Søk i denne bloggen

tirsdag, mars 28, 2017

En ekskluderende konformitetskultur


Bildet fra kulturverk.com

Vi befinner oss i en merkelig tid. Konformitetskulturen i Norge, om mulig, har økt de siste åra. Det virker som om det har blitt en vanskeligere øvelse å se seg selv utenfra.

I helga vedtok Senterpartiet "nasjonale retningslinjer" (fint ord for forbud) for nikab i utdanningssammenheng (som kjent en ikke-sak, men kun nasjonalistisk symbolikk). Helga før var det forut for SVs landsmøte foreslått å innføre forbud mot omskjæring av gutter (folk som debatterte dette på sosiale medier så ikke ut til å se forskjell på dette og kjønnslemlestelse av kvinner, som jo er forbudt i vestlige land). I går var det lansering av boka Uro av Bård Vegar Solhjell (som visstnok handler om uroen han føler for Norges framtid)- en SV-er som har lite SV-politikk igjen i seg hva gjelder innvandring og integrering. En mann som på linje med Røe Isaksen har påstått at 'multikulturalismen er død' - fantastisk intetsigende utsagn, all den tid de aldri tar seg bryet med å definere multikulturalisme. Eller jo - Solhjell hevder at det er ideen om at ulike kulturer med helt ulike verdier skal kunne leve harmonisk side ved side... hvor han har en slik definisjon/forståelse fra, er ukjent. Han responderer ikke på spørsmål om akkurat det.

Disse er bare noen nylige eksempler. Poenget er at det virker til å være færre og færre som reagerer, som protesterer, som tar seg bryet med å si fra eller spørre "hey, hva mener du egentlig med dette?". Jeg har opplevelsen av at det var flere som var på hugget før når det kom til slike spørsmål. Det var flere som jobba for inkludering og slo hardere ned på forsøk på splittelse. Tro meg, jeg er ikke konspiratorisk som tror disse i det skjulte forsøker å splitte folk. Intensjonen er nok god, men dessverre stopper det der.

Nylig hadde jeg en lang samtale med Audrey Osler (professor i Citizenship and Human Rights). Hun føler seg som en 'outsider' i Norge, og jeg føler ofte jeg er en 'insider' med 'outsider'-blikk. Da oppstår interessante samtaler. Hun er sjokkert over konformiteten. Hun er sjokkert over likhetskulturen som gjør at mange innvandrere føler de må gjøre alt de kan for å "se" og "høres" norske ut. Annerledeshet blir lett sett på som en trussel mot det norske, definert som majoriteten. Religiøse og kulturelle praksiser som føles fremmede blant folk flest som er gudløse og setter sin egen kultur over andres, har blitt altfor enkelt å fordømme, undergrave, mobbe… i verste fall innføre forbud mot. Vi tenkte ikke slik om jentene som ikke klippa seg og gikk med skjørt på religiøst grunnlag i Smiths Venner. Med tid kom endringer innenfra.

I praksis er det en sterk assimileringskultur vi er vitne til, fullstendig imot det som egentlig er norsk integreringspolitikk. Det blir mer utålelig å være annerledes i en slik konformitetskultur. Hvordan det føles for den jødiske guttungen som er omskåret, den sterkt konservative kvinnen som går med burka på gata (eller åpen forelesning!), de studentene som går på master i Human Rights and Multiculturalism på høyskolen hvor jeg jobber - det er det ingen som snakker om. Hvordan det er å være annerledes enn majoriteten i spørsmål man har sin rett til å være annerledes i, er det lite diskusjon om. Det er hele tida maset om "felles verdier" som i praksis betyr majoritetens verdier. Eller det andre mest intetsigende utsagnet: "Vi må tørre å stille krav". Er det noe som stilles til innvandrere i Norge, så er det krav. Derimot er det få som sier "velkommen" og snakker om "oss" og mener å inkludere dem også (jf. statsministeren i Canada). Det tegnes et bilde av at det ikke stilles krav, men som flyktningguide har jeg sett med egne øyne alle krava som stilles og all iveren og energien flyktninger legger i å bidra og delta. Det er ikke slik retorikk som fører til det fellesskapet Solhjell og Røe Isaksen og co søker. Det er ikke slik inkludering fungerer. Det er heller oppskriften på splittelse og å få folk som følte seg utafor fra før til å føle seg enda mer utafor.

Hvorfor disse signalene kommer opp fra sentrum-venstresida, godt hjulpet av «tenketanken» Agenda, er et godt spørsmål. Kanskje løper de etter høyresida, for å ikke tape stemmer, siden hele det politiske landskapet har flytta seg flere hakk til høyre de siste åra? Kanskje er det komfortabelt å komme med populistiske utsagn som ikke tar hensyn til minoriteter? I så fall bør vi som tror på et inkluderende samfunn og på minoriteters rett til å være minoritet - selv med praksiser vi ikke måtte like, tørre å heve stemmen vår. Det er ikke mye til demokrati hvis majoriteten ikke forsvarer minoriteters rett i krevende situasjoner som den høyreradikale bølgen i Europa.

Publisert på Radikal Portal 28. mars 2017

Ingen kommentarer: