Søk i denne bloggen

onsdag, mars 15, 2017

Er multikulturalismen død?


Bildet fra multiculturalliteraturenewswiki.wikispaces.com

VGs Hans Petter Sjøli antyder at multikulturalisme er et samfunn der «ulike kulturer skal leve sammen side om side med hverandre så å si uten fellesverdier» og repeterer Bård Vegar Solhjell slik han er sitert i Dagsavisen. I Morgenbladet argumenterer Røe Isaksen for at kultur må spille en rolle i integrerings-/innvandringsdebatten.

De føyer seg for så vidt inn i koret fra europeiske politikere som erklærer «multikulturalismens falitt». Merkel uttalte dette i 2010, Cameron i 2011. Politikerne og VGs debattansvarlig synes å representere et misvisende syn på multikulturalisme, der multikulturalisme anses som bakgrunnen for forskjeller, økende motsetninger og splittelser mellom grupper i samfunnet. Man tyr til begreper som «norskhet» og nasjonale/norske/felles verdier som medisin og som motsetning til multikulturalismen.

Sjøli, Solhjell og Røe Isaksen har rett i at multikulturalisme som politisk ideologi ikke har vært førende i norsk integreringspolitikk. Av Banting og Kymlickas «multicultural policy index» framstår Norge som svært restriktiv, ved at Norge aldri har bekreftet multikulturalisme som førende i utvikling av politiske virkemidler, ikke har vedtatt lover som ivaretar minoriteters representasjon i offentlige medier, ikke tillater dobbelt statsborgerskap, ikke har affirmative action i lovgivning for minoriteter som er marginalisert (disadvantaged) i samfunnet, og har veldig begrenset mulighet for unntak fra uniformsregulativ (for eksempel mulighet for å bære hijab i polititjeneste).

Fokus i norsk integreringspolitikk har nettopp vært på å innlemme minoriteter inn i det norske samfunnet heller enn å ivareta og fremme kulturelt mangfold. På den annen side har norske regjeringer og storting vedtatt lovgivning som bekrefter prinsipper multi-kulturalismen bygger på: antirasisme, inkludering, toleranse. Disse verdiene framheves som sentrale i det norske samfunn. Deltakelse, gjensidighet og tillit som «felles verdier» og «det norske» er naturlig nok ikke faste størrelser, men utvikles i dialog og omgang med hverandre. Det handler derfor ikke om å leve «side om side», men med hverandre og å forme et samfunn sammen.

Mangfold i befolkningen er ofte framhevet som en fordel (jf. kongens tale). Videre er lovgivning som ivaretar den samiske urbefolkingen og nasjonale minoriteter eksempler på multikulturalisme i praksis. Det samme er økonomisk støtte til religiøse minoriteter, kulturelle aktiviteter og andre tiltak som støtter minoriteters deltakelse og rettigheter i samfunnet. I skole og utdanningspolitikken har fokus på mangfold vært framtredende, gjennom rett til morsmålsundervisning (som vel å merke nå er svakere enn for 15 år siden), større synliggjøring av minoriteters perspektiver, og bekreftelse av minoritetsidentiteter, og nasjonale satsninger som f.eks. Kompetanse for mangfold.

I motsetning til den populære forståelse av multikuturalisme som «verdirelativisme» har multikulturalisme som formål å ivareta minoriteters rettigheter og deltakelse i samfunnet, det vil si lovgivning og retningslinjer som for eksempel har til hensikt å rette opp urett som tidligere er begått fra statlig hold, lovgivning som sikrer minoriteters stemme i politiske beslutninger, og generelt tiltak som sikrer minoriteters likeverdige deltakelse i samfunnet.

Å hevde at multikulturalisme er død faller derfor på sin egen urimelighet. Ikke bare det, men når multikulturalisme i praksis ivaretar minoriteters rettigheter og deltakelse i samfunnet, kan slik retorikk gjøre at minoriteter føler seg mindre velkommen og i verste fall bidra til det motsatte av det Sjøli, Solhjell og Røe Isaksen ønsker, nemlig god integrering.

Man kan derfor spørre seg: hva er alternativet til multikulturalisme?

Vi er enige med Røe Isaksen når han i Morgenbladet anmoder til en ærlig men klok debatt. Til daglig utdanner vi studenter på vår unike masterutdanning Human Rights and Multiculturalism ved Høgskolen i Sørøst-Norge. Vi holder løpende seminarer på høyskolen vedrørende disse temaer, med forskere og praktikere fra hele verden. Sjøli, Solhjell og Røe Isaksen er hjertelig velkomne til å delta.

Publisert i VG 10. mars 2017. Skrevet sammen med Lena Lybæk.

Ingen kommentarer: