Søk i denne bloggen

onsdag, mars 16, 2016

Vi må snakke om og praktisere diversitet


Bilde fra uwcc.wisc.edu

Jeg har nettopp kommet hjem fra en konferanse i Vancouver, Canada – nylig kåra til verdens 2. beste by å bo i (ingen norske byer er på topp 10 engang). Jeg har hatt et halvt års forskningsopphold i Brisbane, Australia, og reist rundt i byene Sydney og Melbourne som ofte kåres til verdens beste byer å bo i. Jeg skal ikke påberope meg mer enn jeg har sett eller vet, men jeg har noen tanker om hvordan vi langt her oppe i nord kan bli enda bedre enn det vi er. Da tenker jeg at vi må bli bedre på inkludering. Vi må rett og slett snakke om og praktisere diversitet. Hva betyr det?

En av flere grunner til at disse byene jeg nevner blir kåra til å være verdens beste, er nettopp den ekte multikulturalismen du møter. Andre grunner er så klart velferdsmodeller som ligner den nordiske, hvor svake grupper ivaretas, hvor utdanning og helse er for alle. Men den ekte multikulturalismen, eller mosaikk-metaforen som brukes i Canada (versus USAs smeltedigel-metafor, ‘melting pot’), gjør noe med disse byene. I USA og Europa er det en utbredt oppfatning av at nykommere skal bli lik majoritetsbefolkninga så fort som mulig. I Norge snakker vi til stadighet om at «språk er nøkkelen», når vi egentlig mener «norsk språk er nøkkelen». Akkurat som om nykommere ikke har noe språk, når virkeligheten er at de er ofte mer flerspråklige enn nordmenn flest. Vi sier «de må integreres», akkurat som om integrering er en enveisprosess. Det man da egentlig mener er faktisk assimilering: «De» må bli mest mulig lik «oss».

Det er en del syrere som nå kommer til Canada. I likhet med andre innvandrere, sees de på som en ressurs. Folks styrker blir vektlagt. Når jeg ser tilbake på debattene her i Norge, husker jeg for det meste kostnadsspørsmål, byrde, problemer. Jeg husker en negativitet mot å ta imot mennesker som kan bli en del av fellesskapet. På lærerutdanninga vektlegger vi viktigheten av at elever i skolen blir sett. Når du blir sett, opplever du at du respekteres og verdsettes. I neste omgang vil du yte ditt beste. Å bli møtt som et problem, gjør det motsatte med elever – og med folk flest.

Diversitet, eller mangfold, handler om forskjellighet. Amerikansk og europeisk politikk har et mye klarere ensrettingsfokus enn Canada og Australia. De to sistnevnte landene tar diversitet på alvor. Forskjellighet er ikke negativt, men tilfører samfunnet noe positivt. Det er fascinerende å se denne diversiteten uttrykt gjennom språk, mat, kunst, væremåte, klesmåte. Når folkegrupper blir sett på som ressurser og verdsatt, vil de blomstre. Byene vil blomstre og diversiteten synliggjøres.

Noe av det mest bemerkelsesverdige i Canada er den anerkjennelsen og respekten som vises overfor urbefolkninga. Det aller første du møter på flyplassen når du ankommer er First Nations’ symboler og kunst. Bevisst bruker de begrepet First Nations, istedenfor amerikanerne som bruker Native Americans (legger til ordet amerikaner) eller Indians (Columbus som først trodde han var kommet til India). Kanadierne forteller med stolthet hvordan urbefolkninga hjelper dem med å bruke naturressursene på en bærekraftig måte. Det er dette gjensidige forholdet som er viktig. Integrering er en toveisprosess.

Ja visst finnes det en stor muslimsk minoritet der. Og det finnes kampanjer som #jesuishijabi og «hijab awareness day» hvor kvinner får prøve dette for tida forhatte plagget, snakke sammen om kultur- og religionsforskjeller. Målet, sies det, er å vise at «vi er mest like, men litt ulike». For det er det vi er. Mennesker er for det meste veldig like når det gjelder hva vi ønsker å gjøre med livene våre. Vi ønsker å bli sett, verdsatt, ha en god helse, ta en utdanning, ha en jobb å trives i, ta vare på familie og venner. En flyktning fra Syria er ikke noe forskjellig sånn sett. Heller ikke en mor med hijab.

Kunne vi snakka mer sammen om diversitet og praktisert det i større grad? Kunne vi snakka mindre om andre og prøvd i mindre grad å definere livene deres for dem? Kunne vi sett på mennesker først og fremst som en ressurs, som bærere av menneskelige drømmer for menneskelige liv, istedenfor en byrde eller noen som kommer for å ta fra oss noe? Kunne vi faktisk ment integrering og mangfold når vi snakka om det med hverandre som politikere og ikke-politikere, istedenfor assimilering og enfold?

Publisert i Drammens Tidende 17. mars 2016

tirsdag, mars 01, 2016

Hijab er ikke beviselig skadelig for barnet


Bilde fra flerkulturellefellesskap.no

Det er bemerkelsesverdig at Mahmoud Farahmand (H) fortsetter sitt korstog mot mangfold i samfunnet. Det må legges til at han også jobber for LIM, en organisasjon hvis mål ifølge deres egen hjemmeside er å jobbe for sekulære verdier.

Det høres vanskelig ut å være uenig i at barn ikke må tvinges til å gå med noe de ikke vil, i dette tilfellet hijab. Jeg er helt enig i at det ikke må skje, og jeg liker heller ikke å se barn som går med hijab. Bare så det er sagt. Men så enkelt er ikke saken, slik en kollega og jeg også argumenterte for i VG.

Norge er ikke en sekulær stat slik som for eksempel Frankrike. Religionsfrihet slås fast i grunnloven. Videre vil et forbud mot hijab i barneskolen, slik LIM og Farahmand har stått i spissen for, trosse Opplæringslovens §1-1 som understreker mangfoldet i skolen: kristne, humanistiske verdier OG andre religiøse verdier. Å kle seg ulikt er en del av mangfoldet.

Nå kan Farahmand og andre prøve å definere andres klesplagg for dem: religion, identitet, hemmende, undertrykkende osv. Samme hvordan hijab defineres, har vi allerede lover mot at barn skal tvinges til noe de ikke vil. Dersom det finnes tilfeller av det, har skolepersonell plikt til å melde fra og eventuelt koble barnevernet inn. Dette vet Farahmand godt, og derfor blir argumentet hans vikarierende i og med at han definerer barnehijab som uforholdsmessig tvang som barn for enhver pris må skjermes for. Samme oppfatning hører vi ikke fra ham og likesinnede når det gjelder klesmerker i skolen, som jo vi vet er et problem.

Farahmand og andre i denne saken skyver barna foran seg. Ingen er uenige i at barn ikke skal tvinges til noe de ikke vil. Men hvorfor er det akkurat dette plagget som plager så mye, og hvorfor er det spesielt enkelte innvandrere som har flykta fra eksempelvis Iran som står så sterkt for denne motstanden og vilje til å gå så langt som et forbud? Kan det være fordi de har utvikla allergi mot alt de forbinder med Iran og det de flykta fra? Det er jo forståelig, men det bærer galt av sted. Man må holde tunga rett i munnen og forstå at forholdene er annerledes her i Norge. Her er mangfold og religionsfrihet sentrale deler av alle offentlige dokumenter og skolens mandat. Her har vi lover mot mishandling av barn og uforholdsmessig tvang som er farlig for barn.

Forskere har sett på Barnekonvensjons plass i norsk forvaltnings- og rettspraksis. De konkluderer med at «Foreldre har i dag rett til å oppdra barnet i samsvar med deres egne religiøse overbevisninger. Samtidig har staten forpliktelser både overfor barn og foreldre. Staten kan begrense foreldreansvaret dersom foreldrenes religiøse normer er skadelig for barnet eller utgjør en fare for barnets helse.»

Dette er kjernen av saken, Farahmand. Hijab er ikke beviselig skadelig for barnet og utgjør heller ikke en fare for barnets helse. Ergo er det en alvorlig inngripen i mangfold, religionsfrihet, skolens mandat og foreldres bestemmelsesrett du ønsker at ditt parti skal gå inn for. Jeg håper Høyre aldri gjør det.

Publisert i Utrop 3. mars 2016