Søk i denne bloggen

fredag, mai 12, 2017

«Barnas valgfrihet» brukes som unnskyldning for å forby praksiser vi ikke liker


Bildet fra VG meninger

Det har blitt vanlig å argumentere mot «fremmede» praksiser man ikke liker ved å skyve barn foran alle andre argumenter. La det ikke være tvil: barn har viktige rettigheter, nedfelt bl.a. i Barnekonvensjonen. Likevel har vi en tendens til å bruke ord som «barnehijab» og «forsvarsløse barn» når ting som konservative muslimske foreldres religiøs påvirkning på barn eller jødiske foreldres påvirkning på barn diskuteres.

De som skyver barn foran seg, lever i den villfarelsen at alt vi gjør skal kunne velges, at all påvirkning som er religiøst eller «fremmedkulturelt» er av den dårlige sorten, og at «valg» trumfer alt annet. Det snakkes gjerne om aldersgrenser og i verste fall forbud. Påbud om skolegudstjeneste, som Fremskrittspartiet nylig vedtok, blir derimot ikke brutalisert på samme måte hva gjelder «tvang».

Språk er viktig, og påvirker hvordan vi forstår virkeligheten. Så vidt jeg kan finne ut av, ble ordet «barnehijab» en del av språket vårt gjennom Fremskrittspartiets stortingspolitikere i spørretimen på Stortinget i 2010. På Frps landsmøte ble rituell omskjæring tatt opp. Ord som «barbarisk» og «uetisk» ble brukt. Samme type ord, sammen med «barnemishandling», «skjæring i forsvarsløse barn» osv. ble daglig kost i kommentarfeltene dagene etter landsmøtet, på tvers av partisympatier.

At foreldre påvirker sine barn med ulik type plagg som har med identitet å gjøre heller enn å seksualisere ungene sine, finnes så klart ellers også. Det kan f.eks. være bikini på barn («barnebikini»?), som foreldre kan velge uten å tenke så mye på dette annet enn at det er «normalt» og noe mora selv gjør, så får barnet også gjøre det. Men med en gang religiøsiteten blir trukket inn, som med hijab, blir språket manipulert til «barnehijab» og handlinga kalt «barnemishandling» og hva verre er, og den absurde påstanden om «frivillighet». Hvor frivillige er egentlig barns valg? Jeg har tidligere skrevet om grensene hva gjelder hijab og barn i Utrop.

At foreldre velger operasjoner for sine barn som ikke er medisinsk begrunna, finnes så klart, f.eks. fjerning av fødselsmerker. Slik faller argumentene om «frivillighet» på sin egen urimelighet, men det hjelper lite når man går seg totalt blind på «fremmede» praksiser man ikke liker. Da ser man ikke andre paralleller, som til og med ikke kan forankres religiøst.

At regjeringa sendte på høring argumenter rundt rituell omskjæring av gutter i 2011, med påfølgende høringer fra alle mulige instanser, og votering i Stortinget med 100 mot 2 for dagens regelverk som er balansert og tar hensyn til de ulike sidene, går folk plutselig hus forbi rett etter Frps landsmøte. Lovverket har avveid alle mulige hensyn: foreldrerett, barnerett, menneskerettigheter, helselov, religionsfrihet osv. Det påbyr forsvarlige forhold for gjennomføringa, egenbetaling, og lar helsepersonell som av samvittighetsgrunner ikke vil delta i gjennomføringa avstå dersom det ikke hindrer et forsvarlig tilbud.

Visste du kanskje at du som forelder har sterk påvirkning på ungen din? At oppdragelse ikke er verdinøytral, selv om du kanskje ikke er religiøs?

Vi har også en tendens til å henge oss opp i ting som kan sees med det blotte øyet, men visste du at barn utsettes for irreversible psykiske påvirkninger? Dette er ikke «whataboutism», men å peke på paralleller som fort viser hykleriet ved uttalelser som «barn må bestemme selv», «barnemishandling» o.l.

Det kan jammen ikke være lett å være religiøs i Norge for tida, særlig ikke muslim eller jøde. Argumentene dine blir feid bort med ord som «irrasjonell» og «ulogisk». Man glemmer at hva som er 100% rasjonelt for et religiøst menneske er fullstendig irrasjonelt for et ikke-religiøst menneske, og vise versa.

Hvorfor jobber vi ikke heller for å inkludere alle mennesker og beskytte lovverk som har veid opp ulike hensyn gjennom demokratiske prosesser og vedtak?

Publisert i VG 11. mai 2017

Ingen kommentarer: