Søk i denne bloggen

søndag, juni 18, 2017

Hodeløst forbud av ansiktsdekkende plagg


Så har debatten om nikab-forbud blussa opp igjen. Denne gangen er det regjeringa sendt ut forslag til forbud mot ansiktsdekkende plagg på alle utdanningsinstitusjoner. Forslaget kommer rett før sommerferien og valgkampen, og har frist rett etter valget. Det er neppe tilfeldig.

Riktignok gikk en håndfull representanter for sentrum-venstre partiene sammen i fjor om et policy-notat om integrering, som jeg og flere andre kolleger analyserte med et kritisk blikk. Vi hevdet at «notatet bidrar til å forsterke et syn på at vi allerede er et segregert samfunn. Vi anser dette å inngå i en vestlig kontekst hvor det har blitt mer og mer normalisert å snakke om «de andre» ved å utpeke én syndebukk, nemlig konservative muslimer». Og nå skjer det igjen, med et forslag sendt på høring som gir inntrykk av at ansiktsdekkende er eller holder på å bli et stort problem i Norge.

Som tidligere lærer i grunnskolen, og nå skoleforsker som besøker mange barnehager og skoler, har jeg aldri sett noen med nikab. Jeg spør rektorer og lærere som har jobba tiår i skolen, og det er en fremmed sak for dem. Jeg forstår selvsagt at på profesjonsstudier kan ansiktsdekkende plagg være et problem, og der mener jeg allerede eksisterende skikkethetsregler er gode nok. Jeg mener vi lager et problem og politikerne kappes om å være strengest mot en allerede marginalisert gruppe.

Jeg skal være den første til å kjempe for et liberalt og likestilt samfunn. Derfor mener jeg retten til selvbestemmelse er grunnleggende. Det er lite som tyder på at de 50-100 kvinnene som går med ansiktsdekkende plagg i Norge er «tvunget». Og dersom det finnes tvang, så må jo et lovverk forby det, og ikke selve plagget. Det er ikke slik at en eventuell tvang forsvinner bare et forbud kommer på plass. Da kan tvangen fortsette hjemme.

Vi kan synse i vei med våre ryggmargsreflekser, slik stortingsrepresentant Erlend Wiborg (Frp) gjorde i debatt med meg på Dagsnytt Atten 13. juni da han hevdet at «de er undertrykt» og vi må «hjelpe disse kvinnene». Han foreslår sågar et generelt forbud i det offentlige. Vil han også hjelpe de som røyker med et nasjonalt forbud, siden røyk i motsetning til nikab beviselig er meget helseskadelig?

Eller vi kan velge å lytte til hva systematisk forskning sier. Anne Birgitta Nilsen (HiOA) gikk i høst gjennom forskningsstudier om nikab. Hun begrenset seg til det nyeste, dvs. de siste fem årene, og fant 62 relevante studier. Hun delte inn studiene i fagdisipliner, som medisin, juss, sosialantropologi og lingvistikk.

Antropologisk forskning viser at ubehaget nikaben vekker hos majoriteten er pga manglende gjensidighet og sosial solidaritet. Det er altså en naturlig reaksjon. Medisinsk forskning viser at nikab kan stå i veien for opptak av D-vitaminer. Men forskning viser også at mens majoritetssamfunnet forbinder nikab med kvinneundertrykkelse og terrorisme, velger kvinnene plagget og forbinder det med fromhet og viljestyrke. De fleste av de juridiske artiklene anbefaler ikke forbudslinjen. Og den ene lingvistiske studien hun fant viser at kommunikasjonen fungerer greit.

Basert på kunnskap og hva slags samfunn alle liberale burde etterstrebe i Norge, mener jeg regjeringas alternative forslag er mindre autoritært enn et nasjonalt forbud: • beholde dagens mulighet for lokale forbud og • innføre plikt til samtale med eleven/studenten som bruker ansiktsdekkende plagg Om staten skal detaljregulere folks klesmåte med forbud og påbud, trengs det en tung faglig begrunnelse som her synes å ikke foreligge.

Publisert i VG 17. juni 2017

mandag, juni 05, 2017

Er DU lærer?


Bildet fra nla.no

Nylig hilste jeg på en lærer. Hun visste jeg jobber på lærerutdanning. «Hvor jobber du?», spurte jeg. Hun svarte: «Jeg er en vanlig dødelig lærer på gulvet jeg da». Jeg hørte sarkasmen i stemmen. Jeg så sarkasmen i ansiktet. Akkurat som pasifister som drømmer om fred på jorden, drømmer jeg om at alle vi som jobber som lærere tenker kollektivt om vår identitet som lærere.

I mine arbeidsår har jeg alltid tenkt at det er skole og utdanning jeg driver med. Det har vært ungdomsskole, VG skole, voksenopplæring og høyskole. Likevel er det alltid skole og utdanning det har dreid seg om. Det er min identitet i yrkeslivet. I en ideell verden ville alle som jobba med å utdanne andre tenkt at vi er sammen om dette. Det er «vi» som driver med skole og utdanning.

Det gjør også at jeg prøver så godt jeg kan å kombinere de ulike nivåene sammen. De to siste årene har jeg faktisk vært i barnehager i forbindelse med utviklingsprosjekt. «Faktisk» fordi jeg aldri har vært barnehagelærer. Men i forbindelse med det nasjonale utviklingsprosjektet «Kompetanse for mangfold» fikk jeg muligheten til å bidra i og lære noe om barnehage. På lærerutdanninga deltar vi i forsknings- og utviklingsprosjekter i ungdomsskoler og på VG skoler. For et par år sida hadde jeg min egen klasse på en ungdomsskole. Så var jeg på Briskeby VG skole (for hørselshemmede). Muntlig sensor på ungdomsskole har det også blitt. I år har jeg vært konsulent for eksamener og sensor for skriftlige eksamener.

Hvorfor sier jeg dette? Fordi det er så utrolig viktig å forstå at vi er sammen om skole og utdanning vi som er lærere. Det er ikke sjeldent jeg møter kolleger som baksnakker praksisfeltet (om man kan kalle det det), eller fagdidaktikere som baksnakker pedagoger og vise versa. Eller ungdomsskolelærere som den beskrevet innledningsvis og andre som sier «velkommen til det virkelige liv» når folk fra lærerutdanninga kommer innom.

Vi må kvitte oss med disse stereotypene. Vi må kvitte oss med de kunstige skillene teori og praksis. Det kanskje mest ødeleggende ordet for yrket vårt er «praksissjokk». Vi må kvitte oss med den seiglivete myten om «jo mer erfaring, jo bedre lærer» eller «jo høyere kompetanse, jo bedre lærerutdanner». Og vi må hele tida tenke «vi» - det er vi på alle nivåer, fra barnehage til universitet - som jobber med skole og utdanning. Vi må tenke profesjon. Profesjonsyrket LÆRER.

Publisert i Drammens Tidende 05. juni 2017