Søk i denne bloggen

torsdag, august 21, 2014




ISIS (Islamic State of Iraq and Syria), ekstreme islamister, har lagt en tredjedel av Irak og Syria under seg. I cirka ett år har de kjempet for å danne en «islamsk stat». I juni i år kunne de erklære at staten var grunnlagt. De fortsetter å massakrere myndighetspersoner og sivile, barn og kvinner, minoriteter og andre uskyldige. De massakrerer folk de anser som ikke-troende. Disse ekstremistene mener å sitte på det eneste og rette svaret på hva islam egentlig er. De er såpass brutale og transparente i sine metoder at så å si hele verden har tatt avstand fra dem. Til og med Al Qaida brøt med dem i februar i år grunnet deres metoder. Men nylig kunne VG publisere et intervju med talspersonen for «Profeten Ummah», Ubaydullah Hussain, hvor han forteller at han støtter ISIL i deres mål og metoder. Hvorfor kan ikke verdenssamfunnet, som fordømmer massakrene, stanse ISIS?

Det er uforståelig at verdenssamfunnet ikke reagerer sterkere enn det de gjør. FN, sikkerhetsrådet, Vesten og ikke minst nabostatene burde ha kunnet stanse ISIS. Det er i alles interesse at ISIS ikke oppnår sitt mål. Det som skjer nå er skremmende og destabiliserer hele området. ISIS er likevel ikke bare en trussel mot Irak, Syria og nabolandene. ISIS er en alvorlig trussel mot alle. ISIS minner oss om hvor galt det kan gå dersom totalitære ideologier får fotfeste og får mennesker til å villig gå i døden for deres forvrengte ideologi. «Profetens Ummah» ved talspersonen gjør dette enda tydeligere for oss som bor så langt unna urolighetene.

«De fleste muslimer» er en hyppig frase brukt av talspersonen i «Profetens Ummah». De prøver å framstå som de rette tolkerne av hva islam egentlig er og hvordan den bør praktiseres. Ifølge talspersonen for gruppa, Ubaydullah Hussain, har «de fleste grupper som kjemper for islam» underkastet seg IS, den islamske staten under ISIS. Sannheten er at så å si samtlige muslimer i verden tar avstand fra ISIS. Dette handler selvsagt ikke om islam. Islam er en verdensreligion. ISIS og deres «stat» bygger på den mest brutale volden vi har sett på lenge. Slik voldelig atferd har ingen plass hos de aller fleste muslimer eller andre troende. Hussain utnytter denne muligheten til gratis reklame for gruppa si. De er hatet allerede. De er allerede under PSTs overvåkning. De har ingenting å miste, så all propaganda er god propaganda for dem.

FrPs Mazyar Keshvari sier han ikke forstår hvorfor ikke personer som Ubaydullah Hussain bare flytter til Iran, et land han mener er idealstaten for slike ekstremister. Han har et poeng, men i dette tilfellet bommer han totalt, nettopp fordi Shia-muslimer også er ISIS’ fiender. Iran er en Shia-stat. ISIS har helt siden opprettelsen av gruppa i 2003 vært i kamp mot Shia-muslimer.

Eneste løsninga jeg kan se for meg er at en sterk allianse mellom nabostatene og Vesten fører til en effektiv tilintetgjørelse av «den islamske stat» - en stat som er oppretta tross fordømmelse fra verdenssamfunnet (inkludert de aller fleste muslimer) og basert på rene massakrer av uskyldige mennesker. Vi må reagere før IS blir sterkere enn de allerede har blitt.

Publisert i Dagsavisen 21. august 2014

onsdag, august 20, 2014

Røe Isaksens kunnskapskart




Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen hadde innlegget «Kunnskapskartet tegnes» i Drammens Tidende 16. august. Han skriver om institusjonen jeg jobber ved, nemlig lærerutdanninga. Hans budskap er at noen lærerutdanninger i Norge er for små til å kunne overleve grunnet krav om «høyere kvalitet». For Røe Isaksen er «målet enkelt», nemlig «høyere kvalitet i norsk høyere utdanning og forskning». Han ønsker «robuste og solide fagmiljøer» og tenker femårig masterutdanning for lærere vil føre til at elevene i norsk skole «lærer mer».

Innlegget til Røe Isaksen preges av konservatismens og New Public Managements vokabular. «Kvalitet» er gjentatt 12 ganger, «høyere kvalitet» fem ganger, «robuste fagmiljøer» tre ganger. Andre ord som brukes er kunnskap som «leveres» og en høyere utdanning som er i «konkurranse». Ved overflaten virker innlegget fornuftig. Hvem vil vel ikke ha høyere kvalitet? Problemet er at den kvaliteten kunnskapsministeren etterlyser er svært vanskelig å definere for et fagområde hvor vi har med (ut)danning å gjøre.

Kvalitet kan ikke alltid måles og telles. Når Røe Isaksen nevner at under 40 prosent av de tilsatte i lærerutdanningene har doktorgrad eller tilsvarende later han til å tro at kvalitet kan telles. Jo flere som har oppnådd doktorgrad eller tilsvarende kompetanse, jo høyere blir statistikken over de som besitter «kvalitet». Hva denne doktorgraden eller tilsvarende arbeid dreier seg om er visst ubetydelig. Jeg har selv vært vitne til tilsettinger der den formelle kompetansen tillegges all vekt, ikke dens innhold. Er det kvalitet dersom en person med doktorgrad om gammelengelsk men uten undervisningserfaring fra skoleverket tilsettes framfor en person uten doktorgrad men med bred undervisningserfaring? (gammelengelsk har lite eller ingen relevans for skoleverket).

Det mest ideelle er selvsagt en person med relevant doktorgrad eller tilsvarende og bred undervisningserfaring. Slike personer er det ikke mange av. For realiteten ved mange tilsettinger i norske lærerutdanninger er at man utlyser faste stillinger som «Førsteamanuensis/førstelektor/høgskolelektor», men ender opp oftere enn tidligere med å tilsette førstekompetente (personer med doktorgrad eller tilsvarende) framfor erfarne lektorer. Dette skjer fordi man ønsker å framstå som mer «robust» og for å kunne tilby lærerutdanning på masternivå.

Det samme gjelder kunnskapen elever i skoleverket tilegner seg. Kunnskapsministerens kunnskapssyn er positivistisk og reduksjonistisk når han skriver at elever må «lære mer». Med det sier han at det målbare er i fokus (mer av hva?). Det er definitivt ikke sosialisering, danning og det å bli et gagns menneske. Det er definitivt ikke å lære sin plass i verden å kjenne, lære å relatere seg til og omgås med andre, lære å delta og bidra i et demokratisk perspektiv. Slike kvaliteter, Røe Isaksen, kan ikke og skal ikke måles eller telles. All verdens formell kompetanse vil kunne føre til mer faglig læring i skolen, men den er aldeles ingen garanti for høyere kvalitet dersom man legger til grunn en bred definisjon av kvalitet.

Kunnskapskartet som tegnes må ikke bli et kart tegna av og for mennesker med et konservativt og reduksjonistisk kunnskapssyn. Kunnskapskartet som tegnes må være et kart hvor et bredt spekter av kunnskap dyrkes og verdsettes. Det gjelder kunnskap som kan telles og måles, men også kunnskap som ikke kan det. Jeg er sikker på at kunnskapsministeren vil få servert et mer nyansert kart når han er ute på sine dialogmøter på de ulike utdanningsinstitusjonene.

Publisert i Drammens Tidende 19. august 2014