Søk i denne bloggen

torsdag, desember 17, 2015

Den absurde debatten om hijab




I VG 15. desember kunne vi lese at Sylo Taraku, generalsekretær i LIM (Likestilling, integrering, mangfold), mener at hijab bør ut av barneskolen. La oss være klare på at vi er enige i at det ikke er ønskelig å presse på barn et religiøst plagg, i dette tilfellet hijaben. Men det er problematisk å peke ut ett symbol, spesielt i en tid hvor muslimer opplever økt skepsis. Hvorfor skiller vi så enkelt mellom religiøse, moralske, etiske, politiske og sekulære verdier? Hvorfor er det så enkelt å foreslå at noe skal ut av barneskolen kun fordi det er religiøst? Hva med sekulære og politiske verdier?

Dersom noen religiøse verdier er så problematiske som enkelte vil ha det til, så må vi undersøke hvorvidt de er problematiske innenfor alle religioner i Norge. Skal for eksempel majoriteten påtvinge det kristne juleevangeliet på flertallet av barn i barneskolen? Eller skal Jehovas vitner ut fra religiøs overbevisning få lov å bestemme at deres barn ikke skal delta i jule- og bursdagsfeiringer? Taraku trekker inn Tyrkias forbud mot bruk av hijab på universiteter. Det forbudet ble oppheva i 2008 med statsministerens begrunnelse om at det ville gi rom for større religionsfrihet. Men viktigst her er at Tyrkia er, som Taraku selv påpeker, en sekulær stat. Norge er ikke det. Man kan ikke sammenligne epler og pærer.

I Stortingsmelding 6 (2012-2013, s. 104) skriver regjeringa følgende: "Menneskerettighetene og demokratiske prinsipper utgjør fundamentet i den norske rettsstaten. Regjeringen forventer at alle innbyggere i Norge respekterer dette. Innenfor disse rammene kan mangfoldet utvikle seg, med ROM FOR ULIKE TOLKNINGER OG PRIORITERINGER AV VERDIER, OG MED ULIKE MÅTER Å LEVE LIVET PÅ" (vår utheving). Hvorfor omgår Taraku dette? Vi mener dette er helt essensielle norske verdier. Begrensningene staten setter for oss er menneskerettighetene (som inkluderer Barnekonvensjonen) og demokratiske prinsipper. Utover dette er det altså fritt for tolkninger og prioriteringer av verdier, og ulike måter å leve livene våre på. Det handler rett og slett om å akseptere ulike måter folk velger å innrette livet sitt på (og også for sine barn).

Det handler ikke bare om hvordan jurister tolker menneskerettigheter, som Taraku gir et spark til, men hvor grensene går mellom hva staten skal bestemme og hva foreldre skal bestemme for sine barn. Vi kommer ikke utenom at barn er underlagt foreldres oppdragelse, som inkluderer verdier og dermed også selvsagt religion. Det være seg usynlige markører som barnedåp eller synlige markører som hijab og julegudstjenester.

Taraku påstår at «I virkeligheten finnes det tungtveiende argumenter for å forby hijab, ikke bare i grunnskolen, men også i den videregående skolen – og på høyskole- og universitetsnivå. Retten til å utøve sin religion er en grunnleggende rettighet, men man kan ikke forvente å utøve eller manifestere sin religion overalt helt uten videre». For det første erklærer han at det «i virkeligheten» er slik, mens de som han setter seg mot, «jurister i Norge og deres tolkninger», ikke har tatt hensyn til argumentene hans fra «virkeligheten». Dette er en hersketeknikk i debatten fordi han gir seg selv rett til å definere en virkelighet. Det er dessuten ikke bare jurister i Norge som har problematisert hijabforbud ut fra juridiske hensyn.

Taraku skriver også at «For å ivareta likebehandlingsprinsippet bør forbudet omfatte alle andre synlige religiøse symboler og ikke bare hijab». Hvorfor bare synlige? Og vil Taraku få andre synlige religiøse markører ut av skolen også? Alt som omhandler synlige markeringer av kristne tradisjoner for eksempel? For her skal alle behandles likt, eller?

Vi opplever at hijab i bunn og grunn handler om at vi er ukomfortable når vi ser noen som er annerledes enn oss. Det kan være ei ung jente med mange tatoveringer og masse piercinger eller ei ung jente med hijab. Men det er da ikke statens oppgave å skulle hanskes med enkeltes følelse av ubehag?

Saken handler om hvor grensen skal gå mellom hva staten skal bestemme og hva foreldre skal bestemme når det gjelder barn. Staten intervenerer for eksempel gjennom barnehageloven og opplæringslova, men ikke inn i enkeltfamilier så lenge foreldrene opererer innenfor menneskerettigheter (inkludert Barnekonvensjonen).

Det som fascinerer oss er at de som er liberale på papiret, oftest høyresida, er de som er mest skeptiske til å la individer bestemme mest mulig innenfor rimelighetens grenser. Det gjelder da selvsagt ofte i saker som gjelder «de andre».

Det som bekymrer oss er at personer som tilsynelatende jobber for mangfold, og ikke mot mangfold, er med på å utpeke en minoritet på denne måten og setter dem i et negativt lys i et Europa som allerede koker over av hatretorikk mot muslimer.

Publisert i VG 16. desember 2015. Skrevet sammen med Heidi Biseth.

lørdag, desember 12, 2015

Hijabforbud en dårlig ide




Nestlederen i vårt moderparti, Hadia Tajik, ønsker å innføre et forbud mot hijab i barneskolen. Det mener vi er en svært dårlig ide, ikke bare på grunn av det problematiske med å ev. håndheve et slikt forbud, men på grunn av minst fem andre grunner.

For det første ble saken behandla i Stortinget i 2010 og 2011. Da var det kun Frp som stemte for forslaget. Videre førte debatten rundt hijab i politiet til at religiøse symboler ble grundig diskutert på Aps landsmøte i 2011. Da ble det beslutta at politi, aktorat og dommere ikke skal bære slike religiøse symboler. Siden den tid kan vi ikke se at noe har endra situasjonen til at hijab-spørsmålet igjen skulle dukke opp. Det vi derimot er vitne til, er en endra verdenssituasjon med svært mange muslimer på flukt fra bestialske islamister. Vi lever i en tid hvor mange muslimer blir angrepet, både verbalt og fysisk, både av Vesten og av ISIL. Det burde føre til at vi blir mer inkluderende og bevisst mangfoldet, istedenfor å ekskludere og definere andres behov og hensikt. For ungdommer som er på randen til å godta det farlige perspektivet «Vesten mot Islam», altså nettopp det ISIL ønsker, kan slik forbudsretorikk fungere som et dytt over til den sida vi ikke ønsker de skal være på. Ergo er tidspunktet for et forbudsforslag dårlig både på grunn av sakens gang og på grunn av sakens natur i den konteksten vi befinner oss i.

For det andre er «radikalisering» på alles lepper om dagen. Det er disse få – men likevel en for mange – som vi skriver om ovenfor. Det er de som blir et altfor lett bytte for ISILs tankegang. Hva er den viktigste årsaken til at enkelte velger denne farlige veien? Jo, det er følelsen av utenforskap. Det er å ikke føle seg akseptert av storsamfunnet. Det er følelsen av å bli holdt utenfor. I så måte vil et hijabforbud nettopp være med å styrke denne følelsen. Ingen kamper vinnes gjennom forbud, akkurat som ingen kamper vinnes gjennom bombing. Fredsnasjonen Norge burde gå foran som et godt eksempel i et Europa som koker over av høyreekstremistisk tankegang. Vi burde vise vei ved å ikke la oss falle for fristelsen til å hakke ned på minoriteter og definere dem ut fra det vi tror er riktig. Derfor er forslaget om et forbud mot hijab i barneskolen en dårlig ide. Det gir et feil signal til vår muslimske minoritet. «Dere foreldre som lar barna deres bære hijab, vet ikke bedre. Dere gjør noe Norge AS mener er straffbart». Et slikt signal brenner broer og umuliggjør dialog. Et slikt signal bekrefter utskuddenes oppfatning om at «de» ikke er ønska av «oss». Utenforskapsfølelsen blir styrka. Hvis det er radikalisering vi ønsker å bekjempe, er et slikt forbud en dårlig ide.

For det tredje passer en forbudstankegang dårlig i en nasjon som ofte blir sett på som en av de mest demokratiske, der likeverd er viktig, uansett religion, etnisitet og annen bakgrunn. Vi er begge veldig stolte av å bo i dette landet som ikke sjeldent er opptatt av hvordan det oppfattes av andre. Men vi er samtidig redde for at verdier folk setter høyt her til lands er på vei til å forsvinne. Bare se på hva som skjer i mange andre land i Europa. Det burde få varsellampene til å blinke hos oss. Hvorfor skal majoriteten plutselig definere hva som er best for minoriteten? Hvorfor skal vi ikke heller være et godt forbilde for andre ved å vise at vi respekterer enkeltindividers klesdrakt og tro? Og ja, det er klart barn blir påvirka av foreldrene sine, hva gjelder klesdrakt og tro. Men hvor ble det av de liberale rettsidealene som vi ellers er så store tilhengere av? Et ev. forbud er å kriminalisere disse jentenes klesdrakt. Det vil kunne ha virke mot sin hensikt ved å kunne øke muslimers interesse for hijab. Derfor er et forbudsforslag en dårlig ide hvis poenget er å begrense bruken.

For det fjerde er et slikt forslag en snikforbying av kjennetegn ved enkelte minoriteter, i dette tilfellet en av de mest utsatte minoritetene i Europa i dag. Med snikforbying mener vi at man i neste omgang vil kunne foreslå forbud i ungdomsskolen (ja, for de er jo barn de også), og etter hvert på alle offentlige steder (ja, for det hører bare ikke hjemme «her»). Det som heller burde settes på dagsorden er det økende irrasjonelle muslimhatet, og ikke et hijabforbud. Når våre fremste politikere setter hijabforbud på dagsorden, er vi redde for at barn som går med hijab i skolen blir mobba. Det er ikke sikkert skadene dette medfører noen gang blir borte. En snikforbying-linje istedenfor bekjempelse av muslimhat er en dårlig ide da det fører til mer splittelse basert på etnisitet og/eller religiøs overbevisning.

For det femte – og Tajiks eneste og viktigste argument – så er det mange andre plagg som også bidrar til «seksualisering» av barn. Hvordan skal vi da bestemme hvor grensen går for hva som er greit og hva som ikke er greit? Skal sminke, høye hæler, bikini(overdeler) osv. også bli forbudt? Alle kan synes hva de vil om foreldre som kler sine barn på «upassende» måter, men staten bør være inkluderende og oppfordre til mangfold, fordi mangfold er en berikelse for samfunnet. Vi må slutte å sette folk i bås ut fra hva vi tror de definerer seg selv som. Når Tajik eller andre ser seksualisering i et barn som går med hijab, kan foreldrene synes nettopp det motsatte.

Vi kan diskutere hijabens funksjoner, kulturen, teologien, identitetsmarkøren. Vi kan diskutere kvinnens plass i Islam, deltakelse i arbeidslivet, frivilligheten osv. Vi kan signalisere at vi ikke liker noen praksiser, f.eks. klesdrakten til noen minoriteter, men det er av mange grunner en svært dårlig ide å forby det vi ikke måtte like.

Publisert i Drammens Tidende 12. desember 2015

søndag, november 29, 2015

Hva er viktig i framtidas skole?




Hva bør morgendagens elever som går ut av skolen besitte av kunnskaper, ferdigheter og holdninger? Dette er naturligvis et spørsmål som opptar mange. Alle har gått på skole, mange har eller skal ha barn i skolen og skolen er den institusjonen hvor alle barn oppholder seg i hundrevis av timer før de går ut i arbeidslivet. Rundt om på våre utdanningsinstitusjoner er spørsmålet om framtidas skole et hett tema nå om dagen. «Ludvigsen-utvalget» er på manges lepper. Utvalget vil etter all sannsynlighet ha stor betydning for framtidas skolereformer.

Det hele starta den 21. juni 2013 da regjeringa oppnevnte et utvalg som fikk i oppgave å utrede hva elever i norsk skole skal besitte av kompetanse i framtida. Bakgrunnen er, slik utvalget beskriver, framtidas kompetansebehov som omfatter teknologiutvikling, globalisering, kulturelt mangfold og demokrati, klima og miljø og OECDs «21st century skills» (samarbeid, kreativitet, fleksibilitet og evnen til å ta selvstendige valg). Perspektivet er 20-30 år fram i tid. Utvalget ble leda av professor Stein Ludvigsen, derav navnet Ludvigsen-utvalget. En delutredning ble avgitt til Kunnskapsdepartementet den 3. september 2014 og hovedutredninga ble avgitt samme departement den 15. juni 2015. Så hva sier utvalget om framtidas skole?

Det foreslås fire kompetanser som skal erstatte dagens «grunnleggende ferdigheter»: fagspesifikk kompetanse, kompetanse i å lære, kompetanse i å kommunisere, samhandle og delta, kompetanse i å utforske og skape. Under fagspesifikk kompetanse framheves matematikk, naturfag og teknologi, språk, samfunnsfag og etikkfag, praktiske og estetiske fag. Kompetanse i å lære innebærer elevers metakognisjon (eller lære å lære) og selvregulert læring (at elevene er i stand til å lære på egenhånd). Å kunne kommunisere, samhandle og delta innebærer at elever utvikler lese- og skrivekompetanse og muntlig kompetanse, samhandling, deltakelse og demokratisk kompetanse. Å kunne utforske og skape vil si at elever utvikler kreativitet og innovasjon, kritisk tenkning og problemløsningskompetanse.

Et av hovedpoengene til utvalget er dybdelæring, som står i kontrast til dagens stofftrengsel. Deres definisjon av dybdelæring er «[…] at elevene utvikler forståelse av begreper og sammenhenger innenfor et fagområde. Det innebærer å knytte nye ideer til allerede kjente begreper og prinsipper, slik at ny forståelse kan brukes til problemløsning i nye og ukjente sammenhenger». For å få til mer dybdelæring i norsk skole, anbefales det å kutte ned på antall kompetansemål i fagene.

For tre år siden skrev min gode kollega Guro Hansen Helskog og jeg en kronikk i denne avisa med tittelen «Hva skal vi med utdanning?» Der pekte vi bl.a. på viktigheten av å tenke helhetlig om utdanning, og vi kritiserte det ensidige fokuset på grunnleggende ferdigheter som skulle gjennomsyre alle fag. Vi skrev at «man kan ha gode grunnleggende ferdigheter, men likevel knekke når livet butter imot, fordi man ikke har fått oppøvd et språk å møte utfordringene med. Man er ikke trent i å reflektere over eget liv og eksistens sammen med andre». Sosial og emosjonell læring vektlegges av Ludvigsen-utvalget i framtidas skole. For hver av de fire kompetansene nevnt ovenfor, beskriver utvalget sosiale og emosjonelle kompetanser.

I vår raskt omskiftende digitale hverdag er nettopp kompetanser som «etisk vurderingsevne», «å ta hensyn til fellesskapet ved å regulere egne tanker, følelser og handlinger», «å anerkjenne at samhandling og deltakelse er basert på gjensidig avhengighet», «respektere og se verdien av andres synspunkter» viktige sosiale og emosjonelle kompetanser.

I et samfunn som opplever at færre er politisk aktive enn før og færre som går til stemmeurnene enn før, så er kompetanser som «engasjement» og «å kunne ytre seg og bidra» viktige kompetanser å jobbe med. Og i et samfunn hvor befolkninga blir mer og mer mangfoldig, er det betimelig å anbefale kompetanse i «åpenhet for å se ting på nye måter».

Nysgjerrighet og utholdenhet er andre sosiale og emosjonelle kompetanser som det anbefales at elevene jobber med. Det er kjærkomment i og med at OECDs internasjonale matematikk-tester (PISA) har vist at norske elever viser dårligere utholdenhet enn andre lands elever i møte med vanskelige eller utfordrende oppgaver.

Ludvigsen-utvalget har tegna skissene til framtidas skole. Deres anbefalinger diskuteres, det har blitt avholdt høringskonferanser og diverse instanser har avgitt sine høringsuttalelser. Nå gjenstår det å se i hvilken grad og hvordan anbefalingene følges opp av våre folkevalgte. Dersom utvalgets anbefalinger får den påvirkninga jeg tror de får, vil framtidas skole favne bredere enn den gjør i dag hva gjelder elevers kunnskaper, ferdigheter og holdninger. Det vil jeg påstå er et sunt skritt bort fra de siste årenes snevre forståelse av skolens oppdrag.

Publisert i Drammens Tidende 27. november 2015 og Dagsavisen 02. desember 2015.

mandag, oktober 19, 2015

Sirkus utenlandske tiggere




De siste 3-4 årene har 25-30 utenlandske tiggere i Drammen skapt de merkeligste overskrifter og påstander: «Ingen ny løsning i tigger-saken», «lovløs campingplass», «tiggerne bør jages fra parken» og «Drammen alene om å ønske tiggeforbud». Samtidig har politiet ved flere anledninger, senest i april i år, bekreftet at det ikke foreligger noen klager om tiggere i byen. Unntak har det dog vært: to tiggere som var for pågående ble bortvist i august i år.

I Oslo ble uteliggere og narkomane nektet adgang til det området de i mange år hadde oppholdt seg i. Konsekvensen ble at de samlet seg et annet sted og fortsatte sin aktivitet der. Problemet med salg av rus i sentrum forsvant selvsagt ikke.

For en by i verden, for det er det vi er, skal det ikke være en løsning på problemene at vi ikke ser dem. Vi har en del av ansvaret for at det er store utfordringer for folk både nasjonalt og ute i verden. Når noen er her med sine utfordringer kan vi ikke sitte stille og se på, men vi må vise raushet. Det minste vi kan gjøre, som en midlertidig løsning for for eksempel tiggere, er å ha en overnattingsmulighet for dem i kulda.

Betegnelsen «raus» brukes i flere sammenhenger og er for de fleste av oss en svært positiv beskrivelse. Ønsket om å bygge en raus by har vært ytret av flere partier i valgkampen. Byen vår og det store nasjonale og internasjonale samfunnet vi er en del av, trenger mer enn noen gang denne rausheten. Å være raus er lite begrensende. Er man raus velger man å strekke ut armene og bidra til noen som har det verre enn en selv. Man frasier seg kanskje noen privilegier også, for at de som har så mye mindre får litt mer. Når man er raus sier man ikke «vi vil gjerne hjelpe, men nå har vi ikke mer å hjelpe med», når man faktisk står med hjelpemuligheter til godt oppover pipa. Helt konkret kan noen bygninger enkelt tilpasses til overnatting for tiggerne i byen – ja, flyktninger også.

Vi har tilsynelatende maktesløse politikere som gjerne tar ordet «raus» i munnen når de snakker om sin politikk, men altså ikke når det gjelder de svakeste som ikke har noe stemme i vårt samfunn.

Nå når det begynner å bli umenneskelig kaldt å overnatte ute, er det vår plikt som medborgere å sørge for at noen ikke trenger sove ute. Det gjelder uansett om folk har kommet for å tigge om hjelp, eller av andre grunner sliter med å ha tak over hodet nattetid i kulda.

Fra i fjor husker vi den politiske behandlinga av Strømsø kapell som mulig overnatting som endte med et nei (all den tid konfirmanter og andre overnatter der), mens frivillige organisasjoner fant egnet sted i Bragernes menighetshus. Så kom 2015 og igjen kommer dette som julekvelden på kjerringa på kommunen og de frivillige. Ikke at de ikke var forberedt eller ikke visste, men hvorfor ikke ordne slik at de 25-30 personene det gjelder faktisk får et tak over hodet de månedene det er umenneskelig å overnatte ute?

Drammen V og KrF taler ofte varmt om hva de vil gjøre, men når det kommer til stykket vil de så klart ikke risikere sin maktposisjon ved å utfordre H og FrP for hardt. Mens Drammen FrP sammenligner de utenlandske tiggerne med turister og gjentar at likhet for loven er viktigst for dem. Dette fra et parti hvor uttalelser som «forskjellige raser, religioner og kulturer må ikke blandes hvis vi skal ha et harmonisk samfunn i Norge» sitter ganske løst (her ved Per Sandberg i 2013). Drammen SV står litt på sidelinja med sin «rauseste» politikk, men har ikke akkurat utfordra det nest største partiet i byen. I Arbeiderpartiet har strategien vært å si og gjøre minst mulig. Kommunens administrasjon fortsetter å tviholde på minus 10 grader-grensen og at de gjør alt de kan ved å støtte de frivillige organisasjonene økonomisk.

Men «raus» politikk – ja, det vil mange av byens politikere påstå at de står for. Grensen ved 10 minus-grader er en urimelig og konstruert grense, hevder professor i fysiologi James Mercer. Om én av disse uteliggerne får frostskader og må amputere en kroppsdel eller i verste fall fryser i hjel, vil da maktens høyborg våkne til?

Faktum er at dersom bystyret ved politikerne vil, så bestemmer de at de 25-30 personene skal ha et overnattingstilbud når det blir for kaldt å overnatte ute. Så vil kommunen ved rådmannen få i oppgave å iverksette dette i samarbeid med de frivillige. Da slipper sirkuset å fortsette rett før hver vintersesong. Bare en slik politisk beslutning vil vise raushet overfor en liten gruppe svake stemmeløse mennesker som ofte blir snakka til/om i nedsettende ordelag.

Publisert i Drammens Tidende 19. oktober 2015

torsdag, september 24, 2015

Flerkultur-fokuset




Det er bemerkelsesverdig hvor mye spalteplass som blir viet til fokus på enkelte drammenspolitikeres «flerkulturelle bakgrunn». Faktum er at vi som velgere vil ha oppegående, lyttende, handlekraftige og karismatiske politikere. Vi vil vite hva en politiker gjør som politiker, ikke hvor foreldrene kommer fra, hvilken hudfarge vedkommende har eller om han/hun bekjenner seg til en annen religion enn kristendommen. Det har vært flaut å følge årets valg med merkelapper som «fremmedkulturell», «innvandrer», «flerkulturell» og «muslim». Merkelapper og ordbruk tar fokuset bort fra hva de faktisk står for politisk. «Flerkultur» er et begrep som tilslører det faktum at kultur er dynamisk og overlappende!

For hva er egentlig «flerkulturell» eller «innvandrer» i denne konteksten? En person som er født og oppvokst her? En som kom hit som fireåring? Er det ytre karakteristika som hudfarge som avgjør? Er det ikke-vestlige foreldre som avgjør om ungen er «innvandrer»? 18. september kunne vi lese i Drammens Tidende at Yousuf Gilani (Venstre) kan bli Drammens første varaordfører med «fremmedkulturell» bakgrunn. Du leste riktig – fremmedkulturell! Altså en som har en kultur som er fremmed. Fremmed for hvem? Hva gjør den fremmed?

Og så kom forsida i samme avis dagen etter med overskriften «KrF ikke klare for innvandrerordfører». Er en fireåring som ble tatt med hit av familien en innvandrer?

Integrering handler om å lære seg norsk, tilpasse seg lover og kodekser i det nye samfunnet man kommer til, men samtidig kunne beholde sin medbrakte kultur – hva nå det enn er. Men ofte snakkes det om integrering over en lav sko i mediene når man egentlig mener «assimilering».

12. september kunne vi lese, nok engang i Drammens Tidende, at det går en grense for Ana Maria Silva-Harpers (Høyre) integrering, og det er rømmegrøt og fiskeboller. Så «full integrering» betinger at man spiser rømmegrøt og fiskeboller? Hun har visst hatt en evne til å «tilpasse seg og bli en del av oss». Hvem er oss? Ekskluderer det folk som ikke er født her? Folk som har ikke-vestlige foreldre?

I et innlegg 10. september, igjen i samme avis, var Masud Gharahkhanis (Arbeiderpartiet) svar på rykter om at han bare ville ha halalmat i Drammen og at det nesten ikke ville være alkohol i byen at han «både drikker øl og spiser pølser». Ryktene henger trolig sammen med at han er muslim (Aftenposten, 2011). Dagen etter ville Gharahkhani ta et oppgjør med rykter knytta til kona hans, som at hun går med hijab og burka. Alle disse ryktene gjorde at han synes det er trist at noen opplever å aldri bli «norsk nok». For du kan visst ikke være norsk og samtidig la være å drikke alkohol og spise pølser, eller være norsk og gå med hijab eller burka?

Er det ikke pussig at politikere før valget vil være så «norske» som mulig (hva enn det betyr), og ikke legge vekt på sin bakgrunn og opprinnelse, samtidig som de har så stor trang til å påstå at de er godt integrert? Og enda mer pussig er det at fokuset etter valget er på at vi har fått en «flerkulturell»/ «fremmedkulturell» varaordfører. Hvorfor er hans foreldres bakgrunn, ev. hans hudfarge så viktig nå? Hvorfor brukes denne retorikken? Eller er det disse politikerne selv som velger og vraker definisjoner ut fra hva som passer dem best? I så fall er det trist at politikken og substansen i deres arbeid reduseres til ytre karakteristikkers banalitet.

Toppen av kransekaka var Drammen Venstres statusoppdatering på Facebook 21. september: «Norges første brune (og grønne) varaordfører».

Hvorfor skriver vi denne kronikken? Fordi språk er makt. Mediene og politikere bidrar til å sementere arkaiske og stereotype merkelapper ved å ikke være sitt ansvar og språk bevisst. La oss konsentrere oss om hva politikere sier og gjør, ikke hva de spiser og drikker, hvilken hudfarge de tilfeldigvis måtte ha, hvor foreldrene tilfeldigvis måtte komme fra, hvem partneren deres er og hva partneren deres har på seg.

Kudos til Dagsavisen Fremtiden som har holdt tunga rett i munnen i disse spørsmålene og satt fokuset på riktig sted under hele valget!

Publisert i Dagsavisen Fremtiden, Drammens Tidende og Byavisa 24. september 2015. Skrevet sammen med Heidi Biseth, Runi Børresen, Lin-Merete Carlsen, Arzanne De Vitre, Hein Lindquist, Åse Lund og Håvard Skarre

onsdag, september 09, 2015

Hva er hellig for meg?




Dette spørsmålet ble jeg stilt i forbindelse med Drammen Sacred Festival som arrangeres i Drammen 13.-20. september. Jeg svarte følgende:

Mennesker er i samspill med hverandre. Jeg mener derfor det er viktig å ta hensyn til dette samspillet når man beskriver hva man opplever som hellig. I et samspill vil det være mange ulike typer mennesker, også religiøse og ikke-religiøse. Det som er hellig for meg er universell og går på tvers av religiøsitet og livssyn. For meg er menneskeverdet hellig. Ethvert forsøk på å krenke menneskeverdet opprører meg og jeg vil anse det som en krenkelse av det hellige. Menneskeverd for meg betyr at ethvert menneske har like mye verdi, uansett bakgrunn og uansett i hvilken situasjon. Et liv som går tapt i krig er et liv, uansett hvor. En person som blir jaget av politiet uten å ha brutt lover og regler, har like mye verdi som et menneske som ikke blir ansett som et problem (her tenker jeg for eksempel på tiggere). En person som dreper andre, har like mye verdi som Mor Theresa. Altså går verdien på det å være menneske. Denne verdien er befestet i de universelle menneskerettighetene. Man får denne verdien rett og slett ved å bli født, og vil ha den verdien uansett livsløp gjennom hele livet. Verdien måles ikke i hva mennesker gjør, men at det er et menneske.

Flere andre svar kan du lese her.

torsdag, august 27, 2015

Nei til karakterer i barneskolen




Vi garanterer at vi gjør det vi makter for å motvirke snikinnføring av karakterer i barneskolen. Vi bekymrer oss over at Høyre og Frp har et ønske om å forsøke karakterer i barneskolen. Det er ikke bare vi som gjør det, men også et ellers samlet politisk Norge, lærere, skoleforskere og Utdanningsforbundet. Til og med Høyres kunnskapsminister, Torbjørn Røe Isaksen, er lunken til å innføre karakterer i barneskolen og skrinla saken da han kom i førersetet. Likevel kan kommuner ha «forsøk», slik Drammen Høyre hadde tenkt å gjøre i inneværende bystyreperiode. Hvorfor er det en svært dårlig ide å begi seg ut på noen som helst forsøk med karakterer i barneskolen?

Opplæringsloven åpner ikke opp for å gi vurdering med karakterer i barneskolen. Bakgrunnen for det er at vi vet nok fra nasjonal og internasjonal forskning om den negative effekten av karakterer, særlig på barns motivasjon og utvikling. Det er ikke bare skoleforskning som har dokumentert dette, men også forskning fra psykologi. Ytre motivasjon kommer mer i fokus for barn dersom de får karakterer enn indre motivasjon. Enkelt sagt vil de læres opp til å jobbe hardere for å oppnå en bedre karakter istedenfor å jobbe hardere for selve læringens del, egen interesse og utvikling. Voksne har lettere for å se skillene mellom ytre og indre motivasjon i forhold til barn. Det er noe av bakgrunnen for at barn bør skjermes for karakterer i skolen.

Høyres mantra for karakterer i barneskolen har handlet om at elevene må få tydelig tilbakemelding på prestasjonen sin. I flere år har lærere jobbet med nettopp tydelige tilbakemeldinger og det har aldri handlet om karakteren som sådan, men en uttalelse om elevens arbeid. Det er uinteressant om noe er 4, eller 5, dersom man ikke vet hvorfor, eller hva man skal gjøre for å opprettholde, eller forbedre prestasjonen sin. Karakteren skal alltid komme som følge av en faglig vurdering og det er med karakteren konkurransen og presset begynner. Det er selve vurderingen av arbeidet og «fremovermeldingen», altså hva eleven bør gjøre i fortsettelsen, som er interessant og bør ha elevenes oppmerksomhet.

Hva ville du helst hatt etter utført arbeid. Et tall på en skala eller en lengre skriftlig vurdering av det du har gjort? Når de aller fleste lærere ikke ønsker tallkarakterer i barneskolen, så er det ikke for at de ikke vil ha ekstraarbeid. Det krever langt mer å skrive en individuell vurdering. Et barn har mer nytte av å høre at det har gjort framskritt siden sist, enn å få den samme tallkarakteren som sist. Og i vurderingen gir læreren råd om hvilke områder eleven må jobbe mer med for å mestre faget bedre. Med en slik vurdering konkurrerer eleven bare med seg selv. Et tall i et fag blir selvsagt slik at barna spør hverandre om hvilket tall de andre fikk. Det skaper tapere og mange vil da allerede i barneskolen få stempelet som mindre begavet. Et slikt konkurransesamfunn må vi unngå. Ingen tallkarakterer i barneskolen, men en stor hyllest til de mange gode lærere som jevnlig gir elevene en grundig tilbakemelding på framgang.

Publisert i Byavisa Drammen 26. august 2015. Skrevet sammen med Håvard Skarre (SV) og Billy Taranger (KrF).

mandag, august 24, 2015

Politisk kristendom




Ser du paradokset og dobbeltmoralen i at fundamentalistisk tolkning innen kristendommen ikke vekker harme blant folk flest, mens fundamentalistisk tolkning innen islam gjør det?

Drammens Tidendes valgomat kunne fortelle oss at de fleste som har tatt testen for å se hva de bør stemme i Drammen, har fått Partiet de Kristne (PDK) som førstevalg. Hva slags parti er dette? De har gått ut offentlig og sagt at de ikke ønsker å mene så mye om lokalsaker. Eneste agendaen de har er visst å «tilbakeføre kristendommen til samfunnet». Hva tenker de å gjøre for å oppnå det?

At et parti med slike verdier stiller til valg er ikke noe annerledes enn om et islamistisk parti hadde gjort det. Islamisme eller politisk islam, sier vi gjerne. Har du hørt politisk kristendom? Nei, det sier vi ikke, selv om prinsippet blir det samme. Man ønsker å skru tilbake tida flere hundre år med bokstavtro lesning av hellige tekster. Vi er sikre på at det hadde blitt ramaskrik (ikke minst blant høyresida, og særlig FrP-ere) om et islamistisk parti hadde stilt til valg. Det er helt stille når PDK gjør det.

Så vil kanskje mange si at PDK ikke ville brukt vold på den måten man ser ute i verden fra ekstreme muslimske retninger. Det er nok riktig. Dette henger også sammen med hva slags samfunnsforhold vi lever i, men holdninger som strider med demokrati og likeverd forfektes også av kristenfundamentalister. Når man begrunner forskjellsbehandling med sin hellige skrift, og sin bestemte tolkning av denne, legitimeres diskriminerende holdninger og i neste øyeblikk kan dette også føre til voldsbruk. Vi så nylig et eksempel i Sarpsborg der en lesbisk prest ble slått av en kristenfundamentalist. Den som utøvde volden finner dekning for sin voldsutøvelse i sitt religiøse standpunkt og miljø.

Demokratiske prinsipper er viktig å holde fast ved. Derfor skal ulike interessegrupper og religiøse grupper få tale sine saker, og de skal som alle andre møte reaksjoner på sine holdninger og meninger. Fundamentalistiske kristne blir lett en autoritær gruppe som med sin holdning til samfunnet vil bestemme hva andre skal tenke, tro og mene. For hva mener de med at kristendommen skal tilbake til samfunnet? Kristendommen er fortsatt til stede i det norske samfunnet, og hva mener PDK om de som ikke er kristne? Skal kristendommen styre og bestemme over alle? Skal ikke-kristne ha rollen som kristenfundamentalistenes undersåtter?

Det er legitimt å arbeide for å fremme sine holdninger. Enhver kan tro hva man vil, men i det øyeblikket man gjør politikk ut av det, er det ikke lenger en privatsak. PDK legger bestemte religiøse oppfatninger til grunn for en politikk som i ytterste konsekvens vil angå alle. Oppfatninger og meninger som på autoritært vis legitimerer forskjellsbehandling og diskriminering. Det er en politisk kristendom vi burde være ferdige med for lenge siden.

Skrevet sammen med Håvard R. Skarre. Publisert i Byavisa 19. august 2015

søndag, august 23, 2015

Boklansering


Jeg har skrevet et kapittel i denne boka her. Det blir boklansering på Litteraturhuset onsdag 26. august kl. 18. Arrangementet er gratis og vil vare en times tid. For mer info, klikk her. Se også intervju med meg i Dagsavisen Fremtiden. Velkommen!:)

tirsdag, august 11, 2015

Skole som fremmer helse




Til daglig jobber jeg med å utdanne morgendagens lærere. Sammen med mine dyktige kolleger ved høyskolen dekker vi de praktisk-estetiske fagene, realfagene, samfunnsfagene og språkfagene. Vi dekker også områder som gjennomsyrer hele skolens arbeid, så som didaktikk, helsefremmende arbeid og pedagogikk. Som alle skjønner, er skolen for det første svært mangfoldig, og for det andre er skolen det stedet hvor vi kan nå absolutt alle barn og unge. Likevel mener jeg dette ikke reflekteres godt nok i den politiske debatten om skole, verken nasjonalt eller lokalt.

Professor Svein Sjøberg hevder at det har skjedd en pisafisering av norsk skole. Med det mener han at de internasjonale testene PISA (Programme for International Student Assessment), som tester lesing på morsmålet, matematikk og naturfag, har lagt for store premisser for hva som skjer i den norske skolen. Vi har også TIMSS (Trends in International Mathematics and Science Study) og nasjonale prøver. Norge ser ut til å hive seg på flest mulige av slike tester, i motsetning til f.eks. Finland – landet som «alle» ser til når det gjelder skolepolitikk.

Ingenting galt i tester per se, men når tester av visse ferdigheter og kunnskaper legger grunnlaget for norsk skole i sin helhet, blir det problematisk. Da mister vi fort fokuset på alt annet som ikke er målbart eller som ikke er en del av disse testene. Dette har jeg smertelig fått erfare når jeg har vært vara til komité for oppvekst og utdanning i inneværende periode. Er det noen som kan vise til noen tall, grafer og tabeller, blir politikerne lett imponert. Sjeldent spør de hvordan man har kommet fram til tallene, hva tallene egentlig viser og ikke viser, hvordan tallene kan tolkes og brukes. Ikke minst: hva med «alt det andre», det som ikke omfattes av testenes og tallenes tale?

Jeg mener ikke at politikere skal besitte forskerkompetanse, men litt kritisk sans og appetitt for det helhetlige hadde ikke skada. Hvis det går oppover med drammenselevers resultater på nasjonal prøve i engelsk, så betyr ikke det at det går bra med drammensskolen, men at det går bedre med drammenselevers engelskferdigheter. Det betyr heller ikke at tiltakene i satsninga «Drammensskolen – Norges beste skole» har ført til endringene, selv om de godt kan ha gjort det. Vi vet det rett og slett ikke, for vi har ikke et relevant sammenlignings¬grunnlag, det vil si skoler i kommunen som ikke følger satsninga.

Elevene skal utvikle kunnskaper, ferdigheter og holdninger som gjør at de er i stand til «å mestre livene sine», slik det står i skolens formålsparagraf. Dét er å se det helhetlige ved skole. Derfor mener jeg det er klokt å ha to tanker i hodet samtidig: læring og helse. Disse to går hånd i hånd. Mens Høyre og FrP til stadighet setter disse tingene opp mot hverandre, vil Arbeiderpartiet se dem i sammenheng. Nettopp derfor tok vi initiativ til 60 minutters daglig fysisk aktivitet i komitémøtet i mai 2013. Nettopp derfor tok vi initiativ til et spleiselag for skolelønsj i komitémøtet i juni i år.

Gjennom å fremme folkehelse i skolen, vil vi sørge for bedre læringsvilkår for elevene. Dette er et offentlig ansvar, på lik linje med å tilby elevene norsk, matematikk og engelsk. Når første kulepunkt under skolepolitikk i partiprogrammet vårt er «vi vil sikre en skole med tilpasset opplæring der alle elever blir sett og utvikler sine talenter», så betyr det blant annet å legge til rette for at dette kan skje på en best mulig måte.

Det nytter ikke å kun tenke på videreutdanning av lærere, hvis ikke læringsvilkårene for elevene er optimale! En skole som fremmer folkehelse fremmer også elevenes læring. Sammen med dyktigere lærere, vil dette komme byens elever til gode, både i form av bedre læringsvilkår og bedre folkehelse.

Publisert i Drammens Tidende, 11. august 2015

tirsdag, juli 28, 2015

Svar på spørsmål om lærertetthet




På lederplass i Drammens Tidende 23. juli blir vi spurt hva slags forskning vi «lener oss på» når vi forsvarer en økt lærertetthet. Det hevdes, med henvisning til tenketanken Civita, at norsk og internasjonal forskning ikke viser at elever lærer mer av at det blir flere lærere i klasserommet.

Lederen som har skrevet kommentaren kan ikke ha fulgt med i timen. Det er ingen som hevder at elever lærer mer av at det blir flere lærere i klasserommet! Derimot har vi hevdet følgende i denne avisa, i Dagsavisen Fremtiden og i bystyret: «Forskningen sier at økt lærertetthet kan komme de faglig svake og minoritetsspråklige til gode. Dersom læreren endrer undervisningsstrategi og utnytter den merverdien færre elever i klassen gir, vil følgelig økt lærertetthet bidra til å styrke lærer-elev-relasjonen og elevenes utvikling».

Det sier seg selv at dersom man kun setter inn flere lærere, uten at undervisninga endrer seg til å bli mer elevsentrert, til å styrke elevrelasjoner, til å tilrettelegge og tilpasse på en mer effektiv måte, så vil det ikke ha noe effekt. Det er også dette Hattie (2009) hevder i sin kjente meta-forskning. Derfor betinger en effekt av økt lærertetthet at læreren benytter seg av den merverdien det gir å ha færre elever i klassen.

Vi støtter oss også til ny omfattende svensk forskning, som representanten fra Ap her tok opp i Drammen bystyrets maimøte. Fredriksson m.fl. (2012) så på flere kull over flere tiår. De undersøkte om økt lærertetthet hadde noen effekt på kognitive og emosjonelle tester på 4., 5. og 6. trinn i matematikk, svensk og engelsk. En reduksjon på fem elever i klassen gav merkbare resultater på testene. Videre så forskerne også merkbare resultater på om elevene i voksen alder begynte på høyere utdanning og om de fikk økt lønn i forhold til elever som var i klasser uten økt lærertetthet. Altså gav det samfunnsøkonomisk gevinst å øke lærertettheten.

Også den største fagforeningen for lærere, Utdanningsforbundet, og sågar Elevorganisasjonen støtter økt lærertetthet.

Det er synd at Høyre og FrP stemte ned forslaget vårt om å søke staten om friske midler til økt lærertetthet i kommunen.

--- Skrevet sammen med Billy Taranger (KrF)

Publisert i Drammens Tidende 28. juli 2015

torsdag, juni 18, 2015

Alle kan gjøre litt!




Denne ukens representantskapsmøte fikk meg til å sette kaffen i halsen. Stortingsrepresentant Knut Storberget kunne fortelle oss at vi kaster 190.000 brød hver eneste dag i Norge! Det er et helt absurd tall å forholde seg til. Fra før av har jeg fått med meg at vi kaster 1/3 av all maten her til lands. Denne brødkastingen føyer seg i denne begredelige brøken som bør få alle og enhver til å ta små grep i hverdagen sin.

For det første kan vi handle det vi trenger, og ikke alt det vi kunne trengt. Noe av grunnen til at vi kaster så mye mat er rett og slett at vi kjøper inn mer enn det vi klarer å forbruke.

Så kan vi la være å være så hysterisk opptatt av best-før-datomerking på matvarer. Den datoen avhenger av mange faktorer, bl.a. hvor kaldt du har det i kjøleskapet og hvor i kjøleskapet du lagrer maten. En god tommelfingerregel er å se og lukte på maten. Ser den ok ut og lukter greit, så kan du nyte den.

Noen ganger lager vi mer mat enn det vi klarer å spise. Det gjelder særlig når man bor alene eller har arrangert selskap for mange. Det er en god idé å spise mer rester enn det vi gjør. Dersom du kan spise rester den nærmeste tida, så lagrer du maten i kjøleskapet. Dersom du har såpass mye rester til at du klarer å spise dem i nærmeste framtid eller det er lenge til du vil spise de restene, så er det ikke verre enn at du fryser ned maten.

Den siste enkelthandlinga som kan utgjøre en forskjell er såkalte «doggy bags». Når du spiser ute, men ikke klarer å spise opp, så spør for all del om å ta med deg restene hjem. Denne «doggy bag»-kulturen beundrer jeg USA for, og skulle ønske vi var like flinke her i Norge. Det er mat du har betalt for, så det er verken grådig eller smålig å spørre om å ta med restene. Det er heller miljøvennlig å gjøre det.

Når foreldre endrer holdninger i riktig retning, vil barna følge etter. Det bør bli null-toleranse for matkasting!

Publisert i Dagsavisen 18. juni 2015

søndag, mai 10, 2015

Rådmannens (mis)bruk av forskning




I rådmannens framstilling av saken om lærertetthet henvises det kun til John Hatties forskning, som omtales som «internasjonalt anerkjent forskning». Det er flott å se at skoleforskning blir tatt inn i saksframstillinger i Drammen kommune. Men måten forskningen blir brukt på er høyst problematisk.

Hatties forskning er den mest omfattende kvantitative sammenstillingen av annen meta-forskning (som i sin tur er basert på over 50.000 enkeltstudier), på tvers av kontekst, alder, fag, klassenivå. Det han gjorde i sin bok Visible Learning fra 2009, var å sammenstille disse for å kunne si noe om «effekter» på læring. Dette fikk han nærmest kjendisstatus for, med rette kan man si, men dessverre er det tydelig at de færreste faktisk har lest noe mer enn de variablene og deres «effekter» som Hattie lister opp på slutten av boka.

For leser man boka, vil man se at Hattie selv er veldig nyansert. Han sier at målet med sammenstillingen er “to develop an explanatory story about key influences on student learning – it is certainly not to build another «what works» recipe” (s. 6). Det er altså mot hans verk å hevde at “dette virker” eller “dette virker ikke”.

Om lærertetthet skriver han “It appears that the effects of reducing class size may be higher on teacher and student work-related conditions, which then may or may not translate into effects on student learning” (s. 86). Altså er en reduksjon av elevantallet helt avhengig av at læreren benytter seg av den merverdien den gir til å forbedre lærer-elev-relasjoner (en faktor som har stor betydning for elevers lyst til å lære).

Empirisk forskning fra 2012 fra Sverige (Fredriksson m.fl.) har undersøkt de langsiktige effektene av en reduksjon i elevantallet i klasser. De konkluderer med at en reduksjon av elevantallet fører til bedre elevresultater på kognitive tester, ikke-kognitive tester (f.eks. selvtillit og utholdenhet), matematikk, svensk og engelsk. Ikke bare det, de konkluderer også med at økt lærertetthet er samfunnsøkonomisk lønnsomt, siden elevene da har større sjanse for å få bedre betalte jobber i voksen alder. Denne og annen type forskning som støtter økt lærertetthet har rådmannen sett helt bort fra.

En saksframstilling i kommunen skal ikke være en forskningsrapport. Den kan og bør likevel referere til argumenter som både støtter og ikke støtter saken. Det vi kan vite fra forskning på lærertetthet, er at den er sprikende. Videre at sammenstillingen til Hattie viser at hvis læreren benytter seg av en reduksjon av antall elever, så kan det være positivt, men dersom læreren fortsetter som før, vil en reduksjon ikke ha særlig effekt. Det sier seg selv, gjør det ikke?

Det er derfor tvilsomt at man kan konkludere slik rådmannen gjør, sett med forskerøyne. Økt lærertetthet er noe som opptar alle lærere, siden det er en kjensgjerning at den enkelte lærer har bedre muligheter til å tilpasse sin undervisning til den enkelte og bruke mer tid på hver elev når han/hun har færre elever i klassen. Man kan frata lærere denne muligheten, men ikke med forskning i hånda!

Publisert i Drammens Tidende 9. mai 2015

torsdag, mai 07, 2015

Ja til en norm for lærertetthet




Lærere har hatt en nasjonal underskriftskampanje med krav om en minstenorm for lærertetthet i skolen. Det kreves maks 18 elever per lærer på 1.-4. trinn, maks 20 elever per lærer på 5.-7. trinn, og maks 22 elever per lærer på 8.-10. trinn. Saken var oppe i komité for oppvekst og utdanning denne uka.

Rådmannen støtter ikke forslaget og viser blant annet til John Hatties forskning som viser at klassestørrelse har liten effekt på elevers læringsresultater. Dagen før møtet skrev Fremtiden at saken neppe ville få støtte av Høyre, og leder av komiteen Elisabeth Lindberg (H) uttalte at «hadde penger vokst på trær, hadde vi blant annet hatt flere lærere». Jeg skal kommentere disse to tingene.

Hatties forskning er såkalt meta-forskning, hvor han har samlet forskning primært fra engelsktalende land. Ingen av den forskningen er fra Skandinavia. Elevmassene er mildt sagt spredt: alle aldere, fag og studieretninger. Hans meta-forskning viser også at lærerutdanning har liten effekt (faktisk dårligere enn klassestørrelse!), uten at Høyre eller andre tar til orde for å avskaffe lærerutdanning. Tvert imot.

Går man derimot til relevant empirisk forskning, finner man sprikende resultater om klassestørrelsers effekt. Går man til Sverige, finner man solid forskning som viser positiv effekt og dermed støtter lærernes sak. Man finner kort og godt det man vil finne i denne saken. Da kan det være lurt å lytte til lærerne. Det skal godt gjøres å finne én lærer som er uenig i at klassestørrelse har noe å si for å gjennomføre god tilpassa opplæring.

Politikk handler om prioriteringer. Dersom den blåblå regjeringa ikke hadde prioritert skattelette til de aller rikeste og redusering av formueskatten, ville kommunene fått enda flere midler som kunne brukes på fellesoppgavene, blant annet skole og eldreomsorg. Da kunne bystyret i Drammen prioritert lærertetthet uten at det gikk utover andre fellesoppgaver. Så penger trenger ikke å «vokse på trær», vi trenger bare politikere som prioriterer annerledes.

Derfor støttet vi i Drammen Arbeiderparti forslaget om en norm for lærertetthet i komiteen.

Publisert i Dagsavisen Fremtiden 7. mai 2015

tirsdag, mars 31, 2015

Blåblå motovervei mot et nytt klasseskille




Den blå-blå regjeringa har nå fullført sitt angrep på arbeidsmiljøloven, og med en samlet fagbevegelse mot seg vedtatt en rekke kontroversielle endringer. Endringene medfører blant annet mer søndagsarbeid, mindre fleksibilitet for arbeidstakere og en svekket fagbevegelse totalt sett.

Aller mest kontroversielt er likevel at det åpnes for flere midlertidige stillinger. Vi frykter at dette særlig vil ramme ungdommen. Det samme er tross alt forsøkt i Sverige, hvor resultatet har vært en rekordhøy ungdomsledighet. Hvorfor prøve noe i Norge som har slått fullstendig feil i vårt naboland?

Ingenting tilsier at de vedtatte endringene vil føre til flere jobber, slik det påstås. Det som i stedet vil skje er at trygge og forutsigbare heltidsstillinger omgjøres til utrygge midlertidige stillinger. Dessuten har vi hatt og har fortsatt rekordlav arbeidsledighet sammenligna med andre land. Derfor faller hele argumentet om flere jobber på sin egen urimelighet. En konsekvens av de blå-blås politikk vil være mer makt til arbeidsgivere på bekostning av arbeidstakere.

En annen sannsynlig konsekvens er et enda mer delt boligmarked, hvor flere unge voksne og småbarnsfamilier låses fast til leiemarkedet. Man får nemlig ikke boliglån med midlertidig stilling. For utleie-spekulanter vil det naturligvis være en drøm som går i oppfyllelse, med mindre konkurranse på kjøpemarkedet og økt konkurranse på leiemarkedet.

Kort og godt befinner vi oss nå på en blå-blå motorvei mot et nytt klasseskille! Speedometeret viser dessuten høy fart!

Drammen Arbeiderparti er krystallklare på at endringene i arbeidsmiljøloven er uheldige. Dersom vi overtar styringa i Drammen ved kommunevalget i september, lover vi at de omstridte endringene ikke skal få konsekvenser for kommunalt ansatte her i byen.

---------- Skrevet sammen med Vegard E. Stillerud, leder i Drammen Ap

Publisert i Drammens Tidende 13. mars 2015

torsdag, mars 12, 2015

Sammen er vi sterke!




Den internasjonale kvinnedagen ble innstifta i København i 1910, og på søndag var det 100 år siden sist den ble markert her i Norge. I Drammen gikk hele 210 kvinner og menn i tog med internasjonale paroler som «Stopp vold mot kvinner», «Lovfestet rett til heltid», «Kamp mot all kvinneundertrykking» og «Nei til tvangsekteskap».

I forkant av markeringen hadde vi vært vitne til den årlige «kvinnekamp-krangelen» i mediene. Høyresida mener venstresida er for snevre, egoistiske, veike. Venstresida mener høyresida sutrer og ikke klarer å ha flere tanker i hodet samtidig. Sånn går no dagan. Selv om arrangementene var flotte, og det var gode og tankevekkende appeller, opplevde jeg markeringa i Drammen som noe splitta – akkurat som i mediene. Det får meg til å reflektere over at det først og fremst er sammen at vi står sterke!

I toget og på Folkets Hus glimra høyresida med sitt fravær, mens venstresida glimra med sitt fravær på Drammens Teater hvor blant andre Erna Solberg og Solveig Horne talte. Det var noen ytterst få fra begge politiske leirene på begge arrangementene. Mens feiringen/festen på Union var visst kun for kvinner.

Den feministiske kampen er en kamp for like rettigheter og muligheter for begge kjønn. Så kan man være uenig om midlene eller tiltakene, men målet står støtt. Så hva er problemet med å stå sammen skulder ved skulder? Menn og kvinner, høyresida og venstresida? I tog, på Folkets Hus, på Drammens Teater, på Union, i mediene?

Alle andre dager på året kan vi diskutere hvordan vi kan nå målet om et likestilt samfunn, men på selve dagen den 8. mars må vi kunne vise at vi står sammen om målet. Neste år ønsker jeg å se ordføreren, fylkesmannen, rådmannen og flest mulig av bystyrerepresentantene gå skulder ved skulder sammen med folk flest på byens arrangementer. Og jeg håper inderlig at alle arrangementer vil være åpne for begge kjønn. For det er sammen at er vi sterke!

Publisert i Dagsavisen Fremtiden 12. mars 2015

torsdag, mars 05, 2015

Mysteriet Hadia Tajik




Hadia Tajik. Muslimsk kvinne med innvandrerbakgrunn. Kinderegg for islamofober, kvinnehatere og/eller rasister. Eller personer som bedriver med den type retorikk basert på essensialistisk tenkning – at det er noen iboende, uforanderlige, negative karakteristikker ved det å være muslim, kvinne eller ha innvandrerbakgrunn.

Målskiva Hadia ble lett synlig i kommentarfeltene på sosiale medier. Nyheten var at hun er innstilt som ny nestleder i Arbeiderpartiet. Hvis disse kommentarfeltene på noen som helst måte er representative for ‘folk flest’, så bedriver cirka halvparten av folket med et irrasjonalt hat mot henne, først og fremst basert på at hun er muslim. De verste kommentarene har heldigvis blitt moderert bort, men det mangler fortsatt ikke på kommentarer som «nå tar muslimene over Norge».

Kristin Clemet skrev en bloggpost i fjor som også ble trykket i Dagbladet. Hun hevdet at Hadia er den første statsråden (da hun var kulturminister) som fikk trusler for den hun er og ikke for det hun sier eller gjør. Så da er spørsmålet hvordan hun har klart å komme seg opp og fram i et slikt klima?

Mitt svar på det er – paradoksalt nok – at hun er definisjonen på det å være ‘integrert’. Paradoksalt fordi det er et ord som til stadighet brukes om innvandrere eller personer med innvandrerbakgrunn. «De må bli integrert», hører vi. Hadia er norsk og samtidig er hun stolt av sin bakgrunn. Hun skyr den ikke og hun er ikke redd for å prate om den. Hun har føttene godt plantet i begge leire: innvandrer og norsk.

Når det hevdes, ikke sjeldent fra FrP-hold, at innvandrere må bli integrert, så menes egentlig ‘assimilert’. De ønsker ikke at innvandrere er stolte av sin bakgrunn, men helst at de glemmer den. Og der har du f.eks. FrPs Mazyar Keshvari. Han mottar ikke slik hets som Hadia gjør. Selv om han titt og ofte hetser innvandrere som gruppe. Selv om hver gang han uttaler seg om innvandrere, så er det med et negativt fortegn. Selv om han er irrasjonell i sin framferd, som f.eks. i fjor da han drapstruet programlederen av Debatten etter intens krangling med Hadia.

Hadia vet hva hun prater om. Hun er godt utdannet i feltet hun jobber med. Hun er saklig i sin argumentasjon og hever seg over andres irrasjonelle atferd, slik vi så i hennes oppgjør med Keshvari i fjor. Hun er ikke konfliktsky og har bein i nesa. Ikke minst vet vi hvilke verdier hun står for. Hun er rett og slett en hodepine for sine motstandere. Og når de kommer til kort med argumenter, ser vi hva de finner på å skrive på sosiale medier eller gjøre mot programlederen av Debatten.

Publisert i Dagsavisen Fremtiden 5. mars 2015

fredag, februar 13, 2015

Feilslutning og utdatert læringssyn i svaret på coaching i skolen




Assad Nasir skriver i en kronikk i Aftenposten at skolen ikke trenger coacher. «Motivasjonstalere» settes opp mot «faglighet». Kan ikke en av lærerens roller beskrives nettopp som en motivator, uten at det går på fagligheten løs?

Nasir har ett godt poeng i kronikken sin: det som skal til for å bli god i noe er hardt arbeid. Det gjelder ikke bare i skolefagene, men i livet generelt. Derimot begår han feilslutning og anlegger et utdatert læringssyn til grunn i kronikken.

Nasir påstår feilaktig at hovedmålet til norsk skole er at elevene skal fullføre/bestå videregående opplæring. Det er på det beste en karikering av hvordan han oppfatter målet. Hovedmålet til norsk skole er læreplanverket og Opplæringslova.

Et av premissene Nasir (mis)bruker for å komme fram til dette målet er resultater på internasjonale tester, f.eks. PISA. Slike tester bør tillegges den verdien de har. Når vi vet at PISA-oppgavene ikke tar hensyn til landenes læreplaner, så skal de ikke få lov til å være styrende for hvordan vi tenker om norsk skole. Dessuten har Norge vært meget stabil i skårene på PISA-testene, i kontrast til mange andre land, og ligger nær gjennomsnittet av de rikeste landene.

Nasir bruker frafall i videregående opplæring i argumentasjonen sin. Det ble innført en forsøksordning med praksisbrev i 2007, hvilket har vist seg å være et vellykket tiltak mot frafall. Det er også verdt å merke seg at høyt frafall ikke er et særnorsk fenomen.

Nasir retter også pekefingeren mot foreldre. Siden det er skole som er temaet, kan man spørre seg hva lærerens rolle er i samhandling med ulike typer elever? Nasir bruker ordet elev 7 ganger i kronikken sin, men ordet lærer kun én gang – og da i uttrykket ‘lærer bort til ungene’. Læring er ikke en-veis, og foregår i fellesskap. Dette utdaterte læringssynet kommer fullt til syne når Nasir hevder at ikke alle ‘har evner’ til å ta høyere utdanning.

Skolen som kulturell institusjon og de ressursene (både fysiske og intellektuelle) som er til stede for elevene er avgjørende for hva og hvordan de lærer. Man må heller se på disse faktorene enn å se på ‘evne’ som noe iboende/biologisk. Et sted å begynne er å nærme seg grunnleggende ferdigheter i skolen fra et bredere perspektiv enn i dag, slik at den generelle delen av læreplanen får en tydeligere profil inn i klasserommene. Jeg har tatt til orde for dette blant annet her.

Publisert i Aftenposten 13.02.2015

tirsdag, januar 13, 2015

Besinnelse er ikke feighet


Drapene i Paris var et angrep på ytringsfriheten. I et liberalt demokrati står ytringsfriheten sterkt. Den er ikke absolutt – for eksempel innskrenkes den av rasismeparagrafen i Norge, og i minst 10 europeiske land er det ulovlig å hevde at holocaust ikke fant sted. Men som vi vet er grensene for ytringsfriheten vide, noe de skal være. Ytringsfriheten er såpass viktig for et liberalt demokrati at kun «tungtveiende hensyn», slik det står formulert i Grunnlovens §100, vil kunne innskrenke den, slik eksemplene ovenfor viser. Forbud mot holocaust-fornektelse begrunnes med krenkelsesaspektet, som for tida blir latterliggjort og satt ureflektert til side i debatten om hendelsene i Paris. I denne sammenhengen er det hyklersk av FrP-ere når de hiver seg på denne bølgen, all den tid partiet deres gang på gang har ytret ønske om å begrense andres ytringsfrihet når de selv har følt seg krenket.

‘Krenkelsestyranni’ er et begrep jeg låner fra rådgiver Eirik Løkkes innlegg i Aftenposten 9. januar. Han går langt i det jeg ser mange på sosiale medier hevder: «krenk i vei; det er en del av ytringsfriheten at man ikke nødvendigvis liker det man hører eller ser; trykk tegningene, helst i alle aviser samtidig». Jeg vil hevde at denne type ytringsfrihetsfundamentalisme heller ikke er en farbar vei, like lite som krenkelsestyranniet. I samme avis skriver en elev på 17 år følgende: «Hvis jeg tegner et bilde av deg i en forferdelig sammenheng, og legger det ut for flere tusen mennesker, er det mobbing. Hadde jeg gjort det på skolen, ville det fått konsekvenser for meg, og jeg ville selvfølgelig bli bedt om å fjerne det med engang. Er ikke det ytringsfrihet? Mens hvis du tegner noe som er hellig for meg, er det ytringsfrihet? Kjenner vi til to forskjellige definisjoner av ytringsfriheten? Det er dobbeltmoralsk på det høyeste.»

Nei, vi skal ikke la oss skremme, men besinnelse og refleksjon er ikke det samme som feighet. De kloke ordene fra denne eleven minner oss om at i Muhammed-karikatur-konteksten må nettopp konteksten være avgjørende for hvordan vi velger å handle. Førsteamanuensis Berit Thorbjørnsruds definisjon av en ‘krenkelse’ er treffende: «En krenkelse handler om at det er noen som devaluerer deg som menneske og som gjør det vanskelig å forsvare seg. Det har å gjøre med at det er maktforskjeller mellom den som krenker og den som blir krenket.»

Ordet ‘maktforskjell’ er viktig. Det gjør at det er irrelevant å sammenligne krenkelse av kristne i Europa med krenkelse av muslimer i Europa. Ifølge Pew Global Attitudes (2008) har tendensen til fiendtlighet mot jøder økt i Europa, men situasjonen er enda verre for muslimene. Negative stereotypier, dommedagsprofetier om islamisering og overtakelse, iboende og dermed irreversible egenskaper ved det å være muslim er noen eksempler. I det hele tatt sitter hatretorikken mye løsere når det gjelder denne religiøse minoriteten i Europa.

Dr Evelin Gerda Lindner forsker på blant annet krenkelse. «Det som er viktig er å bygge relasjoner først. Først da kan man ta risikoer. Men vi er ikke der nå.», sier hun om konteksten ‘islam i Europa i dag’. Derfor tror jeg hardt mot hardt kun virker mot sin hensikt. Ytringsfriheten skal være vid, men den må også brukes med kløkt. Derfor er konklusjonen min følgende: Ja, jussen tillater oss å trykke det som for noen oppleves som krenkende tegninger av det helligste de har i livet. Men moralen bør gjøre at vi stopper opp og spør oss selv: «Er det klokt?»

Publisert i Dagsavisen 13.01.2015