Søk i denne bloggen

mandag, april 16, 2018

En liten seier for det politiske debattklimaet, men kampen må vi alle ta


Bildet fra Dreamstime

Da Sylvi Listhaug til slutt trakk seg som justisminister, sa Erna Solberg fra Stortingets talerstol at hun nå med dette ønsker «et annet og konstruktivt debattklima» og Høyres parlamentariske leder Trond Helleland sa han håper på et ordskifte framover som viser «tillit til hverandre og gjensidig respekt».

Parallelt kommuniserte Listhaug med sine kjernevelgere på sin FB-vegg ved å skrive at hun har blitt utsatt for «en ren heksejakt» og at Arbeiderpartiet (Ap) knebler ytringsfriheten ved å – sammen med stortingsflertallet og Venstre – angripe FB-kommentaren hun la ut om at Ap setter terroristers rettigheter foran nasjonens sikkerhet.

Det verken Listhaug eller andre som bruker ytringsfrihet-kortet har skjønt, er at ytringer har konsekvenser. Hun har vært i sin fulle rett til å uttrykke seg splittende og demagogisk, men at det får konsekvenser for henne betyr ikke at hennes ytringsfrihet er trua. Tvert imot, saken har vist at folk flest og stortingsflertallet setter et anstendig debattklima foran et polariserende og destruktivt debattklima.

Buskeruds Frp-representant Jon Helgheim, som har informert oss om at det var han som var kilden til FB-kommentaren som til slutt felte Listhaug, fortsetter også sin bøllete oppførsel på sosiale medier. Verken han eller Listhaug har tenkt å følge statsministerens og Stortingets tilrådinger om et konstruktivt debattklima hvor man viser hverandre respekt og tillit.

Det vi har vært vitne til de siste par ukene er en liten men viktig seier for det politiske debattklimaet. Ytringsfriheten står høyt, men som ansvarlig statsråd har ytringer konsekvenser. Det burde alle forstå, kanskje først og fremst de folkevalgte. Som folkevalgt er du en rollemodell og har et særskilt ansvar for et anstendig debattklima. Intense politiske debatter er bare et gode, men det må skje med anstendighet, tillit og respekt. Ingen av oss er tjent med enda mer amerikanske tilstander, hvor bøllete oppførsel fra høyeste hold er blitt stuerent på sosiale medier, og løgn, sverting av politiske motstandere og konspirasjonsteorier er blitt dagligdags.

I skoleverket jobber lærere med å (ut)danne morgendagens borgere gjennom undervisning i retorikk, kildekritikk og demokrati. Lærere bekjemper mobbing og bøllete oppførsel fra elever. På lærerutdanningene (ut)danner vi morgendagens lærere gjennom å vise respekt for ulike meninger, legge til rette for diskusjoner, oppmuntre til deltakelse og drive med demokratiopplæring. Det framstår derfor som en farse når politiske ledere bøller.

Jeg mener journalistene i de ulike mediehus også spiller en viktig rolle. Noen ganger framstår de som rene mikrofonstativ for bøllete atferd fra politikere, ved å f.eks. kun gjengi hva de skriver på sosiale medier. Andre ganger stiller de kritiske spørsmål. Det mener jeg må skje oftere. For eksempel: «Hva tenker du, Jon Helgheim, om at sjefen din etterspør et konstruktivt debattklima, men du velger å poste en kommentar om at Støre er en liten mann?».

Disse usannhetene om at denne saken har handla om ytringsfrihet burde imøtegås. Som sagt var Listhaug i sin fulle rett til å ytre seg slik hun gjorde, men det fikk også konsekvenser. Standarden for debattklimaet ble dermed satt av stortingsflertallet. Den standarden har vi alle et ansvar for å kjempe for å beholde.

Publisert i Drammens Tidende

Karakterer i ungdomsskolen


Bildet fra VG

Flere ungdomsskoler dropper karakterer. Tormod Korpås (Utdanningsforbundet) og Rita Helgesen (Norsk Lektorlag) debatterte dette på dax18 14. februar. Uten skoleforskere til stede, slo de hverandre i hodet med forskning de mener støtter opp under eget syn. Korpås støtter demping av karakterer i ungdomsskolen, mens Helgesen gjør ikke det.

Dersom fjerning av karakterer gjør at læreren fokuserer mer på nyttige tilbakemeldinger, vil det ha en positiv effekt, slik rektor og elever på Nordberg ungdomsskole opplever det.

Norsk Lektorlag argumenterer svakt i denne debatten. Helgesen drar fram forskning fra Sverige, uten å nevne hvilken. Jeg tipper hun sikter til Vitenskapsrådets karakterprosjekt. Her gikk forskerne gjennom 6000 vitenskapelige artikler, og konkluderer med at karakterer kan virke i liten grad oppmuntrende på høytpresterende elever og virke i større grad negativ på lavtpresterende elever. Butlers klassiske studier viser at karakterer kommer i veien for tilbakemeldinger, og oppmuntrer til en mer instrumentell motivasjon for læring istedenfor en indredrevet motivasjon.

Helgesen forsvarer bruk av karakterer i ungdomsskolen med at «Elevene får et tydelig signal om hvilket nivå de ligger på». Hvis elevene er vant til at karakteren gir det signalet, har Helgesen rett. Men om tilbakemeldinga er selektiv, presis, ser tilbake på hvordan eleven har prestert og framover på hva som må gjøres for å forbedre prestasjonen, er karakteren overflødig. Den vil sågar kunne være i veien for den nyttige tilbakemeldinga.

Helgesen sier «Det er ganske utrolig at eleven ikke skal få en tallkarakter før etter et halvt år. Da får man rett og slett sjokk». Er elevene vant til dagens system med karakterer fra 8. trinn, vil forventninga være deretter. Dersom karakterbruken dempes, vil de ikke ha samme forventninger og et «sjokk» uteblir.

På 10. trinn kan man argumentere for karakterens seleksjonsfunksjon som opptak til VG skole. Derfor kan det være lurt å endre vurderingsforskriften til at elever har krav på karakterer først fra 10. trinn.

Publisert i Aftenpoten og Utdanning

Byrådet avbyråkratiserer lærernes hverdag


Bildet fra Utdanningsetaten

Høyres Sadia Begum sparer ikke på grunnløse beskyldninger når hun svartmaler vurderingssituasjonen i skolen. Hun går så langt som å si at byrådet «demonterer» Osloskolen. Bakgrunnen er byrådets avbyråkratisering av arven fra Høyre, hvor det ble innført krav til lærere om skriftlige halvårsvurderinger i Osloskolen. Vi mener kravet er en unødvendig detaljstyring av lærerens hverdag, og at Begum feilaktig skyver forskninga foran seg.

Det Begum har rett i, er at OECD i 2011 pekte på svakheter i norsk skoles vurderingskultur. Men Begum tar feil når hun mener et krav om skriftliggjøring av elevvurderinger vil forbedre vurderingskulturen.

For det første har det skjedd en del når det gjelder vurderingskultur de siste sju årene, slik at OECDs kritikk den gangen må nok nyanseres med dagens vurderingspraksiser. Mange lærere og skoleledere har deltatt på vurderingskurs, vært med på forsknings- og utviklingsarbeid for å forbedre vurderingskulturen, og tatt videreutdanning i fag og emner som har fokusert sterkere på vurdering i skolen.

For det andre er det kvaliteten på tilbakemeldingene som gis til elevene og oppfølgingen av dem som er avgjørende (Hattie & Timperley, 2007), ikke om tilbakemeldingene gis skriftlig eller muntlig. Faktisk viser nyere forskning fra Norge at muntlig tilbakemelding på skriftlig tekst foretrekkes av en del elever (bl.a. Burner, 2015; Rønsen & Smith, 2013). Videre at lærere foretrekker en blanding av skriftlige og muntlig tilbakemeldinger, men opplever at dokumentasjonskravene som kommer ovenfra gjør at tida ikke strekker til (Saliu-Abdulahi, Hellekjær & Hertzberg, 2017).

Derfor mener byrådet at læreren i samarbeid med eleven vet best når det gjelder formen på tilbakemeldingen, ikke politikere.

Publisert i Dagsavisen. Skrevet sammen med utdanningspolitisk talsmann for Oslo Ap, Abdullah Alsabeegh.

Bekymringsfull utvikling av innvandringspolitikken i Arbeiderpartiet


Bildet fra Frifagbevegelse

Arbeiderpartiet hevder at «vi ikke var til å kjenne igjen» på innvandringsfeltet, og har tydeligvis skapt seg en forståelse av at vi mista mange velgere fordi vi ikke var «strenge nok». Nyvalgt innvandringspolitisk talsmann, Masud Gharahkhani, sier «la meg være tydleig på at vi ikke ønsker en liberalisering» og «Ap skal tørre å ta innvandringsdebatten».

Er det noe vi har turt, samtlige partier og ellers i samfunnsdebatten, så er det klisjeen «ta innvandringsdebatten». Ap var, skuffende nok, med på det såkalte asylforliket. Konsekvensene fikk vi se etter hvert, og det ble et asylopprør i grasrota før forrige stortingsvalg. Da ble Aps ledelse nødt til å lytte.

Nå etter valget virker det som om ingenting er lært. Istedenfor å tale for en human og solidarisk innvandringspolitikk, er plutselig «streng» blitt et varemerke. Istedenfor å lytte til det grasrotopprøret vi hadde, Amnesty International, Antirasistisk Senter, UDI, fagfolk, mennesker på flukt, FN eller noen andre som mener Norge er altfor strenge og balanserer så vidt innenfor det som er lovlig, så skal visst oppskriften være «streng», hvis eneste fanebærer er partiet ytterst til Høyre i Norge, altså Frp?

Det vi trenger nå er en tydelig opposisjonspolitikk på dette feltet, ledet av Ap som det største opposisjonspartiet. Kjernevelgerne i Ap ønsker ikke en Ap i Frp-klær, men en skikkelig solidarisk innvandringspolitikk. Ingen er for åpne grenser, men i en verden med 65 millioner mennesker på flukt, er det ikke vår trygghet vi først og fremst skal snakke om, men hva vi kan gjøre for andre. Det er solidaritet i et nøtteskall. De som først og fremst ønsker «streng» som varemerke, er folk som allerede stemmer Frp.

Finanskrisen rammet flere europeiske land hardt. Det førte til økt rasisme og fremmedfiendtlighet, og en framgang for høyrepopulistiske partier, noe også historien har vist skjer ved hver økonomisk nedgangstid. Dette har vi klart å unngå i Norge, siden finanskrisen ikke rammet oss i like stor grad som mange andre. Fremskrittspartiet kom riktignok i regjering, og hovedårsaken var «det anstendige Høyres» velsignelse (eller hvitvasking) av Frp. Ved forrige valg gikk Frp litt tilbake, ikke fram.

Nå er tiden inne for en god opposisjonspolitikk på dette feltet. Med humanitet og solidaritet som grunnpilarer. Bare slik vil Ap kunne kjennes igjen!

Publisert i Dagsavisen