Søk i denne bloggen

søndag, oktober 16, 2016

Innvandrerforeldres ansvar for barnas yrkesvalg


Bildet fra www.eikeli.vgs.no

Da Tony var 13 år, hadde han bestemt seg for å bli lærer. Fram til og med videregående skole ble det mange samtaler ved middagsbordet hvor Tony snakka om sitt framtidige utdannings- og yrkesvalg, hvorpå foreldrene tydelig rynka på nesa og mente «lærer er da ikke noe yrke… lege derimot…». Dette har fulgt Tony resten av livet, men i en alder av 35 opplever han at foreldrene nå har forsona seg med hans yrkesvalg, selv om det ikke er lege han ble og selv om lærer eller lærerutdanner ikke har særlig status i hjemlandet til foreldrene.

Da Asad var like gammel som Tony, hadde han drømmer om å bli ingeniør og bestemte seg for å bli elektroingeniør. Det er absolutt elektroingeniør han ville bli og ikke noe annet. I barndomstida hjemme hos sine besteforeldre der han vokst opp, reparerte Asad ofte elektriske installasjoner med sin bestefar, lærte mye om måling og installasjon av elektriske anlegg hjemme før han hadde begynt på skole. Asad måtte også gjennom harde kamper når det gjelder utdanningsvalg. Faren hans ville at han skulle bli petroleumsingeniør, mens Asad hadde andre utdanningsplaner. Han ble elektroingeniør til tross for at faren påstod «å koble to ledninger sammen trenger ikke høyere utdanning».

I dag er både Tony og Asad kjempefornøyde med yrkene de har valgt.

Når Tony holder innlegg om utdanningsvalg for innvandrerungdom, hører han historier om feilvalg. For to dager siden kom det en elev opp til ham og sa: «Jeg begynte på juss, fordi foreldrene mine ville det, men jeg skjønte at dette ikke er meg. Nå har jeg slutta, og begynt på lærerutdanninga istedenfor».

Asad ser hvert år ungdommer som gjennomgår uoverkommelige kamper på hjemmebane. For kort tid siden møtte han ei jente som ville bli hudterapeut fordi hun hadde lyst og trivdes med utdanningsvalget, men hjemme ble hun fortalt at hun burde bare bli hjemme hvis hun ikke blir lege. «Hudterapi er ikke noe man bør bruke tida på», var beskjeden hun fikk.

Innvandrerbarn skiller seg ut fra majoriteten når det gjelder utdannings- og yrkesvalg. Den gode nyheten er at innvandrere, særlig ikke-vestlige, tar oftere høyere utdanning enn majoriteten. 59% av ungdommer med ikke-vestlig bakgrunn starter på en høyere utdanning etter videregående skole, sammenligna med 24% av etnisk norske (NIFU, 2011). Dette er bra blant annet for integrering av innvandrere. Vi vet at høyere utdanning i dag gir deg flere muligheter i arbeidsmarkedet, og at jobb er alfa og omega for å delta i samfunnslivet.

Den dårlige nyheten er at personer med innvandrerbakgrunn er generelt overrepresentert i såkalte prestisjeyrker (medisin, juss, veterinær, odontologi, ingeniør). 37% av innvandrerungdom er å finne på slike utdanninger, versus 10% av etnisk norske (NIFU, 2011). Dette mener vi er bekymringsfullt.

Det er bekymringsfullt med tanke på underrepresentasjonen av personer med innvandrerbakgrunn i serviceyrker som lærer, barnevern og politi. Det bidrar til at vi mangler personer med føtter i ulike kulturer og dermed mangfoldsperspektiver i slike yrker. Vi har ikke noe problem med å se viktigheten av mangfold hos politikere, men svikter kanskje å se det i slike yrker. Mangel på rollemodeller og personer som ligner deg og som du kan ha tillit til i slike yrker kan være negativt.

Hvorfor velger innvandrerungdom så mye oftere såkalte prestisjeyrker? Noe av grunnen er sterkere sosial kontroll fra innvandrerforeldre enn etnisk norske foreldre. Det er helt greit å oppmuntre barna sine, men det er ikke greit å omtale noen yrker negativt som følge av at andre yrker har mye høyere status i hjemlandene til foreldrene. Innvandrerforeldre har et særskilt ansvar for å sette seg inn i utdannings- og yrkesmuligheter i Norge generelt, og yrkeskulturen i Norge spesielt. Det er faktisk ikke slik at en lege tjener 10 ganger mer enn en lærer. Det er heller ikke slik at en lege har 10 ganger høyere status enn lærer i Norge. Men i hjemlandet til mange av disse foreldrene er dette faktisk tilfellet.

Dette er derfor problemstillinger som en del innvandrerungdom møter daglig, men dessverre noe få politikere snakker høyt om. Vi må alle engasjere oss for å redde disse ungdommene som er på kanten til å droppe ut eller har allerede droppa ut av skolen.

Vi oppfordrer innvandrerungdom til å velge det de selv vil, og til å tørre å ta samtalen ved middagsbordet når det trengs. Rådgivere på skoler bør være klar over forskjellene vi påpeker ovenfor i samtale med ungdommene. Og vi oppfordrer innvandrerforeldre til å støtte ungene i deres utdannings- og yrkesvalg, og at de aldri snakker nedsettende om noen yrker eller opphøyer andre yrker som følge av den statusen som følger med i hjemlandene de har kommet fra.

Publisert i Drammens Tidende 15. oktober 2016, skrevet sammen med Assad Qasim

Ingen kommentarer: