Søk i denne bloggen

tirsdag, mars 28, 2017

En ekskluderende konformitetskultur


Bildet fra kulturverk.com

Vi befinner oss i en merkelig tid. Konformitetskulturen i Norge, om mulig, har økt de siste åra. Det virker som om det har blitt en vanskeligere øvelse å se seg selv utenfra.

I helga vedtok Senterpartiet "nasjonale retningslinjer" (fint ord for forbud) for nikab i utdanningssammenheng (som kjent en ikke-sak, men kun nasjonalistisk symbolikk). Helga før var det forut for SVs landsmøte foreslått å innføre forbud mot omskjæring av gutter (folk som debatterte dette på sosiale medier så ikke ut til å se forskjell på dette og kjønnslemlestelse av kvinner, som jo er forbudt i vestlige land). I går var det lansering av boka Uro av Bård Vegar Solhjell (som visstnok handler om uroen han føler for Norges framtid)- en SV-er som har lite SV-politikk igjen i seg hva gjelder innvandring og integrering. En mann som på linje med Røe Isaksen har påstått at 'multikulturalismen er død' - fantastisk intetsigende utsagn, all den tid de aldri tar seg bryet med å definere multikulturalisme. Eller jo - Solhjell hevder at det er ideen om at ulike kulturer med helt ulike verdier skal kunne leve harmonisk side ved side... hvor han har en slik definisjon/forståelse fra, er ukjent. Han responderer ikke på spørsmål om akkurat det.

Disse er bare noen nylige eksempler. Poenget er at det virker til å være færre og færre som reagerer, som protesterer, som tar seg bryet med å si fra eller spørre "hey, hva mener du egentlig med dette?". Jeg har opplevelsen av at det var flere som var på hugget før når det kom til slike spørsmål. Det var flere som jobba for inkludering og slo hardere ned på forsøk på splittelse. Tro meg, jeg er ikke konspiratorisk som tror disse i det skjulte forsøker å splitte folk. Intensjonen er nok god, men dessverre stopper det der.

Nylig hadde jeg en lang samtale med Audrey Osler (professor i Citizenship and Human Rights). Hun føler seg som en 'outsider' i Norge, og jeg føler ofte jeg er en 'insider' med 'outsider'-blikk. Da oppstår interessante samtaler. Hun er sjokkert over konformiteten. Hun er sjokkert over likhetskulturen som gjør at mange innvandrere føler de må gjøre alt de kan for å "se" og "høres" norske ut. Annerledeshet blir lett sett på som en trussel mot det norske, definert som majoriteten. Religiøse og kulturelle praksiser som føles fremmede blant folk flest som er gudløse og setter sin egen kultur over andres, har blitt altfor enkelt å fordømme, undergrave, mobbe… i verste fall innføre forbud mot. Vi tenkte ikke slik om jentene som ikke klippa seg og gikk med skjørt på religiøst grunnlag i Smiths Venner. Med tid kom endringer innenfra.

I praksis er det en sterk assimileringskultur vi er vitne til, fullstendig imot det som egentlig er norsk integreringspolitikk. Det blir mer utålelig å være annerledes i en slik konformitetskultur. Hvordan det føles for den jødiske guttungen som er omskåret, den sterkt konservative kvinnen som går med burka på gata (eller åpen forelesning!), de studentene som går på master i Human Rights and Multiculturalism på høyskolen hvor jeg jobber - det er det ingen som snakker om. Hvordan det er å være annerledes enn majoriteten i spørsmål man har sin rett til å være annerledes i, er det lite diskusjon om. Det er hele tida maset om "felles verdier" som i praksis betyr majoritetens verdier. Eller det andre mest intetsigende utsagnet: "Vi må tørre å stille krav". Er det noe som stilles til innvandrere i Norge, så er det krav. Derimot er det få som sier "velkommen" og snakker om "oss" og mener å inkludere dem også (jf. statsministeren i Canada). Det tegnes et bilde av at det ikke stilles krav, men som flyktningguide har jeg sett med egne øyne alle krava som stilles og all iveren og energien flyktninger legger i å bidra og delta. Det er ikke slik retorikk som fører til det fellesskapet Solhjell og Røe Isaksen og co søker. Det er ikke slik inkludering fungerer. Det er heller oppskriften på splittelse og å få folk som følte seg utafor fra før til å føle seg enda mer utafor.

Hvorfor disse signalene kommer opp fra sentrum-venstresida, godt hjulpet av «tenketanken» Agenda, er et godt spørsmål. Kanskje løper de etter høyresida, for å ikke tape stemmer, siden hele det politiske landskapet har flytta seg flere hakk til høyre de siste åra? Kanskje er det komfortabelt å komme med populistiske utsagn som ikke tar hensyn til minoriteter? I så fall bør vi som tror på et inkluderende samfunn og på minoriteters rett til å være minoritet - selv med praksiser vi ikke måtte like, tørre å heve stemmen vår. Det er ikke mye til demokrati hvis majoriteten ikke forsvarer minoriteters rett i krevende situasjoner som den høyreradikale bølgen i Europa.

Publisert på Radikal Portal 28. mars 2017

onsdag, mars 15, 2017

Er multikulturalismen død?


Bildet fra multiculturalliteraturenewswiki.wikispaces.com

VGs Hans Petter Sjøli antyder at multikulturalisme er et samfunn der «ulike kulturer skal leve sammen side om side med hverandre så å si uten fellesverdier» og repeterer Bård Vegar Solhjell slik han er sitert i Dagsavisen. I Morgenbladet argumenterer Røe Isaksen for at kultur må spille en rolle i integrerings-/innvandringsdebatten.

De føyer seg for så vidt inn i koret fra europeiske politikere som erklærer «multikulturalismens falitt». Merkel uttalte dette i 2010, Cameron i 2011. Politikerne og VGs debattansvarlig synes å representere et misvisende syn på multikulturalisme, der multikulturalisme anses som bakgrunnen for forskjeller, økende motsetninger og splittelser mellom grupper i samfunnet. Man tyr til begreper som «norskhet» og nasjonale/norske/felles verdier som medisin og som motsetning til multikulturalismen.

Sjøli, Solhjell og Røe Isaksen har rett i at multikulturalisme som politisk ideologi ikke har vært førende i norsk integreringspolitikk. Av Banting og Kymlickas «multicultural policy index» framstår Norge som svært restriktiv, ved at Norge aldri har bekreftet multikulturalisme som førende i utvikling av politiske virkemidler, ikke har vedtatt lover som ivaretar minoriteters representasjon i offentlige medier, ikke tillater dobbelt statsborgerskap, ikke har affirmative action i lovgivning for minoriteter som er marginalisert (disadvantaged) i samfunnet, og har veldig begrenset mulighet for unntak fra uniformsregulativ (for eksempel mulighet for å bære hijab i polititjeneste).

Fokus i norsk integreringspolitikk har nettopp vært på å innlemme minoriteter inn i det norske samfunnet heller enn å ivareta og fremme kulturelt mangfold. På den annen side har norske regjeringer og storting vedtatt lovgivning som bekrefter prinsipper multi-kulturalismen bygger på: antirasisme, inkludering, toleranse. Disse verdiene framheves som sentrale i det norske samfunn. Deltakelse, gjensidighet og tillit som «felles verdier» og «det norske» er naturlig nok ikke faste størrelser, men utvikles i dialog og omgang med hverandre. Det handler derfor ikke om å leve «side om side», men med hverandre og å forme et samfunn sammen.

Mangfold i befolkningen er ofte framhevet som en fordel (jf. kongens tale). Videre er lovgivning som ivaretar den samiske urbefolkingen og nasjonale minoriteter eksempler på multikulturalisme i praksis. Det samme er økonomisk støtte til religiøse minoriteter, kulturelle aktiviteter og andre tiltak som støtter minoriteters deltakelse og rettigheter i samfunnet. I skole og utdanningspolitikken har fokus på mangfold vært framtredende, gjennom rett til morsmålsundervisning (som vel å merke nå er svakere enn for 15 år siden), større synliggjøring av minoriteters perspektiver, og bekreftelse av minoritetsidentiteter, og nasjonale satsninger som f.eks. Kompetanse for mangfold.

I motsetning til den populære forståelse av multikuturalisme som «verdirelativisme» har multikulturalisme som formål å ivareta minoriteters rettigheter og deltakelse i samfunnet, det vil si lovgivning og retningslinjer som for eksempel har til hensikt å rette opp urett som tidligere er begått fra statlig hold, lovgivning som sikrer minoriteters stemme i politiske beslutninger, og generelt tiltak som sikrer minoriteters likeverdige deltakelse i samfunnet.

Å hevde at multikulturalisme er død faller derfor på sin egen urimelighet. Ikke bare det, men når multikulturalisme i praksis ivaretar minoriteters rettigheter og deltakelse i samfunnet, kan slik retorikk gjøre at minoriteter føler seg mindre velkommen og i verste fall bidra til det motsatte av det Sjøli, Solhjell og Røe Isaksen ønsker, nemlig god integrering.

Man kan derfor spørre seg: hva er alternativet til multikulturalisme?

Vi er enige med Røe Isaksen når han i Morgenbladet anmoder til en ærlig men klok debatt. Til daglig utdanner vi studenter på vår unike masterutdanning Human Rights and Multiculturalism ved Høgskolen i Sørøst-Norge. Vi holder løpende seminarer på høyskolen vedrørende disse temaer, med forskere og praktikere fra hele verden. Sjøli, Solhjell og Røe Isaksen er hjertelig velkomne til å delta.

Publisert i VG 10. mars 2017. Skrevet sammen med Lena Lybæk.

Kjære Røe Isaksen og andre politiske ledere


Bildet fra nutrition.tufts.edu

Før jeg la meg natt til 1. mars, hørte jeg den kanadiske statsministeren, Justin Trudeau, si følgende: «In Canada we got one important thing right. Not perfect, but right. In Canada, we see diversity as a source of strength, not weakness. Our country is strong, not in spite of our differences, but because of them». Så stod jeg opp til at du, Torbjørn Røe Isaksen, sier til Dagsavisen at «Det er viktig å være bekymret for hvordan norsk kultur kan påvirkes av høy innvandring over tid».

Du av alle burde vite bedre, Røe Isaksen, siden du også er Norges kunnskapsminister. Det er nemlig samme pedagogiske prinsipp som gjelder her som også gjelder lærere: hvis en viss gruppe elever til stadighet får høre at de ikke kan eller vil, så vil de og andre elever begynne å tro det; hvis du til stadighet ser potensialet i alle og framsnakker dem, vil du skape det fellesskapet og samholdet du ønsker å oppnå.

Både du og Trudeau har samme bekymring: at innvandrere ikke skal føle tilhørighet. Trudeau bruker riktig medisin, nemlig alltid å stå med rak rygg og snakke om «oss». Han snakker alltid positivt om mangfold. Mens du, Listhaug og andre politiske ledere her til lands har til vane å splitte befolkninga i to: «oss» og «innvandrere».

Denne «felles kulturen» du snakka om i Dagsavisen skaper du ikke ved å splitte folk slik og bruke ord som «bekymring for norsk kultur».

Kjære politiske ledere i Norge, kan ikke dere lære litt av Trudeau? Kan dere ikke satse på å framsnakke et «vi», og ikke skille folk ut fra opphav?

Publisert i Dagsavisen 6. mars 2017