Søk i denne bloggen

torsdag, desember 17, 2015

Den absurde debatten om hijab




I VG 15. desember kunne vi lese at Sylo Taraku, generalsekretær i LIM (Likestilling, integrering, mangfold), mener at hijab bør ut av barneskolen. La oss være klare på at vi er enige i at det ikke er ønskelig å presse på barn et religiøst plagg, i dette tilfellet hijaben. Men det er problematisk å peke ut ett symbol, spesielt i en tid hvor muslimer opplever økt skepsis. Hvorfor skiller vi så enkelt mellom religiøse, moralske, etiske, politiske og sekulære verdier? Hvorfor er det så enkelt å foreslå at noe skal ut av barneskolen kun fordi det er religiøst? Hva med sekulære og politiske verdier?

Dersom noen religiøse verdier er så problematiske som enkelte vil ha det til, så må vi undersøke hvorvidt de er problematiske innenfor alle religioner i Norge. Skal for eksempel majoriteten påtvinge det kristne juleevangeliet på flertallet av barn i barneskolen? Eller skal Jehovas vitner ut fra religiøs overbevisning få lov å bestemme at deres barn ikke skal delta i jule- og bursdagsfeiringer? Taraku trekker inn Tyrkias forbud mot bruk av hijab på universiteter. Det forbudet ble oppheva i 2008 med statsministerens begrunnelse om at det ville gi rom for større religionsfrihet. Men viktigst her er at Tyrkia er, som Taraku selv påpeker, en sekulær stat. Norge er ikke det. Man kan ikke sammenligne epler og pærer.

I Stortingsmelding 6 (2012-2013, s. 104) skriver regjeringa følgende: "Menneskerettighetene og demokratiske prinsipper utgjør fundamentet i den norske rettsstaten. Regjeringen forventer at alle innbyggere i Norge respekterer dette. Innenfor disse rammene kan mangfoldet utvikle seg, med ROM FOR ULIKE TOLKNINGER OG PRIORITERINGER AV VERDIER, OG MED ULIKE MÅTER Å LEVE LIVET PÅ" (vår utheving). Hvorfor omgår Taraku dette? Vi mener dette er helt essensielle norske verdier. Begrensningene staten setter for oss er menneskerettighetene (som inkluderer Barnekonvensjonen) og demokratiske prinsipper. Utover dette er det altså fritt for tolkninger og prioriteringer av verdier, og ulike måter å leve livene våre på. Det handler rett og slett om å akseptere ulike måter folk velger å innrette livet sitt på (og også for sine barn).

Det handler ikke bare om hvordan jurister tolker menneskerettigheter, som Taraku gir et spark til, men hvor grensene går mellom hva staten skal bestemme og hva foreldre skal bestemme for sine barn. Vi kommer ikke utenom at barn er underlagt foreldres oppdragelse, som inkluderer verdier og dermed også selvsagt religion. Det være seg usynlige markører som barnedåp eller synlige markører som hijab og julegudstjenester.

Taraku påstår at «I virkeligheten finnes det tungtveiende argumenter for å forby hijab, ikke bare i grunnskolen, men også i den videregående skolen – og på høyskole- og universitetsnivå. Retten til å utøve sin religion er en grunnleggende rettighet, men man kan ikke forvente å utøve eller manifestere sin religion overalt helt uten videre». For det første erklærer han at det «i virkeligheten» er slik, mens de som han setter seg mot, «jurister i Norge og deres tolkninger», ikke har tatt hensyn til argumentene hans fra «virkeligheten». Dette er en hersketeknikk i debatten fordi han gir seg selv rett til å definere en virkelighet. Det er dessuten ikke bare jurister i Norge som har problematisert hijabforbud ut fra juridiske hensyn.

Taraku skriver også at «For å ivareta likebehandlingsprinsippet bør forbudet omfatte alle andre synlige religiøse symboler og ikke bare hijab». Hvorfor bare synlige? Og vil Taraku få andre synlige religiøse markører ut av skolen også? Alt som omhandler synlige markeringer av kristne tradisjoner for eksempel? For her skal alle behandles likt, eller?

Vi opplever at hijab i bunn og grunn handler om at vi er ukomfortable når vi ser noen som er annerledes enn oss. Det kan være ei ung jente med mange tatoveringer og masse piercinger eller ei ung jente med hijab. Men det er da ikke statens oppgave å skulle hanskes med enkeltes følelse av ubehag?

Saken handler om hvor grensen skal gå mellom hva staten skal bestemme og hva foreldre skal bestemme når det gjelder barn. Staten intervenerer for eksempel gjennom barnehageloven og opplæringslova, men ikke inn i enkeltfamilier så lenge foreldrene opererer innenfor menneskerettigheter (inkludert Barnekonvensjonen).

Det som fascinerer oss er at de som er liberale på papiret, oftest høyresida, er de som er mest skeptiske til å la individer bestemme mest mulig innenfor rimelighetens grenser. Det gjelder da selvsagt ofte i saker som gjelder «de andre».

Det som bekymrer oss er at personer som tilsynelatende jobber for mangfold, og ikke mot mangfold, er med på å utpeke en minoritet på denne måten og setter dem i et negativt lys i et Europa som allerede koker over av hatretorikk mot muslimer.

Publisert i VG 16. desember 2015. Skrevet sammen med Heidi Biseth.

lørdag, desember 12, 2015

Hijabforbud en dårlig ide




Nestlederen i vårt moderparti, Hadia Tajik, ønsker å innføre et forbud mot hijab i barneskolen. Det mener vi er en svært dårlig ide, ikke bare på grunn av det problematiske med å ev. håndheve et slikt forbud, men på grunn av minst fem andre grunner.

For det første ble saken behandla i Stortinget i 2010 og 2011. Da var det kun Frp som stemte for forslaget. Videre førte debatten rundt hijab i politiet til at religiøse symboler ble grundig diskutert på Aps landsmøte i 2011. Da ble det beslutta at politi, aktorat og dommere ikke skal bære slike religiøse symboler. Siden den tid kan vi ikke se at noe har endra situasjonen til at hijab-spørsmålet igjen skulle dukke opp. Det vi derimot er vitne til, er en endra verdenssituasjon med svært mange muslimer på flukt fra bestialske islamister. Vi lever i en tid hvor mange muslimer blir angrepet, både verbalt og fysisk, både av Vesten og av ISIL. Det burde føre til at vi blir mer inkluderende og bevisst mangfoldet, istedenfor å ekskludere og definere andres behov og hensikt. For ungdommer som er på randen til å godta det farlige perspektivet «Vesten mot Islam», altså nettopp det ISIL ønsker, kan slik forbudsretorikk fungere som et dytt over til den sida vi ikke ønsker de skal være på. Ergo er tidspunktet for et forbudsforslag dårlig både på grunn av sakens gang og på grunn av sakens natur i den konteksten vi befinner oss i.

For det andre er «radikalisering» på alles lepper om dagen. Det er disse få – men likevel en for mange – som vi skriver om ovenfor. Det er de som blir et altfor lett bytte for ISILs tankegang. Hva er den viktigste årsaken til at enkelte velger denne farlige veien? Jo, det er følelsen av utenforskap. Det er å ikke føle seg akseptert av storsamfunnet. Det er følelsen av å bli holdt utenfor. I så måte vil et hijabforbud nettopp være med å styrke denne følelsen. Ingen kamper vinnes gjennom forbud, akkurat som ingen kamper vinnes gjennom bombing. Fredsnasjonen Norge burde gå foran som et godt eksempel i et Europa som koker over av høyreekstremistisk tankegang. Vi burde vise vei ved å ikke la oss falle for fristelsen til å hakke ned på minoriteter og definere dem ut fra det vi tror er riktig. Derfor er forslaget om et forbud mot hijab i barneskolen en dårlig ide. Det gir et feil signal til vår muslimske minoritet. «Dere foreldre som lar barna deres bære hijab, vet ikke bedre. Dere gjør noe Norge AS mener er straffbart». Et slikt signal brenner broer og umuliggjør dialog. Et slikt signal bekrefter utskuddenes oppfatning om at «de» ikke er ønska av «oss». Utenforskapsfølelsen blir styrka. Hvis det er radikalisering vi ønsker å bekjempe, er et slikt forbud en dårlig ide.

For det tredje passer en forbudstankegang dårlig i en nasjon som ofte blir sett på som en av de mest demokratiske, der likeverd er viktig, uansett religion, etnisitet og annen bakgrunn. Vi er begge veldig stolte av å bo i dette landet som ikke sjeldent er opptatt av hvordan det oppfattes av andre. Men vi er samtidig redde for at verdier folk setter høyt her til lands er på vei til å forsvinne. Bare se på hva som skjer i mange andre land i Europa. Det burde få varsellampene til å blinke hos oss. Hvorfor skal majoriteten plutselig definere hva som er best for minoriteten? Hvorfor skal vi ikke heller være et godt forbilde for andre ved å vise at vi respekterer enkeltindividers klesdrakt og tro? Og ja, det er klart barn blir påvirka av foreldrene sine, hva gjelder klesdrakt og tro. Men hvor ble det av de liberale rettsidealene som vi ellers er så store tilhengere av? Et ev. forbud er å kriminalisere disse jentenes klesdrakt. Det vil kunne ha virke mot sin hensikt ved å kunne øke muslimers interesse for hijab. Derfor er et forbudsforslag en dårlig ide hvis poenget er å begrense bruken.

For det fjerde er et slikt forslag en snikforbying av kjennetegn ved enkelte minoriteter, i dette tilfellet en av de mest utsatte minoritetene i Europa i dag. Med snikforbying mener vi at man i neste omgang vil kunne foreslå forbud i ungdomsskolen (ja, for de er jo barn de også), og etter hvert på alle offentlige steder (ja, for det hører bare ikke hjemme «her»). Det som heller burde settes på dagsorden er det økende irrasjonelle muslimhatet, og ikke et hijabforbud. Når våre fremste politikere setter hijabforbud på dagsorden, er vi redde for at barn som går med hijab i skolen blir mobba. Det er ikke sikkert skadene dette medfører noen gang blir borte. En snikforbying-linje istedenfor bekjempelse av muslimhat er en dårlig ide da det fører til mer splittelse basert på etnisitet og/eller religiøs overbevisning.

For det femte – og Tajiks eneste og viktigste argument – så er det mange andre plagg som også bidrar til «seksualisering» av barn. Hvordan skal vi da bestemme hvor grensen går for hva som er greit og hva som ikke er greit? Skal sminke, høye hæler, bikini(overdeler) osv. også bli forbudt? Alle kan synes hva de vil om foreldre som kler sine barn på «upassende» måter, men staten bør være inkluderende og oppfordre til mangfold, fordi mangfold er en berikelse for samfunnet. Vi må slutte å sette folk i bås ut fra hva vi tror de definerer seg selv som. Når Tajik eller andre ser seksualisering i et barn som går med hijab, kan foreldrene synes nettopp det motsatte.

Vi kan diskutere hijabens funksjoner, kulturen, teologien, identitetsmarkøren. Vi kan diskutere kvinnens plass i Islam, deltakelse i arbeidslivet, frivilligheten osv. Vi kan signalisere at vi ikke liker noen praksiser, f.eks. klesdrakten til noen minoriteter, men det er av mange grunner en svært dårlig ide å forby det vi ikke måtte like.

Publisert i Drammens Tidende 12. desember 2015