Søk i denne bloggen

tirsdag, mars 31, 2015

Blåblå motovervei mot et nytt klasseskille




Den blå-blå regjeringa har nå fullført sitt angrep på arbeidsmiljøloven, og med en samlet fagbevegelse mot seg vedtatt en rekke kontroversielle endringer. Endringene medfører blant annet mer søndagsarbeid, mindre fleksibilitet for arbeidstakere og en svekket fagbevegelse totalt sett.

Aller mest kontroversielt er likevel at det åpnes for flere midlertidige stillinger. Vi frykter at dette særlig vil ramme ungdommen. Det samme er tross alt forsøkt i Sverige, hvor resultatet har vært en rekordhøy ungdomsledighet. Hvorfor prøve noe i Norge som har slått fullstendig feil i vårt naboland?

Ingenting tilsier at de vedtatte endringene vil føre til flere jobber, slik det påstås. Det som i stedet vil skje er at trygge og forutsigbare heltidsstillinger omgjøres til utrygge midlertidige stillinger. Dessuten har vi hatt og har fortsatt rekordlav arbeidsledighet sammenligna med andre land. Derfor faller hele argumentet om flere jobber på sin egen urimelighet. En konsekvens av de blå-blås politikk vil være mer makt til arbeidsgivere på bekostning av arbeidstakere.

En annen sannsynlig konsekvens er et enda mer delt boligmarked, hvor flere unge voksne og småbarnsfamilier låses fast til leiemarkedet. Man får nemlig ikke boliglån med midlertidig stilling. For utleie-spekulanter vil det naturligvis være en drøm som går i oppfyllelse, med mindre konkurranse på kjøpemarkedet og økt konkurranse på leiemarkedet.

Kort og godt befinner vi oss nå på en blå-blå motorvei mot et nytt klasseskille! Speedometeret viser dessuten høy fart!

Drammen Arbeiderparti er krystallklare på at endringene i arbeidsmiljøloven er uheldige. Dersom vi overtar styringa i Drammen ved kommunevalget i september, lover vi at de omstridte endringene ikke skal få konsekvenser for kommunalt ansatte her i byen.

---------- Skrevet sammen med Vegard E. Stillerud, leder i Drammen Ap

Publisert i Drammens Tidende 13. mars 2015

torsdag, mars 12, 2015

Sammen er vi sterke!




Den internasjonale kvinnedagen ble innstifta i København i 1910, og på søndag var det 100 år siden sist den ble markert her i Norge. I Drammen gikk hele 210 kvinner og menn i tog med internasjonale paroler som «Stopp vold mot kvinner», «Lovfestet rett til heltid», «Kamp mot all kvinneundertrykking» og «Nei til tvangsekteskap».

I forkant av markeringen hadde vi vært vitne til den årlige «kvinnekamp-krangelen» i mediene. Høyresida mener venstresida er for snevre, egoistiske, veike. Venstresida mener høyresida sutrer og ikke klarer å ha flere tanker i hodet samtidig. Sånn går no dagan. Selv om arrangementene var flotte, og det var gode og tankevekkende appeller, opplevde jeg markeringa i Drammen som noe splitta – akkurat som i mediene. Det får meg til å reflektere over at det først og fremst er sammen at vi står sterke!

I toget og på Folkets Hus glimra høyresida med sitt fravær, mens venstresida glimra med sitt fravær på Drammens Teater hvor blant andre Erna Solberg og Solveig Horne talte. Det var noen ytterst få fra begge politiske leirene på begge arrangementene. Mens feiringen/festen på Union var visst kun for kvinner.

Den feministiske kampen er en kamp for like rettigheter og muligheter for begge kjønn. Så kan man være uenig om midlene eller tiltakene, men målet står støtt. Så hva er problemet med å stå sammen skulder ved skulder? Menn og kvinner, høyresida og venstresida? I tog, på Folkets Hus, på Drammens Teater, på Union, i mediene?

Alle andre dager på året kan vi diskutere hvordan vi kan nå målet om et likestilt samfunn, men på selve dagen den 8. mars må vi kunne vise at vi står sammen om målet. Neste år ønsker jeg å se ordføreren, fylkesmannen, rådmannen og flest mulig av bystyrerepresentantene gå skulder ved skulder sammen med folk flest på byens arrangementer. Og jeg håper inderlig at alle arrangementer vil være åpne for begge kjønn. For det er sammen at er vi sterke!

Publisert i Dagsavisen Fremtiden 12. mars 2015

torsdag, mars 05, 2015

Mysteriet Hadia Tajik




Hadia Tajik. Muslimsk kvinne med innvandrerbakgrunn. Kinderegg for islamofober, kvinnehatere og/eller rasister. Eller personer som bedriver med den type retorikk basert på essensialistisk tenkning – at det er noen iboende, uforanderlige, negative karakteristikker ved det å være muslim, kvinne eller ha innvandrerbakgrunn.

Målskiva Hadia ble lett synlig i kommentarfeltene på sosiale medier. Nyheten var at hun er innstilt som ny nestleder i Arbeiderpartiet. Hvis disse kommentarfeltene på noen som helst måte er representative for ‘folk flest’, så bedriver cirka halvparten av folket med et irrasjonalt hat mot henne, først og fremst basert på at hun er muslim. De verste kommentarene har heldigvis blitt moderert bort, men det mangler fortsatt ikke på kommentarer som «nå tar muslimene over Norge».

Kristin Clemet skrev en bloggpost i fjor som også ble trykket i Dagbladet. Hun hevdet at Hadia er den første statsråden (da hun var kulturminister) som fikk trusler for den hun er og ikke for det hun sier eller gjør. Så da er spørsmålet hvordan hun har klart å komme seg opp og fram i et slikt klima?

Mitt svar på det er – paradoksalt nok – at hun er definisjonen på det å være ‘integrert’. Paradoksalt fordi det er et ord som til stadighet brukes om innvandrere eller personer med innvandrerbakgrunn. «De må bli integrert», hører vi. Hadia er norsk og samtidig er hun stolt av sin bakgrunn. Hun skyr den ikke og hun er ikke redd for å prate om den. Hun har føttene godt plantet i begge leire: innvandrer og norsk.

Når det hevdes, ikke sjeldent fra FrP-hold, at innvandrere må bli integrert, så menes egentlig ‘assimilert’. De ønsker ikke at innvandrere er stolte av sin bakgrunn, men helst at de glemmer den. Og der har du f.eks. FrPs Mazyar Keshvari. Han mottar ikke slik hets som Hadia gjør. Selv om han titt og ofte hetser innvandrere som gruppe. Selv om hver gang han uttaler seg om innvandrere, så er det med et negativt fortegn. Selv om han er irrasjonell i sin framferd, som f.eks. i fjor da han drapstruet programlederen av Debatten etter intens krangling med Hadia.

Hadia vet hva hun prater om. Hun er godt utdannet i feltet hun jobber med. Hun er saklig i sin argumentasjon og hever seg over andres irrasjonelle atferd, slik vi så i hennes oppgjør med Keshvari i fjor. Hun er ikke konfliktsky og har bein i nesa. Ikke minst vet vi hvilke verdier hun står for. Hun er rett og slett en hodepine for sine motstandere. Og når de kommer til kort med argumenter, ser vi hva de finner på å skrive på sosiale medier eller gjøre mot programlederen av Debatten.

Publisert i Dagsavisen Fremtiden 5. mars 2015