Søk i denne bloggen

onsdag, januar 24, 2018

Ingen gapestokk i #metoo


Bildet henta fra publicseminar.org

Med tittelen «den offentlige gapestokken», kritiserer Høyres Adnan Afzal mediene for et kjør mot enkeltpersoner som har misbrukt makten sin og advarer mot at mediene opptrer som domstoler. Uten å nevne #metoo eller andre eksempler, er det nærliggende å tolke innlegget i sammenheng med de siste månedenes utvikling i den kampanjen. Det hadde vært interessant å få noen konkrete eksempler på hvilke saker han mener egentlig har hørt rettssystemet til, men som har blitt kjørt i form av gapestokk i mediene.

Men Afzal er ikke den eneste. Det florerer av kommentarer på sosiale medier hvor folk sympatiserer med Giske, Leirstein og Tonning Riise, og mener mediene driver en «heksejakt» på dem. Det er sterk kost, synes jeg, fordi de som har misbrukt sin makt og posisjon blir gjort til ofrer. Vi må aldri glemme at de eneste ofrene i alle disse sakene er varslerne. Hvis mediekjøret og opprulling av sakene gjør at det er ubehagelig for dem og deres nærmeste, så er det jo de selv som er årsaken til kjøret, ikke mediene. Mediene gjør jobben sin. Det er helt naturlig av dem å stille spørsmålene, informere og dekke sakene ettersom det kommer flere opplysninger.

Giske nevner på FB-veggen sin to årsaker til at han trakk seg: familien og Arbeiderpartiet. Altså var ikke hensynet til varslerne en av dem. Leirstein sier han tar en pause og begrunner det som har skjedd med at han var inne i en tøff periode. Som kjent sender man gjerne hardporno til 14-åringer fra Stortinget når man har det tøft.

Tonning Riise løy om de faktiske forhold da han hevdet at det ikke forelå noen varsler på ham. Han skrev på FB-veggen sin at han har gått over grensen i ungdomstida og refererte til #metoo, og at han har blitt gjort oppmerksom på atferden av andre. Bare et par dager etterpå ble det klart at det forelå flere varsler på ham. Hele Norges statsminister, Erna Solberg, mente at saken «er lei for Tonning Riise og for Høyre». Ikke varslerne altså.

Det alle de tre nevnte mennene har til felles er at de kommer til å sitte på Stortinget i 3,5 år til. De kommer altså til å motta millionlønn og ha betydelig med makt fortsatt.

Mens kvinner har måttet slutte i politikken på grunn av deres atferd, har måttet stå fram med historiene og tåle den påkjenningen det er, kanskje til og med sliter både fysisk og psykisk med sin seksualitet eller forhold til maktpersoner og ledere. Ord som gapestokk og heksejakt burde spares til situasjoner hvor mediene og andre opptrer som dommere i saker som hører rettssystemet til. Det #metoo-sakene i politikken har til felles, er at de handler om tillit, ikke om straffesaker hvor mediene opptrer som domstoler.

Spørsmålene er rett og slett om man kan være nestleder i Ap med seks varsler om seksuell trakassering på seg og en delvis erkjennelse av forholdene? Eller om man kan være juridisk talsperson i Frp og ha sendt hardporno til mindreårige fra Stortinget? Eller om man kan være leder av Unge Høyre og hatt sex med en berusa 16-åring som han som voksenperson skulle passe på? Svarene burde være like enkle som spørsmålene.

Publisert i Drammens Tidende 17. januar 2018

lørdag, januar 06, 2018

Nyttårskronikk: Falske nyheter i 2017 - hva kan vi lære av det?


Bildet er fra NTB Scanpix

Året 2017 ble utvilsomt prega av Trumps første år som president i verdens mektigste land. Det er et politisk virke som ingen kunne forutsi i sine villeste fantasier: avvisning av fakta, angrep på etablerte og renommerte medier og en generelt bøllete oppførsel som ikke er hans posisjon verdig.

Her hjemme har stortingsvalgkampen satt sitt preg på den politiske diskursen, med nyord som «svenske tilstander» og «imamsleiking». Språkrådet har kåra «falske nyheter» til årets ord. Året 2017 var også året da Faktisk.no ble etablert for å nettopp motvirke falske nyheter.

Hva kan du og jeg, journalister, ledere og politikere lære av dette når vi nå går inn i et nytt år?

For det første må vi skille mellom fakta og andre påstander som kan diskuteres. Det er for eksempel et faktum at klimaendringene som fører til global oppvarming er menneskeskapte. Det å benekte det, er et falsum. Faktumet kan enkelt belegges med å henvise til at minst 97% av klimaforskere er enige.

For det andre må vi anvende kildekritikk oftere enn før. Spør deg selv hvem som er avsender og om vedkommende er en troverdig kilde. Hvis noen fysikere og et knippe «miljøtalspersoner» fra Frp bestrider at klimaendringene er menneskeskapte, all den tid verdens klimaforskere sier de er menneskeskapte, blir spørsmålet naturligvis hvem som er mest troverdige. Det hjelper heller ikke hva verdens mektigste person sier gjennom sine utallige tvitringer. Vi må lytte til de som faktisk har peiling på det området de uttaler seg om.

For det tredje må vi skille mellom ulike typer skriftlige kilder. I nettversjonen av dette innlegget lenker jeg til én kilde når jeg konstaterer at minst 97% av klimaforskere er enige om at klimaendringene er menneskeskapte. Denne kilden er en fagfellevurdert oversiktsartikkel i fagtidsskriftet Environmental Research Letters. Det er altså ikke et debattinnlegg, eller en debattbok slik professor Terje Tvedts bok om bistand, innvandring og islam i 2017 var.

Tekster som har til hensikt å bidra til debatt er ikke nødvendigvis forskningsbasert, og etter all sannsynlighet ikke blitt fagfellevurdert av andre. Det betyr ikke at de ikke er viktige, men det er altså andre typer tekster som bør leses med et ekstra kritisk blikk, og gjerne inngå i samfunnsdebatten, men uten å bli fremsatt som noe som er sant eller faktum.

Fagfellevurdert betyr at andre forskere anonymt har vurdert kvaliteten på forskninga som er publisert. Oversiktsartikkel betyr at forskere har sett på hva forskning viser om et angitt tema. I tilfellet om klima har forskerne gått gjennom 11944 oppsummeringer av fagfellevurderte artikler i perioden 1991-2011 om hvorvidt klimaendringene er menneskeskapte eller ikke.

Husk at fagfellevurdering er den eneste og viktigste kvalitetssikringa vi har av forskning. Da blir forskningsteksten anonymisert og sendt til kvalitetssikring hos andre forskere med ekspertise innenfor det feltet som er forska på. Teorien, dataene, metodene, funnene og påstandene fra forskninga blir kvalitetssikra anonymt av flere forskere. Om dette er gjort i et renommert og anerkjent internasjonalt tidsskrift, betyr det at noen av de fremste ekspertene internasjonalt har vurdert forskninga. Prosedyren innebærer vanligvis at forskningsteksten går en eller flere runder fram og tilbake mellom de som har gjort forskninga og de som vurderer forskninga, hele tida anonymt, og må forbedres ytterligere, dersom den skal bli publisert.

Innvandringsregnskapet som har blitt brukt av mange i innvandringsdebatter og utforming av innvandringspolitikk i Norge, har for eksempel aldri blitt fagfellevurdert. Det har i 2017, i kjølvannet av SSB-bråket, kommet betydelig med faglig kritikk mot forskerhåndverket. Med all sannsynlighet, hadde regnskapet og modellene som er brukt, aldri blitt publisert etter internasjonal fagfellevurdering.

Det er slik kildekritikk, uavhengig av ståsted, som er viktig for å komme oss i riktig bane igjen etter et år hvor falske nyheter har blitt årets ord. Jeg tror det er håp for framtida, tatt i betraktning at kildekritikk kom for alvor inn i skolen med reformen Kunnskapsløftet (2006/2013). Først i 2019 vil elever som har gjennomført hele sin skolegang etter denne reformen avlegge siste eksamener på videregående skole.

Med dette ønsker jeg alle et riktig godt og mindre falske-nyheter-prega nytt år!

Publisert i Drammens Tidende

Mange klasser har minst én fargesvak elev - det kan skape utfordringer for undervisningen


Nesten alle skoleklasser har minst én elev som sliter med å oppfatte farger. Manglende kunnskap om problemet kan føre til negativ oppmerksomhet og latterliggjøring fra medelever og lærere. Bare at ordet «fargeblind» er så til de grader vanlig når vi egentlig mener «fargesvak», sier noe om hvor lite lekfolk kan om temaet. Førsteforfatter av denne artikkelen er professor i synsvitenskap, med fargesyn som spesialitet. Andreforfatter er lærer og skoleforsker, og har kjent på kroppen hvordan det er å være en av de 8 prosent guttene i klasserommet som ikke alltid skjelner mellom ulike farger.

Vi opplever alle fargenyanser noe forskjellig. De som ikke er fargesvake, vil likevel aldri oppleve samme fargenyanse helt likt, men er som regel enige om overordna fargekategorier som fiolett, blå, grønn, gul, oransje og rød; samt brun, grå, svart og hvit. Det kan imidlertid oppleves problematisk om en ikke klarer å skjelne mellom enkelte farger i ulike kontekster. Spesielt problematisk blir det når det i undervisning og oppgaver benyttes fargekoding på en slik måte at du som elev blir forventet å skjelne mellom farger som du ikke ser forskjell på.

Fargesynssvakheter er som oftest medfødt (Neitz & Neitz, 2011). En fargesynssvakhet medfører at man forveksler farger som andre med normalt fargesyn greier å se forskjell på. De fleste forveksler lilla og rosa farger med grått; og gult med grønnlige farger. Kanskje de ikke ser forskjell på lilla og blått. Noen kan også forveksle rødt og rosa med gråbrune farger, og gult med oransje. Dette kalles rødgrønn fargesvakhet, og er den vanligste formen for fargesynssvakhet. En rødgrønn fargesvakhet er nedarvet via X-kromosomet. Derfor er det vanligere at gutter har det. Cirka 8 prosent av gutter og cirka én prosent av jenter har en rødgrønn fargesynssvakhet (Baraas, 2008). Det er sjeldnere å ha en blågrønn fargesvakhet. Dette er arvet via kromosom 7 og er like vanlig hos jenter som hos gutter. De med blågrønne fargesynssvakheter vil ofte forveksle blåfarger med grønne, og gult med fiolett/rosa og grå.

Graden av fargesynssvakheten vil variere. Det er derfor vanskelig å si noe sikkert om hvilke farger en person med en fargesynssvakhet forveksler. De aller fleste vil kun ha problemer med noen av pastellfargene versus grått/hvitt. Men de som har en sterk grad av rødgrønn fargesvakhet, vil for eksempel se rød, oransje, gul og grønn som en og samme farge. Dessuten er det er en utfordring at mange fargesvake ikke nødvendigvis er klar over at de har en fargesynssvakhet.

Noen eksempler fra klasserommet

Tenk deg at læreren underviser med en PowerPoint-presentasjon i samfunnsfag. Hun bruker et kart henta fra SSB for å snakke om ulik fordeling av BNP i ulike land. Det er brukt ulike farger for å skille mellom landenes BNP (se figur 1). De fargesvake elevene vil titte på diagrammet, prøve å forstå det, men ikke klare å se alle fargenes referanser. De vil sannsynligvis føle seg dumme og ikke tørre å spørre hvilken farge som representerer hva. Når andre elever ler og har det gøy på deres bekostning, så vil de kunne oppleve det som mobbing.

Figur 1 (kilde: SSB). Kartutsnittetene til venstre er originalbildet, dvs. slik det kan se ut for en med normalt fargesyn. Bildene til høyre er manipulert for å se ut slik det kan se ut for en med rødgrønn fargesvakhet av protan type (øverst til høyre) og deutan type (midten til høyre), og en med blågrønn fargesvakhet (også kalt tritan, nederst til høyre). Manipuleringen her er gjort med gratis software fra Vischeck (http://www.vischeck.com/vischeck/vischeckImage.php). Det finnes også en gratis app, Chromatic Vision Simulator, som gjør det samme og en kan med mobilen se hvordan verden ser ut for de med fargesvakhet.

En med normalt fargesyn vil se fargeforskjellene når det gjelder BNP på alle kartene. En som har en sterk rødgrønn fargesynssvakhet vil ikke nødvendigvis se at det er en fargeforskjell for ulike BNP, litt avhengig av type og grad av fargesvakhet.

Eller tenk deg at læreren deler klassen i grupper i fransktimen. Hver gruppe får lapper med ulike farger: oransje, gul, blå, lilla. Hver farge skal representere et visst tema som de får spørsmål om å finne ut av. Han på gruppa som ikke helt klarer å se forskjell på blå og lilla, peker på den lilla lappen og deretter den blå lappen og spør gruppa: «Er ikke de begge blå da?». Silje svarer kjapt, «Ser du ikke at den er lilla? Ha, ha, ha!». De to andre ler også. Så går de bare videre i gruppearbeidet. Hvordan ville du følt deg dersom du var den fargesvake gutten?

Tenk deg at du går i 5. klasse og har en prøve i engelsk. En av oppgavene går ut på å benevne de ulike fargene på engelsk. Du kan fint se og skrive «black, yellow, red, blue», men så kommer du til en farge som du jo kan se, men ikke klarer å benevne. Er det «brown» eller «green»? Du ser fargen, men vet ikke hvilken av de to. Er det ordforråd og skriving som testes her, eller også fargesyn (som selvsagt ikke er en del av kompetansemålene i læreplanen)?

Tenk deg at du har skrevet en tresiders stil i norsk på Vg1 og får den tilbake fra læreren. Hun har markert teksten din med ulike farger i Word. Du føler du drukner i alle fargene. Du ser dem, men du klarer ikke å se forskjell på alle. Det er noen blåfarger, men det verste er at læreren snakker om at hun har brukt rødt til å markere grammatikkfeil og grønn til å markere stilistiske feil. Det er lyst ute og sola skinner inn på klasserommet. Du tenker lyset som kastes på dataskjermen gjør at du ikke helt klarer å se forskjellen på rød og grønn, så du tar opp pc-en og dreier den rundt for å kunne se om det i det hele tatt er noe rødt i teksten, eller om det bare er grønt. De andre ser rart på deg og ler. Hvordan ville du følt deg dersom du var han som slet med å skjelne fargene på skjerm?

Alle de ovenstående eksemplene er tilfeller som elever til daglig opplever. I hver eneste klasse finnes det gutter som ikke klarer å skjelne mellom alle farger. De ser verden i farger. De er absolutt ikke «fargeblinde». De er fargesvake. Det er ingenting de kan noe for. De er født med fargesvakhet og dør med fargesvakhet. Det finnes ingen kur. Det kan ikke opereres bort.

Det er viktig at barn og unge får vite om de har en fargesvakhet så tidlig som mulig. Dette for selv å kunne forstå hvorfor det er noen farger de ikke kan se forskjell på; at det ikke er noe de kan noe for, men at de må være bevisste på det. Det er også viktig at skolen og lærerne er klar over det. Om du som lærer har en elev som du mistenker at har problem med synet eller fargesynet, så vil det være klokt å ta opp dette med eleven og foreldrene. Det er ikke noe som skal diskuteres med eleven foran andre elever, uten at eleven har gitt samtykke til det. Om det ikke allerede er kjent om eleven har en fargesynssvakhet, så vil lokal optiker kunne bidra med å undersøke synet og gjennomføre en eller to fargesynstester for å avgjøre om det er sannsynlig at eleven er fargesvak eller ikke.

På generelt grunnlag anbefaler vi alle lærere å tenke godt gjennom bruk av farger i klasserommet. Spør deg selv om det er nødvendig, eller om du kan bruke koder eller mønstre for å vise forskjeller dersom det er det som skal gjøres. God kommunikasjon mellom elev og lærer er viktig. Da kan unødvendige misforståelser unngås, og en kan bidra til at eleven føler mestring istedenfor å føle seg latterliggjort eller ikke tatt på alvor. Om du absolutt må bruke farger, vurder om du kan bruke fargene blå og gul istedenfor rød og grønn.

Referanser

Baraas, R.C. (2008). Poorer color discrimination by females when tested with pseudoisochromatic plates containing vanishing designs on neutral backgrounds. Visual Neuroscencei, 25(3), 501-505. doi:S0952523808080632 [pii] 10.1017/S0952523808080632 Neitz, J., & Neitz, M. (2011). The genetics of normal and defective color vision. Vision Research, 51(7), 633-651. doi:S0042-6989(10)00569-9 [pii]10.1016/j.visres.2010.12.002 SSB. "BNP per innbygger, prisnivåjustert, 2015, foreløpige tall". Hentet fra



Rigmor C. Baraas er professor i optometri og synsvitenskap ved Høgskolen i Sørøst-Norge, fakultet for helse og sosialvitenskap, Nasjonalt senter for optikk, syn og øyehelse. Hennes forskningsinteresser er syn og øye, spesielt variasjoner i synet og øyet hos friske personer og personer med sjeldne øyetilstander, hva som skiller normal aldring av øyet fra tidlige tegn på vanlige øyesykdommer, hvordan vi ser farger og detaljer, samt syn og dets betydning for læring.

Tony Burner er professor i engelsk fagdidaktikk ved Høgskolen i Sørøst-Norge, fakultet for humaniora, idretts- og utdanningsvitenskap. Han har bred undervisningserfaring fra skolen, og har også undervist i norsk og samfunnsfag i tillegg til engelsk. Hans forskningsinteresser er vurdering, elevsentrert læring, skoleutvikling, veiledning og språklig/kulturell diversitet, og han er medforfatter av læreboka Global Visions for internasjonal engelsk (Aschehoug, 2017).

Publisert i Bedre Skole 4/2017

Alt teller innen forskning, men på ulike måter


Bildet er fra Aftenposten-tilsvaret

Prof. Svein Sjøberg skal ha honnør for å ha fronta forskningsformidling i mange år. Det er sjeldent jeg er uenig i hans betraktninger, men innlegget om formidling som «ikke teller», blir for unyansert.

Jeg er en av disse «unge forskerne» Sjøberg skriver om. Aldri har jeg opplevd at jeg eller kollegene mine «kjemper om» publiseringspoeng. Vi velger relevante tidsskrift å publisere i, og internasjonale fagfellevurderte tidsskrifter når man ønsker å bidra internasjonalt. Formidling hører til forskerrollen, på linje med veiledning og undervisning.

«Forskning vs. formidling» er en kunstig motsetning. Vi kan ikke kreve at hver millimeter av det vi gjør skal telle i form av poeng. Er man genuint interessert i forskning, vil man også være opptatt av formidling. Du vil nå ut til praksisfeltet og folk flest. Å skrive et innlegg for et praksistidsskrift basert på en vitenskapelig artikkel tar kort tid. Alt man gjør vil telle både i stillings- og lønnsopprykk, men følgelig er det enklere å telle kvaliteten på fagfellevurderte arbeider.

I Norge har vi et tonivå-system for tidsskrifter. Internasjonalt er «Impact Factor» den mest brukte måten å måle publikasjonskvalitet på. Jo flere siteringer fra artikler i et tidsskrift, jo høyere IF vil tidsskriftet ha. Det er rimelig fordi forskere siterer artikler de mener har god kvalitet og belyser viktige problemstillinger innenfor et gitt forskningsfelt.

Norge har også en særegen erfaringsbasert karrierestige som åpner opp for en enda bredere vei til lønns- og stillingsopprykk, nemlig lektor-førstelektor-dosent. I dette løpet teller formidling i større grad enn det tradisjonelle lektor-førsteamanuensis (ph.d.)-professor. Det er også tatt initiativ til at en merittordning for gode undervisere skal på plass.

At alle vet hvem Frank Aarebrot var, de offentlige attestene og alle hans registreringer av formidlingsresultater som Sjøberg viser til, bekrefter at det han gjorde teller som kvalitativt godt. Det er mange måter å måle kvalitet på, men vi kommer ikke utenom det faktum at ikke alt kan måles likt.

På Twitter: @Tony_Burner

Publisert i Aftenposten