Søk i denne bloggen

tirsdag, januar 13, 2015

Besinnelse er ikke feighet


Drapene i Paris var et angrep på ytringsfriheten. I et liberalt demokrati står ytringsfriheten sterkt. Den er ikke absolutt – for eksempel innskrenkes den av rasismeparagrafen i Norge, og i minst 10 europeiske land er det ulovlig å hevde at holocaust ikke fant sted. Men som vi vet er grensene for ytringsfriheten vide, noe de skal være. Ytringsfriheten er såpass viktig for et liberalt demokrati at kun «tungtveiende hensyn», slik det står formulert i Grunnlovens §100, vil kunne innskrenke den, slik eksemplene ovenfor viser. Forbud mot holocaust-fornektelse begrunnes med krenkelsesaspektet, som for tida blir latterliggjort og satt ureflektert til side i debatten om hendelsene i Paris. I denne sammenhengen er det hyklersk av FrP-ere når de hiver seg på denne bølgen, all den tid partiet deres gang på gang har ytret ønske om å begrense andres ytringsfrihet når de selv har følt seg krenket.

‘Krenkelsestyranni’ er et begrep jeg låner fra rådgiver Eirik Løkkes innlegg i Aftenposten 9. januar. Han går langt i det jeg ser mange på sosiale medier hevder: «krenk i vei; det er en del av ytringsfriheten at man ikke nødvendigvis liker det man hører eller ser; trykk tegningene, helst i alle aviser samtidig». Jeg vil hevde at denne type ytringsfrihetsfundamentalisme heller ikke er en farbar vei, like lite som krenkelsestyranniet. I samme avis skriver en elev på 17 år følgende: «Hvis jeg tegner et bilde av deg i en forferdelig sammenheng, og legger det ut for flere tusen mennesker, er det mobbing. Hadde jeg gjort det på skolen, ville det fått konsekvenser for meg, og jeg ville selvfølgelig bli bedt om å fjerne det med engang. Er ikke det ytringsfrihet? Mens hvis du tegner noe som er hellig for meg, er det ytringsfrihet? Kjenner vi til to forskjellige definisjoner av ytringsfriheten? Det er dobbeltmoralsk på det høyeste.»

Nei, vi skal ikke la oss skremme, men besinnelse og refleksjon er ikke det samme som feighet. De kloke ordene fra denne eleven minner oss om at i Muhammed-karikatur-konteksten må nettopp konteksten være avgjørende for hvordan vi velger å handle. Førsteamanuensis Berit Thorbjørnsruds definisjon av en ‘krenkelse’ er treffende: «En krenkelse handler om at det er noen som devaluerer deg som menneske og som gjør det vanskelig å forsvare seg. Det har å gjøre med at det er maktforskjeller mellom den som krenker og den som blir krenket.»

Ordet ‘maktforskjell’ er viktig. Det gjør at det er irrelevant å sammenligne krenkelse av kristne i Europa med krenkelse av muslimer i Europa. Ifølge Pew Global Attitudes (2008) har tendensen til fiendtlighet mot jøder økt i Europa, men situasjonen er enda verre for muslimene. Negative stereotypier, dommedagsprofetier om islamisering og overtakelse, iboende og dermed irreversible egenskaper ved det å være muslim er noen eksempler. I det hele tatt sitter hatretorikken mye løsere når det gjelder denne religiøse minoriteten i Europa.

Dr Evelin Gerda Lindner forsker på blant annet krenkelse. «Det som er viktig er å bygge relasjoner først. Først da kan man ta risikoer. Men vi er ikke der nå.», sier hun om konteksten ‘islam i Europa i dag’. Derfor tror jeg hardt mot hardt kun virker mot sin hensikt. Ytringsfriheten skal være vid, men den må også brukes med kløkt. Derfor er konklusjonen min følgende: Ja, jussen tillater oss å trykke det som for noen oppleves som krenkende tegninger av det helligste de har i livet. Men moralen bør gjøre at vi stopper opp og spør oss selv: «Er det klokt?»

Publisert i Dagsavisen 13.01.2015

Ingen kommentarer: