Søk i denne bloggen

søndag, oktober 22, 2017

Ikke bare kvinnekamp


Diskusjonen om negativ sosial kontroll går igjen i alle kanaler. ”Vi menn har en vei å gå,” skrev Tony på Facebook. ”Ikke bare er vi gjennom passivitet delaktige i å opprettholde patriarkalske strukturer, men vi opplever også negativ sosial kontroll. Jeg hadde ikke kontakt med mine foreldre på ti år. Jeg vet hva jeg snakker om.”

Boka Skamløs og filmen Hva vil folk si er nettopp lansert. Begge setter negativ sosial kontroll på agendaen og høster strålende kritikker. Både Hadia Tajik og Marte Gerhardsen skriver at dette handler om kvinnekamp. Vi applauderer kvinnekamp, og vi applauderer kampen mot negativ sosial kontroll, for det er viktig å sette fokus på strukturer som hindrer mennesker i bestemme over egne liv. Men det vi nå må passe oss for, er å basere debatten på ensidige stereotyper og fordommer om innvandrerkvinner som ofre, og muslimske mørkemenn som overgripere. I denne kronikken vil ha et fokus på kontrollen gutter med migrasjonsbakgrunn kan leve under.

Tvangsekteskap, kjønnslemlestelse av kvinner og æresdrap er ekstremvarianter av sosial kontroll. Det starter med mer subtile varianter; sosialt press på riktig type klær eller oppførsel, sladder og ryktespredning, negativ omtale av spesifikke partner- og utdanningsvalg og overvåkning av hverdagslige aktiviteter.

Gutter må ofte forholde seg til andre normer enn jenter. De kan oppleve at det er greit å få velge kjæreste i ungdomsårene, for så å bli tvunget inn i et ekteskap som foreldrene ønsker senere. De kan også oppleve mer fysisk vold fra foreldre i hverdagen, enn jenter. I tillegg er mange gutter under sterkt press for å oppfylle trange forventninger for maskulinitet, noe som f.eks. gjør det praktisk talt umulig å komme ut av skapet i enkelte miljøer.

Ekstrem indre justis blant jevnaldrende ungdommer er heller ikke uvanlig. De må i enkelte miljøer forholde seg til forventninger om å være tøff og macho, og at man som gutt bare «må tåle» tanker og følelser som jenter lettere får hjelp til å håndtere. På den måten blir deres mannlighet noe som stadig må kjempes for og presteres, en situasjon som kan fylle enhver med avmakt. Gutter og menn er med andre ord, akkurat som kvinner, både utsatte for, og utøvere av, negativ sosial kontroll. Mange ganger inntar de begge posisjonene på en gang.

Disse strukturene må endres med en bred innsats. Ungdomsklubber og ulike organisasjoner kan, som Fryshuset i Malmø, forsøke å fylle normer om maskulinitet og ære med positivt innhold. Helst med konkrete innspill på atferd og tydelige rollemodeller. Vi kan samarbeide med religiøse ledere og være tydelige på hvem som eier definisjonsmakten: DU har definisjonsmakten, og bare du. Og vi kan lese bøker som Kjære bror, en bok om mennenes rolle i den skamløse bølgen.

Lærere, skoleledere, helsesøstre, minoritetsrådgivere, barnevern og politi spiller en kjempeviktig rolle. De må styrkes i dette arbeidet og ha gode kunnskapsbaserte strategier for å håndtere negativ sosial kontroll. Det må hele tiden løftes frem at vi har et helt klart lovverk som gjør det ulovlig å bruke tvang og vold i barneoppdragelse. Videre kan vi alle snakke og skrive enda mer om temaet. Vi kan rett og slett forsøke å snakke det i hjel.

Publisert i VG, 18. oktober 2017 [skrevet sammen med Ellen Reiss]

H selger seg billig til Frp gjennom å si ja til HRS' statsstøtte


Regjeringa har lagt fram forslag til statsbudsjett, hvor Islamsk Råd Norge (IRN) mister sin statsstøtte, mens Human Rights Service (HRS) beholder sin statsstøtte. Argumentasjonen som har vært brukt for å kutte ut statsstøtten til IRN har vært at de har arbeida mot det mandatet de har fått statsstøtte for. Det er ikke vanskelig å være enig i det.

Imidlertid mener opposisjonen, sammen med Venstre og Krf – altså flertallet på Stortinget, at HRS burde miste sin statsstøtte av samme grunner som IRN. HRS har, på lik linje med IRN, motarbeida mandatet sitt om integreringsstøtte i årevis. Bloggeren Doremus har laga en kort HRS-kavalkade for de som måtte ha glemt historien. HRS har stått for regelrett stigmatisering og hets av muslimer over en lav sko, og spredning av konspirasjonsteorier om muslimsk overtakelse og en majoritet som ønsker sharia-lover i Norge.

Når de største avisene har ment det samme som opposisjonen på lederplass, sammen med så å si alle samfunnsdebattanter og andre som før forsvarte HRS’ prosjekt, bør det være en tankevekker for Høyre i regjering. Dette skjedde for noen uker sida etter HRS’ famøse «bildeprosjekt», hvor de ber folk ta bilde av tilfeldige muslimer på gata for å dokumentere «den kulturelle revolusjonen». Dette er å spasere i Fjordmans Eurabia-gater. På Dagsnytt 18 den 11. oktober presterte Frp Buskeruds stortingsrepresentant, Jon Helgheim, å forsvare dette bildeprosjektet gjennom å si at ingen vet ennå hva prosjektet vil munne ut i. Han er nesten alene om det synet, heldigvis.

Høyre selger seg billig til Frp gjennom å si ja til HRS’ statsstøtte. Vi i opposisjonen vil gjøre det vi kan for å forhindre at det skjer. Det handler ikke om å kutte statsstøtte på grunn av meninger man ikke liker, slik Helgheim argumenterer, men å kutte statsstøtte til organisasjoner som motarbeider mandatet de har fått. De kan selvsagt fortsette sine aktiviteter, men uten statlig finansiering.

Publisert i Drammens Tidende, 17. oktober 2017 [skrevet sammen med Dag Ebbestad og Bendik Thun]

Alt teller innen forskning, men på ulike måter [svar til Svein Sjøberg]


Prof. Svein Sjøberg skal ha honnør for å ha fronta forskningsformidling i mange år. Det er sjeldent jeg er uenig i hans betraktninger, men innlegget om formidling som «ikke teller», blir for unyansert.

Jeg er en av disse «unge forskerne» Sjøberg skriver om. Aldri har jeg opplevd at jeg eller kollegene mine «kjemper om» publiseringspoeng. Vi velger relevante tidsskrift å publisere i, og internasjonale fagfellevurderte tidsskrifter når man ønsker å bidra internasjonalt. Formidling hører til forskerrollen, på linje med veiledning og undervisning.

«Forskning vs. formidling» er en kunstig motsetning. Vi kan ikke kreve at hver millimeter av det vi gjør skal telle i form av poeng. Er man genuint interessert i forskning, vil man også være opptatt av formidling. Du vil nå ut til praksisfeltet og folk flest. Å skrive et innlegg for et praksistidsskrift basert på en vitenskapelig artikkel tar kort tid. Alt man gjør vil telle både i stillings- og lønnsopprykk, men følgelig er det enklere å telle kvaliteten på fagfellevurderte arbeider.

I Norge har vi et tonivå-system for tidsskrifter. Internasjonalt er «Impact Factor» den mest brukte måten å måle publikasjonskvalitet på. Jo flere siteringer fra artikler i et tidsskrift, jo høyere IF vil tidsskriftet ha. Det er rimelig fordi forskere siterer artikler de mener har god kvalitet og belyser viktige problemstillinger innenfor et gitt forskningsfelt.

Norge har også en særegen erfaringsbasert karrierestige som åpner opp for en enda bredere vei til lønns- og stillingsopprykk, nemlig lektor-førstelektor-dosent. I dette løpet teller formidling i større grad enn det tradisjonelle lektor-førsteamanuensis (ph.d.)-professor. Det er også tatt initiativ til at en merittordning for gode undervisere skal på plass.

At alle vet hvem Frank Aarebrot var, de offentlige attestene og alle hans registreringer av formidlingsresultater som Sjøberg viser til, bekrefter at det han gjorde teller som kvalitativt godt. Det er mange måter å måle kvalitet på, men vi kommer ikke utenom det faktum at ikke alt kan måles likt.

Publisert i Aftenposten, 21. september 2017

Faten møter Siv Jensen


Videoklippet fra NRK-programmet «Faten tar valget», hvor hun møter partileder og finansminister Siv Jensen, har blitt delt mye på sosiale medier. Mange liker det Faten sier om sosial kontroll og hennes refleksjoner over norskhet. Men få ser nøyere på Siv Jensens svar til Faten når hun spør henne om hun anser Faten for å være norsk selv om hun har hijab på seg.

Faten: «Er jeg norsk? Med hijab?» Siv: «Ja, det er jo statsborgerskapet som avgjør det, mener jeg» Faten: «Ikke verdiene mine?» Siv: «Jo, kombinert med verdiene dine» Faten: «Ser du på meg som norsk?» Siv: «Jeg hører jo på deg at du er norsk […] Det er jo ikke det at du har hijab på hodet som avgjør om du er norsk» Faten: «Nei, det er ikke det som avgjør, men kan jeg være norsk med hijaben min?» Siv: «Definisjonen av hvem som er norsk ligger i tilhørighet til det norske samfunnet, statsborgerskap og den type ting. Også kan vi diskutere om man ønsker å være en del av det norske samfunnet. Man kan ha norsk statsborgerskap og sette seg helt på siden av samfunnet. Jeg synes det er en dårlig ide»

Faten er naturligvis frustrert over at hun aldri får et direkte svar på om Siv Jensen anser henne som norsk eller ikke. Ser vi nærmere på konversasjonen ovenfor, ser vi at Siv Jensen er sikker på at statsborgerskap er avgjørende for om man er norsk eller ikke. Så blir hun utfordra av Faten på verdier. Svaret vi får fra Siv Jensen da er at verdiene også er avgjørende for å bli ansett som norsk. En av disse verdiene hun nevner på slutten av samtalen er det å være en del av samfunnet, og ikke «sette seg helt på siden av samfunnet». Vi får også høre at Siv Jensen «hører» at Faten er norsk.

Det er altså tre ting som avgjør om Siv Jensen anser deg som norsk eller ikke: (1) statsborgerskap, (2) verdier, og (3) snakke norsk.

Først og fremst er det trist at en såpass prominent politiker ikke klarer å svare direkte til Faten at hun anser henne som norsk, spesielt når Jensen ikke virker til å ha den minste anelse om hva det kan bety å være ekskludert fra det norske samfunnet.

Men burde Faten ha hatt med seg passet sitt? Hvor godt må noen snakke norsk før Siv Jensen kan anse dem som norske? Bergenstesten? Noe annet? Må Faten se ut som Siv Jensen for å bli ansett som norsk? Er det derfor Siv Jensen ikke klarer å si det hun sier på slutten av samtalen helt i starten av samtalen? Hun vingler fra statsborgerskap, til en kombinasjon av statsborgerskap og verdier, til å snakke norsk, til å føle tilhørighet.

For vi er helt enige med Siv Jensen om at tilhørighet, eller følelsen av tilhørighet, er avgjørende for om du er norsk. Du føler tilhørighet hvis du blir inkludert, hvis det ikke er diskriminering i samfunnet, hvis du har psykisk og sosial velferd, hvis du føler deg trygg.

Kan ikke Siv Jensen anse at det er flere måter å være norsk på? Vi mener definitivt at måten Siv Jensen svarer Faten her, og flere andre ledende politikeres måte å tenke «norskhet» på, er det som eventuelt setter folk på siden av samfunnet. Som ekskluderer, og ikke anerkjenner ulike måter å være norsk på.

Publisert i Dagsavisen, 9. september 2017

I can English!


«Alle» er enige om at engelsk er et viktig språk i Norge. Vi møter engelsk rundt oss til daglig, både hjemme, på jobben og i fritida. Gjennom sørfing på internett, musikk, tv, dataspill og ulike oppgaver og kontakter på jobb. Siden læreplanen av 1997 har alle begynt med engelsk fra 1. trinn i grunnskolen.

Det er en seigliva myte at nordmenn er veldig gode i engelsk. Ja, vi er gode på å konversere, men undersøkelser har vist at vi ligger i den lavere delen av det europeiske rammeverkets B2-nivå, altså middels. Der hvor det skorter mest, vet vi er når elever er ferdig med videregående skole og skal forholde seg til engelskpensum i høyere utdanning. Hele en tredjedel av norske studenter sliter med engelsk når de begynner i høyere utdanning.

Tatt i betraktning den høye statusen engelsk har i Norge og den treninga som norske elever trenger for å bli bedre, er det merkverdig at engelsk har så liten plass i utdanningssystemet. Norsk har 1770 timer, matematikk 1201 timer, mens engelsk har kun 588 timer på 1.-10. trinn.

Lærerstudentene mine tror ikke sine egne øyne når de får vite at engelsk er såpass nedprioritert i grunnskolen. Ikke er det et obligatorisk fag på lærerutdanninga heller. Og det er heller ikke noe opptakskrav i engelsk for å komme inn på lærerutdanninga, i motsetning til norsk og matematikk.

Samtidig hører vi ofte at disse tre fagene er «kjernefag». Nye reformer har gjort at lærere må ha 60 studiepoeng i disse tre fagene for å kunne undervise i dem på ungdomsskolen, men 30 studiepoeng i andre fag. Det er på tide å styrke engelskfaget på lik linje med norsk og matematikk.

Publisert i Drammens Tidende, 1. september 2017

søndag, august 20, 2017

R-ordet som vi har så vanskelig for å forstå og bruke i dette landet


Bildet fra dagen.no

La meg begynne med noe jeg opplevde helt nylig. På fredag var jeg ute på byen med kolleger og venner. Jeg hilste på en venn av venner, la oss kalle ham Per. Etter en halvtimes prating om løst og fast, begynner Per å bli hissig på meg. Han blir aggressiv i tonen og kaller meg et rasshøl. Per er klar både i blikket og i talen. Vennene mine blir overraska. Per legger ikke skjul på noe: jeg er både det ene og det andre _fordi_ jeg er innvandrer. Mer direkte form for rasisme skal du egentlig leite lenge etter. Etter at Per har dratt, kommer spørsmålene om han ikke var full.

Senere på kvelden sitter en kompis og jeg tilfeldigvis med en rimelig full fyr mellom oss, la oss kalle ham Pål. Pål klarer så vidt å fokusere med blikket. Men han ser en del på oss, og plutselig sier han "dere er ikke norske". Kompisen min spør hva han mener og at han er født i Norge. Pål svarer "om en katt blir født i en stall, vil du kalle den en katt eller en hest?". Det er vanskelig å finne en mer uttalt form for rasisme enn dette. Etter at Pål har dratt, kommer spørsmålene om han ikke var for full.

Disse eksemplene er ikke unike, og jeg er dessverre sikker på at mange kjenner seg igjen. Hverdagsrasisme er ikke uvanlig i Norge. Det jeg absolutt ikke forstår, er hvordan folk prøver å bagatellisere slikt ved å i det hele tatt lure på om f.eks. alkohol spiller en rolle. Det er jo ikke slik at Bjørnar Moxnes eller Snorre Valen lirer av seg rasistiske uttalelser bare de får i seg nok alkohol. Eller jeg for den saks skyld. Ja, våre meninger kan bli forsterka med alkoholinntak, men man blir ikke en rasist uten å ha slike oppfatninger/meninger i sin alminnelighet. Kanskje tør man ikke uttrykke dem uten alkoholinntak, men man får i alle fall ikke slike meninger _på grunn av_ alkoholinntak om det ikke allerede er noe grums der fra før. Dette er viktig å forstå.

Men hvorfor er dette R-ordet så problematisk i Norge? Professor Jon Rogstad v/Fafo har forska på rasisme i arbeidslivet og sett at det utvilsomt er vanskeligere å få seg en jobb om man f.eks. har et utenlandsklingende navn. Han tror ordet rasisme er så tabu i Norge fordi "[a]t man i norsk offentlighet har koblet rase og rasisme til et biologisk fenomen, og så har man avvist det. Dermed «finnes» det ikke rasisme". Dette er altså den klassiske definisjonen av begrepet som går tilbake til slutten av 1800-tallet/ begynnelsen av 1900-tallet. I norsk offentlighet er vi fortsatt litt støkk akkurat der. For begrepet har selvsagt blitt utvida til å ikke bare være basert på biologi, men også kultur og religion. Sosialantropologen Marianne Gullestad skriver om rasistiske tolkningsrammer som "ideologier eller biter av ideologier som direkte eller indirekte impliserer et begrep om rangerte ‘raser’ eller uforenlige ‘kulturer’ og religioner". Her kommer det vesentlige ordet "uforenlig". Med en gang noen ytrer at noen andre ikke hører hjemme her eller utdefinerer dem fra gruppa som følge av etnisitet, kultur eller religion, har vi med en rasistisk tolkningsramme å gjøre. Dette sitter faktisk langt inne i Norge, og du blir fort stempla som usaklig (med det mest forslitte uttrykket "å dra rasismekortet") når du påpeker det. Det er på mange måter blitt verre å påpeke rasistiske uttaleler enn å ytre seg rasistisk.

Det samme ser vi i den offentlige debatten. En hvithuda debattant som Halvor Fosli kan fint fortelle en mørkhuda debattant Sumaya Jirde Ali, når hun stikker hodet fram og mener noe, at hun "er ny i dette landet" og dermed ikke har samme legitimitet til å uttale seg som han som tydeligvis ikke er ny (jeg skrev sarkastisk på veggen til Sumaya at han må ha kommet før samene han da). Det er ytterst få som har brukt begrepet rasisme om dette.

Det er urovekkende å være vitne til vår kollektive hukommelsessvikt om hva rasisme er og hva rasisme gjør. For å si det med Frp-retorikk (!): vi må kalle en spade for en spade. Når du er vitne til rasistiske uttalelser, om det er ved middagsbordet, i lønsjen på jobben, i samtale med venner, på byen med kjente, bekjente og ukjente, eller i debatt-tråder på Facebook, så bør du ha nulltoleranse for det. Du bør si det som det er og tenke at det f*** ikke skal være et større problem at jeg sier fra at slikt skal vi ikke tåle enn at han/hun ytrer seg rasistisk. Det er ikke du som har et problem da, men den som ytrer seg slik og ev. de som tier stille. Den som tier samtykker. Og vi gjør hverdagsrasismen en bjørnetjeneste ved å ikke tørre å påpeke den når den befinner seg rett foran øynene våre.

Publisert i Drammens Tidende og på antirasistisk.no 14. august 2017

Verdiene våre ER under press


Bildet fra villaskaar.no

Det bør ikke være noe tvil om at våre verdier er under press. De er under press av velgerkåte politikere. Verdier som inkludering, nestekjærlighet, solidaritet, fellesskap, tillit og små forskjeller. Det er Listhaug (Frp), Hofstad Helleland (H) og Borten Moe (Sp) som presser våre verdier.

De spiller på naive velgeres følelser. De som tror inkludering er assimilering. De som tror nestekjærlighet og solidaritet handler om meg og oss selv, før alle andre. De som tror fellesskap og tillit er forbeholdt de som har fire generasjoner med norskfødte bak seg. De som overser kutt i formueskatt og arveavgift for de rikeste, men ser innvandring som trusselen mot økte forskjeller. Det bør ikke være noe tvil om at våre verdier er under press.

Når det er blitt stuereint med ord som «innvandringsregnskap», «innvandringsskepsis» og «innvandringskritikk», er våre verdier under press.

Sakte men sikkert dreies våre verdier bort fra inkludering, nestekjærlighet, solidaritet, fellesskap, tillit og små forskjeller. Når du får 10 ganger flere treff ved å søke på ordet «innvandring» i kombinasjon med negative suffikser, som «kriminalitet», versus positive suffikser, som «berikelse».

Våre verdier har vært under press en stund. Men sterkest etter at det innvandrerfiendtlige partiet Frp for første gang i historien kom til makta i 2013. Sterkest etter at H inngikk ekteskap med Frp, og V og Krf fridde. Nå kappes partiene om velgerne.

De som tilhører majoriteten blir ikke berørt i samme grad av at verdiene våre er under press. Det gjelder jo «de andre». Det gjelder de som flykter for sine liv. Det gjelder de som har flykta for sine liv. Det gjelder til og med de som ble inkludert. Som ble en del av vårt samfunn. Men som ble kasta ut etter 18 og 27 år. Det gjelder Mahad og andre i hans situasjon. Det gjelder de med mørk hud. Det gjelder de ikke-vestlige. Det gjelder muslimer.

Verdiene våre som sier «ta vare på hverandre». De er under press! Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv.

Ta til motmæle. Stem fram de som ikke presser våre verdier. Godt valg!

Publisert i Dagsavisen 10. august 2017

søndag, juni 18, 2017

Hodeløst forbud av ansiktsdekkende plagg


Så har debatten om nikab-forbud blussa opp igjen. Denne gangen er det regjeringa sendt ut forslag til forbud mot ansiktsdekkende plagg på alle utdanningsinstitusjoner. Forslaget kommer rett før sommerferien og valgkampen, og har frist rett etter valget. Det er neppe tilfeldig.

Riktignok gikk en håndfull representanter for sentrum-venstre partiene sammen i fjor om et policy-notat om integrering, som jeg og flere andre kolleger analyserte med et kritisk blikk. Vi hevdet at «notatet bidrar til å forsterke et syn på at vi allerede er et segregert samfunn. Vi anser dette å inngå i en vestlig kontekst hvor det har blitt mer og mer normalisert å snakke om «de andre» ved å utpeke én syndebukk, nemlig konservative muslimer». Og nå skjer det igjen, med et forslag sendt på høring som gir inntrykk av at ansiktsdekkende er eller holder på å bli et stort problem i Norge.

Som tidligere lærer i grunnskolen, og nå skoleforsker som besøker mange barnehager og skoler, har jeg aldri sett noen med nikab. Jeg spør rektorer og lærere som har jobba tiår i skolen, og det er en fremmed sak for dem. Jeg forstår selvsagt at på profesjonsstudier kan ansiktsdekkende plagg være et problem, og der mener jeg allerede eksisterende skikkethetsregler er gode nok. Jeg mener vi lager et problem og politikerne kappes om å være strengest mot en allerede marginalisert gruppe.

Jeg skal være den første til å kjempe for et liberalt og likestilt samfunn. Derfor mener jeg retten til selvbestemmelse er grunnleggende. Det er lite som tyder på at de 50-100 kvinnene som går med ansiktsdekkende plagg i Norge er «tvunget». Og dersom det finnes tvang, så må jo et lovverk forby det, og ikke selve plagget. Det er ikke slik at en eventuell tvang forsvinner bare et forbud kommer på plass. Da kan tvangen fortsette hjemme.

Vi kan synse i vei med våre ryggmargsreflekser, slik stortingsrepresentant Erlend Wiborg (Frp) gjorde i debatt med meg på Dagsnytt Atten 13. juni da han hevdet at «de er undertrykt» og vi må «hjelpe disse kvinnene». Han foreslår sågar et generelt forbud i det offentlige. Vil han også hjelpe de som røyker med et nasjonalt forbud, siden røyk i motsetning til nikab beviselig er meget helseskadelig?

Eller vi kan velge å lytte til hva systematisk forskning sier. Anne Birgitta Nilsen (HiOA) gikk i høst gjennom forskningsstudier om nikab. Hun begrenset seg til det nyeste, dvs. de siste fem årene, og fant 62 relevante studier. Hun delte inn studiene i fagdisipliner, som medisin, juss, sosialantropologi og lingvistikk.

Antropologisk forskning viser at ubehaget nikaben vekker hos majoriteten er pga manglende gjensidighet og sosial solidaritet. Det er altså en naturlig reaksjon. Medisinsk forskning viser at nikab kan stå i veien for opptak av D-vitaminer. Men forskning viser også at mens majoritetssamfunnet forbinder nikab med kvinneundertrykkelse og terrorisme, velger kvinnene plagget og forbinder det med fromhet og viljestyrke. De fleste av de juridiske artiklene anbefaler ikke forbudslinjen. Og den ene lingvistiske studien hun fant viser at kommunikasjonen fungerer greit.

Basert på kunnskap og hva slags samfunn alle liberale burde etterstrebe i Norge, mener jeg regjeringas alternative forslag er mindre autoritært enn et nasjonalt forbud: • beholde dagens mulighet for lokale forbud og • innføre plikt til samtale med eleven/studenten som bruker ansiktsdekkende plagg Om staten skal detaljregulere folks klesmåte med forbud og påbud, trengs det en tung faglig begrunnelse som her synes å ikke foreligge.

Publisert i VG 17. juni 2017

mandag, juni 05, 2017

Er DU lærer?


Bildet fra nla.no

Nylig hilste jeg på en lærer. Hun visste jeg jobber på lærerutdanning. «Hvor jobber du?», spurte jeg. Hun svarte: «Jeg er en vanlig dødelig lærer på gulvet jeg da». Jeg hørte sarkasmen i stemmen. Jeg så sarkasmen i ansiktet. Akkurat som pasifister som drømmer om fred på jorden, drømmer jeg om at alle vi som jobber som lærere tenker kollektivt om vår identitet som lærere.

I mine arbeidsår har jeg alltid tenkt at det er skole og utdanning jeg driver med. Det har vært ungdomsskole, VG skole, voksenopplæring og høyskole. Likevel er det alltid skole og utdanning det har dreid seg om. Det er min identitet i yrkeslivet. I en ideell verden ville alle som jobba med å utdanne andre tenkt at vi er sammen om dette. Det er «vi» som driver med skole og utdanning.

Det gjør også at jeg prøver så godt jeg kan å kombinere de ulike nivåene sammen. De to siste årene har jeg faktisk vært i barnehager i forbindelse med utviklingsprosjekt. «Faktisk» fordi jeg aldri har vært barnehagelærer. Men i forbindelse med det nasjonale utviklingsprosjektet «Kompetanse for mangfold» fikk jeg muligheten til å bidra i og lære noe om barnehage. På lærerutdanninga deltar vi i forsknings- og utviklingsprosjekter i ungdomsskoler og på VG skoler. For et par år sida hadde jeg min egen klasse på en ungdomsskole. Så var jeg på Briskeby VG skole (for hørselshemmede). Muntlig sensor på ungdomsskole har det også blitt. I år har jeg vært konsulent for eksamener og sensor for skriftlige eksamener.

Hvorfor sier jeg dette? Fordi det er så utrolig viktig å forstå at vi er sammen om skole og utdanning vi som er lærere. Det er ikke sjeldent jeg møter kolleger som baksnakker praksisfeltet (om man kan kalle det det), eller fagdidaktikere som baksnakker pedagoger og vise versa. Eller ungdomsskolelærere som den beskrevet innledningsvis og andre som sier «velkommen til det virkelige liv» når folk fra lærerutdanninga kommer innom.

Vi må kvitte oss med disse stereotypene. Vi må kvitte oss med de kunstige skillene teori og praksis. Det kanskje mest ødeleggende ordet for yrket vårt er «praksissjokk». Vi må kvitte oss med den seiglivete myten om «jo mer erfaring, jo bedre lærer» eller «jo høyere kompetanse, jo bedre lærerutdanner». Og vi må hele tida tenke «vi» - det er vi på alle nivåer, fra barnehage til universitet - som jobber med skole og utdanning. Vi må tenke profesjon. Profesjonsyrket LÆRER.

Publisert i Drammens Tidende 05. juni 2017

fredag, mai 12, 2017

«Barnas valgfrihet» brukes som unnskyldning for å forby praksiser vi ikke liker


Bildet fra VG meninger

Det har blitt vanlig å argumentere mot «fremmede» praksiser man ikke liker ved å skyve barn foran alle andre argumenter. La det ikke være tvil: barn har viktige rettigheter, nedfelt bl.a. i Barnekonvensjonen. Likevel har vi en tendens til å bruke ord som «barnehijab» og «forsvarsløse barn» når ting som konservative muslimske foreldres religiøs påvirkning på barn eller jødiske foreldres påvirkning på barn diskuteres.

De som skyver barn foran seg, lever i den villfarelsen at alt vi gjør skal kunne velges, at all påvirkning som er religiøst eller «fremmedkulturelt» er av den dårlige sorten, og at «valg» trumfer alt annet. Det snakkes gjerne om aldersgrenser og i verste fall forbud. Påbud om skolegudstjeneste, som Fremskrittspartiet nylig vedtok, blir derimot ikke brutalisert på samme måte hva gjelder «tvang».

Språk er viktig, og påvirker hvordan vi forstår virkeligheten. Så vidt jeg kan finne ut av, ble ordet «barnehijab» en del av språket vårt gjennom Fremskrittspartiets stortingspolitikere i spørretimen på Stortinget i 2010. På Frps landsmøte ble rituell omskjæring tatt opp. Ord som «barbarisk» og «uetisk» ble brukt. Samme type ord, sammen med «barnemishandling», «skjæring i forsvarsløse barn» osv. ble daglig kost i kommentarfeltene dagene etter landsmøtet, på tvers av partisympatier.

At foreldre påvirker sine barn med ulik type plagg som har med identitet å gjøre heller enn å seksualisere ungene sine, finnes så klart ellers også. Det kan f.eks. være bikini på barn («barnebikini»?), som foreldre kan velge uten å tenke så mye på dette annet enn at det er «normalt» og noe mora selv gjør, så får barnet også gjøre det. Men med en gang religiøsiteten blir trukket inn, som med hijab, blir språket manipulert til «barnehijab» og handlinga kalt «barnemishandling» og hva verre er, og den absurde påstanden om «frivillighet». Hvor frivillige er egentlig barns valg? Jeg har tidligere skrevet om grensene hva gjelder hijab og barn i Utrop.

At foreldre velger operasjoner for sine barn som ikke er medisinsk begrunna, finnes så klart, f.eks. fjerning av fødselsmerker. Slik faller argumentene om «frivillighet» på sin egen urimelighet, men det hjelper lite når man går seg totalt blind på «fremmede» praksiser man ikke liker. Da ser man ikke andre paralleller, som til og med ikke kan forankres religiøst.

At regjeringa sendte på høring argumenter rundt rituell omskjæring av gutter i 2011, med påfølgende høringer fra alle mulige instanser, og votering i Stortinget med 100 mot 2 for dagens regelverk som er balansert og tar hensyn til de ulike sidene, går folk plutselig hus forbi rett etter Frps landsmøte. Lovverket har avveid alle mulige hensyn: foreldrerett, barnerett, menneskerettigheter, helselov, religionsfrihet osv. Det påbyr forsvarlige forhold for gjennomføringa, egenbetaling, og lar helsepersonell som av samvittighetsgrunner ikke vil delta i gjennomføringa avstå dersom det ikke hindrer et forsvarlig tilbud.

Visste du kanskje at du som forelder har sterk påvirkning på ungen din? At oppdragelse ikke er verdinøytral, selv om du kanskje ikke er religiøs?

Vi har også en tendens til å henge oss opp i ting som kan sees med det blotte øyet, men visste du at barn utsettes for irreversible psykiske påvirkninger? Dette er ikke «whataboutism», men å peke på paralleller som fort viser hykleriet ved uttalelser som «barn må bestemme selv», «barnemishandling» o.l.

Det kan jammen ikke være lett å være religiøs i Norge for tida, særlig ikke muslim eller jøde. Argumentene dine blir feid bort med ord som «irrasjonell» og «ulogisk». Man glemmer at hva som er 100% rasjonelt for et religiøst menneske er fullstendig irrasjonelt for et ikke-religiøst menneske, og vise versa.

Hvorfor jobber vi ikke heller for å inkludere alle mennesker og beskytte lovverk som har veid opp ulike hensyn gjennom demokratiske prosesser og vedtak?

Publisert i VG 11. mai 2017

tirsdag, april 25, 2017

Terroren vil at vi skal diskutere islam og islamsk fundamentalisme, og det gjør vi dessverre med glede


Bildet fra stroilka

Olivier Roy, professor i statsvitenskap og mangeårig forsker på ekstremisme, terror og jihadisme, sier at vi må forstå at terrorisme ikke følger av islamsk radikalisering, men av islamisering av radikalisme. Det kan framstå som lek med ord, men det er en vesentlig distinksjon.

Her hjemme går debattene stort sett i samme spor etter jihadistisk terror. Etter hver terroraksjon blir enkelte tilsynelatende enda sikrere på sin sak ved å sette opp muslimer og ikke-muslimer opp mot hverandre. På den måten kan man hevde at terroristene lykkes litt med sin framgang. Hovedmålet deres er, slik også terrorforskere minner oss om, å skape en sivilisasjonskamp i Vesten mellom muslimer og ikke-muslimer, og på den måten bruke Vesten som det viktigste våpenet som kan ødelegge seg selv.

Jeg skal ikke være altfor generell, men komme med eksempler. La meg være krystallklar på at jeg ikke hevder disse personene og likesinnede debattanter ønsker eller vil være terroristers «nyttige idioter». Jeg tror på det beste i mennesker. Jeg tror intensjonene er gode og de prøver på sitt beste å si noe fornuftig om jihadisme, men jeg tror også at de bommer fatalt og skygger for en kunnskapsbasert diskusjon. Jeg er forsker selv, men ikke terrorforsker, og derfor lar jeg min analyse utledes av andres terrorforskning. Det Olivier Roy hevder støttes for øvrig også av norske terrorforskere, som stipendiat Lars Erik Berntzen og førsteamanuensis Jan Oskar Engene.

Like sikkert som at jorda ikke er flat, dukker islamofobene fram med oppgulpa eder og galle rett etter jihadist-terror. Det er de som vanligvis har brukt mye energi det offentlige ordskiftet på å fortelle oss at islam ikke er en religion men en ideologi, at muslimer er et problem for Vesten, at muslimer har baktanker med å ta over det politiske systemet i Vesten og innføre sharia-lover (konspirasjonstanker) o.l. Som Carl I. Hagen sa i 2005, og gjentok etter 22. juli-terroren: «Ikke alle muslimer er terrorister, men nesten alle terrorister er muslimer». Etter terroren i Stockholm skrev Frp-politiker Kent Andersen at flerkulturalitet er et hodeløst eksperiment og brukte ord som «Allahs drapsroboter». Han la ikke skjul på at han tror på alt det terrorister selv sier, og ut fra det utleder han at vi står inne i en sivilisasjonskamp mellom «oss» (Vesten) og «dem» (muslimer). Han legger heller ikke skjul på at han mener islam ikke er en religion, men en politisk ideologi.

I det siste har andre «forstå-seg-påere» kommet til. De forbinder veldig enkelt islamsk fundamentalisme med vold og terror. En som i utide slenger rundt seg med påstander om slikt er LIMs talsperson (paradoksalt nok står LIM for likestilling, inkludering og mangfold) og Høyre-politiker Mahmoud Farahmand. Etter Stockholm-terroren skrev han «I liberalismens og toleransens navn har man i Sverige nektet å konfrontere den fiendtlige og voldforherligende islamismen». Det er en drøy påstand rett etter en forferdelig hendelse som rammet vårt naboland. Etter Nice-terroren skrev han: «Vi har i altfor lang tid gitt fritt spillerom til islamistiske bevegelser, og i altfor stor grad gitt etter for deres krav.» Disse er grove og absurde påstander som ikke akkurat demmer kun opp for mer islamofobe holdninger og ytringer som dem nevnt ovenfor.

Professor og terrorforsker Olivier Roy uttaler seg på grunnlag av en database med 100 jihadister som har vært involvert i terroraksjoner i Frankrike eller forlatt Frankrike og Belgia for å begå terror i utlandet de siste 20 årene. Han sier det er vanskelig å tegne ett bilde av hvem jihadisten er, men noen trekk peker seg ut. Han er ung, han er andregenerasjons-innvandrer, han er ganske godt integrert, han er radikalisert i fengsel, han har et kriminelt rulleblad, han kommer fra en dysfunksjonell familie – og den viktigste faktoren som han mener er et felles multiplum: han forherliger vold og han hater samfunnet rundt seg, både det vestlige og det ikke-vestlige; han er en nihilist. Volden og døden er ikke et middel, men et mål i seg selv.

Så hvor kommer islamisme inn i bildet? Jo, mener Roy, det kommer etter at de allerede er radikalisert: «They were not first radicalised by a religious movement before turning to terrorism», med unntak av noen eksempler fra Storbritannia. Derfor hevder han at det riktige er at jihadister islamiserer radikalismen.

Publisert i Dagbladet 25. april 2017

Hvor er du fra?


Bildet fra BT

Det ble ikke en påskeferie uten at jeg fikk spørsmålet «Hvor er du fra?». Denne gangen i Wien, på en indisk restaurant, spørsmålet ble stilt av en mann jeg delte bord med. Han kunne snakke tysk, engelsk, dari, persisk og hindi. Jeg visste sannelig ikke hva jeg skulle svare. Hvor jeg er født, hvor jeg føler jeg kommer fra, hvor jeg har bodd lengst, hvor passet mitt er fra? Så jeg spurte tilbake «Hva mener du? Kanskje du kan svare på spørsmålet selv, så forstår jeg hva du mener?» Og han sa «Afghanistan. Jeg mener så klart mitt hjemland. Hvor jeg er født».

Jeg måtte tenke meg litt om. Den dagligdagse bruken av ordet «hjemland» vil jo bety et land hvor jeg føler meg hjemme? Mener han virkelig at hans hjemland er Afghanistan når han tydeligvis har vokst opp i Østerrike, snakker flytende tysk, bor og jobber der? Han sier han kom til Østerrike som barn. Han husker ikke noe fra Afghanistan engang.

Hjemland? Et land hvor jeg føler meg hjemme må være et land som gir meg ytringsfrihet, tak over hodet, jobb, pleie og muligheter til selvrealisering. Gir Afghanistan ham dette? Et land hvor foreldrene hans flykta fra? Jeg spør ham om det. Jeg spør «Hva har Afghanistan gjort for deg annet enn at du tilfeldigvis ble født der?» Han blir stille. Jeg spør «Hvis du blir dødssyk i dag, hvilket land stiller opp for deg?» Han sier Østerrike.

Etter en del fram og tilbake spør han «Hvis foreldrene dine aldri stiller opp for deg som foreldre etter fødsel, vil du ikke kalle dem foreldre? Dere deler blod!» Svaret var enkelt for min del: «Nei, det ville jeg så absolutt ikke gjort. Hva gjør blod for deg? Ta adoptivbarn som eksempel. De kaller jo sine adoptivforeldre for foreldre når de kjenner dem som sine foreldre, selv om de ikke deler blod. Det handler om hva de gjør for deg, ikke at de har født deg».

Samtalen fikk meg til å reflektere enda mer på begrepet hjemland og spørsmålet «Hvor er du fra?» Hvorfor er vi så opphengt i fødselsland når det er store tilfeldigheter som førte til at akkurat du ble født i akkurat det landet? Er det ikke bedre å fylle ordet hjemland med mer substans? Et land som tar vare på deg og stiller opp for deg, et land som gir deg muligheter? Hadde det ikke også vært bedre for integreringa om flyktninger tenkte mer slik, uten at jeg mener folk må gi opp sitt morsmål, sine skikker, ritualer osv.?

Hjemlandet kan fint være Østerrike selv om man er født i Afghanistan, snakker dari og flere andre språk, spiser afghansk mat og er muslim. Når sant skal sies, har Afghanistan ikke gjort noe som helst for denne karen. Tvert imot, landet har skjøvet familien hans vekk. Det samme gjelder for svært mange andre flyktninger også. Kanskje det er noe å tenke over neste gang vi snakker om hjemland med andre?

Publisert i Drammens Tidende 19. april 2017

tirsdag, mars 28, 2017

En ekskluderende konformitetskultur


Bildet fra kulturverk.com

Vi befinner oss i en merkelig tid. Konformitetskulturen i Norge, om mulig, har økt de siste åra. Det virker som om det har blitt en vanskeligere øvelse å se seg selv utenfra.

I helga vedtok Senterpartiet "nasjonale retningslinjer" (fint ord for forbud) for nikab i utdanningssammenheng (som kjent en ikke-sak, men kun nasjonalistisk symbolikk). Helga før var det forut for SVs landsmøte foreslått å innføre forbud mot omskjæring av gutter (folk som debatterte dette på sosiale medier så ikke ut til å se forskjell på dette og kjønnslemlestelse av kvinner, som jo er forbudt i vestlige land). I går var det lansering av boka Uro av Bård Vegar Solhjell (som visstnok handler om uroen han føler for Norges framtid)- en SV-er som har lite SV-politikk igjen i seg hva gjelder innvandring og integrering. En mann som på linje med Røe Isaksen har påstått at 'multikulturalismen er død' - fantastisk intetsigende utsagn, all den tid de aldri tar seg bryet med å definere multikulturalisme. Eller jo - Solhjell hevder at det er ideen om at ulike kulturer med helt ulike verdier skal kunne leve harmonisk side ved side... hvor han har en slik definisjon/forståelse fra, er ukjent. Han responderer ikke på spørsmål om akkurat det.

Disse er bare noen nylige eksempler. Poenget er at det virker til å være færre og færre som reagerer, som protesterer, som tar seg bryet med å si fra eller spørre "hey, hva mener du egentlig med dette?". Jeg har opplevelsen av at det var flere som var på hugget før når det kom til slike spørsmål. Det var flere som jobba for inkludering og slo hardere ned på forsøk på splittelse. Tro meg, jeg er ikke konspiratorisk som tror disse i det skjulte forsøker å splitte folk. Intensjonen er nok god, men dessverre stopper det der.

Nylig hadde jeg en lang samtale med Audrey Osler (professor i Citizenship and Human Rights). Hun føler seg som en 'outsider' i Norge, og jeg føler ofte jeg er en 'insider' med 'outsider'-blikk. Da oppstår interessante samtaler. Hun er sjokkert over konformiteten. Hun er sjokkert over likhetskulturen som gjør at mange innvandrere føler de må gjøre alt de kan for å "se" og "høres" norske ut. Annerledeshet blir lett sett på som en trussel mot det norske, definert som majoriteten. Religiøse og kulturelle praksiser som føles fremmede blant folk flest som er gudløse og setter sin egen kultur over andres, har blitt altfor enkelt å fordømme, undergrave, mobbe… i verste fall innføre forbud mot. Vi tenkte ikke slik om jentene som ikke klippa seg og gikk med skjørt på religiøst grunnlag i Smiths Venner. Med tid kom endringer innenfra.

I praksis er det en sterk assimileringskultur vi er vitne til, fullstendig imot det som egentlig er norsk integreringspolitikk. Det blir mer utålelig å være annerledes i en slik konformitetskultur. Hvordan det føles for den jødiske guttungen som er omskåret, den sterkt konservative kvinnen som går med burka på gata (eller åpen forelesning!), de studentene som går på master i Human Rights and Multiculturalism på høyskolen hvor jeg jobber - det er det ingen som snakker om. Hvordan det er å være annerledes enn majoriteten i spørsmål man har sin rett til å være annerledes i, er det lite diskusjon om. Det er hele tida maset om "felles verdier" som i praksis betyr majoritetens verdier. Eller det andre mest intetsigende utsagnet: "Vi må tørre å stille krav". Er det noe som stilles til innvandrere i Norge, så er det krav. Derimot er det få som sier "velkommen" og snakker om "oss" og mener å inkludere dem også (jf. statsministeren i Canada). Det tegnes et bilde av at det ikke stilles krav, men som flyktningguide har jeg sett med egne øyne alle krava som stilles og all iveren og energien flyktninger legger i å bidra og delta. Det er ikke slik retorikk som fører til det fellesskapet Solhjell og Røe Isaksen og co søker. Det er ikke slik inkludering fungerer. Det er heller oppskriften på splittelse og å få folk som følte seg utafor fra før til å føle seg enda mer utafor.

Hvorfor disse signalene kommer opp fra sentrum-venstresida, godt hjulpet av «tenketanken» Agenda, er et godt spørsmål. Kanskje løper de etter høyresida, for å ikke tape stemmer, siden hele det politiske landskapet har flytta seg flere hakk til høyre de siste åra? Kanskje er det komfortabelt å komme med populistiske utsagn som ikke tar hensyn til minoriteter? I så fall bør vi som tror på et inkluderende samfunn og på minoriteters rett til å være minoritet - selv med praksiser vi ikke måtte like, tørre å heve stemmen vår. Det er ikke mye til demokrati hvis majoriteten ikke forsvarer minoriteters rett i krevende situasjoner som den høyreradikale bølgen i Europa.

Publisert på Radikal Portal 28. mars 2017

onsdag, mars 15, 2017

Er multikulturalismen død?


Bildet fra multiculturalliteraturenewswiki.wikispaces.com

VGs Hans Petter Sjøli antyder at multikulturalisme er et samfunn der «ulike kulturer skal leve sammen side om side med hverandre så å si uten fellesverdier» og repeterer Bård Vegar Solhjell slik han er sitert i Dagsavisen. I Morgenbladet argumenterer Røe Isaksen for at kultur må spille en rolle i integrerings-/innvandringsdebatten.

De føyer seg for så vidt inn i koret fra europeiske politikere som erklærer «multikulturalismens falitt». Merkel uttalte dette i 2010, Cameron i 2011. Politikerne og VGs debattansvarlig synes å representere et misvisende syn på multikulturalisme, der multikulturalisme anses som bakgrunnen for forskjeller, økende motsetninger og splittelser mellom grupper i samfunnet. Man tyr til begreper som «norskhet» og nasjonale/norske/felles verdier som medisin og som motsetning til multikulturalismen.

Sjøli, Solhjell og Røe Isaksen har rett i at multikulturalisme som politisk ideologi ikke har vært førende i norsk integreringspolitikk. Av Banting og Kymlickas «multicultural policy index» framstår Norge som svært restriktiv, ved at Norge aldri har bekreftet multikulturalisme som førende i utvikling av politiske virkemidler, ikke har vedtatt lover som ivaretar minoriteters representasjon i offentlige medier, ikke tillater dobbelt statsborgerskap, ikke har affirmative action i lovgivning for minoriteter som er marginalisert (disadvantaged) i samfunnet, og har veldig begrenset mulighet for unntak fra uniformsregulativ (for eksempel mulighet for å bære hijab i polititjeneste).

Fokus i norsk integreringspolitikk har nettopp vært på å innlemme minoriteter inn i det norske samfunnet heller enn å ivareta og fremme kulturelt mangfold. På den annen side har norske regjeringer og storting vedtatt lovgivning som bekrefter prinsipper multi-kulturalismen bygger på: antirasisme, inkludering, toleranse. Disse verdiene framheves som sentrale i det norske samfunn. Deltakelse, gjensidighet og tillit som «felles verdier» og «det norske» er naturlig nok ikke faste størrelser, men utvikles i dialog og omgang med hverandre. Det handler derfor ikke om å leve «side om side», men med hverandre og å forme et samfunn sammen.

Mangfold i befolkningen er ofte framhevet som en fordel (jf. kongens tale). Videre er lovgivning som ivaretar den samiske urbefolkingen og nasjonale minoriteter eksempler på multikulturalisme i praksis. Det samme er økonomisk støtte til religiøse minoriteter, kulturelle aktiviteter og andre tiltak som støtter minoriteters deltakelse og rettigheter i samfunnet. I skole og utdanningspolitikken har fokus på mangfold vært framtredende, gjennom rett til morsmålsundervisning (som vel å merke nå er svakere enn for 15 år siden), større synliggjøring av minoriteters perspektiver, og bekreftelse av minoritetsidentiteter, og nasjonale satsninger som f.eks. Kompetanse for mangfold.

I motsetning til den populære forståelse av multikuturalisme som «verdirelativisme» har multikulturalisme som formål å ivareta minoriteters rettigheter og deltakelse i samfunnet, det vil si lovgivning og retningslinjer som for eksempel har til hensikt å rette opp urett som tidligere er begått fra statlig hold, lovgivning som sikrer minoriteters stemme i politiske beslutninger, og generelt tiltak som sikrer minoriteters likeverdige deltakelse i samfunnet.

Å hevde at multikulturalisme er død faller derfor på sin egen urimelighet. Ikke bare det, men når multikulturalisme i praksis ivaretar minoriteters rettigheter og deltakelse i samfunnet, kan slik retorikk gjøre at minoriteter føler seg mindre velkommen og i verste fall bidra til det motsatte av det Sjøli, Solhjell og Røe Isaksen ønsker, nemlig god integrering.

Man kan derfor spørre seg: hva er alternativet til multikulturalisme?

Vi er enige med Røe Isaksen når han i Morgenbladet anmoder til en ærlig men klok debatt. Til daglig utdanner vi studenter på vår unike masterutdanning Human Rights and Multiculturalism ved Høgskolen i Sørøst-Norge. Vi holder løpende seminarer på høyskolen vedrørende disse temaer, med forskere og praktikere fra hele verden. Sjøli, Solhjell og Røe Isaksen er hjertelig velkomne til å delta.

Publisert i VG 10. mars 2017. Skrevet sammen med Lena Lybæk.

Kjære Røe Isaksen og andre politiske ledere


Bildet fra nutrition.tufts.edu

Før jeg la meg natt til 1. mars, hørte jeg den kanadiske statsministeren, Justin Trudeau, si følgende: «In Canada we got one important thing right. Not perfect, but right. In Canada, we see diversity as a source of strength, not weakness. Our country is strong, not in spite of our differences, but because of them». Så stod jeg opp til at du, Torbjørn Røe Isaksen, sier til Dagsavisen at «Det er viktig å være bekymret for hvordan norsk kultur kan påvirkes av høy innvandring over tid».

Du av alle burde vite bedre, Røe Isaksen, siden du også er Norges kunnskapsminister. Det er nemlig samme pedagogiske prinsipp som gjelder her som også gjelder lærere: hvis en viss gruppe elever til stadighet får høre at de ikke kan eller vil, så vil de og andre elever begynne å tro det; hvis du til stadighet ser potensialet i alle og framsnakker dem, vil du skape det fellesskapet og samholdet du ønsker å oppnå.

Både du og Trudeau har samme bekymring: at innvandrere ikke skal føle tilhørighet. Trudeau bruker riktig medisin, nemlig alltid å stå med rak rygg og snakke om «oss». Han snakker alltid positivt om mangfold. Mens du, Listhaug og andre politiske ledere her til lands har til vane å splitte befolkninga i to: «oss» og «innvandrere».

Denne «felles kulturen» du snakka om i Dagsavisen skaper du ikke ved å splitte folk slik og bruke ord som «bekymring for norsk kultur».

Kjære politiske ledere i Norge, kan ikke dere lære litt av Trudeau? Kan dere ikke satse på å framsnakke et «vi», og ikke skille folk ut fra opphav?

Publisert i Dagsavisen 6. mars 2017

tirsdag, februar 21, 2017

Makt og avmakt i akademia


Bildet fra Aftenposten

Makt og avmakt påvirker relasjoner mellom mennesker, også i akademia. Makt og avmakt i akademia har tidligere blitt belyst fra flere innfallsvinkler, hovedsakelig kjønnsperspektivet. Professor Silje Bringsrud Fekjær ved Senter for profesjonsstudier skriver i Forskerforum 9.2.2017 at vi må snakke om makt og maktmisbruk i akademia. Hun tar særlig opp forhold som midlertidige ansettelser og forholdet mellom studenter og forelesere. Vi henger oss på denne debatten og fokuserer her på tre forhold som er av stor betydning for vitenskapelig tilsatte i akademia: fagfellevurderinger, doktorgrads¬avhandlingen og opprykk. Det finnes retningslinjer, lover, forskrifter og sedvane, og hver institusjon har gjerne sin personalpolitikk. Likevel mener vi det er tydelige rom for forbedringer på disse tre områdene.

Vi har begge vært vitne til eksempler på makt som fører til avmakt i akademia. I det følgende starter vi hvert område med historier fra virkeligheten, før vi skriver mer inngående om området vi tar opp og foreslår konkrete løsninger.

Fagfellevurderinger

Kåre er tredjeårs ph.d.-stipendiat. Han har sin første artikkel til andre gangs fagfellevurdering i et tidsskrift. Januar 2016 sender han inn sin andre artikkel til et annet tidsskrift. Februar 2017 (!) mottar han en e-post fra redaksjonen angående sin andre artikkel, hvor redaktøren skriver at artikkelen er interessant men at fagfellene ikke anbefaler den for publisering. Kåre skal levere sin avhandling i 2018, bestående av tre artikler. Altså har han ingen artikler som er akseptert for publisering på sitt nest siste år i stipendiatperioden. Gunn er redaktør i et tidsskrift. Hun mottar en e-post om at det har kommet et nytt manuskript. Hun åpner e-posten og manuskriptet, og kjenner med en gang igjen navnet på forfatteren. Knut er en meget kjent professor i Norge, og en bekjent av Gunn. Gunn leser manuskriptet med stor interesse, men ser at det faglige nivået er langt fra godt nok. Hun vet med seg selv at hun vanligvis ville refusert manuskriptet uten å sende det til fagfellevurdering, men gjør et unntak denne gangen.

Den eneste og viktigste kvalitetssjekken av vitenskapelige artikler skjer som kjent gjennom fagfelle-vurderinger. Svakhetene ved fagfellevurderinger i akademia er tidligere tatt opp, bl.a. av Sybille Hildebrandt på forskning.no (9.3.2011). Når denne kvalitetssjekken danner grunnlaget for økonomiske subsidier til institusjonene, for artikler som inngår i ph.d.-avhandlinger og for artikler som inngår i søknader om opprykk til førstelektor/dosent og professorstillinger, så mener vi den er for viktig til å ikke systematiseres enda mer. Vi kan ikke bestemme hvordan andre land skal gå fram, men Norge kan gå foran som et godt eksempel med forbedringer i systemet, og ikke minst kan norske redaktører i internasjonale tidsskrifter foreslå endringer.

Stipendiat Kåre vil naturligvis føle stor avmakt i et mektig og lite transparent fagfellesystem. Professor Knut har som følge av egen posisjon og kjent navn stor makt i et fagfellesystem, mens Kåre vil oppleve det motsatte siden han «bare» er stipendiat. Vi kommer derfor med følgene punkter som kan diskuteres som mulige løsninger:

• Manuskripter som sendes til fagfellevurdering bør være anonyme for redaksjonen så vel som fagfellene. Forfatterens akademiske tittel skal heller ikke kunne gjenkjennes. Per i dag er det vanlig at du må skrive inn din akademiske tittel når du sender inn et manuskript, og det er mer regelen enn unntaket at redaksjonen får vite ditt fulle navn. Først etter avslag eller aksept (etter revisjoner) kan identiteten til forfatteren avsløres for redaksjonen.

• Fagfellearbeid bør ikke bedrives på fritiden, for å bl.a. unngå «venstrehåndsarbeid». Vi foreslår at fagfellearbeid utløser tid på den enkeltes arbeidsplan ved dokumentasjon på arbeidet. Det trenger ikke å være mer byråkratisk enn at den enkelte fagfelle forteller sin nærmeste leder hvor mange tidsskrifter vedkommende er fagfelle for, hvor ett tidsskrift utløser så og så mange arbeidstimer. Dette vil også bidra til økt profesjonalisering av egne ansatte og at det går prestisje i å være fagfelle.

• Fagfelleprosessen må ikke ta mer enn tre måneder. Fagfeller som har takket ja, men ikke overholder fristen tross purringer, bør ikke brukes igjen som fagfeller. Vi foreslår at institusjoner med fagfeller som ikke gjør jobben sin, heller ikke får insentiver til å drive med fagfellearbeid (jf. forrige punkt).

Doktorgradsavhandlingen

Ali og Siri går på disputasen til kollegaen Hildur, som skal disputere på profesjonsforståelse i lærerutdanningen. De setter seg spent i salen og disputasen starter. De er så heldige som har fått tak i et eksemplar av avhandlingen, og de sitter og blar i den under disputasen. Til deres store overraskelse, ser de at Hildurs avhandling består av to artikler på norsk, skrevet sammen med begge veilederne, og ett bokkapittel i en bok utgitt på et norsk forlag og redigert av den ene veilederen.

Det finnes nasjonale «veiledende retningslinjer» fra 2011 som institusjonene har tatt utgangspunkt i og laget sine egne forskrifter for ph.d.-opplæringen. Noen institusjoner har nesten identiske formuleringer som de nasjonale veiledende retningslinjene, andre har skrevet mindre detaljerte forskrifter og atter andre har skrevet mer detaljerte forskrifter. Til forskjell fra de nasjonale retningslinjene, er forskriftene juridisk sett bindende for institusjonene. La oss se på ett eksempel. De nasjonale veiledende retningslinjene sier følgende om krav til ph.d.-avhandlingen: «Avhandlingen skal være et selvstendig, vitenskapelig arbeid som oppfyller internasjonale standarder med hensyn til etiske krav, faglig nivå og metode innen fagområdet» (§10.1). Noen institusjoner har formulert dette til følgende i sin forskrift: «Avhandlingen skal være et selvstendig forskningsarbeid eller forsknings- og utviklingsarbeid som oppfyller internasjonale standarder med hensyn til etiske krav, faglig nivå og metode innen fagområdet» (vår utheving). Det er uforståelig for oss at det skal kunne velges mellom «selvstendig forskningsarbeid» og «forsknings- og utviklingsarbeid som oppfyller internasjonale standarder».

Det er høyst merkelig at det ikke finnes en minstestandard for ph.d.-avhandlinger. Vi er helt enige i at det er viktig å ta høyde for fagenes egenart, men samtidig er det ikke til å stikke under en stol at en avhandling bestående av to bokkapitler utgitt på norske forlag og én artikkel utgitt internasjonalt versus en avhandling bestående av tre artikler publisert internasjonalt er to ganske forskjellige avhandlinger hva gjelder kvalitet målt opp mot kravet om «internasjonal faglig standard». Det må her skytes inn at det er få temaer, også innenfor morsmålsfaget i Norge, som ikke er relevante og interessante for et internasjonalt publikum (også utover Skandinavia).

Vi vil ut fra dette foreslå en gjennomgang av slike standarder med henblikk på følgende:

• På linje med krav om mastergrad eller skolenes læreplaner, mener vi det er hensiktsmessig å utarbeide nasjonale forskrifter for ph.d.-avhandlingen. En slik forskrift bør klargjøre hva som menes med «internasjonal standard» og hva som kan inngå i et avhandlingsarbeid. Vi mener for eksempel at bokkapitler utgitt på norske forlag, hvor forfatteren gjerne kjenner redaktøren(e) ikke burde aksepteres som en del av et avhandlingsarbeid.

• Utover en nasjonal minstestandard, bør det så klart være rom for ulike innretninger på de ulike institusjonene.

Opprykk

Iris disputerte for fire år siden, men har mange nasjonale og internasjonale publikasjoner innenfor tre ulike felt (til sammen 18 stykker). Hun har i tillegg oppfylt de andre kriteriene for å få opprykk, mener hun selv, kolleger og instituttleder som har lest søknaden hennes. Hun rådes sterkt til å søke om opprykk til professor. Iris bestemmer seg for å søke om opprykk. Etter seks måneder mottar Iris den sakkyndige komiteens evalueringsrapport, hvor de, til hennes og kollegenes store overraskelse, nektes opprykk (og får karantene i 2 år). Hun leser rapporten flere ganger, og den eneste begrunnelsen hun klarer å trekke ut fra rapporten er at kommisjonen mener hennes publikasjoner ikke har god nok kvalitet. Altså hever kommisjonen seg selv over fagfellenes vurdering av Iris’ publikasjoner i renommerte tidsskrifter.

Et viktig prinsipp i all evaluering er tydelige kriterier, slik at evalueringen foregår på en mest rettferdig, saklig og transparent måte. I forskrift om opprykk til professor, §2-2, står det at «Bedømmelsen skal skje på grunnlag av dokumentert vitenskapelig eller kunstnerisk kompetanse». Videre står det at det kan legges ved «inntil 15 vitenskapelige arbeider» og en «fullstendig liste over alle publikasjoner». Videre har universitets- og høgskolerådet veiledende retningslinjer innenfor de ulike disiplinene, f.eks. medisin og samfunnsvitenskap. Med bakgrunn i situasjoner som Iris’ ser vi behovet for tydelige nasjonale kriterier og retningslinjer for opprykk. Dette kan etterkommes ved at:

• Den sakkyndige komiteens rolle klargjøres gjennom tydeligere vurderingskriterier. Når en artikkel har vært gjennom «double blind review», som er vanlig praksis på artikler på nivå 1 og 2, så må komiteen forholde seg til at det er publisert materiale som ikke skal fagfellevurderes på nytt.

Vi mener at disse eksemplene er typiske eksempler på makt og avmakt i akademia. Vi vil derfor med dette oppfordre Forskerforums lesere generelt og Torbjørn Røe Isaksen spesielt til å debattere og vurdere våre innspill slik at vi i framtiden får et mest mulig rettferdig og tydelig system, som i sin tur motvirker misbruk av makt og følelse av avmakt.

Publisert i Forskerforum 20. februar 2017, skrevet sammen med Bodil Svendsen.

Frp må kjenne sitt ansvar


Gruppeleder i Drammen Frp, Jon Helgheim. Bildet er henta fra dt.no

Det er et mål å øke det politiske engasjementet blant folk, og da særlig blant ungdom og unge voksne. Det er derfor synd å konstatere at Drammen Frp, gjennom en stadig mer ufin retorikk preget av personangrep fremfor saklige uttalelser, gjør alt de kan for å motarbeide dette målet. Et nylig eksempel på dette kom i forbindelse med at kjendisblogger Sophie Elise, i sitt siste blogginnlegg, kritiserte Sylvi Listhaug. I den forbindelse må vi huske på at Sophie Elise har utrolig mange lesere og at hennes politiske engasjement kan smitte over og øke den politiske bevisstheten blant ungdom. Hennes engasjement bør derfor applauderes. Også om man er uenig i budskapet. Drammen Frps Lavrans Kierulf velger i stedet for en annen strategi. Framfor å svare ut kritikken på saklig vis, går han rett på person i håp om å ufarliggjøre henne gjennom usaklig latterliggjøring.

En annen som markerer seg i den politiske debatten, særlig på sosiale medier, er Jon Helgheim, gruppeleder i Drammen Frp. Mens det kan gå lange tider mellom hvert saklige utspill, flommer det over av usakligheter, og både redaktører, politiske meningsmotstandere og alle andre som i en eller annen sak er uenig med ham, får gjennomgå. Er man uenig med Frp i klimasaken (og med det enig i et samlet klimaforskningskorps) er man «klimahysteriker». Og er man uenig med Listhaug er man naiv, snillistisk og dum.

Nylig presterte Helgheim å omtale én og samme person som «ugjennomtenkt, dum, naiv og allergisk mot logisk tenkning» i én og samme setning. Slikt dreper engasjement, og får flere til å tenke seg om både en og to ganger til før de deltar i den politiske diskursen. Ansvarlig redaktør i DT, Kristin Monstad, blir beskrevet som inkompetent og med dårlig dømmekraft fordi hun er uenig med Helgheim i prosessen rundt oppryddingen i byggesaksavdelingen, og hun beskyldes samtidig for å fordumme politikken.

Dette til tross for at lite kan sies å være mer fordummende enn de usakligheter som Drammen Frp til stadighet kommer med. For de som har fulgt med på Drammen Frps retorikk mot de som er uenige med dem i sak, vil kjenne igjen personangrepene. Når Helgheim tordner mot Monstad i DT og sier hun «ikke tar innover seg fakta», så sier han samtidig at det er han selv som sitter på absolutte fakta. Det samme ser vi i både innvandringsdebatten og klimadebatten. Mens Frp sitter på «fakta», må absolutt alt og alle andre «åpne øynene». På denne måten benytter Frp seg av enhver retorisk triks til å sanke stemmer. Fakta er liksom alltid der ute, men det er kun Drammen Frp som ser dem, mens alle som er uenige med dem er kunnskapsløse som ikke klarer å se fakta. Dette minner selvsagt om den politiske diskursen vi til daglig ser i USA.

Slikt debattklima, som øker folks politikerforakt og som også øker terskelen for å delta i debatter, tar vi sterk avstand fra. Folk vil ha debatter som dreier seg om sak. Noen ganger, slik som dette innlegget, trengs det også debatt om debatten. Vi oppfordrer Drammen Frps folkevalgte til å legge vekk personkarakteristikker av sine meningsmotstandere og være bevisst sitt ansvar som politiske rollemodeller.

Publisert i Drammens Tidende 20. februar 2017, skrevet sammen med Vegard E. Stillerud.

fredag, januar 13, 2017

Ikke kjøp smartklokker til barna!


Bildet fra VG

På Dagsrevyen 6. januar kom det fram at over 15000 mobilklokker er solgt til foreldre som ønsker å vite hvor barna er og å kunne kommunisere med dem. I innslaget reagerte SFO-ansatt på at SFO-avtaler ble gjort mellom barn og foreldre istedenfor mellom de voksne. Videre fikk vi vite at Datatilsynet og Barneombudet advarer mot overvåkningsmulighetene mobilklokkene gir. Når en far, med åtteåringen ved siden av, blir spurt av reporteren om personvern, svarer han: «Jeg synes ikke en åtteåring har samme krav på hemmeligheter [som voksne]».

Dette er alvorlig. Og det er minst tre grunner til at foreldre ikke burde kjøpe mobilklokker til ungene og at myndighetene burde reagere kraftigere på salget: (1) Måten mobilklokkene blir brukt på er en tydelig overvåkning av barn. (2) Mobilklokkene gir falsk trygghet og kan virke mot sin hensikt. (3) Måten mobilklokkene blir brukt på kan være brudd på barnets privatliv.

Nå kan noen innvende mot punkt 1 at overvåkning også kan skje via GPS-systemet i en mobiltelefon. Men det betyr ikke at det heller er greit å overvåke gjennom mobiltelefon. Datatilsynet ville aldri gått med på at kameraer ble satt opp rundt en barnehage fordi noen voksne hadde ment at det ville vært praktisk å vite hvor barna er eller at noen barn ikke blir med hjem med noen voksne de ikke burde ha blitt med. Det er ikke noe annerledes å bli overvåkt på vei hjem fra barnehagen eller skolen. Barnet har rett til å ikke bli overvåkt.

La oss tenke oss at du som forelder ble oppmerksom gjennom mobilklokka at barnet ditt plutselig ikke var på hjemveien fra skolen lenger. Er du et tastetrykk unna? Vil du kunne være der på sekundet for å gripe inn dersom det var noe? Vil barnet tro på dette og dermed kunne være mindre oppmerksom på omgivelsene sine? Dette er falsk trygghet.

I Barnekonvensjonens artikkel 16 slås barnets rett til privatliv fast. Spør deg selv om du som voksen ville likt at noen kunne ringe og høre på samtalene rundt deg og om du ville likt at noen visste hvor du var gjennom et GPS-system? Svaret kan ikke være noe annerledes for et barn. Det er vi voksne som i slike tilfeller ser ut til å glemme barnets rett til privatliv.

Når den faren på Dagsrevyen uttalte seg slik han gjorde, noe jeg dessverre tror er representativ for ganske mange foreldre, så er det en bekymringsfull utvikling. Barn er ikke mini-mennesker med mini-rettigheter. De har samme vern mot overvåkning og samme rett til privatliv som voksne.

Publisert i VG 13. januar 2017