Søk i denne bloggen

tirsdag, april 25, 2017

Terroren vil at vi skal diskutere islam og islamsk fundamentalisme, og det gjør vi dessverre med glede


Bildet fra stroilka

Olivier Roy, professor i statsvitenskap og mangeårig forsker på ekstremisme, terror og jihadisme, sier at vi må forstå at terrorisme ikke følger av islamsk radikalisering, men av islamisering av radikalisme. Det kan framstå som lek med ord, men det er en vesentlig distinksjon.

Her hjemme går debattene stort sett i samme spor etter jihadistisk terror. Etter hver terroraksjon blir enkelte tilsynelatende enda sikrere på sin sak ved å sette opp muslimer og ikke-muslimer opp mot hverandre. På den måten kan man hevde at terroristene lykkes litt med sin framgang. Hovedmålet deres er, slik også terrorforskere minner oss om, å skape en sivilisasjonskamp i Vesten mellom muslimer og ikke-muslimer, og på den måten bruke Vesten som det viktigste våpenet som kan ødelegge seg selv.

Jeg skal ikke være altfor generell, men komme med eksempler. La meg være krystallklar på at jeg ikke hevder disse personene og likesinnede debattanter ønsker eller vil være terroristers «nyttige idioter». Jeg tror på det beste i mennesker. Jeg tror intensjonene er gode og de prøver på sitt beste å si noe fornuftig om jihadisme, men jeg tror også at de bommer fatalt og skygger for en kunnskapsbasert diskusjon. Jeg er forsker selv, men ikke terrorforsker, og derfor lar jeg min analyse utledes av andres terrorforskning. Det Olivier Roy hevder støttes for øvrig også av norske terrorforskere, som stipendiat Lars Erik Berntzen og førsteamanuensis Jan Oskar Engene.

Like sikkert som at jorda ikke er flat, dukker islamofobene fram med oppgulpa eder og galle rett etter jihadist-terror. Det er de som vanligvis har brukt mye energi det offentlige ordskiftet på å fortelle oss at islam ikke er en religion men en ideologi, at muslimer er et problem for Vesten, at muslimer har baktanker med å ta over det politiske systemet i Vesten og innføre sharia-lover (konspirasjonstanker) o.l. Som Carl I. Hagen sa i 2005, og gjentok etter 22. juli-terroren: «Ikke alle muslimer er terrorister, men nesten alle terrorister er muslimer». Etter terroren i Stockholm skrev Frp-politiker Kent Andersen at flerkulturalitet er et hodeløst eksperiment og brukte ord som «Allahs drapsroboter». Han la ikke skjul på at han tror på alt det terrorister selv sier, og ut fra det utleder han at vi står inne i en sivilisasjonskamp mellom «oss» (Vesten) og «dem» (muslimer). Han legger heller ikke skjul på at han mener islam ikke er en religion, men en politisk ideologi.

I det siste har andre «forstå-seg-påere» kommet til. De forbinder veldig enkelt islamsk fundamentalisme med vold og terror. En som i utide slenger rundt seg med påstander om slikt er LIMs talsperson (paradoksalt nok står LIM for likestilling, inkludering og mangfold) og Høyre-politiker Mahmoud Farahmand. Etter Stockholm-terroren skrev han «I liberalismens og toleransens navn har man i Sverige nektet å konfrontere den fiendtlige og voldforherligende islamismen». Det er en drøy påstand rett etter en forferdelig hendelse som rammet vårt naboland. Etter Nice-terroren skrev han: «Vi har i altfor lang tid gitt fritt spillerom til islamistiske bevegelser, og i altfor stor grad gitt etter for deres krav.» Disse er grove og absurde påstander som ikke akkurat demmer kun opp for mer islamofobe holdninger og ytringer som dem nevnt ovenfor.

Professor og terrorforsker Olivier Roy uttaler seg på grunnlag av en database med 100 jihadister som har vært involvert i terroraksjoner i Frankrike eller forlatt Frankrike og Belgia for å begå terror i utlandet de siste 20 årene. Han sier det er vanskelig å tegne ett bilde av hvem jihadisten er, men noen trekk peker seg ut. Han er ung, han er andregenerasjons-innvandrer, han er ganske godt integrert, han er radikalisert i fengsel, han har et kriminelt rulleblad, han kommer fra en dysfunksjonell familie – og den viktigste faktoren som han mener er et felles multiplum: han forherliger vold og han hater samfunnet rundt seg, både det vestlige og det ikke-vestlige; han er en nihilist. Volden og døden er ikke et middel, men et mål i seg selv.

Så hvor kommer islamisme inn i bildet? Jo, mener Roy, det kommer etter at de allerede er radikalisert: «They were not first radicalised by a religious movement before turning to terrorism», med unntak av noen eksempler fra Storbritannia. Derfor hevder han at det riktige er at jihadister islamiserer radikalismen.

Publisert i Dagbladet 25. april 2017

Hvor er du fra?


Bildet fra BT

Det ble ikke en påskeferie uten at jeg fikk spørsmålet «Hvor er du fra?». Denne gangen i Wien, på en indisk restaurant, spørsmålet ble stilt av en mann jeg delte bord med. Han kunne snakke tysk, engelsk, dari, persisk og hindi. Jeg visste sannelig ikke hva jeg skulle svare. Hvor jeg er født, hvor jeg føler jeg kommer fra, hvor jeg har bodd lengst, hvor passet mitt er fra? Så jeg spurte tilbake «Hva mener du? Kanskje du kan svare på spørsmålet selv, så forstår jeg hva du mener?» Og han sa «Afghanistan. Jeg mener så klart mitt hjemland. Hvor jeg er født».

Jeg måtte tenke meg litt om. Den dagligdagse bruken av ordet «hjemland» vil jo bety et land hvor jeg føler meg hjemme? Mener han virkelig at hans hjemland er Afghanistan når han tydeligvis har vokst opp i Østerrike, snakker flytende tysk, bor og jobber der? Han sier han kom til Østerrike som barn. Han husker ikke noe fra Afghanistan engang.

Hjemland? Et land hvor jeg føler meg hjemme må være et land som gir meg ytringsfrihet, tak over hodet, jobb, pleie og muligheter til selvrealisering. Gir Afghanistan ham dette? Et land hvor foreldrene hans flykta fra? Jeg spør ham om det. Jeg spør «Hva har Afghanistan gjort for deg annet enn at du tilfeldigvis ble født der?» Han blir stille. Jeg spør «Hvis du blir dødssyk i dag, hvilket land stiller opp for deg?» Han sier Østerrike.

Etter en del fram og tilbake spør han «Hvis foreldrene dine aldri stiller opp for deg som foreldre etter fødsel, vil du ikke kalle dem foreldre? Dere deler blod!» Svaret var enkelt for min del: «Nei, det ville jeg så absolutt ikke gjort. Hva gjør blod for deg? Ta adoptivbarn som eksempel. De kaller jo sine adoptivforeldre for foreldre når de kjenner dem som sine foreldre, selv om de ikke deler blod. Det handler om hva de gjør for deg, ikke at de har født deg».

Samtalen fikk meg til å reflektere enda mer på begrepet hjemland og spørsmålet «Hvor er du fra?» Hvorfor er vi så opphengt i fødselsland når det er store tilfeldigheter som førte til at akkurat du ble født i akkurat det landet? Er det ikke bedre å fylle ordet hjemland med mer substans? Et land som tar vare på deg og stiller opp for deg, et land som gir deg muligheter? Hadde det ikke også vært bedre for integreringa om flyktninger tenkte mer slik, uten at jeg mener folk må gi opp sitt morsmål, sine skikker, ritualer osv.?

Hjemlandet kan fint være Østerrike selv om man er født i Afghanistan, snakker dari og flere andre språk, spiser afghansk mat og er muslim. Når sant skal sies, har Afghanistan ikke gjort noe som helst for denne karen. Tvert imot, landet har skjøvet familien hans vekk. Det samme gjelder for svært mange andre flyktninger også. Kanskje det er noe å tenke over neste gang vi snakker om hjemland med andre?

Publisert i Drammens Tidende 19. april 2017