Søk i denne bloggen

onsdag, januar 24, 2018

Ingen gapestokk i #metoo


Bildet henta fra publicseminar.org

Med tittelen «den offentlige gapestokken», kritiserer Høyres Adnan Afzal mediene for et kjør mot enkeltpersoner som har misbrukt makten sin og advarer mot at mediene opptrer som domstoler. Uten å nevne #metoo eller andre eksempler, er det nærliggende å tolke innlegget i sammenheng med de siste månedenes utvikling i den kampanjen. Det hadde vært interessant å få noen konkrete eksempler på hvilke saker han mener egentlig har hørt rettssystemet til, men som har blitt kjørt i form av gapestokk i mediene.

Men Afzal er ikke den eneste. Det florerer av kommentarer på sosiale medier hvor folk sympatiserer med Giske, Leirstein og Tonning Riise, og mener mediene driver en «heksejakt» på dem. Det er sterk kost, synes jeg, fordi de som har misbrukt sin makt og posisjon blir gjort til ofrer. Vi må aldri glemme at de eneste ofrene i alle disse sakene er varslerne. Hvis mediekjøret og opprulling av sakene gjør at det er ubehagelig for dem og deres nærmeste, så er det jo de selv som er årsaken til kjøret, ikke mediene. Mediene gjør jobben sin. Det er helt naturlig av dem å stille spørsmålene, informere og dekke sakene ettersom det kommer flere opplysninger.

Giske nevner på FB-veggen sin to årsaker til at han trakk seg: familien og Arbeiderpartiet. Altså var ikke hensynet til varslerne en av dem. Leirstein sier han tar en pause og begrunner det som har skjedd med at han var inne i en tøff periode. Som kjent sender man gjerne hardporno til 14-åringer fra Stortinget når man har det tøft.

Tonning Riise løy om de faktiske forhold da han hevdet at det ikke forelå noen varsler på ham. Han skrev på FB-veggen sin at han har gått over grensen i ungdomstida og refererte til #metoo, og at han har blitt gjort oppmerksom på atferden av andre. Bare et par dager etterpå ble det klart at det forelå flere varsler på ham. Hele Norges statsminister, Erna Solberg, mente at saken «er lei for Tonning Riise og for Høyre». Ikke varslerne altså.

Det alle de tre nevnte mennene har til felles er at de kommer til å sitte på Stortinget i 3,5 år til. De kommer altså til å motta millionlønn og ha betydelig med makt fortsatt.

Mens kvinner har måttet slutte i politikken på grunn av deres atferd, har måttet stå fram med historiene og tåle den påkjenningen det er, kanskje til og med sliter både fysisk og psykisk med sin seksualitet eller forhold til maktpersoner og ledere. Ord som gapestokk og heksejakt burde spares til situasjoner hvor mediene og andre opptrer som dommere i saker som hører rettssystemet til. Det #metoo-sakene i politikken har til felles, er at de handler om tillit, ikke om straffesaker hvor mediene opptrer som domstoler.

Spørsmålene er rett og slett om man kan være nestleder i Ap med seks varsler om seksuell trakassering på seg og en delvis erkjennelse av forholdene? Eller om man kan være juridisk talsperson i Frp og ha sendt hardporno til mindreårige fra Stortinget? Eller om man kan være leder av Unge Høyre og hatt sex med en berusa 16-åring som han som voksenperson skulle passe på? Svarene burde være like enkle som spørsmålene.

Publisert i Drammens Tidende 17. januar 2018

Ingen kommentarer: