Søk i denne bloggen

fredag, oktober 28, 2016

Fafo-rapporten om fattige tilreisende fra Romania


Bildet fra NRK.no

I innlegget «Monopol på fakta» skriver Jon Helgheim, gruppeleder i Drammen Frp, at Fafo-rapporten «When poverty meets affluence» er «katastrofalt dårlig», og fortsetter: «Windstad [Kirkens Bymisjon] bruker funnene i FAFO-rapporten til å slå fast at tiggere ikke er kriminelle, at det ikke står bakmenn bak og at tiggingen kun handler om fattigdom. Problemet her er bare at metoden FAFO har benyttet for å komme fram til disse konklusjonene var å spørre tiggerne. Jeg er helt sikker på at FAFO også kunne konkludert med at ingen i Hells Angels er kriminelle dersom de hadde spurt medlemmene selv.»

Vi kan absolutt ikke forvente at politikere har god kjennskap til forskningsmetoder. Men vi bør kunne forvente at de kan lese forskningsrapporter, og at de ikke parodierer forskning slik Helgheim gjør med den hensikt å oppnå noe hans parti ideologisk står for.

Det er mye man kan diskutere og ha ulike meninger om. Derimot har vi systematisk kunnskap om visse forhold (også kalt forskning). Det er underlig at redaksjonen i Drammens Tidende ser gjennom fingrene når det gjelder direkte faktafeil i Helgheims innlegg. Det er feil det han skriver om Fafo-rapporten, og som lekmann innenfor forskningsverdenen har han litt for stor tiltro til egen vurderingsevne når han karakteriserer forskningsrapporten som «katastrofalt dårlig».

Noen avisredaksjoner tilbyr leserne en lenke med «rapporter faktafeil», slik at lesere kan påpeke slikt overfor redaksjonen og deretter la dem ev. rette opp i samarbeid med innleggsforfatter. For vi må vel regne med at alle, til og med Frp, ønsker å føre debatten på et visst saklig nivå?

I så måte har Jon-Ivar Windstad i Kirkens Bymisjon dessverre helt rett når han skriver «I denne saken har Helgheim gjentatte ganger uttalt seg om ting han verken har kunnskap om, eller som er basert på de faktiske forhold i byen vår».

Fafo-forskerne har systematisk kartlagt situasjonen til et stort antall fattige tilreisende i de skandinaviske hovedstedene (til sammen 1269 personer). De har brukt ulike metoder, så som Respondent-Driven Sampling (survey-metode for å tilnærme seg et representativt utvalg blant utsatte grupper man ønsker å studere, f.eks. rusmisbrukere eller tiggere), intervjuer og feltarbeid. De har ikke utelukkende intervjua fattige tilreisende, slik Helgheim påstår, men også deres familier, ‘romfolk-eksperter’, skolepersonell, NGO-er (så som Redd Barna) og kommunepersonell. Til sammen er det gjennomført 50 intervjuer. Og gjennom kryssdata og annen tilgjengelig data internasjonalt har forskerne kvalitetssikra funnenes troverdighet.

Det har vært for lite kunnskap om dette feltet. Og lite kunnskap har ført til en overflod av myter og anekdotiske fortellinger. Fafo-rapporten «When poverty meets affluence» er derfor en svært viktig forskningsrapport som systematiserer kunnskap fra de skandinaviske hovedstedene. Vi får innblikk i hvem disse fattige tilreisende er (alder, kjønn, sosio-økonomisk bakgrunn, geografisk og etnisk tilhørighet, boforhold, utdanning, inntekt osv.), bakgrunnen for tigging, hva de tjener på tigging og hva pengene går til, migrasjonsmønster, overnattingsmuligheter, og hvordan de opplever sin tilværelse (migrasjonserfaringer, diskriminering osv.). Rapporten ligger ute på nettet for alle som er interessert; side 138-144 tar for seg de vanligste mytene og hva forskning viser.

Den som ikke vil ta innover seg systematisk kunnskap på feltet må møtes nettopp med systematisk kunnskap fra feltet. Vi må ta fram den kunnskapen vi har for å bekjempe myter og negative fordommer bygd på anekdoter. Og vi må som politikere ta ansvar for å bygge politikken i møte med fattige tilreisende nettopp på slik eksisterende kunnskap.

Derfor er det gledelig at Drammen Ap, KrF, V, MdG, SV, Sp og Bylista er konstruktive bidragsytere ved å basere seg på systematisk kunnskap på feltet, og partiene står nå sammen om å sikre de fattige tilreisende overnatting når de går kalde vinternetter i møte.

Publisert i Drammens Tidende, 27. oktober 2016

onsdag, oktober 19, 2016

Blog till you drop!


Yo folks! Jeg starta å blogge desember 2005. De første årene var bloggen det den var ment å være - en blogg. Et sted hvor jeg delte personlige meninger og erfaringer med den store verden. Vel, stort sett med venner og bekjente da. Siden da har bloggen hatt nærmere 80 000 unike besøk! Det er rått. Og kult.

Så dreide bloggen seg over til å bli mer en plattform for debattinnlegg og kronikker jeg skrev. De siste fem årene har den utelukkende blitt brukt til det. Jeg har skrevet godt over 100 innlegg og kronikker, og lagt ut mange av dem her. Det er fint å kunne delta i samfunnsdebatten. Det er inspirerende og lærerikt.

Så falt det meg plutselig inn i dag at jeg skulle blogge igjen. Helt vanlig blogginnlegg lizzm. Og det jeg tenkte jeg måtte skrive om er e-post! Ja, nærmere bestemt bruken av Outlook i jobbsammenheng.

Bildet fra twitter.com/outlook

Outlook blir brukt på veldig mange arbeidsplasser, og jeg lurer vitterlig på om det bare er meg som...

... tenker at "reply all"-funksjonen burde vært fulgt med et oppfølgingsspørsmål som dukka opp stort og blinkende på skjermen: "DO YOU REALLY WANT TO -REPLY ALL-???" Ja, gjerne med STORE bokstaver og tre spørsmålstegn. I løpet av mine år som Outlook-bruker har jeg mottatt hundrevis av totalt irrelevante e-poster som følge av at noen tenkte det var en god ide å trykke "reply all". Bare for å ta ett eksempel: IT-seksjonen sender ut e-post til samtlige medarbeidere og informerer om viktig software-oppdatering. En tilsatt trykker "reply all" og skriver "Takk for informasjon! Jeg kommer ned til dere om 10 minutter". Hallo? Anybody home? Tenk så mye tid som kunne vært spart ved å bli spart for slike e-poster! Det er kanskje snakk om flere årsverk per år i Norge!

... tenker at e-post-signatur til intern bruk med de du omgås med til daglig egentlig er ganske rart? Altså: Du kan ha en lang signatur med hele ditt navn, stillingstittel, e-postadresse, telefonnummer, hjemmeside (og noen har betydelig lenger signatur med halvparten av CV-en sin lista opp) - og det er jo flott til ekstern bruk og formelle henvendelser, men med kolleger du kjenner godt? Hallo? Det er ikke sånn at vi alle er ramma av demens altså.

søndag, oktober 16, 2016

Innvandrerforeldres ansvar for barnas yrkesvalg


Bildet fra www.eikeli.vgs.no

Da Tony var 13 år, hadde han bestemt seg for å bli lærer. Fram til og med videregående skole ble det mange samtaler ved middagsbordet hvor Tony snakka om sitt framtidige utdannings- og yrkesvalg, hvorpå foreldrene tydelig rynka på nesa og mente «lærer er da ikke noe yrke… lege derimot…». Dette har fulgt Tony resten av livet, men i en alder av 35 opplever han at foreldrene nå har forsona seg med hans yrkesvalg, selv om det ikke er lege han ble og selv om lærer eller lærerutdanner ikke har særlig status i hjemlandet til foreldrene.

Da Asad var like gammel som Tony, hadde han drømmer om å bli ingeniør og bestemte seg for å bli elektroingeniør. Det er absolutt elektroingeniør han ville bli og ikke noe annet. I barndomstida hjemme hos sine besteforeldre der han vokst opp, reparerte Asad ofte elektriske installasjoner med sin bestefar, lærte mye om måling og installasjon av elektriske anlegg hjemme før han hadde begynt på skole. Asad måtte også gjennom harde kamper når det gjelder utdanningsvalg. Faren hans ville at han skulle bli petroleumsingeniør, mens Asad hadde andre utdanningsplaner. Han ble elektroingeniør til tross for at faren påstod «å koble to ledninger sammen trenger ikke høyere utdanning».

I dag er både Tony og Asad kjempefornøyde med yrkene de har valgt.

Når Tony holder innlegg om utdanningsvalg for innvandrerungdom, hører han historier om feilvalg. For to dager siden kom det en elev opp til ham og sa: «Jeg begynte på juss, fordi foreldrene mine ville det, men jeg skjønte at dette ikke er meg. Nå har jeg slutta, og begynt på lærerutdanninga istedenfor».

Asad ser hvert år ungdommer som gjennomgår uoverkommelige kamper på hjemmebane. For kort tid siden møtte han ei jente som ville bli hudterapeut fordi hun hadde lyst og trivdes med utdanningsvalget, men hjemme ble hun fortalt at hun burde bare bli hjemme hvis hun ikke blir lege. «Hudterapi er ikke noe man bør bruke tida på», var beskjeden hun fikk.

Innvandrerbarn skiller seg ut fra majoriteten når det gjelder utdannings- og yrkesvalg. Den gode nyheten er at innvandrere, særlig ikke-vestlige, tar oftere høyere utdanning enn majoriteten. 59% av ungdommer med ikke-vestlig bakgrunn starter på en høyere utdanning etter videregående skole, sammenligna med 24% av etnisk norske (NIFU, 2011). Dette er bra blant annet for integrering av innvandrere. Vi vet at høyere utdanning i dag gir deg flere muligheter i arbeidsmarkedet, og at jobb er alfa og omega for å delta i samfunnslivet.

Den dårlige nyheten er at personer med innvandrerbakgrunn er generelt overrepresentert i såkalte prestisjeyrker (medisin, juss, veterinær, odontologi, ingeniør). 37% av innvandrerungdom er å finne på slike utdanninger, versus 10% av etnisk norske (NIFU, 2011). Dette mener vi er bekymringsfullt.

Det er bekymringsfullt med tanke på underrepresentasjonen av personer med innvandrerbakgrunn i serviceyrker som lærer, barnevern og politi. Det bidrar til at vi mangler personer med føtter i ulike kulturer og dermed mangfoldsperspektiver i slike yrker. Vi har ikke noe problem med å se viktigheten av mangfold hos politikere, men svikter kanskje å se det i slike yrker. Mangel på rollemodeller og personer som ligner deg og som du kan ha tillit til i slike yrker kan være negativt.

Hvorfor velger innvandrerungdom så mye oftere såkalte prestisjeyrker? Noe av grunnen er sterkere sosial kontroll fra innvandrerforeldre enn etnisk norske foreldre. Det er helt greit å oppmuntre barna sine, men det er ikke greit å omtale noen yrker negativt som følge av at andre yrker har mye høyere status i hjemlandene til foreldrene. Innvandrerforeldre har et særskilt ansvar for å sette seg inn i utdannings- og yrkesmuligheter i Norge generelt, og yrkeskulturen i Norge spesielt. Det er faktisk ikke slik at en lege tjener 10 ganger mer enn en lærer. Det er heller ikke slik at en lege har 10 ganger høyere status enn lærer i Norge. Men i hjemlandet til mange av disse foreldrene er dette faktisk tilfellet.

Dette er derfor problemstillinger som en del innvandrerungdom møter daglig, men dessverre noe få politikere snakker høyt om. Vi må alle engasjere oss for å redde disse ungdommene som er på kanten til å droppe ut eller har allerede droppa ut av skolen.

Vi oppfordrer innvandrerungdom til å velge det de selv vil, og til å tørre å ta samtalen ved middagsbordet når det trengs. Rådgivere på skoler bør være klar over forskjellene vi påpeker ovenfor i samtale med ungdommene. Og vi oppfordrer innvandrerforeldre til å støtte ungene i deres utdannings- og yrkesvalg, og at de aldri snakker nedsettende om noen yrker eller opphøyer andre yrker som følge av den statusen som følger med i hjemlandene de har kommet fra.

Publisert i Drammens Tidende 15. oktober 2016, skrevet sammen med Assad Qasim