Søk i denne bloggen

tirsdag, februar 21, 2017

Makt og avmakt i akademia


Bildet fra Aftenposten

Makt og avmakt påvirker relasjoner mellom mennesker, også i akademia. Makt og avmakt i akademia har tidligere blitt belyst fra flere innfallsvinkler, hovedsakelig kjønnsperspektivet. Professor Silje Bringsrud Fekjær ved Senter for profesjonsstudier skriver i Forskerforum 9.2.2017 at vi må snakke om makt og maktmisbruk i akademia. Hun tar særlig opp forhold som midlertidige ansettelser og forholdet mellom studenter og forelesere. Vi henger oss på denne debatten og fokuserer her på tre forhold som er av stor betydning for vitenskapelig tilsatte i akademia: fagfellevurderinger, doktorgrads¬avhandlingen og opprykk. Det finnes retningslinjer, lover, forskrifter og sedvane, og hver institusjon har gjerne sin personalpolitikk. Likevel mener vi det er tydelige rom for forbedringer på disse tre områdene.

Vi har begge vært vitne til eksempler på makt som fører til avmakt i akademia. I det følgende starter vi hvert område med historier fra virkeligheten, før vi skriver mer inngående om området vi tar opp og foreslår konkrete løsninger.

Fagfellevurderinger

Kåre er tredjeårs ph.d.-stipendiat. Han har sin første artikkel til andre gangs fagfellevurdering i et tidsskrift. Januar 2016 sender han inn sin andre artikkel til et annet tidsskrift. Februar 2017 (!) mottar han en e-post fra redaksjonen angående sin andre artikkel, hvor redaktøren skriver at artikkelen er interessant men at fagfellene ikke anbefaler den for publisering. Kåre skal levere sin avhandling i 2018, bestående av tre artikler. Altså har han ingen artikler som er akseptert for publisering på sitt nest siste år i stipendiatperioden. Gunn er redaktør i et tidsskrift. Hun mottar en e-post om at det har kommet et nytt manuskript. Hun åpner e-posten og manuskriptet, og kjenner med en gang igjen navnet på forfatteren. Knut er en meget kjent professor i Norge, og en bekjent av Gunn. Gunn leser manuskriptet med stor interesse, men ser at det faglige nivået er langt fra godt nok. Hun vet med seg selv at hun vanligvis ville refusert manuskriptet uten å sende det til fagfellevurdering, men gjør et unntak denne gangen.

Den eneste og viktigste kvalitetssjekken av vitenskapelige artikler skjer som kjent gjennom fagfelle-vurderinger. Svakhetene ved fagfellevurderinger i akademia er tidligere tatt opp, bl.a. av Sybille Hildebrandt på forskning.no (9.3.2011). Når denne kvalitetssjekken danner grunnlaget for økonomiske subsidier til institusjonene, for artikler som inngår i ph.d.-avhandlinger og for artikler som inngår i søknader om opprykk til førstelektor/dosent og professorstillinger, så mener vi den er for viktig til å ikke systematiseres enda mer. Vi kan ikke bestemme hvordan andre land skal gå fram, men Norge kan gå foran som et godt eksempel med forbedringer i systemet, og ikke minst kan norske redaktører i internasjonale tidsskrifter foreslå endringer.

Stipendiat Kåre vil naturligvis føle stor avmakt i et mektig og lite transparent fagfellesystem. Professor Knut har som følge av egen posisjon og kjent navn stor makt i et fagfellesystem, mens Kåre vil oppleve det motsatte siden han «bare» er stipendiat. Vi kommer derfor med følgene punkter som kan diskuteres som mulige løsninger:

• Manuskripter som sendes til fagfellevurdering bør være anonyme for redaksjonen så vel som fagfellene. Forfatterens akademiske tittel skal heller ikke kunne gjenkjennes. Per i dag er det vanlig at du må skrive inn din akademiske tittel når du sender inn et manuskript, og det er mer regelen enn unntaket at redaksjonen får vite ditt fulle navn. Først etter avslag eller aksept (etter revisjoner) kan identiteten til forfatteren avsløres for redaksjonen.

• Fagfellearbeid bør ikke bedrives på fritiden, for å bl.a. unngå «venstrehåndsarbeid». Vi foreslår at fagfellearbeid utløser tid på den enkeltes arbeidsplan ved dokumentasjon på arbeidet. Det trenger ikke å være mer byråkratisk enn at den enkelte fagfelle forteller sin nærmeste leder hvor mange tidsskrifter vedkommende er fagfelle for, hvor ett tidsskrift utløser så og så mange arbeidstimer. Dette vil også bidra til økt profesjonalisering av egne ansatte og at det går prestisje i å være fagfelle.

• Fagfelleprosessen må ikke ta mer enn tre måneder. Fagfeller som har takket ja, men ikke overholder fristen tross purringer, bør ikke brukes igjen som fagfeller. Vi foreslår at institusjoner med fagfeller som ikke gjør jobben sin, heller ikke får insentiver til å drive med fagfellearbeid (jf. forrige punkt).

Doktorgradsavhandlingen

Ali og Siri går på disputasen til kollegaen Hildur, som skal disputere på profesjonsforståelse i lærerutdanningen. De setter seg spent i salen og disputasen starter. De er så heldige som har fått tak i et eksemplar av avhandlingen, og de sitter og blar i den under disputasen. Til deres store overraskelse, ser de at Hildurs avhandling består av to artikler på norsk, skrevet sammen med begge veilederne, og ett bokkapittel i en bok utgitt på et norsk forlag og redigert av den ene veilederen.

Det finnes nasjonale «veiledende retningslinjer» fra 2011 som institusjonene har tatt utgangspunkt i og laget sine egne forskrifter for ph.d.-opplæringen. Noen institusjoner har nesten identiske formuleringer som de nasjonale veiledende retningslinjene, andre har skrevet mindre detaljerte forskrifter og atter andre har skrevet mer detaljerte forskrifter. Til forskjell fra de nasjonale retningslinjene, er forskriftene juridisk sett bindende for institusjonene. La oss se på ett eksempel. De nasjonale veiledende retningslinjene sier følgende om krav til ph.d.-avhandlingen: «Avhandlingen skal være et selvstendig, vitenskapelig arbeid som oppfyller internasjonale standarder med hensyn til etiske krav, faglig nivå og metode innen fagområdet» (§10.1). Noen institusjoner har formulert dette til følgende i sin forskrift: «Avhandlingen skal være et selvstendig forskningsarbeid eller forsknings- og utviklingsarbeid som oppfyller internasjonale standarder med hensyn til etiske krav, faglig nivå og metode innen fagområdet» (vår utheving). Det er uforståelig for oss at det skal kunne velges mellom «selvstendig forskningsarbeid» og «forsknings- og utviklingsarbeid som oppfyller internasjonale standarder».

Det er høyst merkelig at det ikke finnes en minstestandard for ph.d.-avhandlinger. Vi er helt enige i at det er viktig å ta høyde for fagenes egenart, men samtidig er det ikke til å stikke under en stol at en avhandling bestående av to bokkapitler utgitt på norske forlag og én artikkel utgitt internasjonalt versus en avhandling bestående av tre artikler publisert internasjonalt er to ganske forskjellige avhandlinger hva gjelder kvalitet målt opp mot kravet om «internasjonal faglig standard». Det må her skytes inn at det er få temaer, også innenfor morsmålsfaget i Norge, som ikke er relevante og interessante for et internasjonalt publikum (også utover Skandinavia).

Vi vil ut fra dette foreslå en gjennomgang av slike standarder med henblikk på følgende:

• På linje med krav om mastergrad eller skolenes læreplaner, mener vi det er hensiktsmessig å utarbeide nasjonale forskrifter for ph.d.-avhandlingen. En slik forskrift bør klargjøre hva som menes med «internasjonal standard» og hva som kan inngå i et avhandlingsarbeid. Vi mener for eksempel at bokkapitler utgitt på norske forlag, hvor forfatteren gjerne kjenner redaktøren(e) ikke burde aksepteres som en del av et avhandlingsarbeid.

• Utover en nasjonal minstestandard, bør det så klart være rom for ulike innretninger på de ulike institusjonene.

Opprykk

Iris disputerte for fire år siden, men har mange nasjonale og internasjonale publikasjoner innenfor tre ulike felt (til sammen 18 stykker). Hun har i tillegg oppfylt de andre kriteriene for å få opprykk, mener hun selv, kolleger og instituttleder som har lest søknaden hennes. Hun rådes sterkt til å søke om opprykk til professor. Iris bestemmer seg for å søke om opprykk. Etter seks måneder mottar Iris den sakkyndige komiteens evalueringsrapport, hvor de, til hennes og kollegenes store overraskelse, nektes opprykk (og får karantene i 2 år). Hun leser rapporten flere ganger, og den eneste begrunnelsen hun klarer å trekke ut fra rapporten er at kommisjonen mener hennes publikasjoner ikke har god nok kvalitet. Altså hever kommisjonen seg selv over fagfellenes vurdering av Iris’ publikasjoner i renommerte tidsskrifter.

Et viktig prinsipp i all evaluering er tydelige kriterier, slik at evalueringen foregår på en mest rettferdig, saklig og transparent måte. I forskrift om opprykk til professor, §2-2, står det at «Bedømmelsen skal skje på grunnlag av dokumentert vitenskapelig eller kunstnerisk kompetanse». Videre står det at det kan legges ved «inntil 15 vitenskapelige arbeider» og en «fullstendig liste over alle publikasjoner». Videre har universitets- og høgskolerådet veiledende retningslinjer innenfor de ulike disiplinene, f.eks. medisin og samfunnsvitenskap. Med bakgrunn i situasjoner som Iris’ ser vi behovet for tydelige nasjonale kriterier og retningslinjer for opprykk. Dette kan etterkommes ved at:

• Den sakkyndige komiteens rolle klargjøres gjennom tydeligere vurderingskriterier. Når en artikkel har vært gjennom «double blind review», som er vanlig praksis på artikler på nivå 1 og 2, så må komiteen forholde seg til at det er publisert materiale som ikke skal fagfellevurderes på nytt.

Vi mener at disse eksemplene er typiske eksempler på makt og avmakt i akademia. Vi vil derfor med dette oppfordre Forskerforums lesere generelt og Torbjørn Røe Isaksen spesielt til å debattere og vurdere våre innspill slik at vi i framtiden får et mest mulig rettferdig og tydelig system, som i sin tur motvirker misbruk av makt og følelse av avmakt.

Publisert i Forskerforum 20. februar 2017, skrevet sammen med Bodil Svendsen.

Frp må kjenne sitt ansvar


Gruppeleder i Drammen Frp, Jon Helgheim. Bildet er henta fra dt.no

Det er et mål å øke det politiske engasjementet blant folk, og da særlig blant ungdom og unge voksne. Det er derfor synd å konstatere at Drammen Frp, gjennom en stadig mer ufin retorikk preget av personangrep fremfor saklige uttalelser, gjør alt de kan for å motarbeide dette målet. Et nylig eksempel på dette kom i forbindelse med at kjendisblogger Sophie Elise, i sitt siste blogginnlegg, kritiserte Sylvi Listhaug. I den forbindelse må vi huske på at Sophie Elise har utrolig mange lesere og at hennes politiske engasjement kan smitte over og øke den politiske bevisstheten blant ungdom. Hennes engasjement bør derfor applauderes. Også om man er uenig i budskapet. Drammen Frps Lavrans Kierulf velger i stedet for en annen strategi. Framfor å svare ut kritikken på saklig vis, går han rett på person i håp om å ufarliggjøre henne gjennom usaklig latterliggjøring.

En annen som markerer seg i den politiske debatten, særlig på sosiale medier, er Jon Helgheim, gruppeleder i Drammen Frp. Mens det kan gå lange tider mellom hvert saklige utspill, flommer det over av usakligheter, og både redaktører, politiske meningsmotstandere og alle andre som i en eller annen sak er uenig med ham, får gjennomgå. Er man uenig med Frp i klimasaken (og med det enig i et samlet klimaforskningskorps) er man «klimahysteriker». Og er man uenig med Listhaug er man naiv, snillistisk og dum.

Nylig presterte Helgheim å omtale én og samme person som «ugjennomtenkt, dum, naiv og allergisk mot logisk tenkning» i én og samme setning. Slikt dreper engasjement, og får flere til å tenke seg om både en og to ganger til før de deltar i den politiske diskursen. Ansvarlig redaktør i DT, Kristin Monstad, blir beskrevet som inkompetent og med dårlig dømmekraft fordi hun er uenig med Helgheim i prosessen rundt oppryddingen i byggesaksavdelingen, og hun beskyldes samtidig for å fordumme politikken.

Dette til tross for at lite kan sies å være mer fordummende enn de usakligheter som Drammen Frp til stadighet kommer med. For de som har fulgt med på Drammen Frps retorikk mot de som er uenige med dem i sak, vil kjenne igjen personangrepene. Når Helgheim tordner mot Monstad i DT og sier hun «ikke tar innover seg fakta», så sier han samtidig at det er han selv som sitter på absolutte fakta. Det samme ser vi i både innvandringsdebatten og klimadebatten. Mens Frp sitter på «fakta», må absolutt alt og alle andre «åpne øynene». På denne måten benytter Frp seg av enhver retorisk triks til å sanke stemmer. Fakta er liksom alltid der ute, men det er kun Drammen Frp som ser dem, mens alle som er uenige med dem er kunnskapsløse som ikke klarer å se fakta. Dette minner selvsagt om den politiske diskursen vi til daglig ser i USA.

Slikt debattklima, som øker folks politikerforakt og som også øker terskelen for å delta i debatter, tar vi sterk avstand fra. Folk vil ha debatter som dreier seg om sak. Noen ganger, slik som dette innlegget, trengs det også debatt om debatten. Vi oppfordrer Drammen Frps folkevalgte til å legge vekk personkarakteristikker av sine meningsmotstandere og være bevisst sitt ansvar som politiske rollemodeller.

Publisert i Drammens Tidende 20. februar 2017, skrevet sammen med Vegard E. Stillerud.