Søk i denne bloggen

lørdag, november 29, 2014

Hva var det som gikk galt?


Jeg skal ikke være festbremsen. Eller dommedagsprofeten. Eller den som svartmaler situasjonen. Men her ligger jeg i senga mi – et par dager etter at jeg har kvikna til etter en seig sykdomsperiode – og så tenker jeg «hva gikk galt?».

Vi snakker om et av verdens rikeste land med et statsbudsjett på 1100 milliarder kroner. Les tallet om igjen. 1100 milliArder! Altså 1100 tusen millioner. Det er sabla mye spenn. Vi, den norske befolkning, har satt folk til å styre disse pengene til vårt felles beste.

Så har det gått tre uker med budsjettforhandlinger. Hva sitter jeg igjen med? Hva er det alt dette maset om «nye ideer, bedre løsninger» fra høyresida endte opp med i reell politikk? Hvordan vil jeg merke dette?

Det jeg sitter igjen med fra budsjettet er «poseavgift». Ikke noe lyntog, megasatsning på kollektivtilbud, megaopprustning av skolebygg, gratis frokost og lønsj til elevene, historisk bistandshjelp, styrking av flytkningmottak og hjelpeapparat for å ta imot flere trengende. Neida… poseavgift.

Hvordan kommer rikdommen til gode for gjennomsnittsnordmannen? For andre mennesker på kloden? For kloden?

Jeg blir egentlig litt flau.

fredag, november 21, 2014

Prinsippløse liberalere sparker nedover




Det er et sykdomstegn i vårt samfunn å forfekte et forbud mot praksiser man ikke liker og som symptomatisk er utført av «de andre» så lenge disse praksisene ikke strider mot gjeldende lover og regler.

Det største paradokset er at personer som til vanlig kaller seg «liberale», oftest godt plantet i sentrums- eller høyrepartienes politikk, er de fremste forkjemperne for å forby «de andres» rett til å utøve sin religion, ta utdanning, ytre seg eller bevege seg fritt i samfunnet. Når jeg skriver «de andre», mener jeg de som ikke tilhører majoritetssamfunnet med tanke på deres bakgrunn. I denne sammenhengen er det ofte snakk om at «de andre» tilhører en religiøs og/eller etnisk minoritet. La oss først se nærmere på hva liberale frihetsverdier er og deres begrensninger, før vi ser eksempler på saker hvor tilsynelatende liberale nordmenn tar til orde for å innskrenke «de andres» frihet.

Liberale frihetsverdier gir folk rettigheter

Ulike former for frihet har blitt gradvis tilkjempa gjennom historien. De ulike typer frihet henger sammen og kan med en samlebetegnelse kalles «liberale frihetsverdier». Disse frihetsverdiene er vi heldigvis spesielt glade i her i Norge, og vi får skryt av andre land for å ha kommet langt i å verne om dem. Ytringsfrihet, religionsfrihet, bevegelsesfrihet og retten til utdanning er noen av disse frihetene. Hva er poenget med disse frihetene? Jo, de er viktige elementer i det liberale demokratiet og de sørger for ukrenkelige individuelle rettigheter innenfor et kollektiv (staten). Derfor er de også nedfelt i de universelle menneskerettighetene (FNs Verdenserklæring om Menneskerettighetene av 1948).

Så lenge utøvelsen av min rettighet ikke bryter med Norske lover, så skal den være ukrenkelig. For eksempel er ikke ytringsfriheten absolutt i Norge selv om den også er nedfelt i Grunnlovens §100. Vi har §135a, den såkalte rasismeparagrafen, som setter begrensninger for ytringsfriheten. Videre blir religionsfrihet beskytta av Grunnlovens §2 (først i 1964 vel å merke). Utøvelse av religion handler som kjent om tolkninger, men ikke alle tolkninger blir godtatt selv om de måtte være ukontroversielle i andre land eller kulturer. For eksempel er det religiøse personer som rettferdiggjør dødsstraff med utgangspunkt i religiøse tekster. Dette strider mot Grunnlovens §93 som sier at «Ethvert menneske har rett til liv. Ingen kan dømmes til døden». Et annet eksempel er bevegelsesfrihet, som blant annet innebærer at alle har rett til å bevege seg fritt innenfor statens grenser, og til å forlate landet og vende tilbake. Men igjen kan ikke jeg bevege meg fritt hvor som helst. Denne retten gjelder utmark, så jeg bryter eiendomsretten når jeg uten tillatelse beveger meg inn på andres eiendom.

Ikke overraskende har minoriteter blitt sikra disse rettighetene en god del senere enn majoritetsbefolkninga, eller opplever å ikke kunne utøve dem på samme vilkår som majoritetsbefolkninga. Minoriteter har ikke hatt en tydelig stemme, har blitt uglesett eller har rett og slett blitt diskriminert som følge av at de har tilhørt «de andre». En ny studie viser at etniske minoriteter opplever i sterkere grad enn majoriteten at kommentarer fra andre på deres ytringer knyttes til deres iboende egenskaper, som etnisitet og hudfarge, enn til selve argumentasjonen. Jøder har på bakgrunn av deres religion blitt nekta adgang til Norge, altså blitt nekta religions- og bevegelsesfrihet helt fram til 1851. Jesuitter venta man med å tilkjenne religions- og bevegelsesfrihet helt til 1956.

Minoriteter opplever diskriminering

Sentrale folkevalgte har tatt til orde for å «sette grenser for islam». Man skulle tro det gjaldt kontroversielle religiøse praksiser som er i konflikt med Norske lover, men faktum er at det her gjelder helt vanlige harmløse religiøse praksiser som hijab og bønnerop. Dette viser bare hvor stuereint det er blitt å tale mot «de andres» religionsfrihet, især når det gjelder islam etter 9/11 og især fra fremtredende personer som vanligvis snakker varmt om «våre frihetsverdier». Forskere har påpekt at islamhatet vi er vitne til minner om tidligere tiders jødehat. Hvis du erstatter ordet muslim med jøde i en tekst som denne, selv om den er hårreisende nok fra før, vil du fort se hvor hatefulle og ekstreme såkalte liberalister kan være når de omtaler «de andres» religionsfrihet.

Det er irrelevant om du misliker hijab eller bønnerop. For eksempel misliker jeg ropene som kommer fra Marienlyst stadion like ved der jeg bor, men jeg vil aldri foreslå å forby det, nettopp fordi det er en harmløs og vanlig tradisjon i forbindelse med fotballkamper.

Det hyklerske tiggeforbudet

Et nasjonalt forbud mot tigging kan være rundt hjørnet. Samtidig har regjeringa åpna opp for at kommunene kan forby tigging før et nasjonalt forbud. Denne muligheten har Arendal kommune allerede benytta seg av. Til tross for de argumentene jeg har framført i en tidligere kronikk på Radikal Portal, og til tross for saklige innspill mot regjeringas høringsforslag om tiggeforbud, fortsetter regjeringa å bruke argumentet om kriminalitet – og paradoksalt nok argumentet om bevegelsesfrihet – til å forsvare sitt standpunkt.

Ytringsfrihet innbefatter ikke bare verbale ytringer. Kunstnerisk innslag og kommersielle aktiviteter går også under begrepet ytring. Man kan også ha stilltiende ytringer, for eksempel en tigger som sitter ute med en kopp foran seg. Dersom man begår ordensforstyrrelser, har politiet hjemmel til å gripe inn. Det er primært romfolk som har endra majoritetens syn på avskaffelsen av tiggeforbudet i 2006. Dersom noen av dem begår kriminalitet, på lik linje med alle andre, vil det kunne rammes av straffeloven. Dersom noen av dem oppholder seg ulovlig i landet, f.eks. ut over maksimalperioden på tre måneder på turistvisum, kan de med loven i hånden utvises av Norge. Ergo er det betimelig å stille spørsmålet om hvorfor majoriteten tillater seg å ville gjeninnføre et tiggeforbud når et slikt forbud faktisk vil ramme menneskers ytrings- og bevegelsesfrihet.

Urovekkende og følelsesbasert niqab-forbud

Det er merkverdig å være vitne til at flere fylker og høyskoler kaster seg på forbudsbølgen mot niqab, et heldekkende plagg for kvinner hvor kun øynene synes. Det har blitt hevda, bl.a. av førsteamanuensis Lars Gule, at niqab er prinsipielt og praktisk umulig i undervisningssituasjoner i høyere utdanning da den visstnok er til hinder for kommunikasjon. Som andre kritikere av plagget, henvises det ikke til noen undersøkelser eller noe forskning som viser at niqab faktisk er problematisk i kommunikasjonssammenheng. Oftest har kritikerne heller ikke selv vært i den situasjonen at de har kommunisert med niqab-kledde kvinner. Det er rett og slett føleribasert og noe man antar vil være problematisk, ikke noe som faktisk er problematisk. Det ser ut som om det er fort gjort for enkelte å hive prinsippet om «lik rett til utdanning» på bålet når det her er snakk om «de andre» - rettere sagt 50 til 100 stykker niqab-kledde kvinner som bruker et fremmed plagg. Det er urovekkende få som vurderer saken fra et større perspektiv. Et unntak er studentleder ved UiO, Marianne Andenæs, som nevner studenters rett til utdanning.

Grunnskolen er obligatorisk for alle i Norge. Videre har alle mellom 16 og 19 år lovfesta rett til videregående opplæring. Retten til utdanning er også stadfesta i Menneskerettighetserklæringen som Norge har ratifisert. I Artikkel 26 står det at «Enhver har rett til undervisning. Undervisningen skal være gratis, i det minste på de elementære og grunnleggende trinn. Grunnleggende undervisning skal være obligatorisk. Alle skal ha adgang til yrkesopplæring, og det skal være lik adgang for alle til høyere undervisning på grunnlag av kvalifikasjoner.» Altså er det kvalifikasjonene som skal avgjøre om du har rett til å studere ved en høyere utdanningsinstitusjon eller ikke. I regelverket på høyskoler står det gjerne at studenten må delta aktivt i undervisninga. Så lenge en student gjør det, er det irrelevant hvordan vedkommende går kledd.

Det er revnende likegyldig om jeg ikke liker niqab, eller om jeg tror den vil være til hinder for kommunikasjon. Eller om jeg liker niqab og tror den ikke vil være til hinder for kommunikasjon. Poenget er at retten til utdanning må være overordna og styre hvordan vi debatterer saker som denne. Vi må klare å se forbi fremmedelementet, «de andre». Vi må kunne basere argumentet «hinder for kommunikasjon» på dokumenterte eksempler. Og om niqab skulle være til hinder for kommunikasjon i visse tilfeller, må det være disse tilfellene man tar tak i, og ikke innføre generelle forbud på hele skoler eller i hele fylker.

De liberales prinsippløshet

Eksemplene ovenfor viser at de liberale verdiene som sikrer oss grunnleggende individuelle rettigheter utfordres av de som sitter med definisjonsmakten. Prinsippet om individuell frihet settes raskt til side når liberale personer forfekter innskrenking av minoriteters rettigheter. Denne prinsippløsheten preger i stor grad forbudsdebattene, for det er så vidt meg bekjent ingen som taler for å forby majoritetsbefolkningas grunnleggende individuelle rettigheter. Paradokset er likevel at når man går til det stykket å forby enkeltes grunnleggende rettighet, eksempelvis en harmløs tiggers rettighet til å sitte og tigge, med bakgrunn i at en utskjelt minoritet (romfolk) har prega tiggerbildet i byene de siste årene, så vil forbudet ramme alle tiggere. Med andre ord gjør de prinsippløse liberale seg selv en bjørnetjeneste.

Prinsippet om religionsfrihet må selvsagt gjelde alle religioner og alle religiøse praksiser som ikke bryter med Norske lover eller menneskerettighetene. Prinsippet om ytrings- og bevegelsesfrihet må selvsagt gjelde alle, inkludert tiggere. Prinsippet om retten til utdanning må selvsagt gjelde alle, inkludert niqab-kledde kvinner.

Publisert på Radikal Portal 21.11.2014 [der kommer lenkene opp i teksten]

tirsdag, november 04, 2014

FrP og individets frihet


Paradokset om at FrP-ere står for en liberalistisk politikk blir innlysende i tiggeforbud-saken. Jeg har ved tidligere anledninger skrevet om irrasjonaliteten i å forby tigging, så jeg skal ikke gjenta argumentene her. Derimot er det besynderlig å være vitne til at Drammen FrP er såpass frampå når det gjelder innføring av et tiggeforbud. FrP gir seg som kjent ut for å være den fremste forkjemper for individets frihet. Reguleringer og innskrenkinger som gjør at du og jeg ikke kan gjøre det vi vil ønskes fjernet av FrP, riktignok når det vi gjør ikke går utover andre eller har et direkte negativt utfall. Politikken til FrP er tuftet på at individet vet best, ikke myndighetene, når det gjelder hva du skal foreta deg i hverdagen.

Legger vi til grunn det faktum at kriminalitet, truende/aggressiv tigging og ulovlig opphold i landet allerede er forbudt, så gjenstår alle de som harmløst tigger med en kopp foran seg. Deres aktivitet utgjør ikke noe negativt for andre annet enn eventuelt ubehag man måtte oppleve med å se andres akutte fattigdom i hvitøyet. Dette ubehaget har alltid vært der for noen, også for Drammen FrP, men de siste årenes økning av rom-tiggere har gjort at representanter for dette partiet har vært ekstra ivrige på et forbud. Det er xenofobien vi ser komme til uttrykk, men de kan selvsagt ikke si «Vi ønsker å forby rom-tiggere å tigge i Drammen», for da ville det vært etnisk diskriminering. De pakker det inn i et generelt forbud mot tigging, vel vitende om at argumentene deres om kriminalitet, truende/aggressiv tigging og ulovlig opphold faller på sin egen urimelighet, og vel vitende om at et tiggeforbud innskrenker individets frihet.

Publisert i Dagsavisen Fremtiden 4. november 2014