Søk i denne bloggen

søndag, juni 15, 2014

Tiggeforbud i velstående Norge?


Et tiggeforbud kan være på trappene. Det er viktig å se nærmere på forbudstilhengernes argumenter som til stadighet gjentas i avisspalter og på sosiale medier.

Tittelen på dette innlegget kan oppfattes som en motsetning: «I verdens rikeste land skal det ikke være nødvendig å tigge». Ergo er det legitimt å forby det. Eller at «I verdens rikeste land har vi mer å gi enn alle andre land». Ergo er det ulogisk å forby tigging. Slik kan svaret på spørsmålet i tittelen både være ja og nei. Det sies gjerne at det finnes like gode argumenter både for og mot et forbud. Her skal jeg argumentere mot de mest frekvente påstandene fra forbudstilhengerne. Jeg oppfordrer forbudstilhengerne til å svare på mine argumenter.

La oss ta en titt på påstandene som brukes til å legitimere et tiggeforbud:

(1) I verdens rikeste land skal det ikke være nødvendig å tigge.

Det er grunn til å være enig i denne påstanden. Problemet er derimot at velferdsstaten Norge ikke har et godt nok tilbud til de aller svakeste i samfunnet som velger tigging som sin inntektskilde. Det være seg norske narkomane eller tilreisende romfolk. Den dagen tilbudene er gode nok for de aller svakeste, vil det heller ikke være noe grunn for dem å tigge. Dette argumentet slår dermed seg selv i hjel.

Det bør også skytes inn at nasjonen Norge har ansvar for alle borgere som befinner seg her, uavhengig av statsborgerskap eller opphav. EØS-avtalen innebærer fri flyt av varer og tjenester… og mennesker! Vi kan ikke velge oss ut enkeltgrupper. Det er dette som gir forbudsforslaget en bitter smak i munnen, for selv om ingen av forbudstilhengerne roper høyt om at de ønsker et forbud først og fremst på grunn av tilreisende romfolk, så er det det som er bakgrunnen. Dette fordi vi vet at løsgjengerloven og forbudet mot tigging ble opphevet i 2006. Da ble det hevdet følgende: «Å bøtelegge tiggerne er lite hensiktsmessig og vil bare bidra til å forverre situasjonen. Samfunnet må styrke de sosiale tiltakene overfor denne gruppen, i stedet for å bruke politiet til å skremme dem vekk.»

Først må forbudstilhengerne, med nåværende regjering i spissen, kunne vise at de sosiale tiltakene er blitt såpass tilfredsstillende for alle de som velger å tigge at det gjør det unødvendig for dem å tigge. Dernest kan man hevde at det er unødvendig å tigge i verdens rikeste land.

(2) Tiggerne er en del av organisert kriminalitet.

Tiggere er like forskjellige som deg og meg. Det kan finnes kjeltringer blant dem også. Det foreligger så vidt meg bekjent en forskningsrapport om dette. Den tilsier at argumentet om organisert kriminalitet står svakt. De aller fleste tiggere er ikke en del av et kriminelt nettverk. Som sagt vil det likevel finnes enkelte som begår kriminalitet, slik det er med alle typer grupper. Den riktige vurderingen er da at kriminalitet, slik som menneskehandel som er blitt avdekket i et fåtall saker, allerede er forbudt ved lov.

Dermed faller påstand 2 på sin egen urimelighet.

(3) Tigging løser ikke de grunnleggende problemene.

Jeg har til gode å høre at noen forbudsmotstandere påstår at tigging løser grunnleggende rus- og/eller fattigdomsproblematikk. Norge bruker 300 millioner kroner fram til 2016 på målrettede tiltak i Sentral- og Øst-Europa. Videre bruker Norge en god del penger på rus- og narkotikaproblematikk nasjonalt. Likevel er ikke problemene løst for de aller svakeste gruppene. Tigging vil alltid være en siste utvei for enkelte. Jeg har selv snakket med tiggere. De forteller at de er redde for økt desperasjon dersom tigging skulle bli forbudt. Med andre ord vil ikke et tiggeforbud løse noen problemer, men heller muligens forverre problemet for enkelte. Vinningskriminalitet kan bli alternativ måte å skaffe seg inntekt på.

(4) Tigging er til sjenanse for forbipasserende.

Ved opphevingen av løsgjengerloven og forbudet mot tigging i 2006 pekte Straffelovskommisjonen på at «straff ikke er en rimelig reaksjon for det eventuelle ubehag forbipasserende måtte føle ved en forespørsel om penger. Dersom det er mer aggressiv og truende tigging etter loven § 13 det er snakk om, så påpeker både kommisjonen og lovkommentaren at dette vil rammes av bestemmelser i straffeloven.» Altså er aggressiv og truende framferd allerede forbudt ved lov.

Forbudstilhengerne sier ingenting om hvor grensen skal gå for hva som er til sjenanse for andre. Om de inkluderer ulike typer salg og verving i dette eller ikke. Hvis ikke, bør det argumenteres for hvorfor slik pågående atferd ikke er til sjenanse for noen, i motsetning til tigging.

---

Jeg har tatt for meg de vanligste argumentene som er brukt av forbudstilhengerne. De holder rett og slett ikke vann. Det virker som om regjeringen skynder seg for å innføre et forbud kun fordi Erna Solberg lovet at dersom hun ble statsminister så skulle det ikke foregå tigging her i landet. Regjeringen vil holde det den har lovet, men uten særlig gode argumenter. Til uka skal Stortinget stemme på tiggeforbudsforslaget. Det er klokt å ta et par steg tilbake og vurdere argumentene for et slikt forbud. Alle husker politiets spådommer om tiggerinvasjonen som aldri ble noe av. Vi må holde hodet kaldt og veie våre ord.

I det store bildet hører det selvsagt også til etikk og moral, nestekjærlighet og solidaritet. «Moralismen» som forbudstilhengerne gjør narr av, men som virkelig er en del av hverdagen til alle sammen. Vi snakker om det indre kompasset som forteller oss hva som er rett og galt i hverdagen. Argumenter som henviser til vår moral bør også brukes som argumenter mot et forbud. For alle skal få lov til å be om hjelp når de trenger hjelp. Så får det være opp til oss andre å hjelpe eller ikke. Vi har kanskje ikke en plikt til å gi noe til en som tigger, men vi har en plikt til å tillate at vedkommende ber om denne hjelpen.

Publisert på radikalportal 15. juni 2014

Ingen kommentarer: