Søk i denne bloggen

lørdag, september 20, 2014

Flyktningpolitikk på avveie


Sverigedemokratene var på Debatten på NRK og snakket om at Norge er til inspirasjon når det gjelder innvandrings- og flyktningpolitikk. De ble møtt med kald skulder, men politikerne som var til stede, utenom SVs Snorre Valen, snakket om flyktninger som om de er noen mennesker som kommer hit og er en byrde, må få grunnleggende opplæring i blant annet språk og må integreres.

Hvorfor har retorikken rundt flyktningpolitikken stått på stedet hvil siden 90-tallet? Hver gang det er debatt, kommer påstandene som starter med «De må…», som at «De må få språkopplæring» eller «De må integreres». Hva med å spørre hva «vi» må? Må ikke vi forstå at mennesker er på flukt og at vi må hjelpe dem slik vi ville ønsket at vi ble hjulpet hvis vi var i samme situasjon? Må ikke vi forstå at det er bedre for et menneske som er i livsfare å få opphold her i Norge, gjerne i et flyktningmottak, enn å vente på at politikerne iverksetter visse tiltak før vi kan ta imot flere?

Jeg har ikke et tall på hvor mange flyktninger Norge bør ta imot, men jeg vet at vi både har pengene og plassen. Retorikken må snus fra et mangel- og problemperspektiv til et ressurs- og hjelpeperspektiv. Mennesker med en annen bakgrunn har noe å tilføre i det norske samfunnet. De er ikke tomme beholdere som må fylles. Dessuten hjelper vi for å hjelpe, ikke for at samfunnet vårt her i nord skal bli mer fullkomment. Derfor er det intet mindre enn inhumant å si nei til syriske flyktninger med begrunnelsen om at de vil belaste vår helsesektor.

Publisert i Drammens Tidende 20. september 2014

fredag, september 19, 2014

En hån mot saken og de etterlatte


Jens Breivik, faren til Anders Behring Breivik, har skrevet en bok med tittelen «Min skyld? En fars historie». På boklanseringen stiller en journalist spørsmålet «Så du mener terrorangrepet kunne vært unngått hvis du hadde fått omsorgsretten?». Jens Breivik svarer «Ja». Journalisten spør «Hva får det deg til å føle da?», hvorpå Jens Breivik svarer «Jeg føler tristhet og anger».

Det er så jeg må klype meg i armen! At Jens Breivik plutselig er allvitende med tanke på hvordan terrorangrepet kunne vært unngått er intet mindre enn oppsiktsvekkende. Her har alle mulige fageksperter innenfor blant annet psykiatri, historie, statsvitenskap, jus og medisin uttalt seg i en av historiens mest medieomtalte rettssak, hvor ugjerningsmannens barndom, oppvekst og politiske ideologi har blitt analysert. Konklusjonen har vært at det er et samspill mellom flere ulike faktorer som har bidratt til at massemorderen gjorde det han gjorde. Ingen enkeltårsak kunne ha forhindret det som skjedde.

Det er en hån mot hele saken å opptre slik Jens Breivik gjør. I tre år har vi fulgt saken, eksperter på feltet har skrevet artikler og bøker. Massemorderen hadde sauset sitt sinn i det mørke internettlandskapet og Eurabia-teorier. Det er folk der ute som sier klart fra at de støtter hans ideer og tanker. Sågar finnes det folk som har støttet hans handlinger. Senest denne uka kunne vi lese i Aftenposten at en nordmann hadde tvitret om at nominasjonskomiteen i AUF måtte henrettes siden de har nominert en ikke-etnisk norsk person til å bli AUFs framtidige leder.

Det er en del som har tragiske barndom. Foreldre som ikke stiller opp. Barnevern som blir koblet inn. Barn som vokser opp med én forelder. De aller fleste av disse klarer seg godt. Enkelte blir enda sterkere enn de villet bli i en «vanlig» familie, såkalte løvetannbarn. De utvikler høy resiliens, nettopp på grunn av motstanden de møter i barndommen. Det er en hån mot alle disse å påstå at en mer tilstedeværende far ville vært vaksinen mot masseterror.

Ikke minst er det en hån mot de etterlatte etter 22. juli. Det blir som å stikke en kniv i det åpne såret og vri den igjen. Her har etterlatte gått dag ut og dag inn og fundert på hvorfor-spørsmålet. Hvorfor akkurat deres barn, søster, bror, barnebarn, venn, partikollega. Også får de dette rett i fleisen: faren står fram og sier det hele kunne vært unngått hvis han hadde fått omsorgsretten, for da hadde han klart «å få ham på bedre tanker».

Nå har jeg verken lest eller tenkt å lese boka. Men pressekonferansen og uttalelsene til Jens Breivik, som også ble sendt på Dagsrevyen, var intet mindre enn utrolig.

Publisert i Dagbladet 19. september 2014

torsdag, september 11, 2014

Skrivefeil til besvær


Sanna Sarromaa skriver om sin irritasjon over alle skrivefeilene i Norge. Jeg kan som språklærer ikke si meg mer enig i hvor irriterende det er å oppdage feil som så enkelt kunne unngås, for eksempel særskriving. Hun har allerede fått et tilsvar fra Espen Olsen ved UiO når det gjelder mangelen på profesjonsetikk i innlegget. Det er lett å si at innlegget til Sarromaa var humoristisk. Og hva som er anekdote og hva som ikke er det er vanskelig å si. Noen vil også si at det som er positivt med slike innlegg er at de skaper debatt.

Jeg er enig med kunnskapsministeren i at Sarromaa viser en arrogant holdning overfor lærere (og andre som måtte begå skrivefeil). Hvis debatten som skapes i tillegg skulle føre til at noen blir redde for å skrive i det offentlige ordskiftet, kan jeg ikke se at det er noe positivt. Jeg vil hevde at Sarromaas utspill er populistisk. Den "treffer" mannen på gata. Men at det er "generell norsk snillisme" å ikke rette alle feil hos elever/studenter og at lærere ikke tør gjøre det fordi de kan føle seg mobba eller bli lei seg? Nei, det tror jeg absolutt ikke.

Forskning på skriving og retting viser at retting av alle feil kan virke mot sin hensikt. Det virker ikke bare negativt på motivasjon og selvbilde, men fører heller ikke så ofte som man skulle tro til at studenten slutter å gjøre en viss type feil. Selv om faglitteraturen er til dels sprikende på dette temaet, anbefales det generelt at man ikke retter alt hele tida og at man selvsagt ser an konteksten (studenten, oppgaven, i hvilken grad skrivefeilen forstyrrer kommunikasjonen, hvor ofte feilen forekommer osv.).

Temaet bør starte med en diskusjon av fagfolk innenfor feltet hvor man først ser på i hvilken grad skrivefeil er et problem, hvem det eventuelt er et problem for, og hvilke tiltak som da bør settes inn. Harselering med et så alvorlig tema, godt pakka inn i humor og sarkasme – og en indirekte oppfordring til å rette på alle mulige skrivefeil er ikke veien å gå.

Det er morsomt med slike påpekninger som vi finner på sosiale medier og FB-gruppper som «Astronomer mot orddeling», men dersom vi skal videre med en seriøs debatt, slik jeg opplever at Sarromaa egentlig vil, så må vi basere retting av skrivefeil på kunnskap om retting av skrivefeil. Da vil nødvendigvis nyansene dukke opp. Da vil vi nødvendigvis oppdage at språklærere gjør klokt i å være selektive og positive i sitt rettearbeid.

Publisert i VG 11. september 2014

mandag, september 01, 2014

Sammen mot ekstremisme?


Mandag 25. august demonstrerte flere tusen mennesker i Oslos gater i det som har blitt kalt «et historisk norsk øyeblikk». Jeg var med i den folkemengden. Jeg møtte opp for å demonstrere mot ekstremisme, samme hvor den måtte komme fra. I dette tilfellet var det ISIS. Forrige gang var det mot høyreekstremisme. Ekstremisme, det vil si voldsforherligelse på bekostning av demokratiske og menneskerettighetsprinsipper, må til enhver tid bekjempes.

Man skulle tro at en slik demonstrasjon ville varme hjertet til FrP-sympatisører. Det er ikke sjeldent de ber muslimer ta avstand fra udåd begått i islams navn. Endelig kom de altså sammen. Ikke bare muslimer, men folk fra alle mulige religioner og livssyn stod skulder mot skulder og demonstrerte. Alle partiledere var også representert. Til og med Siv Jensen som har patent på uttrykket «snikislamisering». Men der tok jeg sannelig feil. Enkelte FrP-ere måtte bare i ettertid prøve å splitte en samlet demonstrasjon istedenfor å slå ring rundt den.

De var ikke misfornøyde fordi det ikke var nok folk der. Heller ikke fordi det ikke var nok muslimer der (noe Dagbladets Marie Simonsen hevdet i ettertid – akkurat som om man kan se på folk hvilken religion de tilhører). Neida, de kunne bare ikke dy seg i å bruke demonstrasjonen som et tegn på at radikal islam alltid har vært og fortsatt er et problem i Norge.

Enkelte FrP-ere, blant andre stortingsrepresentant Mazyar Keshvari og gruppeleder i Drammen Jon Helgheim, la ut en artikkel fra 2009 på Facebook hvor Jonas Gahr Støre påstår at radikal islam ikke er et problem i Norge. Dette syntes de var selvmotsigende i og med at Støre var en av appellantene under demonstrasjonen. Konteksten fra 2009 versus 2014 var visst revnende likegyldig. At demonstrasjonen hadde tittelen #NO2ISIS, altså ekstremismen som herjer i Irak og Syria, var visst også revnende likegyldig.

Underforstått sier de «velkommen etter» til Støre. Og at demonstrasjonens budskap om at ekstremisme ikke har noe med islam å gjøre ikke stemmer. For som Jon Helgheim skriver i et tilsvar til meg på FB-veggen sin: «alt som utføres av islamister har selvsagt med religion å gjøre, det er bare tull å si noe annet». Slik går Helgheim og likesinnede ekstremistenes ærend nettopp fordi ISIS’ mål er å skape en fiktiv kamp mellom «de gode» (de som faktisk tror på dem når de kobler religion og ekstremisme sammen) og «de onde» (alle andre).

Det var for mye å ønske at alle på tvers av politiske skillelinjer og religioner og livssyn kunne slutte seg til demonstrasjonens budskap. Mulig demonstrasjonen hadde vært et større historisk norsk øyeblikk dersom Siv Jensen også tok ordet som appellant og sa like klart og tydelig som «Morn’a Jens» at «Ekstremister som ISIS misbruker religionen til å legitimere sine handlinger. Nei til ekstremisme!»

Publisert i Dagsavisen Fremtiden 01. september 2014