyere undervisning på grunnlag av kvalifikasjoner.» Altså er det kvalifikasjonene som skal avgjøre om du har rett til å studere ved en høyere utdanningsinstitusjon eller ikke. I regelverket på høyskoler står det gjerne at studenten må delta aktivt i undervisninga. Så lenge en student gjør det, er det irrelevant hvordan vedkommende går kledd.

Det er revnende likegyldig om jeg ikke liker niqab, eller om jeg tror den vil være til hinder for kommunikasjon. Eller om jeg liker niqab og tror den ikke vil være til hinder for kommunikasjon. Poenget er at retten til utdanning må være overordna og styre hvordan vi debatterer saker som denne. Vi må klare å se forbi fremmedelementet, «de andre». Vi må kunne basere argumentet «hinder for kommunikasjon» på dokumenterte eksempler. Og om niqab skulle være til hinder for kommunikasjon i visse tilfeller, må det være disse tilfellene man tar tak i, og ikke innføre generelle forbud på hele skoler eller i hele fylker.

De liberales prinsippløshet

Eksemplene ovenfor viser at de liberale verdiene som sikrer oss grunnleggende individuelle rettigheter utfordres av de som sitter med definisjonsmakten. Prinsippet om individuell frihet settes raskt til side når liberale personer forfekter innskrenking av minoriteters rettigheter. Denne prinsippløsheten preger i stor grad forbudsdebattene, for det er så vidt meg bekjent ingen som taler for å forby majoritetsbefolkningas grunnleggende individuelle rettigheter. Paradokset er likevel at når man går til det stykket å forby enkeltes grunnleggende rettighet, eksempelvis en harmløs tiggers rettighet til å sitte og tigge, med bakgrunn i at en utskjelt minoritet (romfolk) har prega tiggerbildet i byene de siste årene, så vil forbudet ramme alle tiggere. Med andre ord gjør de prinsippløse liberale seg selv en bjørnetjeneste.

Prinsippet om religionsfrihet må selvsagt gjelde alle religioner og alle religiøse praksiser som ikke bryter med Norske lover eller menneskerettighetene. Prinsippet om ytrings- og bevegelsesfrihet må selvsagt gjelde alle, inkludert tiggere. Prinsippet om retten til utdanning må selvsagt gjelde alle, inkludert niqab-kledde kvinner.

Publisert på Radikal Portal 21.11.2014 [der kommer lenkene opp i teksten]

tirsdag, november 04, 2014

FrP og individets frihet


Paradokset om at FrP-ere står for en liberalistisk politikk blir innlysende i tiggeforbud-saken. Jeg har ved tidligere anledninger skrevet om irrasjonaliteten i å forby tigging, så jeg skal ikke gjenta argumentene her. Derimot er det besynderlig å være vitne til at Drammen FrP er såpass frampå når det gjelder innføring av et tiggeforbud. FrP gir seg som kjent ut for å være den fremste forkjemper for individets frihet. Reguleringer og innskrenkinger som gjør at du og jeg ikke kan gjøre det vi vil ønskes fjernet av FrP, riktignok når det vi gjør ikke går utover andre eller har et direkte negativt utfall. Politikken til FrP er tuftet på at individet vet best, ikke myndighetene, når det gjelder hva du skal foreta deg i hverdagen.

Legger vi til grunn det faktum at kriminalitet, truende/aggressiv tigging og ulovlig opphold i landet allerede er forbudt, så gjenstår alle de som harmløst tigger med en kopp foran seg. Deres aktivitet utgjør ikke noe negativt for andre annet enn eventuelt ubehag man måtte oppleve med å se andres akutte fattigdom i hvitøyet. Dette ubehaget har alltid vært der for noen, også for Drammen FrP, men de siste årenes økning av rom-tiggere har gjort at representanter for dette partiet har vært ekstra ivrige på et forbud. Det er xenofobien vi ser komme til uttrykk, men de kan selvsagt ikke si «Vi ønsker å forby rom-tiggere å tigge i Drammen», for da ville det vært etnisk diskriminering. De pakker det inn i et generelt forbud mot tigging, vel vitende om at argumentene deres om kriminalitet, truende/aggressiv tigging og ulovlig opphold faller på sin egen urimelighet, og vel vitende om at et tiggeforbud innskrenker individets frihet.

Publisert i Dagsavisen Fremtiden 4. november 2014

onsdag, oktober 15, 2014

Daglig fysisk aktivitet i skolen


Onsdag 8. oktober arrangerte Drammen Arbeiderparti åpent møte om idrett, oppvekst og skole. Hensikten med møtet var å få innspill til vårt videre arbeid i programkomiteene. Den røde tråden var fysisk aktivitet i skolen.

Vi var så heldige å ha doktor Geir Kåre Resaland som innleder. Han er ekspert på fysisk aktivitet i skolen og har lang erfaring med implementering av 60 minutters daglig fysisk aktivitet i skolen. Han understreket blant annet viktigheten av å forankre dette i skolene. Det er vi enig i. Drammen Ap skal sørge for at lærerne tas med på laget og opplever eierskap til denne saken gjennom spennende og lærerike foredrag og seminarer både på kunnskapsbasen «Norges beste skole» og ute på skolene.

Daglig fysisk aktivitet i skolen må bli en plikt for skolene og en rett for elevene. Skolen er nødt til å ta et folkehelse-ansvar, mener Resaland. Omfattende internasjonal og nasjonal forskning viser at elever både lærer mer og oppnår bedre helse gjennom daglig fysisk aktivitet i fagene. Det lønner seg å flytte fokuset fra klasserommet ut til skolegården i større grad enn i dag. Barn lærer ulikt og vi vet at når kroppen er aktiv vil den være mer klar for læring.

Et viktig poeng i Resalands foredrag var at fysisk aktivitet-timene må brukes til å repetere det eleven har lært tidligere. Slik oppnår man den beste kombinasjonen av aktivitet og læring. For eksempel har elevene jobbet med gangetabellen i klassen. To-tre uker etterpå går de ut i skolegården og stiller opp i grupper på tre og tre. Læreren har tre poster på 40 meters avstand fra elevene: ja/nei/vet ikke. Læreren sier «sju ganger sju er 48». Så snakker gruppene sammen og løper seg til riktig post. Slik oppnår man den beste kombinasjonen av aktivitet og læring.

For øvrig var det appeller ved idrettsrådet og Utdanningsforbundet på dette åpne møtet. De understreket blant annet viktigheten av å sikre nødvendige utearealer og å sørge for å ikke glemme de psykiske aspektene ved læring i denne satsningen. Begge punktene er vi glade for å bli minnet på. Dette er punkter Drammen Ap har vært og er opptatt av. Vi har fremmet forslag vedrørende utearealer men blitt stemt ned. Og vi har fulgt opp helsesøstertilbudet i Drammen kommune, noe som ennå ikke er godt nok.

Vi i Drammen Ap skal følge opp rådene og innspillene som de oppmøtte kom med på møtet. Vi skal sørge for lokal forankring, økt kompetanse på temaet og gode utearealer. Vi skal stå på for at Drammen kommune kan bli Norges første kommune som gjennomfører 60 minutters daglig fysisk aktivitet i sine skoler. I dette arbeidet må vi se til Trudvang skule i Sogndal og Sylling skole i Lier som har blitt framhevet som forbildene.

Publisert i Drammens Tidende 15. oktober 2014. Skrevet sammen med Nicoline Bjerge Schie.

lørdag, oktober 04, 2014

Veien til fysisk aktivitet i skolen


I det første bystyremøtet etter sommerferien ble det en aldri så liten konkurranse om hvem som skal ha æren for at Drammen kommune endelig har bestemt seg for å gjennomføre 60 minutters daglig fysisk aktivitet i skolen: Høyre eller Arbeiderpartiet. Vi startet med å være rause overfor Høyre, slik gruppeleder Bauman så fint påpekte tidligere i møtet at politikere måtte være. Vi sa vi var glade for at det endelig er tverrpolitisk enighet om saken og påpekte samtidig at vi i Ap hadde jobbet lenge for å få gjennom dette.

Men leder for komite for oppvekst og utdanning, Elisabeth Lindberg, fikk siste ordet og skulle ha seg frabedt at Ap skulle ha æren for en så viktig skolesak. Det er merkverdig, for det var Drammen Ap som i april 2013 stilte spørsmål ved skolenes utearealer til bruk for fysisk aktivitet. Vi hadde et leserinnlegg i Byavisa 17. april hvor vi skrev «For å sikre at drammenslærerne tar fokuset på fysisk aktivitet på alvor, ønsker Drammen Ap at lærerne forplikter seg til å ta i bruk fysisk aktivitet som en del av undervisningen. Dette kan gjøre både inne og ute. Det er derfor nødvendig med gode utearealer som stimulerer til lek, læring og aktivitet.»

Det var også Drammen Ap som i komitemøtet 7. mai 2013 fremmet forslag om at 60 minutters daglig fysisk aktivitet SKAL innarbeides i kommunens «Norges beste skole»-satsning, etter anbefalinger både fra forrige regjering og Helsedirektoratet. Dette ble nedstemt av Høyre og samarbeidspartiene. Samtidig gikk Høyres varaordfører Tove Paule ut i media og mente at fysisk aktivitet ikke er skolens ansvar! Likevel går Høyre uforskammet opp på talerstolen i bystyret nå og påberoper seg æren for at fysisk aktivitet endelig SKAL gjennomføres.

Vi fulgte opp vårt langvarige arbeid med denne saken i bystyremøtet og fremmet følgende to punkter som også ble nedstemt:

- For å legge til rette for gjennomføring av en times fysisk aktivitet må skolenes uteområder være tilfredsstillende. Investeringsmidler til oppgraderinger ses på og innarbeides i økonomiplan for 2015-2018. - Det ses på samarbeidsmodeller sammen med idretten, med et mål om å dra nytte av andre yrkesgruppers kompetanse ved gjennomføring av en times daglig fysisk aktivitet. Det legges også frem en plan for å heve kompetansen blant lærere som skal arbeide med fysisk aktivitet.

Dette viser at vi følger opp vårt langvarige arbeid. Vi er opptatt av at anleggssituasjonen må løftes i bydelene. Og vi er opptatt av samarbeid med idretten om gjennomføring av fysisk aktivitet-saken i skolen.

Vi er derimot ikke opptatt av politisk spill slik Høyre er. Takket være press fra byens idrettsmiljø og Ap blir denne saken en realitet nå.

Publisert i Drammens Tidende, Dagsavisen Fremtiden og Byavisa 1. oktober 2014. Skrevet sammen med Nicoline Bjerge Schie.

lørdag, september 20, 2014

Flyktningpolitikk på avveie


Sverigedemokratene var på Debatten på NRK og snakket om at Norge er til inspirasjon når det gjelder innvandrings- og flyktningpolitikk. De ble møtt med kald skulder, men politikerne som var til stede, utenom SVs Snorre Valen, snakket om flyktninger som om de er noen mennesker som kommer hit og er en byrde, må få grunnleggende opplæring i blant annet språk og må integreres.

Hvorfor har retorikken rundt flyktningpolitikken stått på stedet hvil siden 90-tallet? Hver gang det er debatt, kommer påstandene som starter med «De må…», som at «De må få språkopplæring» eller «De må integreres». Hva med å spørre hva «vi» må? Må ikke vi forstå at mennesker er på flukt og at vi må hjelpe dem slik vi ville ønsket at vi ble hjulpet hvis vi var i samme situasjon? Må ikke vi forstå at det er bedre for et menneske som er i livsfare å få opphold her i Norge, gjerne i et flyktningmottak, enn å vente på at politikerne iverksetter visse tiltak før vi kan ta imot flere?

Jeg har ikke et tall på hvor mange flyktninger Norge bør ta imot, men jeg vet at vi både har pengene og plassen. Retorikken må snus fra et mangel- og problemperspektiv til et ressurs- og hjelpeperspektiv. Mennesker med en annen bakgrunn har noe å tilføre i det norske samfunnet. De er ikke tomme beholdere som må fylles. Dessuten hjelper vi for å hjelpe, ikke for at samfunnet vårt her i nord skal bli mer fullkomment. Derfor er det intet mindre enn inhumant å si nei til syriske flyktninger med begrunnelsen om at de vil belaste vår helsesektor.

Publisert i Drammens Tidende 20. september 2014

fredag, september 19, 2014

En hån mot saken og de etterlatte


Jens Breivik, faren til Anders Behring Breivik, har skrevet en bok med tittelen «Min skyld? En fars historie». På boklanseringen stiller en journalist spørsmålet «Så du mener terrorangrepet kunne vært unngått hvis du hadde fått omsorgsretten?». Jens Breivik svarer «Ja». Journalisten spør «Hva får det deg til å føle da?», hvorpå Jens Breivik svarer «Jeg føler tristhet og anger».

Det er så jeg må klype meg i armen! At Jens Breivik plutselig er allvitende med tanke på hvordan terrorangrepet kunne vært unngått er intet mindre enn oppsiktsvekkende. Her har alle mulige fageksperter innenfor blant annet psykiatri, historie, statsvitenskap, jus og medisin uttalt seg i en av historiens mest medieomtalte rettssak, hvor ugjerningsmannens barndom, oppvekst og politiske ideologi har blitt analysert. Konklusjonen har vært at det er et samspill mellom flere ulike faktorer som har bidratt til at massemorderen gjorde det han gjorde. Ingen enkeltårsak kunne ha forhindret det som skjedde.

Det er en hån mot hele saken å opptre slik Jens Breivik gjør. I tre år har vi fulgt saken, eksperter på feltet har skrevet artikler og bøker. Massemorderen hadde sauset sitt sinn i det mørke internettlandskapet og Eurabia-teorier. Det er folk der ute som sier klart fra at de støtter hans ideer og tanker. Sågar finnes det folk som har støttet hans handlinger. Senest denne uka kunne vi lese i Aftenposten at en nordmann hadde tvitret om at nominasjonskomiteen i AUF måtte henrettes siden de har nominert en ikke-etnisk norsk person til å bli AUFs framtidige leder.

Det er en del som har tragiske barndom. Foreldre som ikke stiller opp. Barnevern som blir koblet inn. Barn som vokser opp med én forelder. De aller fleste av disse klarer seg godt. Enkelte blir enda sterkere enn de villet bli i en «vanlig» familie, såkalte løvetannbarn. De utvikler høy resiliens, nettopp på grunn av motstanden de møter i barndommen. Det er en hån mot alle disse å påstå at en mer tilstedeværende far ville vært vaksinen mot masseterror.

Ikke minst er det en hån mot de etterlatte etter 22. juli. Det blir som å stikke en kniv i det åpne såret og vri den igjen. Her har etterlatte gått dag ut og dag inn og fundert på hvorfor-spørsmålet. Hvorfor akkurat deres barn, søster, bror, barnebarn, venn, partikollega. Også får de dette rett i fleisen: faren står fram og sier det hele kunne vært unngått hvis han hadde fått omsorgsretten, for da hadde han klart «å få ham på bedre tanker».

Nå har jeg verken lest eller tenkt å lese boka. Men pressekonferansen og uttalelsene til Jens Breivik, som også ble sendt på Dagsrevyen, var intet mindre enn utrolig.

Publisert i Dagbladet 19. september 2014

torsdag, september 11, 2014

Skrivefeil til besvær


Sanna Sarromaa skriver om sin irritasjon over alle skrivefeilene i Norge. Jeg kan som språklærer ikke si meg mer enig i hvor irriterende det er å oppdage feil som så enkelt kunne unngås, for eksempel særskriving. Hun har allerede fått et tilsvar fra Espen Olsen ved UiO når det gjelder mangelen på profesjonsetikk i innlegget. Det er lett å si at innlegget til Sarromaa var humoristisk. Og hva som er anekdote og hva som ikke er det er vanskelig å si. Noen vil også si at det som er positivt med slike innlegg er at de skaper debatt.

Jeg er enig med kunnskapsministeren i at Sarromaa viser en arrogant holdning overfor lærere (og andre som måtte begå skrivefeil). Hvis debatten som skapes i tillegg skulle føre til at noen blir redde for å skrive i det offentlige ordskiftet, kan jeg ikke se at det er noe positivt. Jeg vil hevde at Sarromaas utspill er populistisk. Den "treffer" mannen på gata. Men at det er "generell norsk snillisme" å ikke rette alle feil hos elever/studenter og at lærere ikke tør gjøre det fordi de kan føle seg mobba eller bli lei seg? Nei, det tror jeg absolutt ikke.

Forskning på skriving og retting viser at retting av alle feil kan virke mot sin hensikt. Det virker ikke bare negativt på motivasjon og selvbilde, men fører heller ikke så ofte som man skulle tro til at studenten slutter å gjøre en viss type feil. Selv om faglitteraturen er til dels sprikende på dette temaet, anbefales det generelt at man ikke retter alt hele tida og at man selvsagt ser an konteksten (studenten, oppgaven, i hvilken grad skrivefeilen forstyrrer kommunikasjonen, hvor ofte feilen forekommer osv.).

Temaet bør starte med en diskusjon av fagfolk innenfor feltet hvor man først ser på i hvilken grad skrivefeil er et problem, hvem det eventuelt er et problem for, og hvilke tiltak som da bør settes inn. Harselering med et så alvorlig tema, godt pakka inn i humor og sarkasme – og en indirekte oppfordring til å rette på alle mulige skrivefeil er ikke veien å gå.

Det er morsomt med slike påpekninger som vi finner på sosiale medier og FB-gruppper som «Astronomer mot orddeling», men dersom vi skal videre med en seriøs debatt, slik jeg opplever at Sarromaa egentlig vil, så må vi basere retting av skrivefeil på kunnskap om retting av skrivefeil. Da vil nødvendigvis nyansene dukke opp. Da vil vi nødvendigvis oppdage at språklærere gjør klokt i å være selektive og positive i sitt rettearbeid.

Publisert i VG 11. september 2014

mandag, september 01, 2014

Sammen mot ekstremisme?


Mandag 25. august demonstrerte flere tusen mennesker i Oslos gater i det som har blitt kalt «et historisk norsk øyeblikk». Jeg var med i den folkemengden. Jeg møtte opp for å demonstrere mot ekstremisme, samme hvor den måtte komme fra. I dette tilfellet var det ISIS. Forrige gang var det mot høyreekstremisme. Ekstremisme, det vil si voldsforherligelse på bekostning av demokratiske og menneskerettighetsprinsipper, må til enhver tid bekjempes.

Man skulle tro at en slik demonstrasjon ville varme hjertet til FrP-sympatisører. Det er ikke sjeldent de ber muslimer ta avstand fra udåd begått i islams navn. Endelig kom de altså sammen. Ikke bare muslimer, men folk fra alle mulige religioner og livssyn stod skulder mot skulder og demonstrerte. Alle partiledere var også representert. Til og med Siv Jensen som har patent på uttrykket «snikislamisering». Men der tok jeg sannelig feil. Enkelte FrP-ere måtte bare i ettertid prøve å splitte en samlet demonstrasjon istedenfor å slå ring rundt den.

De var ikke misfornøyde fordi det ikke var nok folk der. Heller ikke fordi det ikke var nok muslimer der (noe Dagbladets Marie Simonsen hevdet i ettertid – akkurat som om man kan se på folk hvilken religion de tilhører). Neida, de kunne bare ikke dy seg i å bruke demonstrasjonen som et tegn på at radikal islam alltid har vært og fortsatt er et problem i Norge.

Enkelte FrP-ere, blant andre stortingsrepresentant Mazyar Keshvari og gruppeleder i Drammen Jon Helgheim, la ut en artikkel fra 2009 på Facebook hvor Jonas Gahr Støre påstår at radikal islam ikke er et problem i Norge. Dette syntes de var selvmotsigende i og med at Støre var en av appellantene under demonstrasjonen. Konteksten fra 2009 versus 2014 var visst revnende likegyldig. At demonstrasjonen hadde tittelen #NO2ISIS, altså ekstremismen som herjer i Irak og Syria, var visst også revnende likegyldig.

Underforstått sier de «velkommen etter» til Støre. Og at demonstrasjonens budskap om at ekstremisme ikke har noe med islam å gjøre ikke stemmer. For som Jon Helgheim skriver i et tilsvar til meg på FB-veggen sin: «alt som utføres av islamister har selvsagt med religion å gjøre, det er bare tull å si noe annet». Slik går Helgheim og likesinnede ekstremistenes ærend nettopp fordi ISIS’ mål er å skape en fiktiv kamp mellom «de gode» (de som faktisk tror på dem når de kobler religion og ekstremisme sammen) og «de onde» (alle andre).

Det var for mye å ønske at alle på tvers av politiske skillelinjer og religioner og livssyn kunne slutte seg til demonstrasjonens budskap. Mulig demonstrasjonen hadde vært et større historisk norsk øyeblikk dersom Siv Jensen også tok ordet som appellant og sa like klart og tydelig som «Morn’a Jens» at «Ekstremister som ISIS misbruker religionen til å legitimere sine handlinger. Nei til ekstremisme!»

Publisert i Dagsavisen Fremtiden 01. september 2014

torsdag, august 21, 2014




ISIS (Islamic State of Iraq and Syria), ekstreme islamister, har lagt en tredjedel av Irak og Syria under seg. I cirka ett år har de kjempet for å danne en «islamsk stat». I juni i år kunne de erklære at staten var grunnlagt. De fortsetter å massakrere myndighetspersoner og sivile, barn og kvinner, minoriteter og andre uskyldige. De massakrerer folk de anser som ikke-troende. Disse ekstremistene mener å sitte på det eneste og rette svaret på hva islam egentlig er. De er såpass brutale og transparente i sine metoder at så å si hele verden har tatt avstand fra dem. Til og med Al Qaida brøt med dem i februar i år grunnet deres metoder. Men nylig kunne VG publisere et intervju med talspersonen for «Profeten Ummah», Ubaydullah Hussain, hvor han forteller at han støtter ISIL i deres mål og metoder. Hvorfor kan ikke verdenssamfunnet, som fordømmer massakrene, stanse ISIS?

Det er uforståelig at verdenssamfunnet ikke reagerer sterkere enn det de gjør. FN, sikkerhetsrådet, Vesten og ikke minst nabostatene burde ha kunnet stanse ISIS. Det er i alles interesse at ISIS ikke oppnår sitt mål. Det som skjer nå er skremmende og destabiliserer hele området. ISIS er likevel ikke bare en trussel mot Irak, Syria og nabolandene. ISIS er en alvorlig trussel mot alle. ISIS minner oss om hvor galt det kan gå dersom totalitære ideologier får fotfeste og får mennesker til å villig gå i døden for deres forvrengte ideologi. «Profetens Ummah» ved talspersonen gjør dette enda tydeligere for oss som bor så langt unna urolighetene.

«De fleste muslimer» er en hyppig frase brukt av talspersonen i «Profetens Ummah». De prøver å framstå som de rette tolkerne av hva islam egentlig er og hvordan den bør praktiseres. Ifølge talspersonen for gruppa, Ubaydullah Hussain, har «de fleste grupper som kjemper for islam» underkastet seg IS, den islamske staten under ISIS. Sannheten er at så å si samtlige muslimer i verden tar avstand fra ISIS. Dette handler selvsagt ikke om islam. Islam er en verdensreligion. ISIS og deres «stat» bygger på den mest brutale volden vi har sett på lenge. Slik voldelig atferd har ingen plass hos de aller fleste muslimer eller andre troende. Hussain utnytter denne muligheten til gratis reklame for gruppa si. De er hatet allerede. De er allerede under PSTs overvåkning. De har ingenting å miste, så all propaganda er god propaganda for dem.

FrPs Mazyar Keshvari sier han ikke forstår hvorfor ikke personer som Ubaydullah Hussain bare flytter til Iran, et land han mener er idealstaten for slike ekstremister. Han har et poeng, men i dette tilfellet bommer han totalt, nettopp fordi Shia-muslimer også er ISIS’ fiender. Iran er en Shia-stat. ISIS har helt siden opprettelsen av gruppa i 2003 vært i kamp mot Shia-muslimer.

Eneste løsninga jeg kan se for meg er at en sterk allianse mellom nabostatene og Vesten fører til en effektiv tilintetgjørelse av «den islamske stat» - en stat som er oppretta tross fordømmelse fra verdenssamfunnet (inkludert de aller fleste muslimer) og basert på rene massakrer av uskyldige mennesker. Vi må reagere før IS blir sterkere enn de allerede har blitt.

Publisert i Dagsavisen 21. august 2014

onsdag, august 20, 2014

Røe Isaksens kunnskapskart




Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen hadde innlegget «Kunnskapskartet tegnes» i Drammens Tidende 16. august. Han skriver om institusjonen jeg jobber ved, nemlig lærerutdanninga. Hans budskap er at noen lærerutdanninger i Norge er for små til å kunne overleve grunnet krav om «høyere kvalitet». For Røe Isaksen er «målet enkelt», nemlig «høyere kvalitet i norsk høyere utdanning og forskning». Han ønsker «robuste og solide fagmiljøer» og tenker femårig masterutdanning for lærere vil føre til at elevene i norsk skole «lærer mer».

Innlegget til Røe Isaksen preges av konservatismens og New Public Managements vokabular. «Kvalitet» er gjentatt 12 ganger, «høyere kvalitet» fem ganger, «robuste fagmiljøer» tre ganger. Andre ord som brukes er kunnskap som «leveres» og en høyere utdanning som er i «konkurranse». Ved overflaten virker innlegget fornuftig. Hvem vil vel ikke ha høyere kvalitet? Problemet er at den kvaliteten kunnskapsministeren etterlyser er svært vanskelig å definere for et fagområde hvor vi har med (ut)danning å gjøre.

Kvalitet kan ikke alltid måles og telles. Når Røe Isaksen nevner at under 40 prosent av de tilsatte i lærerutdanningene har doktorgrad eller tilsvarende later han til å tro at kvalitet kan telles. Jo flere som har oppnådd doktorgrad eller tilsvarende kompetanse, jo høyere blir statistikken over de som besitter «kvalitet». Hva denne doktorgraden eller tilsvarende arbeid dreier seg om er visst ubetydelig. Jeg har selv vært vitne til tilsettinger der den formelle kompetansen tillegges all vekt, ikke dens innhold. Er det kvalitet dersom en person med doktorgrad om gammelengelsk men uten undervisningserfaring fra skoleverket tilsettes framfor en person uten doktorgrad men med bred undervisningserfaring? (gammelengelsk har lite eller ingen relevans for skoleverket).

Det mest ideelle er selvsagt en person med relevant doktorgrad eller tilsvarende og bred undervisningserfaring. Slike personer er det ikke mange av. For realiteten ved mange tilsettinger i norske lærerutdanninger er at man utlyser faste stillinger som «Førsteamanuensis/førstelektor/høgskolelektor», men ender opp oftere enn tidligere med å tilsette førstekompetente (personer med doktorgrad eller tilsvarende) framfor erfarne lektorer. Dette skjer fordi man ønsker å framstå som mer «robust» og for å kunne tilby lærerutdanning på masternivå.

Det samme gjelder kunnskapen elever i skoleverket tilegner seg. Kunnskapsministerens kunnskapssyn er positivistisk og reduksjonistisk når han skriver at elever må «lære mer». Med det sier han at det målbare er i fokus (mer av hva?). Det er definitivt ikke sosialisering, danning og det å bli et gagns menneske. Det er definitivt ikke å lære sin plass i verden å kjenne, lære å relatere seg til og omgås med andre, lære å delta og bidra i et demokratisk perspektiv. Slike kvaliteter, Røe Isaksen, kan ikke og skal ikke måles eller telles. All verdens formell kompetanse vil kunne føre til mer faglig læring i skolen, men den er aldeles ingen garanti for høyere kvalitet dersom man legger til grunn en bred definisjon av kvalitet.

Kunnskapskartet som tegnes må ikke bli et kart tegna av og for mennesker med et konservativt og reduksjonistisk kunnskapssyn. Kunnskapskartet som tegnes må være et kart hvor et bredt spekter av kunnskap dyrkes og verdsettes. Det gjelder kunnskap som kan telles og måles, men også kunnskap som ikke kan det. Jeg er sikker på at kunnskapsministeren vil få servert et mer nyansert kart når han er ute på sine dialogmøter på de ulike utdanningsinstitusjonene.

Publisert i Drammens Tidende 19. august 2014

søndag, juni 15, 2014

Tiggeforbud i velstående Norge?


Et tiggeforbud kan være på trappene. Det er viktig å se nærmere på forbudstilhengernes argumenter som til stadighet gjentas i avisspalter og på sosiale medier.

Tittelen på dette innlegget kan oppfattes som en motsetning: «I verdens rikeste land skal det ikke være nødvendig å tigge». Ergo er det legitimt å forby det. Eller at «I verdens rikeste land har vi mer å gi enn alle andre land». Ergo er det ulogisk å forby tigging. Slik kan svaret på spørsmålet i tittelen både være ja og nei. Det sies gjerne at det finnes like gode argumenter både for og mot et forbud. Her skal jeg argumentere mot de mest frekvente påstandene fra forbudstilhengerne. Jeg oppfordrer forbudstilhengerne til å svare på mine argumenter.

La oss ta en titt på påstandene som brukes til å legitimere et tiggeforbud:

(1) I verdens rikeste land skal det ikke være nødvendig å tigge.

Det er grunn til å være enig i denne påstanden. Problemet er derimot at velferdsstaten Norge ikke har et godt nok tilbud til de aller svakeste i samfunnet som velger tigging som sin inntektskilde. Det være seg norske narkomane eller tilreisende romfolk. Den dagen tilbudene er gode nok for de aller svakeste, vil det heller ikke være noe grunn for dem å tigge. Dette argumentet slår dermed seg selv i hjel.

Det bør også skytes inn at nasjonen Norge har ansvar for alle borgere som befinner seg her, uavhengig av statsborgerskap eller opphav. EØS-avtalen innebærer fri flyt av varer og tjenester… og mennesker! Vi kan ikke velge oss ut enkeltgrupper. Det er dette som gir forbudsforslaget en bitter smak i munnen, for selv om ingen av forbudstilhengerne roper høyt om at de ønsker et forbud først og fremst på grunn av tilreisende romfolk, så er det det som er bakgrunnen. Dette fordi vi vet at løsgjengerloven og forbudet mot tigging ble opphevet i 2006. Da ble det hevdet følgende: «Å bøtelegge tiggerne er lite hensiktsmessig og vil bare bidra til å forverre situasjonen. Samfunnet må styrke de sosiale tiltakene overfor denne gruppen, i stedet for å bruke politiet til å skremme dem vekk.»

Først må forbudstilhengerne, med nåværende regjering i spissen, kunne vise at de sosiale tiltakene er blitt såpass tilfredsstillende for alle de som velger å tigge at det gjør det unødvendig for dem å tigge. Dernest kan man hevde at det er unødvendig å tigge i verdens rikeste land.

(2) Tiggerne er en del av organisert kriminalitet.

Tiggere er like forskjellige som deg og meg. Det kan finnes kjeltringer blant dem også. Det foreligger så vidt meg bekjent en forskningsrapport om dette. Den tilsier at argumentet om organisert kriminalitet står svakt. De aller fleste tiggere er ikke en del av et kriminelt nettverk. Som sagt vil det likevel finnes enkelte som begår kriminalitet, slik det er med alle typer grupper. Den riktige vurderingen er da at kriminalitet, slik som menneskehandel som er blitt avdekket i et fåtall saker, allerede er forbudt ved lov.

Dermed faller påstand 2 på sin egen urimelighet.

(3) Tigging løser ikke de grunnleggende problemene.

Jeg har til gode å høre at noen forbudsmotstandere påstår at tigging løser grunnleggende rus- og/eller fattigdomsproblematikk. Norge bruker 300 millioner kroner fram til 2016 på målrettede tiltak i Sentral- og Øst-Europa. Videre bruker Norge en god del penger på rus- og narkotikaproblematikk nasjonalt. Likevel er ikke problemene løst for de aller svakeste gruppene. Tigging vil alltid være en siste utvei for enkelte. Jeg har selv snakket med tiggere. De forteller at de er redde for økt desperasjon dersom tigging skulle bli forbudt. Med andre ord vil ikke et tiggeforbud løse noen problemer, men heller muligens forverre problemet for enkelte. Vinningskriminalitet kan bli alternativ måte å skaffe seg inntekt på.

(4) Tigging er til sjenanse for forbipasserende.

Ved opphevingen av løsgjengerloven og forbudet mot tigging i 2006 pekte Straffelovskommisjonen på at «straff ikke er en rimelig reaksjon for det eventuelle ubehag forbipasserende måtte føle ved en forespørsel om penger. Dersom det er mer aggressiv og truende tigging etter loven § 13 det er snakk om, så påpeker både kommisjonen og lovkommentaren at dette vil rammes av bestemmelser i straffeloven.» Altså er aggressiv og truende framferd allerede forbudt ved lov.

Forbudstilhengerne sier ingenting om hvor grensen skal gå for hva som er til sjenanse for andre. Om de inkluderer ulike typer salg og verving i dette eller ikke. Hvis ikke, bør det argumenteres for hvorfor slik pågående atferd ikke er til sjenanse for noen, i motsetning til tigging.

---

Jeg har tatt for meg de vanligste argumentene som er brukt av forbudstilhengerne. De holder rett og slett ikke vann. Det virker som om regjeringen skynder seg for å innføre et forbud kun fordi Erna Solberg lovet at dersom hun ble statsminister så skulle det ikke foregå tigging her i landet. Regjeringen vil holde det den har lovet, men uten særlig gode argumenter. Til uka skal Stortinget stemme på tiggeforbudsforslaget. Det er klokt å ta et par steg tilbake og vurdere argumentene for et slikt forbud. Alle husker politiets spådommer om tiggerinvasjonen som aldri ble noe av. Vi må holde hodet kaldt og veie våre ord.

I det store bildet hører det selvsagt også til etikk og moral, nestekjærlighet og solidaritet. «Moralismen» som forbudstilhengerne gjør narr av, men som virkelig er en del av hverdagen til alle sammen. Vi snakker om det indre kompasset som forteller oss hva som er rett og galt i hverdagen. Argumenter som henviser til vår moral bør også brukes som argumenter mot et forbud. For alle skal få lov til å be om hjelp når de trenger hjelp. Så får det være opp til oss andre å hjelpe eller ikke. Vi har kanskje ikke en plikt til å gi noe til en som tigger, men vi har en plikt til å tillate at vedkommende ber om denne hjelpen.

Publisert på radikalportal 15. juni 2014

Kursendring i Drammen i 2015


Valgkampen for 2015 er offisielt i gang for Arbeiderpartiet. Med ny regjering i høst er det avgjørende for Arbeiderpartiet å vinne i flest mulig av byene for å ha et solid grunnlag til stortingsvalget i 2017. Drammen Arbeiderparti må vinne tilbake Elvebyen etter 12 år med Høyre ved roret. Økende klasseskiller mener jeg er et grunnleggende – og dessverre voksende problem – som vi må gjøre alt for å bekjempe. Det må vi gjøre fordi vi vet at større klasseskiller fører til mindre harmoniske samfunn, med blant annet mer kriminalitet.

Vi hører til stadighet at andre land ser til Norge nettopp på grunn av små forskjeller, en harmonisk stat, en god velferdsstat og et velfungerende folkestyre. Samtidig vet vi at klasseskillene øker. Spesielt er det de rikeste som drar raskest fra resten. I en ny rapport anbefaler OECD at Norge gjeninnfører formueskatten og arveavgifta – tiltak de mener bidrar til mindre sosiale skiller. Men dette handler ikke bare om de ukloke valgene den nye regjeringa har tatt. På kommunalt nivå handler det om sosiale tiltak overfor de vanskeligstilte og om sosial boligpolitikk.

Drammen kommune har gjort lite eller ingenting på disse to områdene de siste årene. Tvert imot gjør kommunen, med ordføreren i spissen, ingenting for allerede vanskeligstilte, for eksempel hjemløse. Videre vet vi at antall barn som lever i familier med sosialhjelp har økt kraftig. Boligprisene har latt styre seg selv, med det resultat at prisforskjellene mellom bydelene bare har økt. Ett tiltak for bekjempelse av økte klasseskiller er å legge til rette for en naturlig blanding av folk fra ulike sosiale lag. Dersom samme typer sosiale lag menger seg sammen, vil det bare virke selvforsterkende med tanke på økte skiller. Ikke minst er det feilslått politikk med tanke på integrering av innvandrere.

Drammen er en flott by. Fortsetter utviklinga som den har gjort under Høyre vil vi se en mer splitta og ekskluderende by. Derfor er det viktig å snu politikken i 2015.

Publisert i Dagsavisen Fremtiden 26. mai 2014

tirsdag, april 22, 2014

Vi trenger en bredere tilnærming til grunnleggende ferdigheter i skolen




Med Kunnskapsløftet ble det innført fem grunnleggende ferdigheter som skal være gjeldende i alle fag (revidert i 2012): Digitale ferdigheter, muntlige ferdigheter, lesing, regning og skriving. Samtidig har det vært flere og flere som tar til orde for at sosiale ferdigheter også bør inkluderes som en grunnleggende ferdighet. Det hevdes at de grunnleggende ferdighetene vi har i dag er for snevre og kanskje instrumentalistiske.

Noen har bitt seg merke i at lytting ikke er nevnt eksplisitt, selv om det er den ferdigheten elever bruker mest på skolen. Mens lesing og regning er nevnt eksplisitt. PISA (Programme for International Student Assessment) er en viktig årsak til at de grunnleggende ferdighetene er blitt som de er blitt. Det som måles og veies på denne internasjonale storskalaundersøkelsen er nemlig lesing, matematikk og naturfag.

Det new zealandske skolesystemet har de siste årene inspirert norske forskere og lærere. Hvert år drar nordmenn ned for å se og lære hva de gjør i skolen der når det gjelder å få til et helhetlig skoleprogram. Og det er ikke så rart. Se bare hvilke grunnleggende ferdigheter (cross-curricular skills) de opererer med i New Zealand: «thinking, using language, symbols and texts, managing self, relating to others, participating and contributing ». Legg merke til de fire siste ferdighetene! Ferdigheter i å klare seg selv, inngå og opprettholde relasjoner, delta og bidra. Jeg mener vi er på gyngende grunn når vi ikke eksplisitt fokuserer på slike ferdigheter i norsk skole.

Vi er sosiale vesener som er avhengige av hverandre. Vi bor i et velfungerende demokratisk samfunn som er avhengig av vårt engasjement og vår aktive deltakelse for å fortsette å være like velfungerende. Skolens formål er og bør ikke være snevert. Vi trenger grunnleggende ferdigheter som ligner på dem de har i New Zealand. Det må være ferdigheter som bidrar til at elever behersker lesing, skriving, regning, snakking, lytting og digitale ferdigheter i ulike faglige kontekster – men det må også være ferdigheter som bidrar til at elever blir aktive, ansvarlige og delaktige samfunnsborgere i et bredere perspektiv.

Vi må tilbake til den kjente amerikanske filosofen og pedagogen John Deweys tanker som han skrev ned i begynnelsen av forrige århundre: «Education must first be human and only after that professional». Han anså utdanning som et mål i seg selv, ikke som et middel. Utdanning blir av Dewey beskrevet som et liv på lik linje med livet utafor skolen. Den generelle delen av læreplanen er riktignok innretta mot et bredere perspektiv på utdanning, men ser ut til å ha mista sitt grep i den norske skolen på grunn av et instrumentalistisk syn i læreplanenes grunnleggende ferdigheter og et overdrevet fokus på tester som PISA. For å koble den generelle delen av læreplanen tydeligere til de enkelte læreplanene i fag, bør vi kanskje vurdere å introdusere bredere grunnleggende ferdigheter slik som de har i New Zealand?

Publisert på Utdanningsnytt.no 11. april 2014.

torsdag, februar 27, 2014

Nettdebattenes synonymordbok




Blir du kalt politisk korrekt, naiv eller venstrevridd i nettdebatter? Føl deg beæret. Det viser at du holder hodet kaldt, ser ting fra flere sider og ikke lar deg rive med av hylekoret.


Kanskje du er en av dem som debatterer mye på nettet? Jeg har lenge debattert betente eller kontroversielle saker på nettet selv. Enten du er en av dem som bruker hersketeknikken med å klistre på andre merkelapper eller du er en av dem som får merkelappene slengt etter deg, kan det være interessant å se litt metaspråklig på saken. Eksempler på frekvente merkelapper som burde finne veien i en synonymordbok spesielt retta mot nettdebatter er «politisk korrekt» (gjerne forkorta PK), «naiv» og «sosialist/venstrevridd». Det er på høy tid å avkle disse begrepene for å bedre forstå debattdiskursen.

«De andre» Det er særlig enkelte saker hvor disse merkelappene trives godt. Det er saker som angår «de andre» – altså folk som ikke er en del av majoriteten i Norge og som ikke har det samme rommet og den samme makten til å ytre seg om sin egen situasjon. Eksempelvis gjelder det innvandring, omtalen av muslimer, asylpolitikk, behandling av tiggere generelt og romfolk spesielt.

Innvandringsdebatten I innvandringsdebatten er det blitt mer og mer vanlig å diskutere tall, budsjett og økonomi. Ord som «innvandringsregnskap» og «bærekraftig» er blitt gjengs. Det samme med «vi må få kontroll over innvandringa». Implisitt sies det at den er ute av kontroll. Noen ganger ganske så eksplisitt også. Bakgrunnen er helt klart den globale økonomiske krisen vi opplever. Historien har vist oss at det i slike tider er behov for stereotypier og kategorisering av folk i store sekkebegreper som gjerne kan fungere som syndebukker for økonomisk nedgang. For når det er gode økonomiske utsikter, så finner vi lite av dette behovet for «innvandringsregnskap». Hvis du bruker dette som argument, eller problematiserer begrepet innvandrer, så er veien svært kort til å bli stempla som «politisk korrekt». Hva betyr egentlig det? I dette tilfellet betyr «politisk korrekt» å holde hodet kaldt og se ting fra flere perspektiver. I synonymordboka for nettdebatter vil det stå noe sånt som «unngå å støte, håne eller stigmatisere andre på bakgrunn av minoritetskjennetegn (f.eks. legning, etnisitet, religion)». Så legg merke til at «politisk korrekt» også vil dukke opp hvis du havner i nettdebatter hvor du tar til motmæle mot at muslimer er en homogen uforanderlig gruppe.

Asyldebatten I asyldebatten er spørsmålet gjerne hvor mange personer Norge kan, skal eller bør ta imot. De «politisk korrekte» ser til menneskerettighetene (det er en menneskerett å søke asyl) og internasjonale konvensjoner. De forstår at det ikke bare er å melde seg ut av verdenssamfunnet, og at Norge med sine allierte har ansvar for noen av de største konfliktene der ute som har skapt kriger og politiske konflikter.

De «politisk korrekte» vil i framtida også se nyansert på asyldebatten når det vil være millioner av klimaflyktninger på flukt. Da vil de hevde at Vesten har skylden for verdens verste klimautslipp. Ved å forurense seg gjennom den industrielle revolusjonen, kunne de komme seg ut av fattigdom og elendighet. Mens størsteparten av byrden faller på u-landene, som ikke har samme økonomiske kapasitet og teknologi til å håndtere de verste konsekvensene av klimaendringene. De «politisk korrekte» klarer å se dette paradokset.

Da får du gjerne høre at «det er naivt å tro at Norge kan fungere som verdens sosialkontor» eller «det er naivt å tro at så mange kan integrere seg i lille Norge». Hva betyr egentlig det? I dette tilfellet betyr «naivt» det samme som «å vise medmenneskelighet eller solidaritet, ta sin del av ansvaret». Når ordet «integrere» brukes i dette tilfellet, så betyr det egentlig «assimilere». Det er også viktig å ha i mente, for det er først når «de» blir som «oss» at samfunnet kan fungere harmonisk. Hvis du skulle finne på å pirke i begrepene her, så kommer merkelappen «politisk korrekt» fort på banen igjen, nemlig at du klarer å se ting fra flere perspektiver.

Tigger- og/eller romfolk-debatten Tiggerdebatten vi har hatt i Norge de siste tre-fire årene har fått fram noen av de verste menneskelige sidene og de verste rasistiske ytringene. Da var plutselig ikke tigging bare tigging, men ble relatert først og fremst til etnisitet. Romfolket var det letteste offeret, uten å kunne forsvare seg, uten å ha en stemme i offentligheten, og ved å ha med seg et av de mørkeste kapitlene i europeisk og norsk historie i bagasjen.

Kommentarfeltene på nettet flomma over av hatske og rasistiske ytringer. Hvis du kasta deg ut i debatten som «politisk korrekt» (holdt hodet kaldt, så ting fra flere sider, ikke lot deg rive med av hylekoret), var du ikke bare «naiv» (viste medmenneskelighet og solidaritet), men gjerne også «sosialist/venstrevridd». Ja, enkelte bruker «sosialist/venstrevridd» som om det var noe negativt og noe vi må bekjempe. Men hva betyr egentlig det? Slår du opp i synonymordboka for nettdebatter, så finner du denne forklaringa: «å stemme på partier som Rødt, SV og Ap, hvor for eksempel sosial utjevning, yte etter evne få etter behov, sterk avstand fra oss-dem-tenkning og kritikk av høyrepopulisme står sentralt». Lettvinte og høyrepopulistiske uttalelser som «Sett opp busser! Send dem ut øyeblikkelig», slik Siv Jensen uttalte seg om romfolket, tar de venstrevridde sterk avstand fra.

Føl deg beæret! Det skal være lov å være kritisk til innvandrings- og asylpolitikk, tigging som sosialt fenomen og islamisme som misbruk av islam til å utøve undertrykkelse og vold. Det skal være lov å være kritisk mot alt dette uten at motdebattanten trekker det såkalte rasismekortet eller islamofobkortet. Men synonymordboka for nettdebatter, som jeg har gitt en smakebit av her, viser at de som blir stempla som politisk korrekte, naive og venstrevridde, bør føle seg beæret. De er tross alt reflekterte, nyanserte, unngår å stigmatisere og håne minoriteter, er for sosial utjevning og kjemper mot høyrepopulismen.

Publisert på Radikal Portal 26. februar 2014

fredag, februar 21, 2014

Uniform mot motepress


Det er gledelig for Drammen Arbeiderparti at skoleuniform-forslaget fra årsmøtet har skapt en stor debatt. La oss med en gang presisere at dette fortsatt er på et forslag-stadium. Ingen beslutninger er tatt. La oss også presisere at ingen skal bli tvunget til noe. Alle relevante aktører skal bli hørt. Selv om partiet vårt og eventuelt andre partier skulle være for et slikt forslag, vil saken måtte utredes grundig sammen med blant andre FAU og skolene. Vi ønsker også å understreke at eventuelle kostnader knyttet til skoleuniform ikke vil måtte gå ut over andre viktige investeringer i drammensskolen.

Gratisprinsippet i norsk skole finner vi også i andre land, bl.a. i Australia. Den offentlige skolen i slike land har likevel en frivillig kleskode på skolen uten å bryte med gratisprinsippet. Og elevenes foreldre er villige til å følge den av flere årsaker. Den er blant annet billigere (eleven trenger færre skift), skaper samhold og fellesskap, og viktigst av alt – som også har vært Drammen Arbeiderpartis hovedgrunn til å stemme for dette forslaget – er at en felles kleskode fungerer som et tiltak mot det økende motepresset. Om uniform/kleskode på noen måte skulle bryte med gratisprinsippet, må vi finne alternative måter å finansiere det på, f.eks. søke om statlige tilskudd til et prøveprosjekt.

Vi tror ikke dosent og rektor ved Markedshøyskolen, Trond Blindheim, og andre forskere innenfor feltet sosiologi og markedsføring, er helt på bærtur når de anbefaler skoleuniform som et tiltak mot økende motepress. Hvorfor er motepress noe som bør motvirkes? Jo, fordi vi vet fra forskning på barn og unges påvirkning på hverandre at likhetspresset står meget sterkt. Hvis noen har det og det klesmerket, så ønsker klassekameratene å følge med på moten. Vi vet også at enkelte foreldre lar seg rive med og går til innkjøp av dyrere merkeklær, mens andre ikke har mulighet til å være med på kjøret. Skolens to viktigste oppgaver er læring og sosialisering. Barn og unge skal ikke måtte identifisere seg gjennom mote i en så tidlig alder. De bør se hverandre for den de er, ikke for det de har på seg. Skoleuniform kan være et av flere nyttige tiltak. Samtidig vil holdningsskapende arbeid fortsatt være viktig.

Det vil være mange eventualiteter når det gjelder skoleuniform i en norsk kontekst, siden vi ikke har den kulturen slik mange andre land har. Likevel mener vi det er på sin plass å diskutere en type kleskode som motvirker det økende motepresset. Vi tror ikke at ett tiltak er nok. Holdningsskapende arbeid og foreldre som snakker med deres barn om dette er også viktig. Vi kan slå fast med en gang at vi ikke tenker på stive uniformer som gjerne assosieres med privatskoler. Skulle uniform/kleskode noen gang bli en virkelighet i Drammen, tror vi det er til alles beste at uniformene er komfortable og fine. Vi er også opptatt av at elever skal ha anledning til å utfolde seg fysisk i skolens friminutter, slik at en uniform også må være praktisk. Vi tror det er lurt å involvere elever til å si sin mening om form og fasong.

Dette er en sak som ser ut til å gå på tvers av partigrenser og ideologier, og det er vi glade for. Det viser at politikere klarer å legge vekk sine kjepphester og ta stilling til en sak gjennom å tenke hva som er best for skolens oppdrag. Drammen Arbeiderparti viser at vi tar tør ta debatten om et økende motepress blant barn og unge i skolen. Skolen er kanskje den arenaen hvor barn og unge tilbringer mesteparten av sin tid, og det er på tide at politikere i kommunen foreslår konkrete tiltak mot motepress.

Publisert i Drammens Tidende 21. februar 2014. Skrevet sammen med leder i Drammen Arbeiderparti, Vegard Eliassen Stillerud.

onsdag, januar 22, 2014

Villedende om Australia




I sin kronikk her på NRK Ytring anvender Jon Hustad en feilaktig logikk basert på overfladiske observasjoner fra et besøk til operahuset i Sydney og misbruk av FNs levekårsindeks til å hevde at Norge bør redusere sitt inntak av flyktninger og ta i bruk lukkede asylmottak i utviklingsland.

FNs levekårsindeks er basert på forventet levealder, helse- og utdanningsnivå, og kjøpekraft. Den sier ingenting om innvandringspolitikk, så vi stiller oss uforstående til måten den brukes på av Hustad.

Flyktninger har dypere verdiforståelse

Hustad skriver om menneskerettigheter, som bl.a. inkluderer ytringsfrihet. Han bruker sin ytringsfrihet til å generalisere om muslimer som en homogen gruppe som angivelig fryktes i Vesten grunnet «andre verdier enn vestlige». Dette er et paradoks, siden en del muslimer som bor i Norge (og i Australia) selv har flyktet fra undertrykkende regimer. De har en dypere forståelse av verdier som Østen og Vesten deler, enn dem som uttrykker seg fra en relativt komfortabel og privilegert posisjon, slik som Hustad.

Videre synes hans argument å være basert på en oppfatning av at alt virker til å være godt vedlikeholdt rundt operahuset, at han ikke ser noe sosial nød og at bussene er gratis. Ja, det er riktig at områdene rundt operahuset er godt vedlikeholdt, men han tar feil på de andre punktene. Australia har en signifikant sosial nød, slik alle land har, og vi betaler for bussbillettene våre i Sydney. På enkelte bussruter må man forhåndsbetale, men kanskje Hustad ikke forstod dette.

Kunne forventet mer generøsitet

Australia har jobbet hardt for å opprettholde en følelse av et egalitært samfunn helt siden tiden som fangekoloni. Det gjør Australia gjennom sitt velferdssystem, Medicare og utdanningstjenester. Australiere fortsetter å diskutere hva de privilegertes rolle og påvirkning er på de vanskeligstilte, og hvordan dette burde gjenspeiles i regjeringens politikk. Australia har sett opp til land som Norge med tanke på hvordan områder som familiepolitikk og dets innvirkning på kvinners deltakelse i arbeidsmarkedet kan videreutvikles.

Noen av oss har tatt til oss det faktum at Norges oljereserver er offentlig eid og fordelene dette har for norske borgere. En skulle tro at dette ville føre til en litt mer generøs politikk per innbygger overfor flyktninger.

Nasjonalisme og Australia Day

Når det gjelder den nasjonale identiteten, debatterer australiere mer og mer hva Australia Day betyr og hvordan de kan forsone seg med historien hvor også australiere ankom i båter – sågar ville urbefolkningen at mange av disse båtene skulle snu! Tim Flannery, Australian of the Year i 2007, uttrykte sinne mot at aboriginene som kjempet og døde for sitt land og sitt folk mot hvite settlere blir oversett av Australian War Memorial.

Båtflyktninger og Indonesia

Hustad påstår at australiere ser på Indonesia som en trussel. Dette er en fullstendig feiltolkning av den nåværende debatten her om båtflyktninger fra Indonesia. Disse menneskene er ikke indonesere! De har i stor grad flyktet fra eget land fordi menneskerettighetene der blir krenket, f.eks. Hazara-folket fra Afghanistan, intellektuelle fra Irak og Iran, tamiler fra Sri Lanka.

Snarere handler debatten om Australias befolkningsvekst, ikke hvorvidt Indonesia er en trussel eller ikke. Debatten blir riktignok kuppet av personer som frykter ande som ikke er lik dem selv, slik tendensen også er i Europa. Den virkelige trusselen mot Australia er derimot den negative effekten Hustad og likesinnedes hatfremmende språk kan ha på muslimske ekstremister i Indonesia og andre steder til å tenke enda verre om oss i Vesten.

Verdighet

Vi skal gi Hustad rett i én ting, og det er at Abbott-regjeringen bryter en rekke konvensjoner som landet har signert og ratifisert . Hvis man tror at Norge burde gjøre det samme, så tror man også på at «two wrongs make a right». Amnesty International-talsmann Graeme McGregor fordømmer Australias politikk som han mener undergraver menneskerettighetene. Flyktningstatus i henhold til 1951-konvensjonen «arises from the nature of one’s predicament rather than from a formal determination of status» (s. 278).

Dette er bekreftet i UNHCR Handbook som erklærer at en flyktning «ikke blir en flyktning på grunn av anerkjennelse, men er anerkjent fordi han er en flyktning ». Det handler om å hedre verdigheten til sårbare grupper – mennesker som kan være annerledes enn oss selv. Derfor må søkelyset heller settes på disse alvorlige bruddene, og australske politikere gjøres ansvarlige overfor det internasjonale samfunnet.

Kan bli klimaflyktninger

Mange australiere er forferdet over regjeringens bruk av lukkede asylmottak til en høy skattepris når Europa modellerer en mer human tilnærming. Ja, å låse inne uskyldige flyktninger i lukkede mottak er inhumant – og det er heller ikke bærekraftig. Faktum er at strømmen av flyktninger bare vil øke i framtiden. En liten men økende antall australiere er klar over at australske barn en dag vil kunne bli flyktninger siden større deler av Australia vil bli ubeboelig i løpet av det neste århundret grunnet global oppvarming. Vi siterer Ross Garnaut, en ledende australsk økonom i en ny bok med tittelen Four Degrees of Global Warming: Australia in a Hot World: «Warming of 4 degrees celsius and more would precipitate such large change in global politics as to force the reshaping of national boundaries» Videre skriver han: «The survival of states with anything like the current boundaries and roles would be one of the less likely eventualities.»

Derfor må vi behandle flyktninger slik vi en dag ønsker å bli behandlet selv som flyktninger.

-------------------------------

Kronikk publisert på NRK Ytring 22. januar 2014. Skrevet sammen med tidligere byrådsrepresentant i Brisbane Felicity Farmer, internasjonal menneskerettighetsadvokat og journalist Kali Goldstone og professor i utdanningsvitenskap Audrey Osler.