Søk i denne bloggen

torsdag, september 24, 2015

Flerkultur-fokuset




Det er bemerkelsesverdig hvor mye spalteplass som blir viet til fokus på enkelte drammenspolitikeres «flerkulturelle bakgrunn». Faktum er at vi som velgere vil ha oppegående, lyttende, handlekraftige og karismatiske politikere. Vi vil vite hva en politiker gjør som politiker, ikke hvor foreldrene kommer fra, hvilken hudfarge vedkommende har eller om han/hun bekjenner seg til en annen religion enn kristendommen. Det har vært flaut å følge årets valg med merkelapper som «fremmedkulturell», «innvandrer», «flerkulturell» og «muslim». Merkelapper og ordbruk tar fokuset bort fra hva de faktisk står for politisk. «Flerkultur» er et begrep som tilslører det faktum at kultur er dynamisk og overlappende!

For hva er egentlig «flerkulturell» eller «innvandrer» i denne konteksten? En person som er født og oppvokst her? En som kom hit som fireåring? Er det ytre karakteristika som hudfarge som avgjør? Er det ikke-vestlige foreldre som avgjør om ungen er «innvandrer»? 18. september kunne vi lese i Drammens Tidende at Yousuf Gilani (Venstre) kan bli Drammens første varaordfører med «fremmedkulturell» bakgrunn. Du leste riktig – fremmedkulturell! Altså en som har en kultur som er fremmed. Fremmed for hvem? Hva gjør den fremmed?

Og så kom forsida i samme avis dagen etter med overskriften «KrF ikke klare for innvandrerordfører». Er en fireåring som ble tatt med hit av familien en innvandrer?

Integrering handler om å lære seg norsk, tilpasse seg lover og kodekser i det nye samfunnet man kommer til, men samtidig kunne beholde sin medbrakte kultur – hva nå det enn er. Men ofte snakkes det om integrering over en lav sko i mediene når man egentlig mener «assimilering».

12. september kunne vi lese, nok engang i Drammens Tidende, at det går en grense for Ana Maria Silva-Harpers (Høyre) integrering, og det er rømmegrøt og fiskeboller. Så «full integrering» betinger at man spiser rømmegrøt og fiskeboller? Hun har visst hatt en evne til å «tilpasse seg og bli en del av oss». Hvem er oss? Ekskluderer det folk som ikke er født her? Folk som har ikke-vestlige foreldre?

I et innlegg 10. september, igjen i samme avis, var Masud Gharahkhanis (Arbeiderpartiet) svar på rykter om at han bare ville ha halalmat i Drammen og at det nesten ikke ville være alkohol i byen at han «både drikker øl og spiser pølser». Ryktene henger trolig sammen med at han er muslim (Aftenposten, 2011). Dagen etter ville Gharahkhani ta et oppgjør med rykter knytta til kona hans, som at hun går med hijab og burka. Alle disse ryktene gjorde at han synes det er trist at noen opplever å aldri bli «norsk nok». For du kan visst ikke være norsk og samtidig la være å drikke alkohol og spise pølser, eller være norsk og gå med hijab eller burka?

Er det ikke pussig at politikere før valget vil være så «norske» som mulig (hva enn det betyr), og ikke legge vekt på sin bakgrunn og opprinnelse, samtidig som de har så stor trang til å påstå at de er godt integrert? Og enda mer pussig er det at fokuset etter valget er på at vi har fått en «flerkulturell»/ «fremmedkulturell» varaordfører. Hvorfor er hans foreldres bakgrunn, ev. hans hudfarge så viktig nå? Hvorfor brukes denne retorikken? Eller er det disse politikerne selv som velger og vraker definisjoner ut fra hva som passer dem best? I så fall er det trist at politikken og substansen i deres arbeid reduseres til ytre karakteristikkers banalitet.

Toppen av kransekaka var Drammen Venstres statusoppdatering på Facebook 21. september: «Norges første brune (og grønne) varaordfører».

Hvorfor skriver vi denne kronikken? Fordi språk er makt. Mediene og politikere bidrar til å sementere arkaiske og stereotype merkelapper ved å ikke være sitt ansvar og språk bevisst. La oss konsentrere oss om hva politikere sier og gjør, ikke hva de spiser og drikker, hvilken hudfarge de tilfeldigvis måtte ha, hvor foreldrene tilfeldigvis måtte komme fra, hvem partneren deres er og hva partneren deres har på seg.

Kudos til Dagsavisen Fremtiden som har holdt tunga rett i munnen i disse spørsmålene og satt fokuset på riktig sted under hele valget!

Publisert i Dagsavisen Fremtiden, Drammens Tidende og Byavisa 24. september 2015. Skrevet sammen med Heidi Biseth, Runi Børresen, Lin-Merete Carlsen, Arzanne De Vitre, Hein Lindquist, Åse Lund og Håvard Skarre

onsdag, september 09, 2015

Hva er hellig for meg?




Dette spørsmålet ble jeg stilt i forbindelse med Drammen Sacred Festival som arrangeres i Drammen 13.-20. september. Jeg svarte følgende:

Mennesker er i samspill med hverandre. Jeg mener derfor det er viktig å ta hensyn til dette samspillet når man beskriver hva man opplever som hellig. I et samspill vil det være mange ulike typer mennesker, også religiøse og ikke-religiøse. Det som er hellig for meg er universell og går på tvers av religiøsitet og livssyn. For meg er menneskeverdet hellig. Ethvert forsøk på å krenke menneskeverdet opprører meg og jeg vil anse det som en krenkelse av det hellige. Menneskeverd for meg betyr at ethvert menneske har like mye verdi, uansett bakgrunn og uansett i hvilken situasjon. Et liv som går tapt i krig er et liv, uansett hvor. En person som blir jaget av politiet uten å ha brutt lover og regler, har like mye verdi som et menneske som ikke blir ansett som et problem (her tenker jeg for eksempel på tiggere). En person som dreper andre, har like mye verdi som Mor Theresa. Altså går verdien på det å være menneske. Denne verdien er befestet i de universelle menneskerettighetene. Man får denne verdien rett og slett ved å bli født, og vil ha den verdien uansett livsløp gjennom hele livet. Verdien måles ikke i hva mennesker gjør, men at det er et menneske.

Flere andre svar kan du lese her.