Søk i denne bloggen

tirsdag, august 30, 2016

Hva med å prøve å forstå konteksten vi lever i, med økende skepsis mot muslimer som gruppe...


Bildet fra telesurvtv.net

Vi bor i kanskje verdens fredeligste hjørne. Vi har en kontrollert og begrenset innvandring. Vi har en god integreringspolitikk, og Norge skårer høyt på integrering av innvandrere når det gjelder utdannings-, inntekt- og sysselsettingsnivå. Vi har cirka fire prosent muslimer blant oss. Noen få av kvinnene bruker hijab, svært få bruker niqab eller burka (anslaget er 50-100 kvinner). Og i sommer fikk vi vite om en skole i Troms hvor jenter brukte burkini i svømmetimen.

Likevel flommer det over av debattinnlegg og kommentarer som omhandler disse symbolene. Det er sterke meninger, og mange av dem går ut på å forby slike symboler. Altfor mange mener å vite at dette er kvinner som må reddes fra undertrykkelse og kjønnssegregering. Noen skiller mellom barn og voksne. Noen skiller mellom hijab og burkini på den ene siden og niqab og burka på den andre siden. Altfor mange bruker begreper som «maskering» og argumenter som «kommunikasjon», «tillit», «åpenhet», «sikkerhet». Noen seriøse aktører, slik som tankesmien Agenda, med fremtredende politikere fra sentrum-venstre, klarer til å med å behandle slike symboler som ikke-religiøse symboler.

Jeg skulle ønske jeg ikke skrev dette innlegget, for så å bidra til å forsterke myten om at dette er en prekær situasjon som det må skrives om. De fleste er nok lei allerede. Men det er viktig å spørre hvordan vi havnet i denne konteksten? Hva handler alt dette om? Nora Mehsen, leder i Skeiv Verden, påpeker noe viktig når hun påstår at «Det er først når man tar innover seg at en ikke trenger å ha en identitet som rasist og misogynist for å reprodusere xenofobi og sexisme, at vi kan begynne på arbeidet med å dekonstruere de undertrykkende strukturene de hviler på».

Jeg tror det er på høy tid med en slik dekonstruksjon. Det er på høy tid å forstå at vi lever i en tid som fort kan blende oss og få oss til å følge massene eller reagere på affekt. Ser man på denne konteksten utenfra, som så klart er en vanskelig øvelse (og jeg mener ikke at jeg klarer det, men jeg prøver), så kan det slå en at forbud (og «regulering» som noen pakker det så godt inn i) av klesplagg er like autoritært og illiberalt som påbud. For enkelte måtte det bilder fra Nice til, med fire bevæpnet politimenn som står overfor en kvinne som må kle av seg på stranda, før de forstod at slike lover faktisk må håndheves også. Det er ikke noe forskjell på burkini og andre klessymboler. Det handler om folks frihet til å velge i frie, liberale og demokratiske land. Ja, det kan bli vanskelig å utøve en rolle som håndballtrener med niqab. Det forstår enhver idiot. Det samme med andre plagg du kan tenke deg i ulike yrker. Så får man ta det der hvor det skulle vise seg å være problem, og ikke lage problemer av noe som i utgangspunktet ikke er det. I debatter med andre får jeg ofte spørsmål som «det er ikke lov å bruke finlandshette, hvorfor skal niqab være det?» (ja, det stemmer at det ikke er lov etter politivedtekt §11 å maskere seg på offentlige arrangementer); «det er ikke lov med hakekors, så hvorfor skal dette være lov?» (ja, hakekors kan rammes av rasismeparagrafen, §135a, ytringer – inkludert symboler – som fremmer hat og ringeakt basert på nasjonalitet, religion, legning og funksjonshemning).

Det er fare på ferde når det er blitt stuerent å omtale en minoritet slik så mange gjør og sammenligne disse plaggene med finlandshette eller hakekors. Eller å anta at noen blir tvunget til noe, er undertrykt, må reddes, ikke vet bedre i et tilsynelatende opplyst, fritt, liberalt demokrati. Eller å tillegge plagg verdier som er vanskelig å si er uakseptable: kjønnssegregerende, undertrykkende, seksualiserende (ikke mange plagg er aseksuelle forresten).

Hva med å snakke med noen dette gjelder? Vil vi ha en opplyst debatt rundt slike spørsmål? Vil vi virkelig vite? Hva med å snakke med de som velger å bruke noen av disse plaggene, slik som forsker Berit Thorbjørnsrud oppfordrer oss til? Hva med å få fram deres stemmer? Og kanskje viktigst: hva med å prøve å forstå konteksten vi lever i, med økende skepsis mot muslimer som gruppe, og at slike skinndebatter egentlig er et symptom på det?

Publisert i Drammens Tidende 29. august 2016

fredag, august 26, 2016

Aslak Nores skjønnmaling


Bildet fra VG

Askal Nore avlegger meg og andre en visitt i VG den 25. august med innlegget «Mytene om Frankrike». Jeg kjenner meg verken igjen i hans beskrivelser av meg som person eller hans tolkning av hva jeg skrev i Aftenposten i sommer.

Han betegner meg som venstreradikal, frankofob og høyskolelektor. Jeg er sosialdemokrat, frankofil og førsteamanuensis. Fransk er mitt favorittspråk, jeg elsker maten, landet og Paris er min favorittby. I sommer skrev jeg at ytterpunktene ofte livnærer hverandre. Det ene ytterpunktet, skrev jeg, er religiøs fanatisme, hvor religion opphøyes til det ukrenkelige og beste alternativet for samfunnet. Et godt eksempel her er Iran. Her skal påbud og forbud styre folks hverdag.

Det andre ytterpunktet, skrev jeg, er sekulær fanatisme, hvor fravær av religion i det offentlige opphøyes til det beste alternativet for samfunnet. Et godt eksempel her er Frankrike. Og jeg advarte mot slike stemmer i Norge, for eksempel den statsstøttede LIM, som i dekke av å jobbe for mangfold i praksis jobber for å få bort religion i det offentlige. De har blant annet foreslått forbud mot hijab på alle skoler og universiteter. Så er det selvsagt store forskjeller på disse landene, og bakgrunnen for påbud og forbud er forskjellig, slik Nore påpeker. Men likheten er altså enøyd og fanatisk praksis av enfoldighet (versus mangfoldighet). Og politiet håndhever påbud og forbud. I Frankrike fikk vi nylig se hvordan forbud mot påkledning på stranda håndheves: fire bevæpna politimenn går bort til en uskyldig kvinne som ligger og koser seg på stranda, men med klær på, ber henne kle av seg og bøtelegger henne.

Nore insisterer på at den aggressive franske sekularismen ikke har noe med oppblomstringa av franske jihadister å gjøre. Han ønsker å ta bort fokuset fra fransk politikk. Det er så klart mange årsaker til tingenes tilstand, men som anført av sosiologen Farhad Khosrokhavar, en samfunnsforsker som Nore selv trekker fram og bør dermed kjenne til: «An ideological nation par excellence, it focuses on symbolic issues like wearing headscarves or holding collective prayers in public places. But restricting such practices causes wounds that go much deeper than the prohibitions themselves: It allows Islamists to exaggerate the implications and accuse France of Islamophobia».

Dette er poenget mitt og flere andre som har pekt på at den aggressive avsekulariseringa som Frankrike star for, gir islamistene påskudd til å si at landet er islamofobt og dermed skaffe seg flere tilhengere. Det samme peker forskerne William McCants og Christopher Meserole på i en mye omtalt studie. «The French approach to secularism is more aggressive than, say, the British approach», skriver de som en mulig forklaring på at det er flere jihadister relativt sett fra Belgia eller Frankrike enn det er fra Storbritannia eller Saudi-Arabia.

Dette er ingen myter, Nore. Selv en frankofil som meg kan se at aggressiv sekulariseringspolitikk er kontraproduktiv.

Publisert i VG 26. august 2016

onsdag, august 17, 2016

Et kritisk blikk på Agendas policynotat om integrering


Bildet fra heroy.kommune.no

Vi viser til Agendas «policynotat» om integrering lansert 10. august, med bred omtale i mediene. Det er viktig å ha høye ambisjoner for å forbedre integreringsarbeidet i Norge, selv om vi vet at det allerede gjøres en god jobb sammenlignet med andre skandinaviske land og EU-land.

Ved første øyekast og gjennom medienes omtale kan det virke som om det er bred politisk enighet om perspektivene, premissene og forslagene i notatet. Samtidig vet vi at det finnes mange ulike syn innenfor hvert av de politiske partiene, og at enkelte av de omdiskuterte forslagene sågar hadde blitt nedstemt på noen partiers landsmøter. Det gjelder f.eks. «hindring av barnehijab».

Vi skal ikke underslå at noen av forslagene i notatet er konstruktive, og heller ikke at de aller fleste av dem er selvsagte og allerede foreslått av andre, f.eks. bosetting av flyktninger eller kampen mot ekstremisme. Problemforståelse og tiltakene er også i samsvar med eller direkte hentet fra offentlige meldinger. En tankesmies viktigste oppgave må være å prøve ut nye ideer, se eksisterende forskning i et nytt perspektiv og bidra til offentlig diskusjon som er nytenkende.

Men de konkrete eksemplene som gis er om muslimer og spesielt muslimske kvinner og/eller barn. Dette medfører at notatet bidrar til å forsterke et syn på at vi allerede er et segregert samfunn. Vi anser dette å inngå i en vestlig kontekst hvor det har blitt mer og mer normalisert å snakke om «de andre» ved å utpeke én syndebukk, nemlig konservative muslimer, istedenfor å nærme seg problemstillinger fra et prinsipielt grunnlag. At representanter for sentrum-venstre gjør dette, er overraskende og bekymringsfullt. At mediene har valgt å fokusere særlig på dette istedenfor mange av de mindre overraskende og gode forslagene, er heller ikke rart med tanke på hva som selger.

Det sies mye fint om individuelle rettigheter, felles verdier og mangfold i policynotatet. «Vektlegging på likheter bør være rådende», mens det på neste side står at «respekt for ulikhet og forskjellighet kan gi elevene trygghet i møte med det mangfoldige samfunnet Norge er». Så, litt over halvveis i notatet, kommer det plutselig retoriske grep som «maskering» og «såkalt niqab» (når niqab faktisk er et religiøst plagg). Det tas til orde for at niqab i skolen skal være forbudt på grunn av identifikasjon, akkurat som om læreren ikke vet hvem den eleven som bruker niqab er? Og det leites med lys og lykte for å finne eksempler hvor niqab har vært i veien, f.eks. i møtet med NAV. I gitte eksempel er det grunn til å undre seg over hvilken dialog som har funnet sted mellom niqabkledd kvinne og NAV-ansatt som krevde identifisering.

For ordens skyld, har vi aldri vært vitne til at noen elever eller lærere har brukt niqab i skolen. Og det er dette vi mener er bekymringsfullt: At et policynotat om integrering måtte nevne slike eksempler og få situasjonen til å framstå som prekært. Jo mer politikere og mediene setter søkelyset på et så marginalt problem som overhodet mulig – på grensen til et ikke-problem i skoler og barnehager – jo mer framstår det som et faktisk problem som må løses. Her gjør utvalget egentlig «problemet» en bjørnetjeneste.

Enda mer uforståelig er påstanden om at hijab i barneskolen er uønsket og bør hindres gjennom nasjonale retningslinjer. Selv om vi legger godviljen til, kan ikke dette være noe annet enn et forbudsforslag uten å nevne ordet forbud. Det er merkelig hvordan sentrum-venstre peker ut ett religiøst symbol tilhørende en muslimsk minoritet, istedenfor alle religiøse symboler dersom religiøse symboler i seg selv oppfattes som et problem. Det ville kanskje falt Kristelig Folkeparti tungt for brystet?

Når det gjelder hijab, er det ingenting som tilsier at jenter med hijab ikke integreres godt i det norske samfunnet. Tvert imot, det er mange eksempler på at disse jentene integreres godt og er gode forbilder.

Det foreslås å begrense tilbudet av religiøse privatskoler «som kan virke segregerende». Det er så vidt vi vet ikke noen religiøse privatskoler som i dag virker segregerende, altså hvor kun elever tilhørende én religion eller ett bestemt kjønn blir tatt opp. Paradoksalt nok vil det bli en økning av private religiøse skoler, særlig muslimske, når det hele tiden blir hindringer for noen i den minoriteten å utøve sin tro.

Det foreslås å «styrke formidlingen av felles verdier i skolen», uten at det sies hva dette betyr. Verdier som nevnes tidligere i notatet, så som menneskerettigheter, likestilling, demokratisk medborgerskap m.m. er verdier som allerede er styrket og vil i tida framover ha en sentral plass, både som følge av Ludvigsen-utvalgets anbefaler og endringer som allerede har funnet sted i reformer. I skoledelen av policynotatet er det hevet over enhver tvil at det er den muslimske minoriteten som oppleves som et problem. Her er det ikke snakk om en prinsipiell diskusjon av samtlige religiøse symboler, tradisjoner og ritualer, og heller ikke andre trossamfunn.

Til slutt vil vi nevne at utvalget hadde styrket sin troverdighet, sine perspektiver og forslag til løsninger gjennom å inkludere minoriteter i utvalget. Slik utvalget ser ut nå, er det svært lite representativt for det mangfoldet som faktisk eksisterer blant politiske partier, organisasjoner og næringsliv. Dersom utvalget hadde trukket inn andre marginaliserte grupper også, så som utenforskap blant tatere/romani-folket og jøders posisjon i det norske samfunnet, hadde årsaks- og tiltaksforståelser sett noe annerledes ut.

Hvordan ville vi reagert om et policynotat for likestilling mellom menn og kvinner ble utarbeidet uten at en eneste kvinne satt i utvalget?

Publisert i Dagsavisen 16. august, Drammens Tidende 17. august og Bergens Tidende 23. august 2016. Skrevet sammen med Halla Holmarsdottir, Hein Lindquist og Vibeke Solbue.

lørdag, august 06, 2016

Å tro på terroristers legitimering, er å gi dem rett


Bildet fra loonwatch.com

Den norsk-iranske forfatteren Mina Bai svarer Usman Rana ved å vrenge det han skriver om forskning på radikalisering til at «Han hevder at muslimske terrorister har gått for langt i sekularisering av seg selv, derfor er de blitt drapsmenn».

Hun stopper ikke der, men fortsetter med å påstå at «Alle terroristene er muslimer, enten han [Rana] liker det eller ei». På denne måten legitimerer Bai sitt angrep på verdensreligionen islam og 1,7 milliarder muslimer.

I 2005 sa Carl I. Hagen «Ikke alle muslimer er terrorister, men alle terrorister er muslimer». Etter terrorangrepene i Norge i 2011, i konfrontasjon med Jonas Gahr Støre, modererte han seg til «Nesten alle terrorister er muslimer».

Å styrke terroristers tro på at det de sier er rett, er utvilsomt å gjøre dem en bjørnetjeneste.

Vår hjemlige terrorist, ABB, legitimerte prosjektet sitt med forskrudde ideer om kvinner, innvandring, islam. Det prosjektet må stadig bekjempes.

Det samme med IS-terrorister. Deres forskrudde ideer må ikke gjøre at islam brukes som forklaringsvariabelen på terrorisme.

Skillene mellom muslim, islamist, ekstrem islamist er viktigere enn noensinne.

Publisert i Aftenposten 4. august 2016