Søk i denne bloggen

fredag, november 18, 2016

Skolebesøk i England


Bildet fra seminaret.dk

Hvert år drar jeg til England på studietur med studentene mine. Og på hver studietur passer vi på å inkludere skolebesøk, så studentene kan få en liten smakebit på hvordan skolestrukturen og -hverdagen kan være for lærere og elever. Når vi ankommer en skole, er det vanlig at vi får en innføring i Englands skolehistorie.

På årets besøk hørte jeg for første gang ordet 'radikalisering', og at myndighetene har utarbeida programmer mot radikalisering av barn og unge som skolene er ment å følge. Jeg ble nysgjerrig på dette, for hva i alle dager er egentlig radikalisering? Og hva har dette med læreryrket å gjøre? Kan lærere peke ut barn på 10-12 år og si at dette barnet er på vei til å bli 'radikalisert'? Er dette nyspråk som har blitt normalisert, og som vi stiller oss mindre og mindre undrende til? I dokumentet lenka til ovenfor står det: "[...] build pupils' resilience to radicalization by promoting fundamental British values" (s. 5). Fundamental British values? Du kan spørre deg hva de verdiene er.

Ofsted (Office for Standards in Education) er organet som inspiserer skoler og passer på at de gjør som de skal. De mener at "British values" er "democracy, the rule of law, individual liberty, mutual respect and tolerance of those with different faiths and beliefs and those without faith".

For det første er ikke disse verdiene særlig britiske. De er mer universelle, og de kunne fint ha henvist til FNs universelle menneskerettigheter. For det andre - og det er her jeg faller av lasset - er spørsmålet hvordan lærere kan si noe som helst om barn er innenfor eller utenfor disse verdiene. Det det såkalte programmet mot radikalisering sier, er at barns utvikling og forståelse av verden - med utgangspunkt i de verdiene nevnt - skal observeres av læreren. Ikke bare læreren, men også barnehagepedagogen, for dette programmet gjelder så klart hele løpet f.o.m. barnehage! "They must take action when they observe behavior of concern" (s. 6) sier programmet. For meg høres det ut som en ny versjon av 50-/60-tallets McCarthyism, hvor offentlig ansatte ble oppfordra til å se etter mistenksom oppførsel som kunne minne om kommunister, og deretter rapportere til myndighetene.

Det interessante - eller tragiske, alt ettersom - er at det ikke gis en eneste definisjon av 'radikaliserinig'. Myndighetene bruker begrepet som om det er et helt sjølsagt begrep, men man trenger ikke å være rakettforsker for å skjønne at begrepet er mynta på "de andre" - i dette tilfellet de som tilfeldigvis har foreldre som er muslimer. Ja, ISIL er nevnt i handlingsprogrammet i England. I norsk sammenheng har vi også hørt om handlingsplaner mot radikalisering, men heldigvis har vi holdt oss for gode til å knytte det så direkte opp til barn og unge i skolen og til læreryrket. Det er like stupid som å lage programmer mynta på hvite (selverklærte) kristne menn i Norge, siden den faktiske terroren vi har hatt på norsk jord har vært begått av en slik person.

Ærlig talt, dette er politiets og PSTs oppgave. Om et barn i skolen er noe utafor, mobber eller ikke alltid følger skolereglene, så har det da for **** ikke noe å gjøre med terrorisme! Det er praktisk talt umulig å kunne peke ut hvem som kan bli terrorist eller ikke. Dette spillet og denne retorikken som utspiller seg, og som jeg tydelig så i engelsk skole, er ikke annet enn skammelig. Det bidrar kun til å fremmedgjøre allerede marginaliserte grupper. La læreren være lærer, og politi og PST ta seg av de som er en fare for nasjonen!

fredag, oktober 28, 2016

Fafo-rapporten om fattige tilreisende fra Romania


Bildet fra NRK.no

I innlegget «Monopol på fakta» skriver Jon Helgheim, gruppeleder i Drammen Frp, at Fafo-rapporten «When poverty meets affluence» er «katastrofalt dårlig», og fortsetter: «Windstad [Kirkens Bymisjon] bruker funnene i FAFO-rapporten til å slå fast at tiggere ikke er kriminelle, at det ikke står bakmenn bak og at tiggingen kun handler om fattigdom. Problemet her er bare at metoden FAFO har benyttet for å komme fram til disse konklusjonene var å spørre tiggerne. Jeg er helt sikker på at FAFO også kunne konkludert med at ingen i Hells Angels er kriminelle dersom de hadde spurt medlemmene selv.»

Vi kan absolutt ikke forvente at politikere har god kjennskap til forskningsmetoder. Men vi bør kunne forvente at de kan lese forskningsrapporter, og at de ikke parodierer forskning slik Helgheim gjør med den hensikt å oppnå noe hans parti ideologisk står for.

Det er mye man kan diskutere og ha ulike meninger om. Derimot har vi systematisk kunnskap om visse forhold (også kalt forskning). Det er underlig at redaksjonen i Drammens Tidende ser gjennom fingrene når det gjelder direkte faktafeil i Helgheims innlegg. Det er feil det han skriver om Fafo-rapporten, og som lekmann innenfor forskningsverdenen har han litt for stor tiltro til egen vurderingsevne når han karakteriserer forskningsrapporten som «katastrofalt dårlig».

Noen avisredaksjoner tilbyr leserne en lenke med «rapporter faktafeil», slik at lesere kan påpeke slikt overfor redaksjonen og deretter la dem ev. rette opp i samarbeid med innleggsforfatter. For vi må vel regne med at alle, til og med Frp, ønsker å føre debatten på et visst saklig nivå?

I så måte har Jon-Ivar Windstad i Kirkens Bymisjon dessverre helt rett når han skriver «I denne saken har Helgheim gjentatte ganger uttalt seg om ting han verken har kunnskap om, eller som er basert på de faktiske forhold i byen vår».

Fafo-forskerne har systematisk kartlagt situasjonen til et stort antall fattige tilreisende i de skandinaviske hovedstedene (til sammen 1269 personer). De har brukt ulike metoder, så som Respondent-Driven Sampling (survey-metode for å tilnærme seg et representativt utvalg blant utsatte grupper man ønsker å studere, f.eks. rusmisbrukere eller tiggere), intervjuer og feltarbeid. De har ikke utelukkende intervjua fattige tilreisende, slik Helgheim påstår, men også deres familier, ‘romfolk-eksperter’, skolepersonell, NGO-er (så som Redd Barna) og kommunepersonell. Til sammen er det gjennomført 50 intervjuer. Og gjennom kryssdata og annen tilgjengelig data internasjonalt har forskerne kvalitetssikra funnenes troverdighet.

Det har vært for lite kunnskap om dette feltet. Og lite kunnskap har ført til en overflod av myter og anekdotiske fortellinger. Fafo-rapporten «When poverty meets affluence» er derfor en svært viktig forskningsrapport som systematiserer kunnskap fra de skandinaviske hovedstedene. Vi får innblikk i hvem disse fattige tilreisende er (alder, kjønn, sosio-økonomisk bakgrunn, geografisk og etnisk tilhørighet, boforhold, utdanning, inntekt osv.), bakgrunnen for tigging, hva de tjener på tigging og hva pengene går til, migrasjonsmønster, overnattingsmuligheter, og hvordan de opplever sin tilværelse (migrasjonserfaringer, diskriminering osv.). Rapporten ligger ute på nettet for alle som er interessert; side 138-144 tar for seg de vanligste mytene og hva forskning viser.

Den som ikke vil ta innover seg systematisk kunnskap på feltet må møtes nettopp med systematisk kunnskap fra feltet. Vi må ta fram den kunnskapen vi har for å bekjempe myter og negative fordommer bygd på anekdoter. Og vi må som politikere ta ansvar for å bygge politikken i møte med fattige tilreisende nettopp på slik eksisterende kunnskap.

Derfor er det gledelig at Drammen Ap, KrF, V, MdG, SV, Sp og Bylista er konstruktive bidragsytere ved å basere seg på systematisk kunnskap på feltet, og partiene står nå sammen om å sikre de fattige tilreisende overnatting når de går kalde vinternetter i møte.

Publisert i Drammens Tidende, 27. oktober 2016

onsdag, oktober 19, 2016

Blog till you drop!


Yo folks! Jeg starta å blogge desember 2005. De første årene var bloggen det den var ment å være - en blogg. Et sted hvor jeg delte personlige meninger og erfaringer med den store verden. Vel, stort sett med venner og bekjente da. Siden da har bloggen hatt nærmere 80 000 unike besøk! Det er rått. Og kult.

Så dreide bloggen seg over til å bli mer en plattform for debattinnlegg og kronikker jeg skrev. De siste fem årene har den utelukkende blitt brukt til det. Jeg har skrevet godt over 100 innlegg og kronikker, og lagt ut mange av dem her. Det er fint å kunne delta i samfunnsdebatten. Det er inspirerende og lærerikt.

Så falt det meg plutselig inn i dag at jeg skulle blogge igjen. Helt vanlig blogginnlegg lizzm. Og det jeg tenkte jeg måtte skrive om er e-post! Ja, nærmere bestemt bruken av Outlook i jobbsammenheng.

Bildet fra twitter.com/outlook

Outlook blir brukt på veldig mange arbeidsplasser, og jeg lurer vitterlig på om det bare er meg som...

... tenker at "reply all"-funksjonen burde vært fulgt med et oppfølgingsspørsmål som dukka opp stort og blinkende på skjermen: "DO YOU REALLY WANT TO -REPLY ALL-???" Ja, gjerne med STORE bokstaver og tre spørsmålstegn. I løpet av mine år som Outlook-bruker har jeg mottatt hundrevis av totalt irrelevante e-poster som følge av at noen tenkte det var en god ide å trykke "reply all". Bare for å ta ett eksempel: IT-seksjonen sender ut e-post til samtlige medarbeidere og informerer om viktig software-oppdatering. En tilsatt trykker "reply all" og skriver "Takk for informasjon! Jeg kommer ned til dere om 10 minutter". Hallo? Anybody home? Tenk så mye tid som kunne vært spart ved å bli spart for slike e-poster! Det er kanskje snakk om flere årsverk per år i Norge!

... tenker at e-post-signatur til intern bruk med de du omgås med til daglig egentlig er ganske rart? Altså: Du kan ha en lang signatur med hele ditt navn, stillingstittel, e-postadresse, telefonnummer, hjemmeside (og noen har betydelig lenger signatur med halvparten av CV-en sin lista opp) - og det er jo flott til ekstern bruk og formelle henvendelser, men med kolleger du kjenner godt? Hallo? Det er ikke sånn at vi alle er ramma av demens altså.

søndag, oktober 16, 2016

Innvandrerforeldres ansvar for barnas yrkesvalg


Bildet fra www.eikeli.vgs.no

Da Tony var 13 år, hadde han bestemt seg for å bli lærer. Fram til og med videregående skole ble det mange samtaler ved middagsbordet hvor Tony snakka om sitt framtidige utdannings- og yrkesvalg, hvorpå foreldrene tydelig rynka på nesa og mente «lærer er da ikke noe yrke… lege derimot…». Dette har fulgt Tony resten av livet, men i en alder av 35 opplever han at foreldrene nå har forsona seg med hans yrkesvalg, selv om det ikke er lege han ble og selv om lærer eller lærerutdanner ikke har særlig status i hjemlandet til foreldrene.

Da Asad var like gammel som Tony, hadde han drømmer om å bli ingeniør og bestemte seg for å bli elektroingeniør. Det er absolutt elektroingeniør han ville bli og ikke noe annet. I barndomstida hjemme hos sine besteforeldre der han vokst opp, reparerte Asad ofte elektriske installasjoner med sin bestefar, lærte mye om måling og installasjon av elektriske anlegg hjemme før han hadde begynt på skole. Asad måtte også gjennom harde kamper når det gjelder utdanningsvalg. Faren hans ville at han skulle bli petroleumsingeniør, mens Asad hadde andre utdanningsplaner. Han ble elektroingeniør til tross for at faren påstod «å koble to ledninger sammen trenger ikke høyere utdanning».

I dag er både Tony og Asad kjempefornøyde med yrkene de har valgt.

Når Tony holder innlegg om utdanningsvalg for innvandrerungdom, hører han historier om feilvalg. For to dager siden kom det en elev opp til ham og sa: «Jeg begynte på juss, fordi foreldrene mine ville det, men jeg skjønte at dette ikke er meg. Nå har jeg slutta, og begynt på lærerutdanninga istedenfor».

Asad ser hvert år ungdommer som gjennomgår uoverkommelige kamper på hjemmebane. For kort tid siden møtte han ei jente som ville bli hudterapeut fordi hun hadde lyst og trivdes med utdanningsvalget, men hjemme ble hun fortalt at hun burde bare bli hjemme hvis hun ikke blir lege. «Hudterapi er ikke noe man bør bruke tida på», var beskjeden hun fikk.

Innvandrerbarn skiller seg ut fra majoriteten når det gjelder utdannings- og yrkesvalg. Den gode nyheten er at innvandrere, særlig ikke-vestlige, tar oftere høyere utdanning enn majoriteten. 59% av ungdommer med ikke-vestlig bakgrunn starter på en høyere utdanning etter videregående skole, sammenligna med 24% av etnisk norske (NIFU, 2011). Dette er bra blant annet for integrering av innvandrere. Vi vet at høyere utdanning i dag gir deg flere muligheter i arbeidsmarkedet, og at jobb er alfa og omega for å delta i samfunnslivet.

Den dårlige nyheten er at personer med innvandrerbakgrunn er generelt overrepresentert i såkalte prestisjeyrker (medisin, juss, veterinær, odontologi, ingeniør). 37% av innvandrerungdom er å finne på slike utdanninger, versus 10% av etnisk norske (NIFU, 2011). Dette mener vi er bekymringsfullt.

Det er bekymringsfullt med tanke på underrepresentasjonen av personer med innvandrerbakgrunn i serviceyrker som lærer, barnevern og politi. Det bidrar til at vi mangler personer med føtter i ulike kulturer og dermed mangfoldsperspektiver i slike yrker. Vi har ikke noe problem med å se viktigheten av mangfold hos politikere, men svikter kanskje å se det i slike yrker. Mangel på rollemodeller og personer som ligner deg og som du kan ha tillit til i slike yrker kan være negativt.

Hvorfor velger innvandrerungdom så mye oftere såkalte prestisjeyrker? Noe av grunnen er sterkere sosial kontroll fra innvandrerforeldre enn etnisk norske foreldre. Det er helt greit å oppmuntre barna sine, men det er ikke greit å omtale noen yrker negativt som følge av at andre yrker har mye høyere status i hjemlandene til foreldrene. Innvandrerforeldre har et særskilt ansvar for å sette seg inn i utdannings- og yrkesmuligheter i Norge generelt, og yrkeskulturen i Norge spesielt. Det er faktisk ikke slik at en lege tjener 10 ganger mer enn en lærer. Det er heller ikke slik at en lege har 10 ganger høyere status enn lærer i Norge. Men i hjemlandet til mange av disse foreldrene er dette faktisk tilfellet.

Dette er derfor problemstillinger som en del innvandrerungdom møter daglig, men dessverre noe få politikere snakker høyt om. Vi må alle engasjere oss for å redde disse ungdommene som er på kanten til å droppe ut eller har allerede droppa ut av skolen.

Vi oppfordrer innvandrerungdom til å velge det de selv vil, og til å tørre å ta samtalen ved middagsbordet når det trengs. Rådgivere på skoler bør være klar over forskjellene vi påpeker ovenfor i samtale med ungdommene. Og vi oppfordrer innvandrerforeldre til å støtte ungene i deres utdannings- og yrkesvalg, og at de aldri snakker nedsettende om noen yrker eller opphøyer andre yrker som følge av den statusen som følger med i hjemlandene de har kommet fra.

Publisert i Drammens Tidende 15. oktober 2016, skrevet sammen med Assad Qasim

mandag, september 26, 2016

Slår fast det innlysende


Bildet fra nettavisen.no

En sak som med rette har engasjert mange er frisøren som nekta en kunde sørvis siden hun hadde hijab på seg. Dette mente frisøren er et symbol på totalitære regimer og så seg nødt til å nekte kunden sørvis av den grunn. Tingretten slår fast i dommen mot frisøren at hennes «forklaring om at hennes motvilje mot bruk av hijab er politisk motivert ut fra en redsel for totalitære regimer og ikke handler om religion, er etter rettens mening oppkonstruert».

Ergo handler hijab om religion. Jeg ser at de aller fleste støtter den fornærmede i denne saken. Det er blitt åpenbart for dem at man ikke kan diskriminere andre slik. Når du får et ansikt til en sak slik vi gjorde her, føler vi lettere med den fornærmede og ser krystallklart at det handler om diskriminering.

Men når vi hører eller leser andre sammenligne hijab med SS-uniform, hakekors eller andre ting som er symboler på totalitære regimer, så reagerer vi ikke med samme støtte til de som bærer hijab. Jo, vi gjør det når det gjelder Frp-folkevalgte som Ole Hovengen og Petter Myhre når de skriver slik grums på Facebook, men det er bare rett etter at en slik sak har fått oppmerksomhet og folk flest forstår at man ikke bør komme med så kunnskapsløse sammenligninger.

Når vi ikke har frisør-saken til å belyse hijab for oss, så handler det om en gruppe, ikke individer. Men at det handler like mye om diskriminering basert på religion, ser vi ikke så lett. Vi engasjerer oss ikke like lett. Når jeg gjør det, føler jeg virkelig jeg står i sterk motvind.

Når fremtredende politikere går sammen og lager et integreringsnotat hos tankesmien Agenda, og i tilsvar til undertegnede og kolleger, slår fast at de ikke behandla hijab som et religiøst plagg (og dermed unntatt foreldres rett til å oppdra sine barn religiøst), er det forsvinnende få som reagerer. Det høres liksom så greit ut at barn skal bestemme selv og må ikke tvinges, mens det i praksis er å skyve barn foran seg i en viktig prinsipiell sak. Prinsippet handler om retten til å oppdra sine barn i religiøst, politisk, agnostisk eller ateistisk forstand. Eller på andre måter. Og så lenge ikke denne retten utøves uforstandig, slik at det dreier seg om (grov) omsorgssvikt, så har staten ingenting å gjøre med å blande seg inn i form av «nasjonale retningslinjer mot bruk av hijab» eller lignende. Liberale prinsipper må ikke ofres på illiberalitetens alter bare når det dreier seg om islam.

Du som forsvarer denne frisørkundens rett til å ikke bli diskriminert på grunnlag av hennes hijab, vil du også forsvare en generell rett til å gå med hijab? Vil du forsvare retten til religionsfrihet som er nedfelt i Norges grunnlov eller la det være ord på papiret når det gjelder muslimer? Når du først er «religionskritisk», vil du behandle alle religioner likt, eller vil du fortsette å gå løs på et par muslimske symboler og tolke dem til å bli «undertrykkende», «kjønnssegregerende» osv. og på den måten skaffe deg sympati i å ville bestemme over andres levemåte? Må frisør-saken gå helt til høyesterett for at du skal forstå at hijab for noen er et religiøst plagg og ikke til å sammenligne med totalitære symboler?

Publisert i Dagsavisen 14. september 2016

tirsdag, august 30, 2016

Hva med å prøve å forstå konteksten vi lever i, med økende skepsis mot muslimer som gruppe...


Bildet fra telesurvtv.net

Vi bor i kanskje verdens fredeligste hjørne. Vi har en kontrollert og begrenset innvandring. Vi har en god integreringspolitikk, og Norge skårer høyt på integrering av innvandrere når det gjelder utdannings-, inntekt- og sysselsettingsnivå. Vi har cirka fire prosent muslimer blant oss. Noen få av kvinnene bruker hijab, svært få bruker niqab eller burka (anslaget er 50-100 kvinner). Og i sommer fikk vi vite om en skole i Troms hvor jenter brukte burkini i svømmetimen.

Likevel flommer det over av debattinnlegg og kommentarer som omhandler disse symbolene. Det er sterke meninger, og mange av dem går ut på å forby slike symboler. Altfor mange mener å vite at dette er kvinner som må reddes fra undertrykkelse og kjønnssegregering. Noen skiller mellom barn og voksne. Noen skiller mellom hijab og burkini på den ene siden og niqab og burka på den andre siden. Altfor mange bruker begreper som «maskering» og argumenter som «kommunikasjon», «tillit», «åpenhet», «sikkerhet». Noen seriøse aktører, slik som tankesmien Agenda, med fremtredende politikere fra sentrum-venstre, klarer til å med å behandle slike symboler som ikke-religiøse symboler.

Jeg skulle ønske jeg ikke skrev dette innlegget, for så å bidra til å forsterke myten om at dette er en prekær situasjon som det må skrives om. De fleste er nok lei allerede. Men det er viktig å spørre hvordan vi havnet i denne konteksten? Hva handler alt dette om? Nora Mehsen, leder i Skeiv Verden, påpeker noe viktig når hun påstår at «Det er først når man tar innover seg at en ikke trenger å ha en identitet som rasist og misogynist for å reprodusere xenofobi og sexisme, at vi kan begynne på arbeidet med å dekonstruere de undertrykkende strukturene de hviler på».

Jeg tror det er på høy tid med en slik dekonstruksjon. Det er på høy tid å forstå at vi lever i en tid som fort kan blende oss og få oss til å følge massene eller reagere på affekt. Ser man på denne konteksten utenfra, som så klart er en vanskelig øvelse (og jeg mener ikke at jeg klarer det, men jeg prøver), så kan det slå en at forbud (og «regulering» som noen pakker det så godt inn i) av klesplagg er like autoritært og illiberalt som påbud. For enkelte måtte det bilder fra Nice til, med fire bevæpnet politimenn som står overfor en kvinne som må kle av seg på stranda, før de forstod at slike lover faktisk må håndheves også. Det er ikke noe forskjell på burkini og andre klessymboler. Det handler om folks frihet til å velge i frie, liberale og demokratiske land. Ja, det kan bli vanskelig å utøve en rolle som håndballtrener med niqab. Det forstår enhver idiot. Det samme med andre plagg du kan tenke deg i ulike yrker. Så får man ta det der hvor det skulle vise seg å være problem, og ikke lage problemer av noe som i utgangspunktet ikke er det. I debatter med andre får jeg ofte spørsmål som «det er ikke lov å bruke finlandshette, hvorfor skal niqab være det?» (ja, det stemmer at det ikke er lov etter politivedtekt §11 å maskere seg på offentlige arrangementer); «det er ikke lov med hakekors, så hvorfor skal dette være lov?» (ja, hakekors kan rammes av rasismeparagrafen, §135a, ytringer – inkludert symboler – som fremmer hat og ringeakt basert på nasjonalitet, religion, legning og funksjonshemning).

Det er fare på ferde når det er blitt stuerent å omtale en minoritet slik så mange gjør og sammenligne disse plaggene med finlandshette eller hakekors. Eller å anta at noen blir tvunget til noe, er undertrykt, må reddes, ikke vet bedre i et tilsynelatende opplyst, fritt, liberalt demokrati. Eller å tillegge plagg verdier som er vanskelig å si er uakseptable: kjønnssegregerende, undertrykkende, seksualiserende (ikke mange plagg er aseksuelle forresten).

Hva med å snakke med noen dette gjelder? Vil vi ha en opplyst debatt rundt slike spørsmål? Vil vi virkelig vite? Hva med å snakke med de som velger å bruke noen av disse plaggene, slik som forsker Berit Thorbjørnsrud oppfordrer oss til? Hva med å få fram deres stemmer? Og kanskje viktigst: hva med å prøve å forstå konteksten vi lever i, med økende skepsis mot muslimer som gruppe, og at slike skinndebatter egentlig er et symptom på det?

Publisert i Drammens Tidende 29. august 2016

fredag, august 26, 2016

Aslak Nores skjønnmaling


Bildet fra VG

Askal Nore avlegger meg og andre en visitt i VG den 25. august med innlegget «Mytene om Frankrike». Jeg kjenner meg verken igjen i hans beskrivelser av meg som person eller hans tolkning av hva jeg skrev i Aftenposten i sommer.

Han betegner meg som venstreradikal, frankofob og høyskolelektor. Jeg er sosialdemokrat, frankofil og førsteamanuensis. Fransk er mitt favorittspråk, jeg elsker maten, landet og Paris er min favorittby. I sommer skrev jeg at ytterpunktene ofte livnærer hverandre. Det ene ytterpunktet, skrev jeg, er religiøs fanatisme, hvor religion opphøyes til det ukrenkelige og beste alternativet for samfunnet. Et godt eksempel her er Iran. Her skal påbud og forbud styre folks hverdag.

Det andre ytterpunktet, skrev jeg, er sekulær fanatisme, hvor fravær av religion i det offentlige opphøyes til det beste alternativet for samfunnet. Et godt eksempel her er Frankrike. Og jeg advarte mot slike stemmer i Norge, for eksempel den statsstøttede LIM, som i dekke av å jobbe for mangfold i praksis jobber for å få bort religion i det offentlige. De har blant annet foreslått forbud mot hijab på alle skoler og universiteter. Så er det selvsagt store forskjeller på disse landene, og bakgrunnen for påbud og forbud er forskjellig, slik Nore påpeker. Men likheten er altså enøyd og fanatisk praksis av enfoldighet (versus mangfoldighet). Og politiet håndhever påbud og forbud. I Frankrike fikk vi nylig se hvordan forbud mot påkledning på stranda håndheves: fire bevæpna politimenn går bort til en uskyldig kvinne som ligger og koser seg på stranda, men med klær på, ber henne kle av seg og bøtelegger henne.

Nore insisterer på at den aggressive franske sekularismen ikke har noe med oppblomstringa av franske jihadister å gjøre. Han ønsker å ta bort fokuset fra fransk politikk. Det er så klart mange årsaker til tingenes tilstand, men som anført av sosiologen Farhad Khosrokhavar, en samfunnsforsker som Nore selv trekker fram og bør dermed kjenne til: «An ideological nation par excellence, it focuses on symbolic issues like wearing headscarves or holding collective prayers in public places. But restricting such practices causes wounds that go much deeper than the prohibitions themselves: It allows Islamists to exaggerate the implications and accuse France of Islamophobia».

Dette er poenget mitt og flere andre som har pekt på at den aggressive avsekulariseringa som Frankrike star for, gir islamistene påskudd til å si at landet er islamofobt og dermed skaffe seg flere tilhengere. Det samme peker forskerne William McCants og Christopher Meserole på i en mye omtalt studie. «The French approach to secularism is more aggressive than, say, the British approach», skriver de som en mulig forklaring på at det er flere jihadister relativt sett fra Belgia eller Frankrike enn det er fra Storbritannia eller Saudi-Arabia.

Dette er ingen myter, Nore. Selv en frankofil som meg kan se at aggressiv sekulariseringspolitikk er kontraproduktiv.

Publisert i VG 26. august 2016

onsdag, august 17, 2016

Et kritisk blikk på Agendas policynotat om integrering


Bildet fra heroy.kommune.no

Vi viser til Agendas «policynotat» om integrering lansert 10. august, med bred omtale i mediene. Det er viktig å ha høye ambisjoner for å forbedre integreringsarbeidet i Norge, selv om vi vet at det allerede gjøres en god jobb sammenlignet med andre skandinaviske land og EU-land.

Ved første øyekast og gjennom medienes omtale kan det virke som om det er bred politisk enighet om perspektivene, premissene og forslagene i notatet. Samtidig vet vi at det finnes mange ulike syn innenfor hvert av de politiske partiene, og at enkelte av de omdiskuterte forslagene sågar hadde blitt nedstemt på noen partiers landsmøter. Det gjelder f.eks. «hindring av barnehijab».

Vi skal ikke underslå at noen av forslagene i notatet er konstruktive, og heller ikke at de aller fleste av dem er selvsagte og allerede foreslått av andre, f.eks. bosetting av flyktninger eller kampen mot ekstremisme. Problemforståelse og tiltakene er også i samsvar med eller direkte hentet fra offentlige meldinger. En tankesmies viktigste oppgave må være å prøve ut nye ideer, se eksisterende forskning i et nytt perspektiv og bidra til offentlig diskusjon som er nytenkende.

Men de konkrete eksemplene som gis er om muslimer og spesielt muslimske kvinner og/eller barn. Dette medfører at notatet bidrar til å forsterke et syn på at vi allerede er et segregert samfunn. Vi anser dette å inngå i en vestlig kontekst hvor det har blitt mer og mer normalisert å snakke om «de andre» ved å utpeke én syndebukk, nemlig konservative muslimer, istedenfor å nærme seg problemstillinger fra et prinsipielt grunnlag. At representanter for sentrum-venstre gjør dette, er overraskende og bekymringsfullt. At mediene har valgt å fokusere særlig på dette istedenfor mange av de mindre overraskende og gode forslagene, er heller ikke rart med tanke på hva som selger.

Det sies mye fint om individuelle rettigheter, felles verdier og mangfold i policynotatet. «Vektlegging på likheter bør være rådende», mens det på neste side står at «respekt for ulikhet og forskjellighet kan gi elevene trygghet i møte med det mangfoldige samfunnet Norge er». Så, litt over halvveis i notatet, kommer det plutselig retoriske grep som «maskering» og «såkalt niqab» (når niqab faktisk er et religiøst plagg). Det tas til orde for at niqab i skolen skal være forbudt på grunn av identifikasjon, akkurat som om læreren ikke vet hvem den eleven som bruker niqab er? Og det leites med lys og lykte for å finne eksempler hvor niqab har vært i veien, f.eks. i møtet med NAV. I gitte eksempel er det grunn til å undre seg over hvilken dialog som har funnet sted mellom niqabkledd kvinne og NAV-ansatt som krevde identifisering.

For ordens skyld, har vi aldri vært vitne til at noen elever eller lærere har brukt niqab i skolen. Og det er dette vi mener er bekymringsfullt: At et policynotat om integrering måtte nevne slike eksempler og få situasjonen til å framstå som prekært. Jo mer politikere og mediene setter søkelyset på et så marginalt problem som overhodet mulig – på grensen til et ikke-problem i skoler og barnehager – jo mer framstår det som et faktisk problem som må løses. Her gjør utvalget egentlig «problemet» en bjørnetjeneste.

Enda mer uforståelig er påstanden om at hijab i barneskolen er uønsket og bør hindres gjennom nasjonale retningslinjer. Selv om vi legger godviljen til, kan ikke dette være noe annet enn et forbudsforslag uten å nevne ordet forbud. Det er merkelig hvordan sentrum-venstre peker ut ett religiøst symbol tilhørende en muslimsk minoritet, istedenfor alle religiøse symboler dersom religiøse symboler i seg selv oppfattes som et problem. Det ville kanskje falt Kristelig Folkeparti tungt for brystet?

Når det gjelder hijab, er det ingenting som tilsier at jenter med hijab ikke integreres godt i det norske samfunnet. Tvert imot, det er mange eksempler på at disse jentene integreres godt og er gode forbilder.

Det foreslås å begrense tilbudet av religiøse privatskoler «som kan virke segregerende». Det er så vidt vi vet ikke noen religiøse privatskoler som i dag virker segregerende, altså hvor kun elever tilhørende én religion eller ett bestemt kjønn blir tatt opp. Paradoksalt nok vil det bli en økning av private religiøse skoler, særlig muslimske, når det hele tiden blir hindringer for noen i den minoriteten å utøve sin tro.

Det foreslås å «styrke formidlingen av felles verdier i skolen», uten at det sies hva dette betyr. Verdier som nevnes tidligere i notatet, så som menneskerettigheter, likestilling, demokratisk medborgerskap m.m. er verdier som allerede er styrket og vil i tida framover ha en sentral plass, både som følge av Ludvigsen-utvalgets anbefaler og endringer som allerede har funnet sted i reformer. I skoledelen av policynotatet er det hevet over enhver tvil at det er den muslimske minoriteten som oppleves som et problem. Her er det ikke snakk om en prinsipiell diskusjon av samtlige religiøse symboler, tradisjoner og ritualer, og heller ikke andre trossamfunn.

Til slutt vil vi nevne at utvalget hadde styrket sin troverdighet, sine perspektiver og forslag til løsninger gjennom å inkludere minoriteter i utvalget. Slik utvalget ser ut nå, er det svært lite representativt for det mangfoldet som faktisk eksisterer blant politiske partier, organisasjoner og næringsliv. Dersom utvalget hadde trukket inn andre marginaliserte grupper også, så som utenforskap blant tatere/romani-folket og jøders posisjon i det norske samfunnet, hadde årsaks- og tiltaksforståelser sett noe annerledes ut.

Hvordan ville vi reagert om et policynotat for likestilling mellom menn og kvinner ble utarbeidet uten at en eneste kvinne satt i utvalget?

Publisert i Dagsavisen 16. august, Drammens Tidende 17. august og Bergens Tidende 23. august 2016. Skrevet sammen med Halla Holmarsdottir, Hein Lindquist og Vibeke Solbue.

lørdag, august 06, 2016

Å tro på terroristers legitimering, er å gi dem rett


Bildet fra loonwatch.com

Den norsk-iranske forfatteren Mina Bai svarer Usman Rana ved å vrenge det han skriver om forskning på radikalisering til at «Han hevder at muslimske terrorister har gått for langt i sekularisering av seg selv, derfor er de blitt drapsmenn».

Hun stopper ikke der, men fortsetter med å påstå at «Alle terroristene er muslimer, enten han [Rana] liker det eller ei». På denne måten legitimerer Bai sitt angrep på verdensreligionen islam og 1,7 milliarder muslimer.

I 2005 sa Carl I. Hagen «Ikke alle muslimer er terrorister, men alle terrorister er muslimer». Etter terrorangrepene i Norge i 2011, i konfrontasjon med Jonas Gahr Støre, modererte han seg til «Nesten alle terrorister er muslimer».

Å styrke terroristers tro på at det de sier er rett, er utvilsomt å gjøre dem en bjørnetjeneste.

Vår hjemlige terrorist, ABB, legitimerte prosjektet sitt med forskrudde ideer om kvinner, innvandring, islam. Det prosjektet må stadig bekjempes.

Det samme med IS-terrorister. Deres forskrudde ideer må ikke gjøre at islam brukes som forklaringsvariabelen på terrorisme.

Skillene mellom muslim, islamist, ekstrem islamist er viktigere enn noensinne.

Publisert i Aftenposten 4. august 2016

tirsdag, juli 26, 2016

Ikke alle må bli som majoriteten


Bilde fra ntnu.no

Jeg tillater meg å stille noen spørsmål til den statsstøttede organisasjonen LIM (Likestilling, Integrering, Mangfold) ved talsperson Farahmand.

«Vi har i altfor stor grad gitt fritt spillerom for islamistiske bevegelser», påstår LIM. En ordførers deltakelse på en id-feiring hvor Islam Net var til stede har blitt nevnt. På Dagsnytt 18 ble burkini nevnt.

Hvordan er dette «fritt spillerom for islamistiske bevegelser»?

Selv om vi ikke måtte like Islam Net, må vi ikke sensurere dem bort. Selv om jeg ikke liker LIMs ensidig negative fokus på muslimske praksiser, må jeg aldri kreve å få dem sensurert.

På Dagsnytt 18 hevdet LIM at den fanatiske sekularitetspolitikken i Frankrike ikke har noe med terror å gjøre. Amerikansk forskning på radikalisering viser at den frankofone delen av Europa har flest fremmedkrigere relativt sett og fungert best som arnested for jihadister. «The French political culture» er noe av svaret: «The French approach to secularism is more aggressive than, say, the British approach».

Om man jobber for mangfold, jobber man for å kunne leve med mangfoldige meninger, ytringer, utseender, praksiser, verdier. Så lenge man er enige om rammene, menneskerettighetene og demokratiske prinsipper, er det fritt fram med mangfold innenfor dem.

Stortingsmelding 6 (2012-2013) slår fast dette: «innenfor disse rammene kan mangfoldet utvikle seg, med rom for ulike tolkninger og prioriteringer og verdier, og med ulike måter å leve livet sitt på».

Hva er da årsaken til at LIM påstår de jobber for «mangfold» når de har programfestet at det kun er sekulære verdier de jobber for?

Publisert i Aftenposten 22. juli 2016

mandag, juli 18, 2016

Ytterpunktene livnærer hverandre


Bilde fra jalandamai.org

Mahmoud Farahmand i LIM (Likestilling, Integrering, Mangfold) skriver at vi ikke må være «naive i møtet med islamistisk terror». Han fastslår at «nok en gang har militante islamister gjennomført et terrorangrep i europeiske gater» og henviser til Nice-massakren.

Det er under enhver kritikk at han gjør dette i og med at gjerningsmannen har «aldri vore mistenkt for å vere ytterleggåande islamist» (fra NRK.no). Dagen etter fikk vi vite at IS påtar seg ansvaret for massakren, mens politiet i Frankrike avkrefter dette. Det gjenstår fortsatt å se hva som var årsakene bak massakren.

De som har fulgt med på LIMs uttalelser om diverse saker som angår muslimer i Norge vil ha bitt seg merke i at de er sekulære fanatikere. Hva mener jeg med det?

I takt med islamistisk terror, har muslimhatet økt i Vesten. Uskyldige muslimer får gjennomgå på grunn av terror begått i islams navn – og også i kristendommens navn, slik vi var vitne til timene etter terrorangrepene 22. juli. Det er blitt ukontroversielt å ville innskrenke harmløse religionspraksiser dersom det gjelder muslimer. Siv Jensens «snikislamisering» brukes flittig på sosiale medier om enhver praksis av islam. I et slikt farvann har det blitt vanligere å omfavne sekularitet på bekostning av religiøsitet, især islam.

Ytterpunktene livnærer hverandre.

Det ene ytterpunktet er religiøs fanatisme, hvor religion opphøyes til det ukrenkelige og beste alternativet for samfunnet, som i Iran. Påbud og forbud skal styre folks hverdag i retning religiøsitet. Naturligvis kommer en del av de personene som omfavnes som «sekulære muslimer» fra land som Iran, eksempelvis Farahmand selv, Mina Bai (forfatter og ofte henvist til av den islamfiendtlige nettsiden document.no) og Mazyar Keshvari (Frp).

Det andre ytterpunktet er sekulær fanatisme, hvor sekularitet opphøyes til det ukrenkelige og beste alternativet for samfunnet vi lever i, som i Frankrike, et land som LIM og likesinnede ser opp til i sin argumentasjon for en 100% sekulær stat. Her innføres forbud mot religiøse praksiser over en lav sko, f.eks. hijab. Frankrike startet med klespoliti i gatene, på lik linje med Iran, for å påse at folk kler seg slik staten vil. Personer som har flyktet til Vesten fra religiøs fanatisme har lett for å bli fanatisk sekulære.

Begge deler er farlige og er ekskluderende. Derfor er det godt at Norge er et inkluderende samfunn med plass til sekularitet og religiøsitet.

Sekulære og religiøse praksiser bør respekteres, så lenge praksisene ikke strider mot menneskerettighetene. Dette må organisasjoner som LIM begynne å forstå, dersom de faktisk jobber for et mangfoldig og inkluderende samfunn.

Da må de slutte med «oss»- og «dem»-retorikk. «Liberale muslimer som oss i LIM», skriver Farahmand. Han spør retorisk «har PST og politiet de virkemidlene de trenger», all den tid det er mer fare for at vi er langt på vei inn i et paranoid overvåkningssamfunn der privatlivets fred er i fare.

Kan Farahmand gi ett eksempel på at «vi» har gitt etter for islamistiske bevegelser, slik han hevder?

Det er på tide å avsløre sekulære fanatikere når de utgir seg for å være «liberale sekulære».

Publisert i Aftenposten 19. juli 2016

mandag, mai 02, 2016

Kongehuset i kommentarfeltene


Bilde fra VG

For en ukes tid tilbake skrev jeg et tilsvar til Bodil Tove Gjellebæks innlegg «Vi trenger kongehuset». Jeg mener vi absolutt ikke trenger kongehuset og begrunner mitt resonnement på at posisjoner i et så moderne, demokratisk og likestilt land som Norge ikke skal kunne gå i arv. Ikke bare fra et prinsipielt grunnlag, men når vi også tenker på at vi setter disse menneskene med «blått blod» i en svært vanskelig situasjon ved å bestemme hva de skal og ikke skal resten av livet. Strengt tatt frarøver vi de med det blåeste blodet det vi ellers er store tilhengere av, nemlig ytringsfrihet.

Hvordan ble så kongehus-tilsvaret mitt tatt imot i kommentarfeltene på DTs hjemmeside og Facebook-sider? Jeg visste at saken vil engasjere og vekke noen følelser, men jeg så faktisk ikke for meg at så mange av kommentarene skulle være nasjonalistiske og til dels rasistiske. Redaksjonen så seg til og med nødt til å gå inn og minne folk på at de skulle la være å ty til usaklige karakteristikker.

Blant andre Ragnfrid Lien, Ronny Nilsen, Bjørn Erik Nebell, Iren Viholmen og Lillian Lier foreslår at de som argumenterer for å avskaffe kongehuset, det vil si mindretallet slik det er i dag, rett og slett forlater landet. Mindretallets meninger vil de ikke ha noe av. Og forbausende nok er det mange som liker deres kommentarer. Slike kommentarer minner meg mer om styresett med monarkiske enevelder på 14- og 1500-tallet.

Anne Kristiansen skriver «han ser ikke særlig norsk ut». Rita Klingenberg spør hva «ektefødte nordmenn» mener om dette her – underforstått at foreldrene, pluss kanskje besteforeldrene må ha blitt født i Norge og være lys i huden for å ha rett til å uttale seg om organisering av samfunnet. Klingenberg skriver videre at kongehuset er forbeholdt nordmenn og at stemmerett burde kun vært forbeholdt nordmenn. Hvis ikke dette er rasetenkning på høylys dag på offentlige sosiale medier, så vet ikke jeg.

En del skriver at dette ikke er noe å debattere. Ferdig snakka.

Ingen av de som kommenterte, ei heller Laila Martinsen som skrev et tilsvar til meg to dager etter, sier noen ting om hovedargumentet mot kongehus: nei til arvelige posisjoner. Hvilke negative konsekvenser har arvelige posisjoner, hvilke signaler sender det, og hvorfor vi skal fortsette å akseptere det? Martinsens hovedpoeng i tilsvaret til meg kan oppsummeres med «sånn har det alltid vært, og sånn bør det derfor fortsette» - noe som så klart ikke er et gyldig argument.

Kongehuset er anakronistisk, på godt norsk «tidsstridig». SV legger opp til kongehus-debatt på Stortinget med jevne mellomrom. Når Bodil Tove Gjellebæk skriver varmt om kongehuset i lokalavisa, skal hun ha honnør for det, selv om jeg er helt uenig med henne. Hun starter en debatt som er nødvendig.

Vi kan ikke ta for gitt noe bare fordi den har vært der eller fordi kongehuset har vært samlende og god å ha under andre verdenskrig eller fordi kongen sier fornuftige ting i nyttårstalen. Derimot må vi se framover og spørre oss selv om ikke det er på tide å gjøre slik flere andre europeiske land har gjort – avskaffe arvelige posisjoner. Men da må også minoriteters stemme – altså de som argumenterer for avskaffelse av kongehuset – tas på alvor og adresseres.

Publisert i Drammens Tidende 29. april 2016

onsdag, april 20, 2016

Bort med kongehuset!


Bilde fra pinterest.com

Det er ikke lite som skurrer i innlegget til Bodil Tove Gjellebæk med tittelen «Vi trenger kongehuset».

Først spør hun om det ikke er viktigere saker å ta tak i enn denne. Svaret på det er så klart at man kan ha flere tanker i hodet samtidig. Det skulle bare mangle at de folkevalgte ikke slår seg til ro med hvordan samfunnet er innordna, men til stadighet diskuterer og prøver å endre det til å bli enda mer åpent, demokratisk og likestilt. Samtidig klarer de folkevalgte å prioritere enda viktigere saker også.

Så skriver Gjellebæk at «Å fjerne kongedømmet i Norge er det samme som å fjerne vår identitet, sjel, vår kultur og stolthet». Det skal hun selvfølgelig få lov til å mene, men det er kun en følelse som ikke stemmer med virkeligheten. La oss ta en titt på utviklinga i Europa ellers. Ved starten av første verdenskrig var det 22 land som hadde monarki; i dag er det bare 12. De landene som har avskaffa monarki har så klart fortsatt identitet, sjel, kultur og stolthet.

Den logiske bristen i Gjellebæk og andre monarki-tilhengeres argumentasjon er at de er innstilt på at alternativet til konge/dronning er president. Slik må det jo så klart ikke være. Alternativet kan være slik professor i rettsvitenskap, Eirik Holmøyvik, påstår i Agenda Magasin: «å droppe både konge og president, og late statsministaren vere statssjef både formelt og reelt, som ho jo er i dag. Det er ingen tvingande konstitusjonelle grunnar til å halde seg med ein seremoniell president. Representasjonsoppgåvene kongen har i dag kan delast mellom regjeringa og presidentskapet på Stortinget.»

Og hvorfor er det etter hvert flere folkevalgte som ønsker å avskaffe monarkiet? Rett og slett på grunn av det Hadia Tajik sier. Vi bør slutte å finne oss i at titler og posisjoner går i arv. Det er den viktigste grunnen. Og den omskriver Gjellebæk til at «man ikke bør overta titler». Vi kan fint overta, men bør ikke arve! Ikke i et så moderne, demokratisk og likestilt land som Norge.

Publisert i Drammens Tidende 20. april 2016

onsdag, mars 16, 2016

Vi må snakke om og praktisere diversitet


Bilde fra uwcc.wisc.edu

Jeg har nettopp kommet hjem fra en konferanse i Vancouver, Canada – nylig kåra til verdens 2. beste by å bo i (ingen norske byer er på topp 10 engang). Jeg har hatt et halvt års forskningsopphold i Brisbane, Australia, og reist rundt i byene Sydney og Melbourne som ofte kåres til verdens beste byer å bo i. Jeg skal ikke påberope meg mer enn jeg har sett eller vet, men jeg har noen tanker om hvordan vi langt her oppe i nord kan bli enda bedre enn det vi er. Da tenker jeg at vi må bli bedre på inkludering. Vi må rett og slett snakke om og praktisere diversitet. Hva betyr det?

En av flere grunner til at disse byene jeg nevner blir kåra til å være verdens beste, er nettopp den ekte multikulturalismen du møter. Andre grunner er så klart velferdsmodeller som ligner den nordiske, hvor svake grupper ivaretas, hvor utdanning og helse er for alle. Men den ekte multikulturalismen, eller mosaikk-metaforen som brukes i Canada (versus USAs smeltedigel-metafor, ‘melting pot’), gjør noe med disse byene. I USA og Europa er det en utbredt oppfatning av at nykommere skal bli lik majoritetsbefolkninga så fort som mulig. I Norge snakker vi til stadighet om at «språk er nøkkelen», når vi egentlig mener «norsk språk er nøkkelen». Akkurat som om nykommere ikke har noe språk, når virkeligheten er at de er ofte mer flerspråklige enn nordmenn flest. Vi sier «de må integreres», akkurat som om integrering er en enveisprosess. Det man da egentlig mener er faktisk assimilering: «De» må bli mest mulig lik «oss».

Det er en del syrere som nå kommer til Canada. I likhet med andre innvandrere, sees de på som en ressurs. Folks styrker blir vektlagt. Når jeg ser tilbake på debattene her i Norge, husker jeg for det meste kostnadsspørsmål, byrde, problemer. Jeg husker en negativitet mot å ta imot mennesker som kan bli en del av fellesskapet. På lærerutdanninga vektlegger vi viktigheten av at elever i skolen blir sett. Når du blir sett, opplever du at du respekteres og verdsettes. I neste omgang vil du yte ditt beste. Å bli møtt som et problem, gjør det motsatte med elever – og med folk flest.

Diversitet, eller mangfold, handler om forskjellighet. Amerikansk og europeisk politikk har et mye klarere ensrettingsfokus enn Canada og Australia. De to sistnevnte landene tar diversitet på alvor. Forskjellighet er ikke negativt, men tilfører samfunnet noe positivt. Det er fascinerende å se denne diversiteten uttrykt gjennom språk, mat, kunst, væremåte, klesmåte. Når folkegrupper blir sett på som ressurser og verdsatt, vil de blomstre. Byene vil blomstre og diversiteten synliggjøres.

Noe av det mest bemerkelsesverdige i Canada er den anerkjennelsen og respekten som vises overfor urbefolkninga. Det aller første du møter på flyplassen når du ankommer er First Nations’ symboler og kunst. Bevisst bruker de begrepet First Nations, istedenfor amerikanerne som bruker Native Americans (legger til ordet amerikaner) eller Indians (Columbus som først trodde han var kommet til India). Kanadierne forteller med stolthet hvordan urbefolkninga hjelper dem med å bruke naturressursene på en bærekraftig måte. Det er dette gjensidige forholdet som er viktig. Integrering er en toveisprosess.

Ja visst finnes det en stor muslimsk minoritet der. Og det finnes kampanjer som #jesuishijabi og «hijab awareness day» hvor kvinner får prøve dette for tida forhatte plagget, snakke sammen om kultur- og religionsforskjeller. Målet, sies det, er å vise at «vi er mest like, men litt ulike». For det er det vi er. Mennesker er for det meste veldig like når det gjelder hva vi ønsker å gjøre med livene våre. Vi ønsker å bli sett, verdsatt, ha en god helse, ta en utdanning, ha en jobb å trives i, ta vare på familie og venner. En flyktning fra Syria er ikke noe forskjellig sånn sett. Heller ikke en mor med hijab.

Kunne vi snakka mer sammen om diversitet og praktisert det i større grad? Kunne vi snakka mindre om andre og prøvd i mindre grad å definere livene deres for dem? Kunne vi sett på mennesker først og fremst som en ressurs, som bærere av menneskelige drømmer for menneskelige liv, istedenfor en byrde eller noen som kommer for å ta fra oss noe? Kunne vi faktisk ment integrering og mangfold når vi snakka om det med hverandre som politikere og ikke-politikere, istedenfor assimilering og enfold?

Publisert i Drammens Tidende 17. mars 2016

tirsdag, mars 01, 2016

Hijab er ikke beviselig skadelig for barnet


Bilde fra flerkulturellefellesskap.no

Det er bemerkelsesverdig at Mahmoud Farahmand (H) fortsetter sitt korstog mot mangfold i samfunnet. Det må legges til at han også jobber for LIM, en organisasjon hvis mål ifølge deres egen hjemmeside er å jobbe for sekulære verdier.

Det høres vanskelig ut å være uenig i at barn ikke må tvinges til å gå med noe de ikke vil, i dette tilfellet hijab. Jeg er helt enig i at det ikke må skje, og jeg liker heller ikke å se barn som går med hijab. Bare så det er sagt. Men så enkelt er ikke saken, slik en kollega og jeg også argumenterte for i VG.

Norge er ikke en sekulær stat slik som for eksempel Frankrike. Religionsfrihet slås fast i grunnloven. Videre vil et forbud mot hijab i barneskolen, slik LIM og Farahmand har stått i spissen for, trosse Opplæringslovens §1-1 som understreker mangfoldet i skolen: kristne, humanistiske verdier OG andre religiøse verdier. Å kle seg ulikt er en del av mangfoldet.

Nå kan Farahmand og andre prøve å definere andres klesplagg for dem: religion, identitet, hemmende, undertrykkende osv. Samme hvordan hijab defineres, har vi allerede lover mot at barn skal tvinges til noe de ikke vil. Dersom det finnes tilfeller av det, har skolepersonell plikt til å melde fra og eventuelt koble barnevernet inn. Dette vet Farahmand godt, og derfor blir argumentet hans vikarierende i og med at han definerer barnehijab som uforholdsmessig tvang som barn for enhver pris må skjermes for. Samme oppfatning hører vi ikke fra ham og likesinnede når det gjelder klesmerker i skolen, som jo vi vet er et problem.

Farahmand og andre i denne saken skyver barna foran seg. Ingen er uenige i at barn ikke skal tvinges til noe de ikke vil. Men hvorfor er det akkurat dette plagget som plager så mye, og hvorfor er det spesielt enkelte innvandrere som har flykta fra eksempelvis Iran som står så sterkt for denne motstanden og vilje til å gå så langt som et forbud? Kan det være fordi de har utvikla allergi mot alt de forbinder med Iran og det de flykta fra? Det er jo forståelig, men det bærer galt av sted. Man må holde tunga rett i munnen og forstå at forholdene er annerledes her i Norge. Her er mangfold og religionsfrihet sentrale deler av alle offentlige dokumenter og skolens mandat. Her har vi lover mot mishandling av barn og uforholdsmessig tvang som er farlig for barn.

Forskere har sett på Barnekonvensjons plass i norsk forvaltnings- og rettspraksis. De konkluderer med at «Foreldre har i dag rett til å oppdra barnet i samsvar med deres egne religiøse overbevisninger. Samtidig har staten forpliktelser både overfor barn og foreldre. Staten kan begrense foreldreansvaret dersom foreldrenes religiøse normer er skadelig for barnet eller utgjør en fare for barnets helse.»

Dette er kjernen av saken, Farahmand. Hijab er ikke beviselig skadelig for barnet og utgjør heller ikke en fare for barnets helse. Ergo er det en alvorlig inngripen i mangfold, religionsfrihet, skolens mandat og foreldres bestemmelsesrett du ønsker at ditt parti skal gå inn for. Jeg håper Høyre aldri gjør det.

Publisert i Utrop 3. mars 2016

onsdag, februar 17, 2016

Til jente (18)




Du skriver i Aftenposten at «mange kulturer og holdninger i et så lite land» som følge av innvandring bekymrer deg. Du skriver «de nye innvandrerguttene» og «innvandringsungdom».

De guttene du skriver om er like forskjellige som gutter her i Norge. Det de har til felles er at de er asylsøkere, altså en allerede sårbar og til dels marginalisert gruppe.

Du skjærer alle de guttene over én kam, når det eneste de har til felles er at de er asylsøkere.

Deretter beskriver du dem om ustyrlige potensielle voldtektsmenn.

Du skriver du sikkert høres ut som en «overdramatisk rasistisk russejente». Det synes jeg ikke. Du framstår derimot som en person med litt i overkant angst og frykt for det fremmede, også kalt xenofobi på fagspråket. Siden den angsten og frykten du beskriver er så sterk, er mitt eneste og beste råd at du oppsøker en psykolog og diskuterer hvor reell angsten og frykten egentlig er.

Jeg er helt sikker på at du vil etter noen timer føle deg bedre. Jeg skriver ikke dette for å bagatellisere din angst og frykt. Jeg er sikker på at det du skriver er reell for deg og forstår hvorfor du ønsker å være anonym. Men jeg vet også at du i år, som andre russ før deg, kan feire og drikke uten å være spesielt redd for gutter hvis eneste de har til felles er at de har søkt asyl.

Publisert i Aftenposten 17. februar 2016

søndag, januar 17, 2016

Uheldig utspill om morsmålsundervisning


Bildet fra dt.no

Nylig kunne vi lese et større oppslag i Drammens Tidende om at Ana Maria Silva-Harper følte sønnen ble mer utsatt for mobbing ved at han ble tatt ut av den ordinære klassen for å få morsmåls¬undervisning. Hun «ber innvandrerforeldre tenke seg om når de tar valg på vegne av barna sine». Hvor utbredt er denne følelsen? Hva skyldes den mobbinga? Snakkes det om morsmålets betydning for språkutvikling med elevene – også majoritetselevene? Ett av de beste tiltakene mot mobbing er å snakke nettopp om mobbing. Man må tørre å ta opp temaet. Man må tørre å ta opp eventuelle årsaker. Plutselig kan eleven som må forlate fellesskapet til fordel for et mindre fellesskap utarte seg som en ressurs. En som ruster opp sin flerspråklighet, heller enn å legge lokk på den eller være flau over den.

Jeg har dårlig kjennskap til hva Minoritetsrådet driver med, men navnet tilsier at de jobber i favør av spørsmål knytta til minoriteter, ikke i disfavør av dem. Silva-Harper er leder for dette rådet. Det negative budskapet om morsmålsopplæring som kom fram i oppslaget var oppsiktsvekkende og meget uheldig fra et faglig ståsted. Dette er et av de minst kontroversielle temaene vi har i andrespråksforskninga, og hvor man kan tillate seg å være ganske bastant i konklusjonene. Derfor skal jeg, med utgangspunkt i en artikkel av kanskje verdens fremste forsker på feltet, professor Jim Cummins, oppsummere dette feltet:

- Tospråklighet har positive effekter på barns språklige utvikling og deres utvikling i skoleløpet. Mer enn 200 forskningsstudier de siste 40 årene bekrefter dette. Den som utvikler sin tospråklighet fra barneskolealder utvikler ikke bare sitt språk og metaspråk, men blir også bedre til å kognitivt prosessere informasjon bedre enn de som ikke utvikler tospråklighet i tidlig alder.

- Barns kompetanse i morsmålet er en sterk indikator på deres andrespråksutvikling.
Barn som kommer til skolen med sterk morsmålskompetanse gjør det bedre i ferdigheter som forutsetter andrespråkskompetanse (i dette tilfellet norsk). Barns ferdigheter i morsmål har overføringsverdi til andre språk og vise versa. Slik vil språkene styrke hverandre.

- Å bruke tid på å lære seg morsmålet på skolen går ikke på bekostning av å lære seg majoritetsspråket (i dette tilfellet norsk). Tvert imot viser forskning det motsatte. Når barn har lært et begrep på morsmålet, så må ikke begrepet læres på nytt igjen på majoritetsspråket. Har du lært deg hva en bok er, vil du ikke trenge å lære begrepet på nytt på det nye språket, men du lærer deg ordet ‘bok’. Du lærer det ordets skrive- og uttalemåte, men begrepet har du fra morsmålet. Da fester du ordet til det begrepet du allerede kan. Slik vil morsmålet kunne støtte innlæring av majoritetsspråket.

- Barns morsmål er skjørt og blir lett borte i tidlig skolealder. Dersom ikke morsmålet holdes ved like i familien, i lokalsamfunn og på skolen, vil det kunne forsvinne på 2-3 år for barn i tidlig skolealder. De vil fortsette å forstå morsmålet, men vil svare tilbake på majoritetsspråket (norsk) når de svarer foreldre, venner og søsken. Ergo er det viktig å styrke morsmålet i tidlig alder.

- Å avvise et barns språk på skolen er å avvise barnet. Beskjeden man gir til barn når man ikke verdsetter og prioriterer morsmålsundervisning, er «legg igjen ditt språk og kultur før du kommer inn på skolen her». Når man føler at identiteten avvises på den måten, blir terskelen for å delta og føle seg inkludert høyere. Det holder ikke at lærere bare sier det er viktig med flerspråklighet; de må vise det i praksis. De må be elever skrive på morsmål og på norsk, lage plakater og henge dem opp på begge språk, bidra til et klassemiljø som i praksis verdsetter HELE barnets språklige og kulturelle erfaringer.

Publisert i Drammens Tidende mandag 18. januar 2016

lørdag, januar 02, 2016

Arbeiderpartiets farlige flørt med de blåblå


Bildet fra medium.com

Vi er som kjent vitne til den verste flyktningkrisa siden 2. verdenskrig. Dette er en krise som The Islamic State of Iraq and the Levant (ISIL) har skapt, men ISIL oppstod ikke fra ingenting. Det er mange årsaker til at ISIL har klart å bli det den har blitt. Ett av bidragene til at ISIL har klart å operere slik de har gjort, er det maktvakuumet vestlige land klarte å skape etter krigføringa i Irak. Det var en illegitim krigføring som daværende statsminister i Storbritannia, Tony Blair, faktisk beklaga offentlig. Hundretusener av sivile ble drept. Nå som ISIL er blitt et faktum og millioner av mennesker er på flukt fra deres herjinger, er spørsmålet hvor mange Norge skal ta imot. Dette er mennesker som flykter for livene sine. Det er bare 10% av flyktningene som flykter til Europa. Resten har flykta til nærområdene og får hjelp fra blant andre Norge.

Men spørsmålet vi må ta stilling til og som har skapt de mest intense debattene i 2015 har vært hvor mange vi skal ta imot. Som en del av dette hører det med å ta stilling til hvordan prosessene med mottak skal være. Seks partier, inkludert Arbeiderpartiet, gikk sammen om å inngå det såkalte asylforliket i november 2015. Deretter kom høringsnotatet fra den nye innvandrings- og integreringsministeren, Sylvi Listhaug (Frp). Notatet skal være en oppfølging av asylforliket, men i realiteten bærer det preg av å være et Frp-notat. Det var dette som fikk to av de partiene som var med i asylforliket til å reagere, nemlig V og Krf. Navnet på høringsnotatet taler for seg selv: «Høring med forslag til en rekke tiltak for å stramme inn og gjøre det mindre attraktivt å søke asyl i Norge.»

Nestleder i landets største parti, Trond Giske (Ap), responderte med at «Regjeringens forslag til innstramninger i asylpolitikken er i stor grad en videreføring av politikken som har vært ført i Norge lenge med en streng og rettferdig asylpolitikk, samt asylforliket i Stortinget før jul.» Altså skiller de borgerlige samarbeidspartiene/støttepartiene (V og Krf) lag med Ap når det gjelder hvorvidt høringsnotatet er i henhold til asylforliket. Den blåblå regjeringa trenger ikke støtte fra V og Krf dersom Ap støtter forslagene.

Det er her den farlige flørten til Ap kan bli en realitet. Den er farlig fordi den absolutt ikke er en «videreføring av en politikk som er ført tidligere» og ikke i nærheten av hva Aps verdigrunnlag og Ap-lederens tale på landsmøtet i 2015 skulle tilsi. La oss spole litt tilbake i tid, men ikke lenger tilbake enn våren 2015.

Det var noen få måneder før kommunevalget, hvor Arbeiderpartiet gjorde det rimelig godt. Det var april, og det var landsmøte – partiets høyeste myndighet. Her er sitater fra Jonas Gahr Støres vedtatte uttalelse:

«At stadig flere ser på Norge som et mulighetenes land og ønsker å bosette seg her, er noe vi kan være stolte av.» «Arbeiderpartiet vil føre en human, rettferdig og konsekvent flyktning- og asylpolitikk, basert på internasjonale avtaler som Norge har forpliktet seg til å følge.»

Det var et godt landsmøte som varma de sosialdemokratiske hjertene. Det var et landsmøte helt i tråd med det ordet flere og flere har vanskeligheter med å ta i sin munn: Solidaritet. Dette ordet som er vedtatt som én av grunnverdiene i landets største parti: «For Arbeiderpartiet er solidaritet vilje til samhold og uttrykk for ansvarsfølelse overfor andre.»

Vi hadde gang på gang hørt at Arbeiderpartiet stod for en «streng, men rettferdig asylpolitikk». Nå ble ordet «streng» strøket fra landsmøtets talerstol. AUF jubla for å ha fått gjennomslag for en «oppmykning» av asylpolitikken.

Det er i denne sammenheng Giskes uttalelse om regjeringas forslag til «en rekke tiltak for å stramme inn og gjøre det mindre attraktivt å søke asyl i Norge» ikke henger på greip. La oss gjenta hva som ble sagt: «[…] en videreføring av politikken som har vært ført i Norge lenge med en streng og rettferdig asylpolitikk, samt asylforliket i Stortinget før jul.»

For et hvilket som helst Ap-medlem eller Ap-sympatisør ville en «videreføring» for Arbeiderpartiet så klart vært en videreføring av nettopp Arbeiderpartiets politikk og ideologi.

Og «asylforliket» inneholder vide formuleringer hvor Stortinget ber regjeringa se på noen punkter ved asylpolitikken. Hvordan disse vide punktene har blitt tolka og konkretisert, er det selvfølgelig de blåblå som står for. Om tolkningene og konkretiseringene er i stor grad i henhold til de andre partienes ideologi, verdigrunnlag og uttalelser på landsmøter, er det partiene som må ta stilling til.

Nå er asylforslagene på høring, med høringsfrist 9. februar 2016. Allerede samme dag som Giskes uttalelse, var det mange medlemmer og sympatisører på partiets Facebook-side som sa klart fra at de ikke likte denne farlige flørten med de blåblå. Kritikken har heller ikke latt vente på seg fra AUF, NOAS (Norsk Organisasjon for Asylsøkere), jusprofessorer og advokater som jobber med slike spørsmål.

Nå gjelder det å lytte til grasrota. Til de som vil ha en asylpolitikk i tråd med den som Støre snakka så varmt om fra talerstolen på landsmøtet. Til partiets verdigrunnlag. Til ordene «human, rettferdig og konsekvent», men ikke «streng».

Jeg og mange andre ble ikke en del av denne sosialdemokratiske bevegelsen for å gjøre Norge «mindre attraktivt å søke asyl i» i en tid når overlevende fra Syria banker på kongerikets dør. Jeg og mange andre ble ikke en del av denne sosialdemokratiske bevegelsen for å oppfordre til «en gjennomgang av internasjonale konvensjoner, for at disse i bedre grad kan tilpasses vår tids flyktningsituasjon» (fra asylforliket), nettopp i en krisesituasjon når hodet må holdes kaldt og hjertet varmt. Det er som Europarådets generalsekretær (og tidligere Ap-statsminister) sier: «Flyktningkonvensjonen var ikke skapt for en solskinnsdag; den var skapt akkurat for den situasjonen vi har i dag». Det minner meg om rettsstatens prinsipper som vi stod urokkelige ved når det gjaldt som verst under behandlinga av terroristen Anders Behring Breivik.

Ap-politikere på Stortinget og i lokallagene som er enige i at partiet er for lite kritisk til asylforslagene må bruke tida godt fram mot høringsfristen!

Publisert hos Radikal Portal 2. januar 2016