Søk i denne bloggen

fredag, februar 13, 2015

Feilslutning og utdatert læringssyn i svaret på coaching i skolen




Assad Nasir skriver i en kronikk i Aftenposten at skolen ikke trenger coacher. «Motivasjonstalere» settes opp mot «faglighet». Kan ikke en av lærerens roller beskrives nettopp som en motivator, uten at det går på fagligheten løs?

Nasir har ett godt poeng i kronikken sin: det som skal til for å bli god i noe er hardt arbeid. Det gjelder ikke bare i skolefagene, men i livet generelt. Derimot begår han feilslutning og anlegger et utdatert læringssyn til grunn i kronikken.

Nasir påstår feilaktig at hovedmålet til norsk skole er at elevene skal fullføre/bestå videregående opplæring. Det er på det beste en karikering av hvordan han oppfatter målet. Hovedmålet til norsk skole er læreplanverket og Opplæringslova.

Et av premissene Nasir (mis)bruker for å komme fram til dette målet er resultater på internasjonale tester, f.eks. PISA. Slike tester bør tillegges den verdien de har. Når vi vet at PISA-oppgavene ikke tar hensyn til landenes læreplaner, så skal de ikke få lov til å være styrende for hvordan vi tenker om norsk skole. Dessuten har Norge vært meget stabil i skårene på PISA-testene, i kontrast til mange andre land, og ligger nær gjennomsnittet av de rikeste landene.

Nasir bruker frafall i videregående opplæring i argumentasjonen sin. Det ble innført en forsøksordning med praksisbrev i 2007, hvilket har vist seg å være et vellykket tiltak mot frafall. Det er også verdt å merke seg at høyt frafall ikke er et særnorsk fenomen.

Nasir retter også pekefingeren mot foreldre. Siden det er skole som er temaet, kan man spørre seg hva lærerens rolle er i samhandling med ulike typer elever? Nasir bruker ordet elev 7 ganger i kronikken sin, men ordet lærer kun én gang – og da i uttrykket ‘lærer bort til ungene’. Læring er ikke en-veis, og foregår i fellesskap. Dette utdaterte læringssynet kommer fullt til syne når Nasir hevder at ikke alle ‘har evner’ til å ta høyere utdanning.

Skolen som kulturell institusjon og de ressursene (både fysiske og intellektuelle) som er til stede for elevene er avgjørende for hva og hvordan de lærer. Man må heller se på disse faktorene enn å se på ‘evne’ som noe iboende/biologisk. Et sted å begynne er å nærme seg grunnleggende ferdigheter i skolen fra et bredere perspektiv enn i dag, slik at den generelle delen av læreplanen får en tydeligere profil inn i klasserommene. Jeg har tatt til orde for dette blant annet her.

Publisert i Aftenposten 13.02.2015